tirsdag 29. desember 2009

Alle må jo ha et plot

Jeg har sett noen trailere for den nye Alice-filmen, og det virker som den har... et plot. Det kan det forsåvidt hende at de opprinnelige fortellingene har også, noen stor kjenner er jeg ikke (og jeg vet jeg har lesere som er det), men jeg har nå bladd litt i dem, og jeg finner ikke noe særlig referanser der til spektakulære slag, noen ond tyrann som vil ta over verden, eller fortellingens budskap formulert i direkte tale. Og da er det jo på tide å ta affære. Et plot må man ha. Alt som skjer må enten vise karakter, eller bringe handlingen videre.

Litt som i Charlie og Sjokoladefabrikken, hvor Willy Wonka riktignok fortsatt gjør en del ganske sære ting, men han har i det minste en narrativt akseptabel grunn til det; han er en plaget sjel, det har røtter tilbake i hans barndom. Han vil noe. Alle karakterer må ville noe. Og han lærer noe. Han vokser som person.

Jeg mener, Roald Dahl, Lewis Carroll, de har noen fine ideer, men de kan ikke sitt håndverk. De vet ikke hvordan en historie må bygges opp, hvis man vil fenge publikum og dra inn billettinntekter. Da er det fint vi har Tim Burton (som jeg - oppriktig, ikke ironisk - liker på mange andre måter) til å gjøre de obskure små greiene deres tilgjengelig for et større publikum...

... og jeg har allerede begynt å se frem til hans neste produksjon: Mens vi venter på Godot. Med Johnny Depp i tittelrollen.

fredag 18. desember 2009

... og en kjerring med en stav

Kjerringa med staven
reiser seg fra graven
slikker seg rundt munnen
tørster etter blod
flakker rundt i verden
finner ikke ro
kjerringa med med staven
reiser seg fra graven

tirsdag 15. desember 2009

En gammel mann

"Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en gammel mann," sang en liten jente, og overlot fortsettelsen til meg. Ungene var tydeligvis, som de også selv kunne opplyse meg om, fra en barnehage. På utflukt til Teknisk museum, kanskje? Jeg stod og ventet på 25-bussen opp til Sogn Studentby.

Noen av dem likte å sette seg ned på bakken og be meg om hjelp til å komme opp. Noen syntes det var morsomt å kaste snøball, men ble heldigvis stoppet av en barnehageonkel før de fikk fullbyrdet planen om å putte en i lomma mi. Og denne lille jenta stod og sang for meg, men da hun føyde til "en gammel mann med langt hår," fikk det meg til å tenke litt.

Egentlig fikk det meg ikke til å føle meg eldre, kanskje tvert i mot, siden jeg begynte å sette meg selv i kontrast til den alderen jeg selv forestiller meg på gamle menn som spør og siger så om hvor folk hører hjemme. Det gjorde også at jeg følte meg litt voksen, og det er noe jeg er skikkelig glad for å. Jeg føler meg tross alt så mye mer sammenskrudd og stødig nå enn for eksempel for åtte og et halvt år siden, da jeg flyttet inn på Sogn Studentby. I dag flytter jeg ut.

Jeg synes alltid det er merkelig når folk på min egen alder, og eldre, heftig nekter for å være voksne. Alder burde ikke være noe skjellsord. Men alder er vel uansett en relativ greie, og en annen ting som sier meg at jeg er voksen er at jeg ikke lengre synes folk på, si, seksti, er særlig gamle.

Så hvis jeg skulle møte den samme barna igjen om fem og tyve år, vil vi jo praktisk talt være jevnaldrende.

onsdag 2. desember 2009

Bisettelsen (boka)

Nå er jeg ferdig med Bisettelsen. Jeg sa jo, for noen dager siden, at jeg skulle ønske Kim Karlsen kunne finne igjen noen av de tingene han ikke fikk tak på. Men så fikk jeg plutselig følelsen at det nettopp var det han gjorde, at det var det han brukte den første halvdelen av boka på. Å finne igjen ting. Folk. Og i den andre halvdelen var det han selv som ble funnet.

Nei, jeg vet ikke. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om den boka som ikke boka sier bedre selv.

Men jeg fikk meg en overraskelse da jeg undersøkte forsiden nærmere. Noe som burde demonstrere det psykologifolkene sier, at det man ser blir påvirket av det man forventer å se. For jeg har gått og trodd at forsiden hadde bilde av en buss som var på vei utfor et stup, det er nemlig en skråstilt buss der midt på en himmel, over noen trær. Men nå ser jeg at den ikke faller. Nei, fremsiden er i den andre enden. Bussen er på vei oppover.

torsdag 26. november 2009

Om været og døden

Himmelen da jeg satt på bussen i formiddag var blå i kantene nesten hele veien rundt, men ellers for det meste dekket av en grå sky. Det var ikke akkurat noen uværssky, bare et avstumpet skylag klemt inne mellom horisontene, bortsett fra en stripe bak meg hvor den forsvant utover, som om hele skyen var en halvøy med en tynn forbindelse til fastlandet. Sola, middagssola, stod lavt nok til å skinne likevel. Denne gråværsmonotone, men begrensede massen fikk meg til å se på hele himmelen som et objekt, en bestemt del av synsfeltet, og ikke bare som den selvfølgeligheten den jo ellers er.

Når jeg også starter dagen med å lese side 50 – 150, omtrent, av Lars Saabye Christensens Bisettelsen legger jeg opp til en ganske spesiell stemning. Jeg skal ikke si noe særlig (og vil ikke høre noe særlig om hva jeg har foran meg) annet enn at det er dystert, og uvirkelig, og vakkert. Ordene renner sammen til et nett for forfatterens verden å være i, og det som ikke sies rett ut er kanskje det tydeligste av alt. Men jeg tar meg i å ønske meg… jeg vet jo ikke om det ligger noe i de sidene jeg ikke har bladd om ennå, men jeg ønsker meg noe godt, for stakkars Kim Karlsen, at han i det minste skal finne noe av det som glipper sånn for ham hele tiden. Før det er for sent.

Og jeg skulle ønske, på mer selvisk grunnlag og uavhengig av Saabye Christensen, at jeg hadde flere bøker som var koselige og fortrøstningsfulle, i denne lyssvake høsten med det merkelige været. Det andre jeg leser er heller ikke så søtt, for eksempel The Gathering Storm, som jeg nettopp ble ferdig med, Engelens Spill av Zafón, Watchmen, og noen kortprosagreier fra søttitallet som foregår i skyggen av døden og i utkanten av fantasien. Forfatteren har selv vært død en stund nå. Det er sykdom og galskap, faenskap og svik og fortvilelse, og ikke minst er det død, ikke nødvendigvis i form av blodige lik, men som et nærvær, på samme måten som randen av klar himmel var et nærvær da jeg satt på bussen i formiddag.

Går det an at bøker, gode bøker, kan være koselige og fortrøstningsfulle, og ikke fullt så hjerteskjærende? Men det er jo det jeg driver og driller inn nå, ut fra mine egne skriveambisjoner, at det må være konflikt. Det må være overganger, fra godt til vondt, eller fra vondt til godt, men det kan ikke bare være koselig. Det må være tyngde. Det må være lidelse og prøvelse og man skal gjerne miste noe også, for å holde seg på den sikre siden, ellers blir det ikke ekte, det henger ikke sammen, det blir ikke troverdig.

For å virkelig holde seg på den sikre siden spilte de noe Orfeus og Evrydike-musikk på radioen i dag tidlig, og de gamle grekerne kunne i hvert fall sin dysterhet. Jeg kjenner ikke litteraturhistorien så godt, jeg vet ikke, er det der vi har det fra? Overbevisningen om hvordan det skal være? Eller bygger de videre på tradisjoner som ligger lengre tilbake i tid? Eller kanskje er det sånn at alle fortellere spiller på strenger som er i hodet vårt uansett hvilken tid og hvilket språk vi tilhører, at den menneskelige aktiviteten som blir til fortellinger rett og slett er å utrede en eller annen betydelig konflikt, og sånn er det med den saken…

Jeg fantaserer noen ganger om å gå inn i de greske greiene å skrive dem om. La Orfeus få Evrydike tilbake, la Ikaros nå opp til uante høyder og komme helskinnet hjem, grave en grop på toppen av bakken som Sisyfos kan legge fra seg steinen sin i, og Tantalos, da, la nå den mannen få et glass vann! En gang skrev meg selv inn i hovedrollen som den oppordnende kraft, (jeg steg ned i underverdenen med brask og bram og sa at, så så, nå skal det gå bedre,) en annen gang skrev jeg det inn i en dialog mellom to elskende. Men det henger aldri ordentlig sammen, det blir ikke helt troverdig. Ting funker bedre når jeg for eksempel prøver å skrive noe om døden, eller om den totale ensomhet.

At det vonde skal være en så stor nødvendighet, at det fine og gode så ofte er platt, og at det trygge ikke blir overbevisende, kommer jeg kanskje ikke utenom, men jeg synes det er urovekkende at vi tenker sånn, og på et dypere plan, ganske galt. Jeg ønsker meg litt en verden der man kan ønske seg en skyfri himmel en gang i blant, uten at det forringes til en klisjé.

tirsdag 27. oktober 2009

The Gathering Storm

Wheel of Time nr. 12, The Gathering Storm, ble sluppet i dag, og jeg var og kjøpte den. Det er fire år siden forrige bok. Robert Jordan har gått bort i mellomtiden. Den unge fantasyforfatteren Brandon Sanderson har fått i oppgave å fullføre serien over tre bøker, på grunnlag av et halvskrevet manus og en god del etterlatte notater, mange av dem diktert fra sykesengen.

Jeg tror jeg er glad for valget av forfatter. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med debutboka hans, og den var, på mange måter, ikke så verst. Litt for flink, kanskje, teknisk sett, og slutten fungerte(som i mange andre bøker) ikke helt; den var hektisk, oppstykket, og hadde litt for mye lysglimt og effekter. Men historien hadde mange spennende vendinger, og personene i den var fine, akkurat passe avmålt beskrevet. Og når man skal skjøte sitt eget arbeid inn i et univers som er så godt etablert, med lesere som antagelig har både store og spesifikke forventninger, er det kanskje likevel ikke noen ulempe å være teknisk dyktig.

Forholdet mitt til Wheel of Time har vært vekslende gjennom årene. Da jeg leste de første syv bøkene ble jeg fenget, på den spesielle måten man gjerne blir fenget på i den alderen. Senere trakk serien ut, og det gjorde også tålmodigheten til mange av leserne. Jeg begynte etter hvert å bli enig med dem. Bøkene føltes stillestående. Mye av handlingen besto i at hovedpersonene gikk frem og tilbake og snakket med folk. Mange ting man ventet på, så aldri ut til å skje. Da jeg tidligere i år begynte å lese serien på nytt igjen, så jeg også en del svakheter som jeg ikke hadde lagt merke til før, og tenkte litt på det som noe å få overstått. Men i løpet av året har også nye styrker ved serien kommet til syne for meg, og alt i alt, vel, så er den ikke så verst. Og jeg er fortsatt glad i den, man utvikler jo et forhold til sånne ting etterhvert.

The Gathering Storm kan gå mange veier. Det er en mulighet for at jeg blir skuffet, og i hvert fall en mulighet for at sjokket over å se noe jeg kjenner så godt i en så forskjellig drakt vil gi meg et førsteinntrykk av å være skuffet, for det er en annen drakt. Sanderson sier selv at han følger sin egen stil, ikke Jordans, riktignok tilpasset historiens krav, og blant annet språklig ser man godt forskjellen allerede på første side (jeg har smuglest). Men jeg kan også bli positivt overrasket, akkurat som jeg har blitt av å lese de senere bøkene om igjen, og jeg er uansett glad for at serien blir videreført og etter hvert avsluttet. Både fordi jeg gjerne vil vite hvordan det går, og fordi det var forfatterens eget ønske.

Som Sanderson sier i forordet, er The Gathering Storm ikke først og fremst hans bok, men Robert Jordans. Den er både bok og minnesmerke. Og Jordans ”om forfatteren”-tekst bakerst i boka har blitt passende skrevet om, (jeg har smuglest på den også,) fra hans opprinnelige erklæring om at han aktet å skrive videre til ”de satte spikeren i kista hans,” til en stadfestelse av at det nettopp var dette han gjorde.

mandag 12. oktober 2009

Samordning av tanker

Man er ikke alltid så original som man liker å tro. Sånn i begynnelsen av helgen følte jeg meg inspirert til å skrive noe vittig om Obama og fredsprisen, noe om at jeg håpet at jeg selv kunne huke inn en litteraturpris eller to hvis jeg bare fikk satt meg ned og laget et utkast til en genial roman. Men så gikk det opp for meg at akkurat den vitsen 1) antagelig ble dratt en tre-fire hundre ganger rundt om i verden allerede den første timen etter at prisen ble kunngjort, og 2) uansett ikke er så aktuell , hele tre dager etterpå.

Dette var en erkjennelse som ga meg en førstehånds observasjon av hvor lett det er å reagere forutsigbart på hendelser i massemedia. Siden jeg selv var en slik hendelse for noen år siden er det vel ikke noen overraskelse for meg. Da var det enkelte samtaler som gjentok seg så tilnærmet ordrett at jeg fikk følelsen av at vi fulgte et manus. Det var som om både den første, andre, og tredje tanken folk man fikk av å se noe på TV, ofte var like programfestede som sendingene i seg selv. (Da er det en trøst at den fjerde, femte, og sjette tanken kan være desto mer spennende.)

Massemedia ser ut til å ha en evne til å ensrette tankegods som kan være problematisk sånn politisk sett, og kan bidra til en overfladigjøring på det estetiske området, men det kan også stikke dypere enn dette. Det er jo unektelig slik at en del av det vi tenker bygger på (eller i det minste er reaksjoner på) ting vi får utenfra, og det er ikke bare en dårlig ting. I den grad flere mennesker får de samme tingene utenfra, og dermed tenker en del av de samme tankene, har de en form for fellesskap. Noe av det som knytter elskere, venner og bekjente til hverandre, er nettopp at de deler erfaringer. Noe av det som knytter folk til hverandre i kulturer et nettopp at de deler tankemønstre. Og noe av det som definerer oss som mennesker er at vi har muligheten til å dele av våre egne tanker, og trekke hverandre et aldri så lite stykke inn i våre egne private verdener. Vi blir alle en liten utvidelse av hverandre.

Det kunne ha vært interessant å se noen mer filosofiske betraktninger om hva det vil si for oss, på godt, vondt, og nøytralt, at måten vi deler eksistens på blir forandret av nye former for kommunikasjon. Hva vil det si at tidsperspektivet forandrer seg på veldig rare måter? (På den ene side, at opplevelsen av ”nå”, som i sin tid må ha gjeldt landsbyen, eller i høyden landsdelen, nå har utvidet seg til å gjelde hele kloden. På den annen side, at ”aktualitet” har gjennomgått en tilsvarende innskrenkning, sånn at jeg allerede nå vil være for sent ute med å vitse om Obama.) Hva vil det si at tankene våre har blitt stadig mer velkoordinerte etter hvert som ”media” har blitt mer ”masse”? Hva vil det si hvis jeg har rett i min kjypotesehest om at vi er i en trend hvor budskapene i massemedia stadig blir enklere?

Og dette er bare før internett, som visstnok gjør noen av de samme tingene med sted og identitet, som telegraf, radio, og sånt, i sin tid gjorde med tid. Om hvordan disse tingene blir oppløst på internett er den første, andre, og tredje tanken man kan tenke allerede uttalt, repetert, parodiert, og laget t-skjorte av, men, igjen, hva med den fjerde, femte, og sjette? Når vi er ferdige med å være fremmedgjorte og identitetsløse og skjønner at vi har jo fortsatt identitet, det betyr bare noe litt annet… hva vil det egentlig si at så mye mer enn før av det som er inni oss gjøres om til tekst og fordeles såpass jevnt utover menneskeheten? Hvordan omformer det det psykologiske ved å være menneske?

De som skulle skrevet en slik måtte antagelig ha hatt mer filosofisk erfaring enn meg. Og de måtte ha voktet seg for å bli for pessimistiske, ikke fordi utsiktene ikke kan være skremmende nok, men fordi de mest skremmende sidene av det som nevnt allerede er omfattet av den første, andre, og tredje tanken rundt spørsmålene. Og de måtte nok gått mye grundigere til verks enn jeg gjør i dette innlegget. Jeg legger det likevel ut på nett, i håp om at noen skal synes det er så lovende at de graver frem en eller annen nobelpris til meg som takk for gode intensjoner.

onsdag 7. oktober 2009

Språkets rolle i en fortelling

Språket utgjør overflaten i en fortelling på samme måte som at en marmorbyste med lukkede øyne ikke har øyeepler under.

tirsdag 6. oktober 2009

Life on Mars

Life on Mars, den britiske utgaven, siste episode på nrk i dag, og jeg skal ikke si for mye her (men vil holde mindre tilbake i kommentarfeltet, hvis det skulle bli aktuelt). Så altså, fin serie, mye bra denne gangen også, men har jeg misforstått noe, eller går moralen i siste episode, og hele serien, ut på at ansvarlighet er et annet ord for impotens, at det er viktigere å være lojal enn å følge prosedyrer, at litt tortur i ny og ne bare beviser at man er i live, og, i et noe større perspektiv, at etisk refleksjon er den verst tenkelige form for livsfornektelse, fordi det hindrer oss i å bare handle? For de tingene får jeg ikke helt til å stemme.

tirsdag 29. september 2009

søndag 27. september 2009

Rulletekst og seertall

En seer har, i følge Dagbladet, sendt inn klage på NRKs programannonsering, nærmere bestemt det at de rett som det er begynner å lese opp informasjon om kommende programmer mens rulleteksten ennå går. Seeren synes det er respektløst overfor åndsverket, og stiller seg litt undrende til at en lisensfinansiert kanal skal være mer stressende enn en som er finansiert av reklame. Redaksjonsleder Ragnhild Sælthun Fjortoft viser i sitt svar på klagen til at kanalen mister mange seere under rulleteksten. "Vi er jo alle interessert i at vårt publikum får best mulig informasjon om NRKs programtilbud, og vi er interessert i at flest mulig ser på våre kanaler," siterer de henne i Dagbladet. Klagen ble avvist, men Hallo i Uken gjorde et lite poeng av den i gårsdagens sending.

Jeg har hørt den samme begrunnelsen før, og tviler ikke på at det stemmer at folk gjerne skifter kanal under rulleteksten. Men det jeg ikke forstår er hvorfor det er så viktig for NRK å holde på akkurat de seerne som akkurat den kvelden ikke er mer interessert i programtilbudet enn at de lar lengden på rulleteksten avgjøre hva de skal se på. For en reklamefinansiert kanal har seertallene noe å si i seg selv; de avgjør hvor interessant det er å annonsere der. Men i den grad NRK i det hele tatt skulle ha noen nytte av seertall, måtte det være som en form for tilbakemelding, en antydning om hvor interesserte folk var i programmene. Det får de vite mindre om når de manipulerer seertallene på denne måten. Det de statistisk sett gjør er å ta to ting – effekten av programmets kvalitet, og effekten av lengden på rulleteksten – og blande dem sammen sånn at man ikke finne ut noe særlig om noen av delene.

(At NRK er interessert i å gi best mulig informasjon om programtilbudet har jeg i og for seg større forståelse for, men da lurer jeg på den annen side igjen litt på akkurat hva det er med å bli lest opp samtidig som rulleteksten som gjør informasjonen bedre.)

For meg er det ikke i seg selv noen viktig sak eller så veldig irriterende at jeg må høre på programinformasjon når jeg ser på rulletekster, litt synd, noen ganger, men ikke verre. Irritasjonsmomentet er mer det generelle i at NRK i dette, så vel som i andre ting, oppfører seg som en reklamekanal når de ikke trenger å gjøre det. NRK har muligheten til å velge mer risikabelt, satse på smalere programmer, kjøre et roligere tempo, osv. enn kanaler som må ha reklameinntekter for å klare seg. De har muligheten til å motvirke den feedbackspiralen jeg snakker om her. Og for all del så gjør de nok også det. Men de utnytter ikke mulighetene så godt som de kunne gjort hvis de hadde vært mindre opptatt av seertallene i seg selv, og mer opptatt av hvilke forhold ved programtilbudet seertallene egentlig representerte.

torsdag 24. september 2009

Delt husarbeid gir økt sexlyst

Dagsavisen kan fortelle at noen forskere har funnet ut at delt husarbeid gir økt sexlyst. Det er sikkert spennende det forskningsmessig, (hvis man i det minste hadde fått vite nok i artikkelen til å vurdere det som forskning,) men sånn mer generelt er jeg ikke sikker på hvor mye det har å si. Når jeg selv mener at delt husarbeid er en god idé, er det ikke fordi det gir økt sexlyst.

Det vet jeg fordi jeg gjør et par tanketester med meg selv, og kommer frem til at jeg ikke ville slutte å synes at det var en god idé dersom noen viste meg data på at det ga redusert sexlyst. Jeg ville heller ikke nødvendigvis tatt til orde for andre ting som ville økt sexlysten i befolkningen, som for eksempel å tilsette viagra sink i drikkevannet. (Sink i maten skal visstnok også gi økt sexlyst.) Med andre ord ser jeg ikke på endringer i sexlyst som en tilstrekkelig begrunnelse for mine verdier.

Forholdet mellom verdier og vitenskap er ikke ukomplisert, og det blir for eksempel for enkelt å si at de må holdes fullstendig atskilt, men det er på det annen side heller ikke så enkelt at verdier kan bevises eller motbevises med statistiske analyser.

100%

I full motsetning til en gammel frase, har noen grå hår begynt å sette tanker i hodet på meg. Det er også på grunn av en fortelling jeg jobber med[1]. Foreløpig har jeg så få grå hår at de ikke er synlige annet enn i speilet, men av de få er det ingen som blir brunt igjen. En dag vil hele håret mitt aldri bli brune igjen. Jeg har et irreversibelt hår, og det samme kan sies om meg. For øyeblikket har jeg en forventet levealder på 78 år, og hva så? Jeg alltid hatt et energisk behov for å etterlate meg noe.

Det ser, når jeg skumleser noen kilder (som Bevingede Ord) ut til at det er en tre-fire hundre år siden første gang det ble sagt at om hundre år er allting glemt, noe som burde tilsi at uttrykket har kræsjet i seg selv for lenge siden, men spiller det noen rolle? Hundre år, tusen, eller en million? Man kan ikke etterlate seg noe som helst på sikt. Fra dag til dag kommer hele den menneskeheten jeg ble født inn i til å dø, og mer og mer av den menneskeheten jeg skal dø fra, blir født. Og for barna som blir født den dagen jeg omsider ånder ut vil det være på samme måte.

Jeg er heldigvis ennå ung nok til at jeg kan snakke svulstig om dette. Jeg er gammel nok til å ha en del fortid, men så ung at jeg ennå ikke overskuer min fremtid. Jeg er heldigvis gammel nok til å skjønne at ingen av disse tankene jeg får av å undersøke håret mitt er særlig dype eller originale, og akkurat det kan vi vel alle puste lettet ut over. La oss nå endelig puste lettede ut over begge deler.



1) Det er kanskje også grunnen til at de siste par innleggene har vært noe dystrere enn jeg egentlig er til sinns.

fredag 18. september 2009

Risikoen for å dø

I følge Aftenposten har det blitt gjort en undersøkelse som viser at amerikanere uten helseforsikring har 40% større risiko for å dø. Forskerne mener at deres funn underbygger behovet for å utvide dagens helseforsikringsordning. Det siste høres vel ikke ut som noen urimelig konklusjon, men når det gjelder det første er jeg mer forvirret. Jeg trodde risikoen for å dø var mer eller mindre lik for de fleste?

onsdag 2. september 2009

Hi hi, demokrati

“For å stemme må man være over femti. He he, nei da, jeg bare tuller, man må være 18, eller bli 18 i løpet av året man skal stemme,” sier mannen på video nr. 2 på nettstedet stemmingsrapport, (de går også som kinoreklame,) og det ser ut til å ha noe med kommunal og regional-departementet å gjøre. He he, nei da, jeg bare tuller, det har utvilsomt noe med kommunal og regionaldepartementet å gjøre, det står jo på siden, det. Noen i korridorene der har tydeligvis bestemt seg for å ta humor i bruk, for å få opp valgdeltagelsen blant unge velgere.

HVA I HULESTE SKAL VÆRE POENGET MED DET?

Altså ikke det med å få opp valgdeltagelsen, men det med å ta humor i bruk? Hva skulle det være med unge velgere som gjør at de ikke kan forholde seg til et budskap uten at noen har kvotert inn en flau vits her og der? Er det ikke litt nedlatende å tro at potensielle unge velgere skulle mangle enten evne eller vilje til alvor, engasjement sånn i utgangspunktet? (Eller, for å være litt prippen, evnen til å verdsette det at vi i det hele tatt har et demokrati? Sånn at vi slipper at kinoreklametiden vår blir fylt opp med festlige vitser som ”Din stemme teller. He he, nei da, jeg bare kødder med deg, den går rett i do. Men vi ser gjerne at du stemmer for syns skyld, og hvis du attpåtil stemmer på oss vil du unngå problemer i fremtiden.” He he, moro med valg og sånn, er det ikke?)

Og hvis det skulle vise seg at ungdom nå faktisk har mindre av den evnen eller viljen... sånn at det faktisk ikke ville føre frem å skape interesse for politikk ut fra innholdet i politikken… burde man ikke, i stedet for å skifte fotballdrakter pr. filmtriks, leke med pyroteknikk på skrivebordet, osv., stoppe opp og spørre seg om det alltid har vært sånn, og hvis ikke, hvordan det har blitt sånn?

Min egen kjypotesehest er at det dreier seg om en kulturell spiralgreie, hvor holdningene til det som formidles skapes av det som allerede er formidlet. Det vil si at

1. Den generaliserte avsenderen slenger inn flere og flere effekter for å bli tatt seriøst
2. Den generaliserte mottageren får en stadig økende forventning om at flere og flere effekter er en forutsetning for å ta noe seriøst.
3. Den generaliserte avsenderen må rette seg etter dette for å bli tatt seriøst: Gå tilbake til 1.

I så fall skulle jeg ønske at flere kunne ta sjansen på å ikke rette seg etter disse forventningene, men tvert i mot gjøre en innsats for å snu dem.

torsdag 9. juli 2009

Dramatiske eksperimenter

"Vår aktive hjerne" eller Hjärnstorm på originalspråket, er tydeligvis et program om hvordan vi mennesker blir påvirket av ting vi ikke er oppmerksomme på, det vi altså kaller ubevisst påvirkning; jeg fikk med meg en bit av en sent-på-kvelden-reprise på NRK, sent nå i kveld.

Temaet er jo spennende nok, og det er alltid fint med litt psykologi på TV, men jeg lurer litt på om ikke dette er et av de tilfellene der prinsippet om at kompliserte sammenhenger skal demonstreres med enkle dramatiseringer, kan villede mer enn det tydeliggjør. Jeg stiller, mer spesifikt, spørsmål ved hvordan man fremstiller enkeltindividenes rolle i psykologiske eksperimenter.

I en dramatisert form av et eksperiment de kom inn på i kveldens program, ser man for eksempel at tilfeldig forbipasserende på et kjøpesenter får smake på to sorter brus, i to forskjellige innpakninger, og så skal fortelle hvilken som smaker best. Vi får se dem drikke, vi hører dem tenke høyt og begrunne sine valg, og vi er der når de ler godt etter å ha fått vite sannheten: De drakk den samme brusen to ganger, det var bare innpakningen som fikk den til å smake forskjellig.

I og for seg er dette en elegant fremstilling av det grunnleggende psykologiske eksperimentet: Gjør to ting (to smaksprøver), sørg for at det meste er likt (innholdet), men at det du er interessert i er forskjellig (innpakningen), mål folks reaksjoner (ved å spørre dem), og se om det gir noe utslag. Det er ikke nødvendig at alle liker brusen sin bedre når den, som i dette tilfellet, kommer i en flaske med sirkler på heller enn triangler, bare at et statistisk interessant flertall gjør det. Og at TV-produsentene antageligvis har valgt å klippe bort unntakstilfellene er i og for seg greit nok.

Det som muligens kan være villedende er at statistikken, selv om disse sammenhengene nettopp er statistiske, ikke en gang nevnes med et ord. Mesteparten av fokuset ligger på de enkelte deltagerne, deres opplevelse, og deres reaksjoner. Men disse konkrete, menneskelige opplevelsene som massemediene er så glad har veldig lite å si for diskusjonen på eksperimentet.

Og dette skillet mellom enkeltindivider og statistikk er viktig i psykologien. Uoverstigelig er det ikke, tvert i mot henger de to tingene tett sammen; det er enkeltindivider som utgjør statistikken, og statistikken sier noe om det enkelte individ. Men forskjellen har en del å si for hvordan man anvender forskningsresultatene, og det har en del å si for hvordan man diskuterer dem, og i begge tilfeller er det en del uheldige misforståelser på ferde.

Når man skal gjøre bruk av statistikk, er det viktig å vite hva vi dermed kan vite om individene; nemlig at noe med en viss sannsynlighet er tilfelle for medlemmene av en statistisk kategori. Akkurat hvor stor sannsynlighet, kommer an på. Dette er ikke noe perfekt grunnlag for å ta beslutninger, men ofte kan alternativene være enda dårligere. Sannsynlighet er imidlertid krevende å forstå seg på, og hvis man ikke holder tunga rett i munnen er det to feil man kan gjøre. Man kan overvurdere graden av sikkerhet, og glemme å fortolke den med visse forbehold, eller man kan undervurdere den, og rett og slett avvise at statistikk kan si noe om individer i det hele tatt. Begge deler kan ha negative konsekvenser for de som blir omfattet av beslutningen.

Når det kommer til diskusjonen av forskningsresultater kan man komme til å gjøre noe av det samme, men andre veien; man kan bruke enkeltstående unntak eller personlig erfaring som grunnlag for å tvile på konklusjonene. Jeg har aldri opplevd å la meg lure av innpakningen, så dette kan ikke stemme. Eller, jeg så en film med mye skyting og gikk ikke ut og skjøt noen etterpå, så dette med medievold og virkelig vold er bare noe tull. Å trekke forskning i tvil er i og for seg positivt, (og jeg kan selv nevne et par kritiske punkter når det kommer til medievold,) men det er bedre om man kan gjøre det av ordentlige grunner, og det er ikke en ordentlig grunn at man vet om unntak fra en statistisk trend.

Popularisering av vitenskap er en viktig og vanskelig oppgave. Viktig fordi kunnskap har en verdi i seg selv, fordi det kan være nyttig, og ikke minst fordi vitenskap påvirker alles liv, og alle fortjener et innblikk i hvordan. Vanskelig fordi fagfolk har lang trening i å skjelne mellom nyansene i det de driver med, og må gjøre noen harde valg når de skal legge det frem for folk som mangler den samme treningen: En god del nyanser må velges bort, hvis ikke alle skal gå hus forbi.

Man skal derfor være forsiktig med å ta sine egne kjepphester og legge seg bort i hvordan andre velger å forenkle. Men hvis jeg skal bygge en sak for min egen, kan jeg antyde at det dreier seg om en situasjon der det blir en direkte motsetning mellom prinsippene for popularisering og for fortolkning av statistikk. Hvis statistiske sammenhenger i ethvert tilfelle skal dramatiseres, kan det i sum(i motsetning til enkeltvis) gi folk et inntrykk av at de vet alt som er verdt å vite om et psykologisk spørsmål, så sant de kan forestille seg seg selv i situasjonen.

mandag 29. juni 2009

Gaiman om fornærmelser

"I don't think you should ever insult people unintentionally: if you're doing it, you ought to mean it," sier Neil Gaiman et stykke nede i denne bloggposten, og det syntes jeg at jeg skulle gjenta.

onsdag 24. juni 2009

Referanserammer

Jeg satt på bussen, og ved siden av meg satt det en gruppe fra et sfo, altså barn i tidlig barneskolealder. Som glupe unger gjerne gjør, var det to av dem som snakket om Star Wars, nærmere bestemt om den filmen hvor "Anakin blir et spøkelse". Hendelsesforløpet som ledet opp til dette, skal visstnok ha vært at "keiseren ble uvenner med noen på det snille laget, og så drepte Anakin keiseren". Hvilket i og for seg må sies å holde som forklaring. Det jeg festet meg ved var uansett ikke gjenfortellingens gullkornaktighet, (jeg kan uansett styre meg for hele gullkorngreia,) men at guttungen kalte Darth Vader for Anakin. Selvfølgelig gjorde han det. Han har jo sett filmene i den nye rekkefølgen, hvor Luke Skywalker utgjør fortsettelsen på Anakins historie, i motsetning til den versjonen jeg kjenner, hvor Anakins historie bare danner bakgrunnen for Lukes.

Det får meg til å tenke på hvor lite som skal til før to personer får to helt forskjellige oppfattelser av virkeligheten, og hvor små detaljer dette kan komme til uttrykk i. Filmene er like, vel, stort sett, for oss begge, men jeg begynte et annet sted enn denne gutten. Det er alt. Men vi setter to helt forskjellige navn på denne fyren i den svarte hjelmen.

mandag 22. juni 2009

Dypere mening

TV2 har begynt å sende den amerikanske versjonen av TV-serien Life on Mars (om en politimann fra vår tid som blir utsatt for en trafikkulykke mens han hører på Life on Mars, havner i koma, og våkner opp i 1973). Jeg har ikke sett den, fordi jeg vil se andre sesong av originalen først, men jeg noterte meg, med et småurolig smil, at Programbladet fortalte at det i den nye versjonen var “lagt inn dypere mening og flere elementer av mystikk enn i den britiske utgaven”. Bildene det gir meg i hodet, er av en amerikansk TV-produsent med sigarettsneip og litt slitt skjorte som sitter med det britiske manuset på pulten og mumler for seg selv: “Hmm, ta ut litt Manchesterreferanser her, litt britisk aksent der, så legger vi til et element av mystikk eller to, og, hmm, jo, litt dypere mening her, her, og her. Yes! Dette blir bra.”

Vel, kanskje ikke, men når jeg leser at man har “lagt inn dypere mening” kommer jeg ikke utenom følelsen at det er en utilsiktet, vel, dypere mening, i den formuleringen. Kanskje på samme måte som at den samme artikkelen i Programbladet forteller at TV2 er “spent på mottagelsen av serien, fordi den til tider er litt komplisert.”

Og noen dager etter at jeg leste dette satt jeg på en benk i den lokale parken og overhørte en samtale mellom en mann og en kvinne som gikk forbi. Det hun sa var en så slående skarp (om enn ikke tilsiktet) observasjon at jeg skrev det ned, ordrett, på stedet. “Jeg har lagt inn sånne vanskelige ord, som jeg håper de spør meg om etterpå, for da kan jeg dem, ikke sant,” sa hun. Jeg tipper det gjaldt en eksamensinnlevering eller en masteroppgave eller noe sånt, men jeg kommer ikke utenom følelsen av at litt for mye vitenskapelig skriving har blitt til på samme måten, om ikke med den samme bevisstheten rundt det.

Begge disse observasjonene har jeg skrevet om som om de var symptomer på noe utover seg selv, og det tror jeg også de kan være. Uten å ville være for svovlisk i mine amatør-samtidsanalyser, ting var tross alt neppe så mye bedre før, vil jeg attpåtil antyde at de kanskje er symptomer på noe av det samme.

fredag 29. mai 2009

Leksjon på Kjelsåstrikken (kortprosa)

Situasjon: En kvinne sitter på trikken og stryker seg gjennom håret. Hun tar tak i en blond hårlokk og legger den møysommelig bak øret, og lar hånden hvile mot tinningen en stund før hun begynner å klø seg i bakhodet. Så stikker hun pekefingeren rett inn i øret og begynner å grave rundt. Sidemannen følger med i øyekroken mens hun trekker fingeren ut, holder den frem foran ansiktet, og begynner å studere det hun har funnet. Kvinnen snur seg mot ham og tørker av seg på dressen hans.

”Hva… hva i… hva faen er det du driver med?” utbryter sidemannen.

”Jeg hadde noe på fingrene.”

”Ja, det skal jeg banne på at du hadde. Eier du ikke respekt? Hva er i veien med deg?”

Kvinnen begynner å le.

”Synes du dette er morsomt?” roper mannen. ”Eier du ikke respekt?”

”Nei, det er bare morsomt at du ble så sint.”

”Morsomt? Jeg skal si deg en ting, jeg, og det er at det er jævla patetisk av deg å fly rundt og underholde deg selv på andres bekostning.”

”Ja ja,” sier kvinnen, og trekker på skuldrene. ”Jeg er vel bare mer opplyst enn deg.”



Oppgave for videre tenkning: Har denne kvinnen noe de fleste andre mangler, eller mangler hun noe de fleste andre har?

lørdag 9. mai 2009

10 myter om hjernen

Howstuffworks har en artikkel om de ti mest kjente mytene om hjernen. Jeg lenker til den her, siden det er lettere enn å skrive noe selv. Ja, da. Den med ti prosent kommer på topp.

mandag 20. april 2009

Den nyttigste boka, dobbelt opp

En av de nyttigste bøkene jeg har lest på lenge, snublet jeg over i bokhylla for noen måneder siden. Jeg vet ikke hvor jeg har den fra, en bruktsjappe eller Aniaraauksjon eller noe tenker jeg, men det er altså Those Who Can, redigert av Robert Scott Wilson, en samling science fiction-noveller fra sent 60- og tidlig 70-tall med kommentarer fra forfatterne selv. Kommentarene dreier seg om hvordan de har jobbet med rent tekniske sider av skrivingen, som plot, karakter, setting, og det er nettopp ting som dette jeg sliter med. For de som ikke måtte kjenne meg, er det altså skriving av skjønnlitteratur (og først og fremst fabelprosa) jeg tenker å bruke livet mitt til, sånn på lang sikt, og det har det vært siden jeg var 11, men ennå er det et stykke igjen å gå før jeg kommer dit. Men denne boka har vært litt som syvmilsstøvler. For hver novelle-med-kommentar jeg har lest har jeg lært noe nytt, og selv om det har vært enkelt nok i og for seg, har det vært revolusjonerende oppe i hodet mitt. Teknikk er selvsagt på langt nær alt, men det andre blir så mye enklere når man behersker det.

Jeg er lykkelig akkurat nå, for jeg har gått rundt og gruet meg til å bli ferdig med boka, den var lissom bare så alt for kort. Men når jeg stabba litt rundt på nettet her i dag, fant jeg ut at samme mann gjorde akkurat det samme på midten av 90-tallet; altså 12 nye science fiction-noveller, med nyttige råd, om de samme tingene, fra 12 nye mestere innen faget. Det er dobbelt så mye, det.

onsdag 1. april 2009

Dawkins har rett

Etter en grundig overveielse av argumentene som kom frem på debatten om nyateisme jeg var på her om dagen, har jeg kommet frem til at Dawkins og gjengen, i motsetning til hva jeg gir uttrykk for i dette gamle innlegget, i bunn og grunn har rett. Religion er likevel roten til alt ondt, og man bør kjempe med alle etisk forsvarlige midler for å få en slutt på det.

søndag 29. mars 2009

Bredde mot elite

Det er visst rektorvalg på Universitetet i Oslo i morgen. Og jeg burde vel strengt tatt ha fulgt bedre med på valgkampen. Men jeg har fått med meg såpass som at den store skillelinjen går mellom breddeforskning og eliteforskning. Noe som får meg til å lure på hvor det skal bli av det smale, upopulære, og kritiske.

(Egentlig er dette et av flere problemer med alle skillelinjer hvor man setter bredde opp mot elite.)

lørdag 21. mars 2009

Geografi

Watchmen-filmen ser ut til å slå stort an. Allerede har en av hovedpersonene fått et sted i Sveits oppkalt etter seg.

(Edit: Det er sent på natten. Jeg tenkte ikke over at han blå fyren antageligvis var først ute på stedsnavnfronten.)

(Veldig sent på natten.)

torsdag 26. februar 2009

Intervju fra 1985

Nærmere bestemt Neil Gaiman, som intervjuet Alan Moore; han har gravd frem hele greia og lagt det ut på bloggen sin. Jeg tenkte det kunne interessere.

mandag 23. februar 2009

Bussdagen


Jeg har kommet i begynnelsen av tredveåra, og markerer anledningen med en hilsen Bjørn Are la igjen forrige gang jeg drev på med bussreklame.


lørdag 21. februar 2009

Obama's Elf

Fant en søt en på et forum jeg er på (med takk til Matthijs, hvis du leser her). Men jeg får ikke til å gjøre den magiske legge opp youtube på bloggen-greia, så det får klare seg med en lenke.

http://www.youtube.com/watch?v=A_B5UrI7nAI

mandag 16. februar 2009

Fugleperspektiver

En bevegelse fanger blikket mitt mens jeg ligger på sofaen. Der, utenfor vinduet, med den hvite himmelen som bakgrunn, lander en fugl på toppen av et nakent tre. Grenen den deiser ned på gynger frem og tilbake en stund, før den faller til ro. Fuglen blir sittende og drive med sitt. Det er en flott fugl, ikke måke, ikke skjære. Kråke, kanskje. Jeg kan ikke mine fugleslag så godt. Men det er ikke mange av dem, her til lands, særlig ikke nå om vinteren. Jeg skulle ønske det var en ravn.

Fra denne vinkelen er det bare fuglen og tretoppen som er synlig. Alt annet er utenfor rammen av vindusrutene, skjult bak veggen. Det er veggen som skiller dette rommet fra verden utenfor, en i og for seg ikke så kontroversiell erkjennelse. Men er det vanlig å tenke på det slik? For meg har det alltid vært sånn at et rom har vært et rom, og veggene som har definert det som rom har tilhørt selve rommet, ikke, slik de i virkeligheten gjør, grenseområdet mellom rommet og det andre. Dette har hatt det resultatet at når jeg tenker på et hus ut fra sin plantegning, i stedet for å tenke på rommene separat, blir jeg nesten overrasket. Som når noen har badet plassert i et hjørne av gangen, så betyr det at veggene innenfor bare er en fortsettelse av veggene utenfor, det er den samme strekningen hele veien. For meg har dette vært som en oppdagelse.

Fuglene utenfor vinduet har gitt meg den samme følelsen av å oppdage noe. Ofte tenker jeg ikke på dem en gang, for de kan ikke komme inn, men noen ganger flyr de ganske tett opp til ruta, eller ytterveggen, og hvis jeg tenker meg om er avstanden mellom fuglen og innsiden mindre enn dybden av rommet. Fuglen kunne vært her inne, og jeg kunne stått ved den borteste veggen, og den ville vært lengre unna, enn den er nå som den er utenfor og jeg er inne. Hadde det ikke vært et hus her, er det mer enn sannsynlig at den ville flydd gjennom akkurat den posisjonen jeg befinner meg i. Men på grunn av dette laget med murstein tilhører vi hver vår verden. I min bevissthet befinner jeg meg ikke på bestemte koordinater i forhold til bakken, treet der borte, eller horisonten; jeg ligger tvert i mot hjemme, i min egen stue, og det er en vesentlig forskjell.

Men hvor tynn er ikke ytterveggen? Den er, selvfølgelig, nesten akkurat like tynn som vinduskarmen er dyp. Og jeg kan jo stå borte ved vinduet og strekke ut armen, og hånden min vil være på utsiden. Hvis ikke veggen hadde vært solid, kunne jeg gjort det samme der fjernsynsapparatet nå står, stått der, strukket ut armen, og hånden min ville fått snø på seg. Er det sånn med alle vegger? At de kan virke absolutte som grenser å betrakte, men når det kommer ned til hva de består av, er de tynne og overkommelige? Er det sånn med alle grenser?

Nei, på ingen måte. Men det kan være verdt å huske at den faktiske handlingen det er å krysse en grense, ofte kan være mindre krevende enn beslutningen om å krysse den.

Fuglen min sitter der i treet, og jeg synes av en eller annen grunn det er viktig å følge med på den. Dette treet har, i sin nakne tilstand, en form som tydelig viser forgreningens universelle natur, forgrening som fenomen. Det var nytt for meg da jeg leste om det, at forgrening går ut på ett, uansett skala. Når nervene sprer seg ut fra stilken på et blad, og når de store hovedgrenene vokser ut av en trestamme, er det akkurat det samme som skjer, livet følger den samme, grunnleggende kommando. Eller ikke nytt i og for seg, men å tenke på det sånn var enda en oppdagelse. Jeg leser altså om kaosteori for tiden. Blant annet, hvordan forgrening som fenomen har mye å si for hvilke former vi finner i naturen, hvilke former det er sannsynlig at vil oppstå gjennom evolusjon. Illustrasjonen i boka er et diagram over hvordan en dråpe blekk sprer seg når det synker i vann, sammenlignet med hvordan trådene til en manet sprer seg mens den vokser. Samme grunnleggende form. Og det er akkurat den formen jeg nå også ser i treet, som har sluttet å gynge under nedslaget av fuglen.

Hvordan er det med atferd, i den grad tanker og atferd også bærer preg av ens forfedres utviklingshistorie? Hvilke atferdsformer er der fra før, som særskilte sannsynligheter, for utvalgsprosessene å jobbe med på samme måte som manetens, eller treets, eller bregnebladets, grunnstruktur er der for prosessene som velger ut fysiske former? I hvor stor grad kan et menneskeliv forstås og beskrives med fraktalgeometri?

Hvis jeg løfter litt på hodet, mens jeg ligger der og prøver å ta fuglens tilstedeværelse inn over meg fordi jeg føler at det er viktig på en måte, eller kanskje det bare er virkelig, ser jeg at treet er en bjørk. Det er det merkelig at jeg ikke visste fra før, for jeg burde ha god kjennskap til dette treet. Jeg har vokst opp i den samme leiligheten jeg er i nå, vi flyttet hit da jeg var seks, det blir i alt fire og tyve år at jeg og bjørka har vært nære naboer. Den har vært utenfor vinduet mitt i all denne tiden. Jeg har gått forbi den hver gang jeg har svingt ned mot Sofienbergparken. Men jeg kan ikke huske å ha sett den før. Det er like merkelig som at ledningen til gatelykta som lyser utenfor stuevinduet om natten, faktisk går ut fra utsiden av min stuevegg. Jeg har bodd her, til og fra, i fire og tyve år, men oppdaget ikke dette før her om dagen.

Treet står der det alltid har stått, men fuglen lever et helt annet slags liv. “Fri som fuglen” er riktignok en overdrivelse, fugler har grenser de er bundet av de som alt annet levende, og lever mer bundet enn man skulle tro. Men “mobil som fuglen”, i hvert fall i forhold til et et tre, eller et menneske uten hjelpemidler, er en ganske korrekt beskrivelse, selv om ordet mobil kanskje ikke inngår i ordspråkenes vokabular. (Som kommer fra – hvor, og avgrenses fra det totale ordforråd – av hvem?) Fuglen lever også et kortere liv. Den var neppe født da jeg flyttet inn i denne leiligheten, og for første gang og uten å tenke over det kastet blikket på bjørken den sitter i. Hvor lenge lever en kråke? Jeg vet ikke, kanskje de kan bli gamle. Men andre dyr, som har kort nok levealder, si hunder eller katter; ingen av de hunder eller katter som fantes da jeg ble født, finnes i dag. I sine konkrete instanser har jordens hundehet og kattethet blitt til noe fullt og helt annet, mens jeg har levd. På samme måte er det til enhver tid for den som måtte være verdens eldste menneske. Menneskeheten er noe nesten fullt og helt forskjellig, fra da han eller hun ble født. Men en katt forblir en katt, en hund forblir en hund, en kråke forblir en kråke, et menneske forblir et menneske. I det minste i noen millioner år til.

Jeg så et naturprogram hvor store flokker av nordamerikanske reinsdyr la ut på sin årlige migrasjon på tvers av kontinentet. Dette har de gjort siden før menneskene var noe særlig å gå i taket over. Programskaperne prøvde å følge et individuelt, radiomerket dyr i løpet av reisen, i tråd med vårt individorienterte syn på livet. Men kan man også se på det slik at det ikke er en flokk med individer som blir født, krysser kontinentet noen ganger, og så dør, men snarere den samme tingen som beveger seg frem og tilbake, år etter år, generasjon etter generasjon? Til og med noe av den samme materien, som reiser seg fra jorden, tar form av en reinflokk, krysser kontinentet, faller til jorden igjen, og venter på neste gang den skal passere fra jord til plante til mage til celle til protein til vekst til kysten på den andre siden? Livet har sånn sett noe spøkelsesaktig over seg, og tiden blir noe litt annet.

Det jeg aner er viktig for meg med å se på fuglen som sitter der i toppen av et tre, majestetisk og uanfektet av mine betraktninger (som, for å være ærlig, kommer til som betraktninger først i etterkant, når jeg skriver dem ned; mens jeg ligger der er de der bare som bakgrunn, som kontekst, disse oppdagelsene jeg har gjort de siste månedene), er at både fuglen og treet nettopp fremstår som individer for meg. Ikke bare sin form, kodet i gener, lagret i hukommelsen min, ikke bare instanser av mine modeller over verden, men noe som er i den faktiske verden. Hva driver den med, der den sitter? Leter den etter noe, venter den på noe, noe som skal utløse et instinkt, bare hviler den ut? Med unntak av en glassrute og noen abstraksjoner lever vi i nøyaktig den samme verden. Er den sulten? Opplevelsen av å ligge der i et minutts tid og være aktivt og jordbundet oppmerksom på denne fuglen er det motsatte av det inntrykket jeg har skrevet ned i ettertid, en opplevelse befridd for kosmiske spekulasjoner. Du kan gjenoppleve den ved å lese denne teksten på vranga, hva enn nå det måtte innebære. Det er det beste man kan tilby, når man prøver å beskrive denne slags møter med ord.

Uten forvarsel, motivert av hvem vet hva, letter den fra tretoppen, og flyr i rett linje mot blokken jeg er i. Den forsvinner ut av syne for mitt sofaperspektiv, men jeg vet at de ville sett den rett utenfor vinduet i leiligheten over, og den ville befinne seg nærmere de der enn for eksempel jeg gjør her jeg ligger, og det vil de legge merke til hvis de ser etter slik som jeg, et lite øyeblikk, gjorde.

onsdag 11. februar 2009

Siden jeg snart har bussdag

Jeg kaster meg på motebølgen som allerede har vasket over en haug med andre steder. Og kanskje, om ikke så lenge, hos deg?

tirsdag 10. februar 2009

Gullkorn fra voksenmunn

Jeg: Alle prøvde å gå på den første trikken etter trikkestansen, selv om sjåføren sa klart og tydelig at neste trikk bare kom hundre meter lengre etter. Mennesker kan være så kollektivt irrasjonelle noen ganger, som når alle samler seg foran utgangene på bussen. Man skulle vært mer konsekvente med å lage bussene slik at alle måtte gå på foran, og av bak.

Mamma: Ja. Eller bussen kunne bråbremse noen ganger, sånn at folk var nødt til å trekke bakover. Det husker jeg det var en sjåfør som truet med en gang.

Jeg: Gjorde han det?

Mamma: Nei, han bare sa det over høytaleren.

(Pause)

Jeg: Vent litt… blir man ikke kastet forover når bussen bråbremser?

Mamma: Nei, man blir kastet bakover.

Jeg: Men er ikke det som skjer at man fortsetter å bevege seg i samme retning, etter at bussen har stoppet?

Mamma: Hm. Jo. Det er det kanskje.

(Pause)

Mamma: Men kanskje man blir kastet bakover etterpå?

(Postet med hennes tillatelse.)

mandag 9. februar 2009

Alt for vitenskapen

I kompendiet om kvalitative metoder leser jeg for øyeblikket om metodisk triangulering. Det vil si at man undersøker de samme tingene på forskjellige måter, fordi ingen metoder er fullkomne. Det er nok en god idé. Men når jeg leser eksempelet de bruker lurer jeg på hvor mye det egentlig er meningen man skal gi for vitenskapen...

"Thus, in studying the social meanings of death in the modern hospital, it would be possible to employ a standard method (e.g., participant observation) but deliberately take this method to as many different areas as possible."

For min egen del tror jeg jeg ville valgt en annen tilnærming enn deltagende observasjon, hvis jeg skulle forske på døden.

fredag 6. februar 2009

Vanlige folks opplevelser

I løpet av debatten om politikeres forhold til alternativ medisin, uttalte Helga Pedersen at hun ble ”provosert av forskere og eksperter som bare skal kritisere saker som dette. De har ingen respekt for opplevelser som vanlige folk har hatt” (fra VG 29.01.09, nederst i artikkelen). Jeg lunter etter sånn en uke senere med noen tanker om dette med vanlige folks opplevelser (hvem nå ”vanlige folk” måtte være; kategorien inkluderer tydeligvis stortingspolitikere, men av en eller annen grunn ikke forskere eller eksperter).

Å respektere folk, både de vanlige og de uvanlige, er selvfølgelig jevnt over å anbefale, men når man forholder seg til vitenskap tror jeg det er lurt å trekke et skille mellom hva folk opplever, og hvordan de forklarer det de har opplevd.

Overfor folks opplevelser, har verken forskere, eksperter, skeptikere, politikere, eller journalister, noe særlig å stille opp med. Ikke så mange andre heller, for den saks skyld. Opplevelser befinner seg inne i hodene til folk, og kan ikke etterprøves. Så lenge man tar utgangspunkt i at noen ikke lyver, er det vanskelig å nekte for at de har hatt de opplevelsene de har hatt – for eksempel, opplevelsen av å føle seg bedre etter å ha mottatt alternativ behandling.

Derimot er det fullt å oppleve noe som man tror har en forklaring, mens det i virkeligheten har en annen forklaring. For å ta noen eksempler fra vanlige folks liv, kan du oppdage at kjæresten din tar en masse hemmelige telefoner og bli livredd for at noe muffens er på gang, mens det som egentlig foregår, er forberedelser til bursdagsfesten din. Eller du kan høre en uventet lyd i underetasjen og tro at det er en innbruddstyv der, mens det i virkeligheten var et paraplystativ som veltet. På samme måte kan man motta en eller annen behandling, og bli bedre etterpå, og tro at bedringen var forårsaket av behandlingen, mens årsaken i virkeligheten kan ha vært helt andre ting. (Man har blitt bedre av seg selv, bekymret seg mindre for plagene, kjent mindre til dem, møtt respekt for opplevelsen av å være plaget, osv; alt dette er ting man vet at har noe å si for hvordan folk føler seg.)

En og samme opplevelse kan altså ha flere forskjellige forklaringer, og i mange tilfeller går det an å si at noen forklaringer er bedre enn andre. (Hvis du tror at det er en innbruddstyv der nede, og jeg tror det er et paraplystativ, går det for eksempel an å finne ut hvem av oss som har rett.)

Jeg er ikke med i Arbeiderpartiet, og kan ikke si noe om hva partiets nestleder la i sine uttalelser: Om hun trekker dette skillet mellom forklaringer og opplevelser, og hva hun i så fall mener man skal la være å stille spørsmål ved, hvis man vil vise respekt for vanlige folk. Jeg har imidlertid en del med vitenskap å gjøre, og kan slå fast at forskning på sammenhengene mellom ting (som medisinsk forskning hører inn under) handler om forklaringer – fordi vi kan gjøre mer med helsa vår om vi forstår den bedre. Og selv om jeg ikke vet nok om hvordan folkehelsa var for 50 eller 100 år siden, sammenlignet med i dag, har jeg et generelt inntrykk av at dette prosjektet har noe for seg.

Hvis det er respektløst å si at én forklaring på sammenhengen mellom behandling og helse er bedre enn en annen, har man dermed et dilemma: Man må sette respekten for det Helga Pedersen kaller vanlige folk, opp mot en innstilling om at de samme folkene har krav på god informasjon før de gjør sine medisinske valg.

Én vei ut av dette dilemmaet vil være om man sluttet å trekke et skille mellom vitenskapens verdensbilde og vanlige folks liv; det første bygger tross alt ikke på noe annet enn det andre, og ingen av de som driver med vitenskap, eller bare interesserer seg for det, er noe annet enn vanlige folk. Et annet og enda bedre tiltak (og en kjepphest for meg) ville være om vi som driver med vitenskap ble flinkere til å hva vi drev med, og hva som ligger bak de påstandene vi kommer med. Så kan vanlige folk vurdere det på sine egne premisser. Jeg tror egentlig ikke at de grunnleggende trekkene i vitenskapelige metoder er så vanskelige å få tak i – eller å forklare.

lørdag 31. januar 2009

Blasfemi

Jeg somler ofte litt mye med å skrive om ting, og har ikke rukket å si noe om forslaget om å gjøre det straffbart med kvalifiserte angrep på religioner (om jeg har forstått det riktig) og oppropet mot det, som finnes her. Nå som jeg gjør det er det kanskje litt overflødig, siden de fleste etterhvert har fått med seg saken. (Hallo i uken hadde noen morsomme greier på det i dag, podkasten ligger her.)

Noe av problemet mitt, har å gjøre med å si to ting på en gang. Jeg mener ganske bestemt at det er en dårlig idé å gjøre det straffbart med usaklige angrep på livssyn og religioner. Jeg mener imidlertid også at usaklige angrep på livssyn og religioner i seg selv er en dårlig idé, og jeg har flere grunner til det, som jeg forhåpentligvis får kommet inn på en gang. Men ikke her, fordi språket fungerer sånn at når man sier to ting på en gang, kan det virke som det ene er et forbehold for det andre. Vel, på den annen side er vel noe av fordelen med denne ytringsfriheten at den ikke bare omfatter retten til å mene at noen burde holdt kjeft; den presser også folk til å tenke gjennom og begrunne hvorfor de mener det, i stedet for å lene seg på loven.

Men, uansett, man har spurt seg om hva som ville og ikke ville blitt rammet av denne loven, hvis den gikk igjennom. Hvordan ville det gått med denne, ikke helt uberømte denne episoden av South Park?

torsdag 29. januar 2009

Vitenskap og helbredelse

Sånn innimellom amigaemulering, lesing, sushi og søvn, har jeg visst tatt meg tid til å debattere helseministeren og alternativ medisin. Den følgende teksten er en mildt redigert utgave av et innlegg i en debatt som startet over hos den Tvilsomme Humanist, og har fortsatt på bloggen til en av hans kommentatorer, men det kan leses frittstående. Jeg lar vær å lenke direkte, fordi denne kommentatoren har gitt uttrykk for at vitenskapsdebatt er litt på siden av hva bloggen hennes egentlig handler om. Den som er interessert nok kan selvsagt likevel drive detektivarbeid.

Jeg begynner med det som har å gjøre med sannhet, det subjektive, uenighet, og ulike oppfatninger, fordi det i bunn og grunn er det alt det andre jeg har å si, bygger på. Min overbevisning er at det finnes ikke-subjektive sannheter om en del ting. Ikke alt, men ganske mange ting, egentlig, og særlig når det kommer til hvordan verden er skrudd sammen, årsak og virkning, hva som påvirker hva. Jeg tror ikke at noen kjenner den endelige sannheten, eller at den kan kjennes, det vil alltid være rom for usikkerhet. Men jeg tror at det går an å komme stadig nærmere disse sannhetene, og det er i dette prosjektet at vitenskap og filosofi, diskusjon og kritisk tenkning – skepsis – kan hjelpe oss.

Jeg mener at dette er et prosjekt for alle som er interessert i det, og jeg mener at man i utgangspunktet ikke skal komme til enighet om å være uenige. Når jeg diskuterer med noen setter jeg dem såpass høyt at jeg tror de tåler å høre at jeg tror de tar feil – og jeg stoler på at de vil hjelpe meg å innse det når jeg selv tar feil. For diskusjoner om de tingene der det finnes sannheter (eller noe som ligner på sannheter) mener jeg at enighet bør være målet. Om det kanskje ikke kan oppnås, så kommer man nærmere hvis man prøver. Men selvfølgelig, selv jeg er praktisk nok anlagt til å skjønne at det ikke nytter å styre med de samme diskusjonene til evig tid. Å legge uenighetene til side for en stund, og heller, jeg vet ikke, drikke øl sammen eller se på blomstene eller noe, er ofte en god idé. Og det er også lurt å velge sine slag. Ikke alle diskusjoner er nødvendig å ta, og ikke ved enhver anledning.

Men vitenskap kan beskrives som dette. Vitenskapelige metoder er (blant annet) nettopp et sett med spilleregler man har tenkt ut som gjør at de enkelte forskernes forskjellige perspektiver på ting kan sammenlignes og stilles opp mot hverandre. Man skal i teorien kunne bli enige om hva observasjonene betyr, og i samarbeid velge ut de forklaringene som ser ut til å passe best. Noe av det mest ærerike man kan gjøre i vitenskapen er å gå bort fra en teori man har holdt kjær, når man møter overbevisende argumenter for at en annen teori passer bedre. Når det kommer til teorier, bør man praktisere kompromissløst seriemonogami.

På grunnlag av alt dette mener jeg altså at vitenskapelige metoder kan anvendes på så godt som alle spørsmål som er verdt å stille. Det finnes som sagt en fire-fem unntak, noen av dem svært viktige, men alternativ behandling er ikke et av dem.

Det er heller ikke eksempelet du nevner – som er et godt eksempel – nemlig følelser. [Hun jeg svarer brukte folks innerste følelser som eksempel på noe som strengt tatt ikke kunne bevises, fordi det alltid var mulighet for at de var skuespill.] Jeg kan, ganske riktig, ikke ”bevise” vitenskapelig hva du føler her og nå, men det er ikke fordi følelser ikke kan gripes av vitenskapen; det er fordi det dreier seg om et enkelttilfelle. Det jeg kan gjøre med vitenskap er, for det første, at jeg kan lage en god del teori om følelser sånn mer generelt. (Det trenger man ikke nødvendigvis vitenskap til heller, hvem som helst kan for eksempel skrive under på at folk ofte blir glade når de ser en blomstereng om våren, lei seg når de ser et oppriktig gråtende barn, eller at folk gjerne er triste selv om de sier at de er glade, dersom de henger med hodet mens de sier det. Ikke nødvendigvis noe av dette, men tendensene går i den retning.) For det andre kan jeg utarbeide metoder for å anslå hva folk føler på et bestemt tidspunkt, og jeg kan bruke vitenskap til å bevise at noen av disse metodene anslår folks følelser bedre enn andre. De er ikke på langt nær sikre, men på den annen side kan man også si noe om hvor usikre de er.

Hva du føler i ditt innerste indre kan være vanskelig å vite noe om. Det jeg kan si noe om er hvilken virkning dine følelser har på verden rundt deg, og på din egen synlige atferd. Og det er nettopp dette som er vitenskapens saksområde. Det man forsker på er ikke hvordan tingene dypest sett er, men hvordan de virker inn på hverandre.

På samme måte er det med medisinsk forskning – altså forskning på om det ene eller andre inngrepet påvirker folks helsetilstand. Nå er helse sånn generelt et problematisk begrep å definere, men spesifikke helseproblemer som for eksempel kolikk, bør være enklere. Nå har ikke jeg familie, men jeg har inntrykk av at man vet hvorvidt en unge har kolikk eller ikke. Kolikk (og en del andre helseplager) er heller ikke noe folk bare har i sitt innerste indre; det har også effekter på atferd som gjør det synlig for verden, og for forskere.

Dermed er det mulig å sette opp et forskningsprogram hvor man prøver ut den ene, andre og tredje måten å gripe inn på, og ender opp med data som sier en del om hvilken metode som har størst innvirkning på problemene. Skillet mellom skolemedisin og alternativ medisin er i prinsippet verken mer eller mindre enn at skolemedisinen er inngrep som har bestått disse testene.

Virkeligheten er noe annerledes enn prinsippene skulle tilsi, og det er begrensninger i denne måten å tenke på, du nevner flere av dem, men de begrensningene har i sin tur også sine begrensninger. For det første stemmer det at forskningen ikke er et avsluttet prosjekt. Det som er sannheter i dag, kan i teorien bli kastet om på i morgen. På den annen side er det forsket såpass mye etter hvert, at det er en rimelig sannsynlighet for at det ikke blir det. Tommelfingerregelen i forhold til vitenskap er som sagt at man forholder seg til de teoriene som er gyldige for øyeblikket, med mindre man har spesifikke argumenter mot dem. At de kan være feil, er ikke spesifikt argument.

For det andre er det utvilsomt flere krefter enn de rent rasjonelle som styrer vitenskapens fremgang, og ikke alle behandlingsformer har blitt forsket like mye på. Det kan i teorien tenkes at det er en eller annen behandlingsform som virker, men ikke har fått noen rettferdig vurdering. Men igjen, er dette noe som i så fall i seg selv må dokumenteres. Man må kunne demonstrere at det ikke er nok publiserte, solide, artikler om den ene eller andre behandlingsformen, hvis dette skal være et argument.

For det tredje er det riktig at det sjeldne er vanskeligere å forske på enn det vanlige. Hvis dette er noe bare noen få kan, er det selvfølgelig de få som i så fall må testes. I hvert fall så lenge hensikten er å mot”bevise” at de kan det. (God vitenskap er å gjøre det vanskelig for sine egne teorier.) Det er synd at Gjerstad ikke vil delta i et sånt prosjekt, og jeg har forståelse for at han ikke vil det; jeg kan bekrefte plutselig og enorm medieoppmerksomhet kan være en ganske ekstrem opplevelse, og det er normalt å ville trekke seg unna det. Men så lenge det ikke lar seg gjøre å teste evnene til eventuelt få, er det er tilbake til den vitenskapelige tommelfingerregelen om å forholde seg til det som er gyldig for øyeblikket.

Og der kommer vi frem til grunnlaget for min innstilling til alternativ behandling, helseministerens uttalelser, og det å bli enige om å være uenige: Jeg mener på grunnlag av dette at medisinsk forskning er den beste måten å komme frem til de beste behandlingsformene på. Langt fra perfekt, men den beste (så lenge man holder et svært kritisk øye med hvordan folk definerer ”helse”). Jeg mener at i og for seg alle som tar mennesker i behandling har en forpliktelse til å tilby den beste behandlingen de har til rådighet, men det gjelder særlig for det offentlige. Hva slags behandling privatpersoner ønsker for seg selv synes jeg at ikke er min sak; jeg mener at noen valg er dårligere enn andre, men kan liksom ikke nekte folk å gjøre dårligere valg. Dermed synes jeg også at det skal være et tilbud til de som ønsker den ene eller andre alternative behandlingen. Jeg mener at betalingen skal stå i samsvar med hva man kan garantere av resultater, og at det ikke skal gå på bekostning av konvensjonell behandling – og disse tingene er noe Gjerstad også understreker. Derfor har jeg ingen problemer med ham, jeg tror kanskje jeg liker ham. (Men jeg har litt problemer med de mekanismene i samfunn og media som har prøvd å gjøre en sirkusfigur ut av ham.)

Men det offentlige har som sagt et spesielt ansvar for hvilke helsetjenester de tilbyr, og offentlige helsetjenester bør i all hovedsak bygge på de behandlingsformene som for øyeblikket ser ut til å være de beste, altså de som står seg i møte med systematisk forskning. Derfor har jeg problemer med at ministeren for dette feltet, som den offentlige personen han uunngåelig er når han uttaler offentlig seg om helsespørsmål, ikke stiller strengere krav til vurdering av en behandlingsform enn at han tror det når han ser det.

Demokrati er mye rart, men noe av kjernen i det er at man står fritt til å kritisere makta. Og det er også noe av kjernen i mitt eget forhold til sannhet; som jeg sa helt i begynnelsen, at man kan komme nærmere den ved hjelp av kritisk diskusjon. Derfor kan jeg til syvende og sist bli enig om å være uenig med folk jeg diskuterer med på blogger (eller i det minste, om å legge uenigheten til side), men jeg kan ikke være enig om å være uenig med en minister. Jobben hans er å bli kritisert, og det er min og alle andres ansvar å kritisere.

onsdag 28. januar 2009

PC og Amiga

Jeg ble aldri noen datanerd. Det var en av de interessene jeg ikke forfulgte da jeg ble sånn 19-20 (tegneserier var desverre en annen av dem). Jeg var glad nok i dataspill, lekte litt rundt med tegneprogrammer, var stolt av den gamle kassa mi, forsvarte den mot de andre datamerkene... jeg hadde en Amiga, og var overbevist om at det var en mye bedre maskin enn en vanlig PC. Mest av alt fordi de i omgangskretsen min jeg diltet etter sånn datamessig, en fetter, en så godt som inngiftet fetter, et par klassekamerater, alle hadde en Amiga og stod på barrikadene for den. Men jeg manglet den tekniske kunnskapen, forstår meg fortsatt ikke på innmaten i en datamaskin, og jeg kunne ikke sagt så mye om hvorfor Amiga på det tidspunktet faktisk var bedre enn PC.

Vel, noen ganger blir man grepet av trangen til å gjenutforske fortiden, og for noen dager siden gjorde jeg et nytt forsøk på å finne noen av spillene jeg drev på med i gamle dager. Jeg har prøvd meg litt rundt tidligere også, og funnet ut at programmer som får data'n til å funke som en Amiga er litt kinkigere enn programmer som får den til å funke som en gammel PC, på grunn av noen opphavsrettsgreier. Så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt og finne PC-versjonen av spillene.

Så jeg søkte litt rundt, fant etterhvert spillene jeg var ute etter, og fant ut hvordan jeg skulle bruke DOSBox... selv om, igjen, noe av det er vrient, fordi alle som driver på med sånt ser ut til å ha en del mer teknisk peiling enn meg, så alle forumer og andre steder hvor spørsmål blir besvart, forutsetter en del forhåndskunnskap jeg ikke har. Men etterhvert fikk jeg ting opp og gå, i hvert fall selve programmene. Det var bare lyden det var noe i veien med.

På det første spillet hørtes lyden helt merkelig ut. Det var som om noe manglet... jeg hørte brokker av de melodiene jeg hadde så klart for meg i hodet, men det var noe innmari skurrete over det hele. Så jeg satte meg ned som den diagnostikeren jeg er, eller i det minste har i magen. Først prøvde jeg med andre spill, samme problemet med lyden. Jeg prøvde meg på andre innstillinger, samme sak. Andre innstillinger på andre spill, igjen samme sak. Eldre versjoner av DOSBox, og andre late som de er PC-programmer, problemen var der fortsatt. Søkte rundt på navnet på spillet, navnet på emulatoren, og nøkkelord som "sound," "problems," "issues," fikk en del treff, en del teknisk prat som gikk forbi meg, men ingen antydning til at det var vanlig å ha problemer med lyden på disse spillene. Jeg kom til slutt frem til at det måtte være et eller annet med min egen maskin, det eneste jeg ikke kunne variere, og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå videre.

Jeg kunne gitt opp der, men prøvde for sikkerhets skyld enda et spill, og der hørtes musikken sånn noenlunde ut som den skulle, bare at den var flatere. Etterhvert begynte det å demre for meg, særlig når jeg så noen beklage seg over at lyden på PC-versjonen av det spillet var så mye dårligere enn på Amiga-versjonen. Jeg gikk på Youtube, søkte på de andre spillene jeg hadde lastet ned, og fant ut at lyden faktisk skulle være sånn som jeg hadde hørt den, i PC-versjon.

Vel, den beskjeden skulle jeg gjerne ha gitt til Martin, 15, som kastet seg inn i diskusjonen om hva slags merke som var best, uten å forstå seg noe særlig på det. Eller kanskje Martin, 15, burde prøvd PC-spill for sammenligning, for å få et bedre grunnlag for å uttale seg - noe som vel kan sies å være et godt råd også rent allment.

Jeg har nå kjøpt Amiga Forever, som er en gjør-det-enkelt-pakke for Amigaemulering. Jeg tenker sånn på tampen at noen burde skrive noe som satte gamle dataspill i sammenheng med kulturminneåret 2009, men jeg tror kanskje ikke det blir meg... jeg kommer til å være litt opptatt sånn utover kvelden.

lørdag 3. januar 2009

Napoleon på vidvanke og verdensbildet som raknet

TV3 sender for tiden episoder fra gode gamle Northern Exposure for tiden. Jeg så den i gode gamle dager, har gode minner, og den ser ut til å funke med nåtidens blikk også. Men likevel har de den gode gamle fremstillingen av ”vitenskapsdisippelen som er fanget av sin fornuft,” en figur jeg visstnok burde identifisere meg med, men det klarer jeg ikke helt.

I fredagens episode fant de en gammel franskmann frosset fast i en isblokk, med en dagbok som tyder på at han var en venn av Napoleon, og at de begge befant seg i Alaska på den tiden slaget ved Waterloo fant sted. Både franskmannen og dagboken ser ut til å være ekte vare.

Seriens residerende rasjonalist, legen fra New York, får dermed sitt verdensbilde utfordret. All historieskriving forteller jo at Napoleon, vel, deltok i slaget ved Waterloo, og hvis vi ikke kan stole på lærebøkene, hva har vi da å støtte oss til i livet? Han reagerer i faser. 1) Han nekter for alt. Det må være en forfalskning, eller dagbokskriveren må ha vært gal. 2) Han innser at bevisene må være ekte, (noe jeg innenfor rammene av fiksjonen går med på,) og blir rammet av den dypeste angst og fortvilelse. En lærebok har sagt noe som ikke stemte! Alt faller i grus. 3) Når han først har akseptert dette, aksepterer han det med konvertittens glød. Denne historien må ut, for enhver pris. Sannheten skal frem. Så har han i det minste det å forholde seg til: Fakta forandrer seg, men sannheten er urokkelig. 4) Så har han en religiøs opplevelse, han slapper mer av, og har lært noe viktig om livet.

Jeg innbiller meg, med den kraft som gjerne ligger i innbilninger om stereotyper man selv faller under, at dette i og for seg er en velbrukt historie. Når den beinharde rasjonalisten nekter for alt som ikke står i lærebøkene i møte med noen overveldende vitnesbyrd om det motsatte, er det fordi hans vitenskap er et blendverk, et velbygd korthus han har bygget opp som en forskansning mot det ukjente. Han tåler ikke det han ikke kan forklare! I bunn og grunn er det nok sine egne følelser han frykter mest…

Som litterært virkemiddel er jo dette ypperlig! Et gjennomgripende karaktertrekk som samtidig er skjørt; det kan rokkes ved; helten kan utfordres, gjennomgå sine prøvelser, og vinne erkjennelse. Som psykologisk forklaringsmodell er det… vel, jeg vet ikke, det høres ut som en av de såkalte forsvarsmekanismene det er tvilsomt om vi egentlig har, men det er bedre å dømme noe ut fra hva det er, enn ut fra hva det høres ut som. Så vel, det kan jo godt hende det, at det er mennesker som tenker sånn. Men noe særlig med vitenskap å gjøre, har det ikke! Det er faktisk snarere et bilde av hvordan en vitenskapelig grunnholdning ville tatt seg ut, om man snudde den fullstendig på hodet.

Nysgjerrighet på det ukjente, ikke frykt for det. Mot og åpenhet til å gi slipp på teorier man ikke finner hold for, ikke New York-legens nevrotiske rigiditet. Evnen til å tåle at noe kan være uforklarlig for en stund, i stedet for å henfalle til det overnaturlige, når det såkalt naturlige ikke gir noen åpenbare svar. En brennende lidenskap for de ofte ganske obskure eller abstrakte tingene man har viet livet sitt til. Dette er egenskapene man må dyrke for å drive med god og fruktbar vitenskap.

Rasjonalitet og irrasjonalitet! En viktig myte i vårt moderne selvbilde er, om man skal tro skribent og bloggenminleser Davidsen, at nåtidens mennesker har overvunnet middelalderens religiøse irrasjonalitet. Samtidig kan man få følelsen[1] av at vrengebildet av vitenskapsfanatikeren kan være like fremtredende i populærkulturen som det motsatte vrengebildet av den gjennomforvirrede kirkerepresentanten!

Det kan være at de stammer fra forskjellige tider og tankeretninger… eller at de begge er ment å representere ekstreme avvik fra en mer gyllen middelvei… eller kanskje det at de begge blir sett på som institusjonaliserte og maktpåtvungne separasjoner fra det intuitive menneskets mer umiddelbare åndelige erkjennelser. Før jeg roter meg bort i enda flere spekulasjoner og ord, får jeg bare si et uforpliktende lite: Ikke vet jeg. Men legge til at jeg tror noe av problemet ligger i selve begrepet om rasjonalitet, eller vitenskap, som altså ikke er en katalog over etablerte sannheter; det er en familie av tilnærminger til erkjennelse.

Jeg liker Northern Exposure, dr. Fleishman, og de stadige utfordringene mot sitt verdensbilde som han blir utsatt for, men som fremstilling av å bygge på vitenskap, er det altså ikke så imponerende. En riktigere historie ville vært: Den nevrotiske nerden som nekter blankt for paranormale fenomener, men som er litt redd for at det kan være noe han ikke har fått med seg. Han blir konfrontert med tilsynelatende evidens for at, si, spøkelser, eksisterer. Etter en kritisk gjennomgang kommer han frem til at observasjonene er til å stole på (noe leseren bare må akseptere innenfor rammene av fiksjonen). Han tar en tur i skogen for å gjøre det harde arbeidet med å omstille sitt verdensbilde etter den nye informasjonen. Spøkelser tilhører nå ikke lenger det paranormale; det må, på et eller annet vis han ikke helt har oversikt over, kunne passes inn i de andre teoriene hans om virkeligheten. Han kommer hjem med et stort smil om munnen. Han har fått en nyttig erfaring med vitenskapelige tankemåter, og er styrket i sin overbevisning om at ingen av de andre fenomenene som pakkes inn i sekkebetegnelsen overnaturligheter, så langt ser ut til å eksistere.

En historie over denne modellen ville passe bedre med virkeligheten; den ville vri litt rundt på en klisjé, og den ville være vel så dramatisk som noe annet – om man bare kunne ha frigjort seg fra den gamle forestillingen om at vitenskap var kjedelig.





1) Vel vitende om at hva man kan få følelsen av og ikke når det gjelder hvordan menneskegrupper blir fremstilt, ikke er særlig god empiri, og at menneskegruppene i seg selv i de færreste tilfeller er særlig egnet som kategorier.