søndag 29. desember 2013

Undertekster og understrøm

Masteroppgaven min er ferdig. Jeg har en mastergrad i psykologi, faktisk. Og jeg må begynne å tenke på noe å jobbe med. Et prosjekt for neste år! Jeg skal få hjelp av NAV, men jeg har sikkert godt av å tenke gjennom det på egen hånd. En idé som har tatt form er at jeg har lyst til å synse ting om autisme. Kanskje til og med ha noen informerte meninger.

 
Jeg har jo alt snakket, tenkt og skrevet mye om meg selv og denne aspergerdiagnosen. Skrevet – ikke bare her i bloggen, hvor jeg ikke har skrevet noe som helst på lenge, men det går igjen i mange andre prosjekter også.
 
Jeg holder på med en diktsamling der jeg bruker kunnskap om autisme som startpunkt for å brette ut mine egne, særegne perspesjoner. Jeg har et romanutkast der hovedpersonen har milde autistiske trekk (og et navn som er kode for mitt eget).  Jeg blander meg ofte – på twitter, der blander jeg meg ofte inn når folk har samtaler om god og dårlig oppførsel. Når folk sier
 
STURLA STRÅMANN: Det-og-det kan da ikke være så vanskelig å skjønne,
 
da blander jeg meg ofte inn med at ting kan virke lettere enn de er. Hvis man tror at noe er lett, eller at det ikke trengs mer enn litt viljestyrke, betyr det bare at man har det man trenger av øvelse. Man kan det utenat. Man kan få det til uten å tenke. Eller rettere sagt: uten å merke at man tenker. Uten å merke hvor mye forskjellig man må få til å klaffe.
 
Det annerledes ut når man må legge arbeid i at det skal klaffe. Det ser i det minste annerledes ut innenfra.
 
Dessverre har jeg ikke helt fått til å formulere det der i twitterformat ennå, så det høres litt ofte ut som om jeg pirker, hakker, klager, eller sutrer. Det høres i hvert fall ut som det for meg; jeg er vel redd for at det skal høres sånn ut.
 
Noe av grunnen til at jeg har så mye å si om aspergerting, er jo at det interesserer meg. Jeg er veldig opptatt av det, en typisk autistisk fascinasjon. Men jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke med det…
 
Vent litt, det er noen som napper i skjortekragen min…
 
DISCLAIMERGNOMEN: Ja, det er meg, det. DISCLAIMERGNOMEN, den indre stemmen som skal ha deg til å gå tilbake på alt du sier, fordi du egentlig ikke har peiling på hva du snakker om. Og jeg må si det, Martin, at nå har du vært veldig påståelig her.
 
Å, har jeg det? Det beklager jeg veldig. Øh, øhm, øh, hvordan da egentlig?
 
DISCLAIMERGNOMEN: "Jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke med det!" Jeg tror kanskje ikke jeg har hørt noe så arrogant før.
 
Men jeg har jo prøvd… å pakke det inn… jeg har jo… jeg sa jo det med personlige motiver, og det selvironiske med at diagnosen min møter seg selv. Og med en gang jeg hadde nevnt ordet nytteverdi overlot jeg hele scenen til deg…
 
DISCLAIMERGNOMEN: Det ER IKKE GODT NOK! Å! for en oppblåst liten juksefallos du er! Noe så selvopptatt! Hva er det neste? At det kan ha noen samfunnsnytte med den gnuringen din om asperger? At det kan gagne flere enn deg og til nød kanskje også egoet ditt, Martin?
 
Vel… nå har det seg vel sånn at jeg i tillegg til Aspergers syndrom har en, ja faktisk: Mastergrad i psykologi. Med noen år fra profesjonsstudiet også. Og jeg har formidlingsevne, og en brukbar selvinnsikt, så ja, kanskje har jeg noe jeg kan, tør jeg si det, bidra med
 
– og jeg skjønner ikke ordentlig hvorfor Disclaimergnomen blandet seg inn, for jeg har ikke noen trang til beskjedenhet om dette. Det gjør meg ikke noe å si: Ja, jeg har en god formidlingsevne. Ja, jeg har en brukbar selvinnsikt. Ja, for egentlig er jeg ganske smart. Men så er det ikke det å vise frem evnene mine som gjør meg flau. Det har heller noe å gjøre med begrepene jeg blir nødt til å bruke.
 
Hvis jeg skal si noe om asperger generelt, liksom tale autismespekterets sak, da må jeg forholde meg til et stort omfang av terminologi. Et spesialisert begrepsapparat. Ikke bare om asperger, men om sosiale grupper i det hele tatt. Sosiale grupper og makt, om fordommer, stereotyper, om hindringer og tilrettelegging, om ulik virkelighetsoppfatning ut fra ulik sosial posisjon… og selv ved å være såpass vag har jeg skrevet mer enn jeg egentlig føler meg trygg med.
 
Alle disse begrepene har en historie. De har blitt utviklet og brukt i debatt. Ofte har selve betydningen av begrepet blitt diskutert. Viser ord som "diskriminering" eller "likestilling" til noe reelt, noe med logisk innhold, eller er det bare et retorisk grep for å oppnå posisjon? Hvordan man bruker ordet viser noe om hvilken side man står på. Det kan med andre ord lett oppfattes som umoralsk dersom man bruker begrepet feil. Da gjør man narr av motstanderens standpunkt, da holder man seg ikke til sak.
 
Tror jeg. Jeg vet ikke helt om det er sånn. Jeg vet bare at jeg i følge diagnosen min skal ha problemer med undertekst. At jeg ut fra erfaring har problemer med undertekst. At begreper som brukes mye i debatt, vil opparbeide seg en god del undertekst. Så jeg kan knytte den frykten min for begreper sammen med to andre ting jeg vet om: Frykten for å markere identitet, og frykten for å bli tillagt tanker.
 
Frykten for å markere identitet
Da jeg var liten likte jeg ikke å gå forbi en skolegård hvis jeg hadde sekk på ryggen.  Jeg var redd for at noen skulle stille meg spørsmål. Tro at jeg prøvde å late som om jeg gikk på den skolen, gi meg ut for å høre til blant de andre.
 
Dette er en greie med meg jeg har visst om lenge. Lenge før aspergerdiagnosen…. Og ikke bare sekk på ryggen. Det skjer også med mange andre – det jeg kan kalle identitetsmarkører i dag. Ta for eksempel musikk. Jeg klarer ikke, jeg klarer rett og slett ikke, å si høyt hva slags musikk jeg liker. (Bortsett fra klassisk, for det er liksom greit.) Jeg klarer ikke en gang å si navnet på grupper eller artister, fordi bare det å ha hørt om dem føles som en identitetsmarkør, og det vil være innbilsk å tro at samholdet rundt den musikken tilhører meg.
 
At jeg skjønte det tidlig betyr bare at jeg så noen fellestrekk, at alle situasjonene var like. Akkurat hva som var likt klarte jeg ikke å formulere. Det nærmeste jeg kom var å kalle det "redselen for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe jeg ikke er".
 
Nå om dagen korter jeg det ned til "redselen for å vise falske identitetsmarkører", sammen med en dæsj av "redselen for å bli konfrontert med utenforskap på grunn av undertekst jeg ikke helt forstår". Det er nok ikke noen særegen redsel for meg. Det er nok ikke en særegen autistisk redsel heller. Men det er noe som setter en del begrensninger for meg selv nå som jeg er eldre. Jeg tror faktisk mye av Disclaimergnomens vrede kommer derfra. At han innbiller seg at jeg er innbilsk, at det er grunnen til at han kjefter så fælt.
 
Når man bruker et begrep med undertekst, så markerer man også hvor man står. Hvilken såkalt leir man tilhører. Men har jeg rett til å høre til i noen leir?
 
Jeg slår opp noen av de begrepene jeg trenger på Wikipedia. Selv å skrive ordene i et søkefelt er vanskelig for meg.  Som om noen fulgte med over skulderen min. Heldigvis har autoutfylling gjort det lettere. Da må jeg ikke påkalle hele ordet. Det holder å skrive noen bokstaver, nervøst, og så håpe at søkemotoren slår inn i tide. For da er det liksom Wikipedia som påberoper seg kunnskapen om emnet, ikke jeg, og det er greit. Det klager ikke Disclaimergnomen på. Ikke skjønner jeg forskjellen, men jeg er glad til når han ikke klager.
 
Frykten for å bli tillagt tanker
Når man bruker et begrep med undertekst, vil mottageren anta at man mener mer enn det man strengt tatt sier. Det er vel selve definisjonen av undertekst. Folk kan altså komme til å tenke ting om meg. Det er jeg også redd for.
 
Da er det ikke så mye hva de tenker. De kan tenke godt eller vondt. Det er det at andre i det hele tatt har tanker om meg. Om hensiktene mine, om beveggrunnene mine, om hva jeg er laget av! Det gir meg en følelse av å gå i oppløsning. Som om de har kommet seg på innsiden av en uklar og sårbar hinne, den som holder tankene mine samlet inni hodet, og selvet mitt atskilt fra resten av verden.
 
Når jeg for eksempel krangler med folk, særlig med folk jeg ikke kjenner, kan jeg forestille meg at de slår seg til oppe i hodet mitt etterpå. Der sitter de og følger med på tankene mine, og protesterer hver gang jeg tenker noe hyggelig om meg selv. Det er som om de ler hånlig av det.
 
Forestillingen er bare en forestilling, men følelsesmessig er det som om de var i rommet.  En gang husker jeg at jeg gjemte meg under pleddet mitt. Da hadde minnet om en tidligere krangel kommet for nært, for tett, for… intimt...
 
Det går innafor intimsonene mine. Når jeg tror folk tenker noe om meg. En litt uggen form for å bli avkledd. (I motsetning til det å dele informasjon om meg selv. Akkurat det har jeg, som det fremgår av bloggen, lett for.)
 
Ok, så jeg innrømmer at det er verre når de tenker vondt. Særlig når det er sinne eller andre sterke følelser. Jeg sliter ekstra med å takle sterke følelser. Jeg liker det ikke når folk er sinte på meg (eller når jeg tror at de er det, eller tolker ett eller annet kroppsspråk som om de er det). Jeg liker i hvert fall ikke å vise sinne selv. DET er innafor intimsonene mine, det.
 
Men jeg vet at positiv oppmerksomhet også har gitt problemer. Jeg har jo mottatt ganske mye positiv oppmerksomhet! I forbindelse med de TV-greiene. En ting er at jeg slet med å bli kjent igjen – det er det nok mange som gjør – men jeg husker særlig noe som skjedde før jeg visste noe om det der. En god stund før jeg kom på TV. Antagelig dagen etter at jeg ble plukket ut. Jeg forestilte meg alle de menneskene, tusenvis av mennesker, som skulle begynne å tenke noe om meg, og jeg ble skikkelig redd en stund. Hvor skulle det bli plass til mine egne tanker om meg selv?
 
Når behersker man et begrep?
Jeg burde ha sagt mer om akkurat hvilke begreper det er jeg er så redd for. Jeg burde ha skrevet noe hvor jeg prøvde å bruke begrepene, og ikke bare pratet meg utenom dem. Men det tror jeg må bli til en annen gang. Det begynner å bli tydelig hva akkurat dette innlegget skal handle om.
 
DISCLAIMERGNOMEN: YESS! YESS! Åh! Martin! Nå er jeg fornøyd med deg. Jeg tror jeg har en liten disclaimerereksjon. Kan jeg få stikke den i øret ditt?
 
Hvor mange halvferdige innlegg har jeg ikke i bloggmappa mi hvor jeg begynner med å snakke meg frem til et eller annet begrepsapparat, men så kommer jeg ikke helt… dit? Det kan jeg naturligvis bare svare på selv – en del. Jeg har på en måte lært mye av å streve med dem. Jeg har lært meg å ikke se ned på Sturla Stråmann, fordi han ofte har brukbare innspill – selv som stråmann. Jeg har lært meg at jeg vet mindre enn jeg tror.
 
Det her er nok av det mer selvsentrerte jeg har skrevet på bloggen. Selv sammenlignet med alle innleggene om sexlivet mitt, og alle de andre aspergerinnleggene. En slags introspektiv skritt-for-skritt-rapport. Hvis du leseren henger med i det hele tatt, kan du ta det som eksempel på det som er vagt for meg. Det som er vagt, rotete. Det jeg ikke har tak på ennå, som jeg kanskje begynner å skimte.
 
Det jeg har kalt blindsoner tidligere, eller garnvaser. Der jeg ikke har funnet noen ende å nøste opp fra. Ennå.
 
En av de merkbare konsekvensene av å ha subtile vansker med helhet/del, figur/grunn.
 
Men jeg har flere eksempler på vaser jeg har nøstet opp i også. Hva det for eksempel vil si å sikte
 
Det har vel vært bloggen min de siste åra, en øvelse i å skrive ut fra meg selv, bruke meg og mitt som drivkraften i en tekst. Ikke så mye det å skrive som selvutviklingsprosjekt… mer å gjøre selvutvikling til et skriveprosjekt. (Ikke helt sant, jeg har gjort det litt for personlig nytte også.)
 
Om jeg vil gjøre noe av… upersonlig nytte? Mer allmenn nytte? så kommer jeg alt et stykke på vei med denne besnærende navlebeskuelsen. Sette ord på, skildre tankeprosesser, mestringsteknikker, og ikke minst å skildre erfaringer. Gjøre min egen, bestemte annerledeshet til en ting andre folk kan forstå, kanskje utvide normalitetsbegrepet litt på den måten. Dette har jeg jo snakket om før…
 
Men jeg kunne nok tenke meg å ha informerte meninger om ting. Om ikke for å tale saker, så fordi jeg har brukt de siste tolv åra! på å prøve å informere meg om ting. Jeg har vært student like lenge som jeg var skoleelev. Jeg kunne hatt en slags andre russefeiring, hvis det fantes opplegg for noe sånt. Så… jeg kan jo faktisk en god del. Og særlig der jeg begynte dette innlegget, med sosiale grupper og makt. Gjennom mye av studiet er det jo sånt jeg har interessert meg for.
 
Om jeg bare hadde mot til å gjøre nytte av kunnskapen. Eller mot? Det kan jo hende at Disclaimergnomen har et poeng. Kanskje de begrepene jeg ikke føler meg trygg på… er de begrepene jeg har en anelse om at jeg ikke behersker…
 
Hvor mye informasjon trenger før man behersker et begrep? Det kan være et spørsmål å hente ut av dette rotet. Hvor mye informasjon, og hvordan finner man den? Leser man alt man kommer over, eller finnes det en målrettet måte å peile seg inn på? Hvordan skiller man… figur fra grunn?
 
Kanskje det ikke står på underteksten, så mye som på begrepenes historie. Det som er skrevet, sagt, diskutert tidligere. Kanskje det står på å finne de riktige kildene, dette her som andre vet, men ikke jeg…