Vanlige folks opplevelser

I løpet av debatten om politikeres forhold til alternativ medisin, uttalte Helga Pedersen at hun ble ”provosert av forskere og eksperter som bare skal kritisere saker som dette. De har ingen respekt for opplevelser som vanlige folk har hatt” (fra VG 29.01.09, nederst i artikkelen). Jeg lunter etter sånn en uke senere med noen tanker om dette med vanlige folks opplevelser (hvem nå ”vanlige folk” måtte være; kategorien inkluderer tydeligvis stortingspolitikere, men av en eller annen grunn ikke forskere eller eksperter).

Å respektere folk, både de vanlige og de uvanlige, er selvfølgelig jevnt over å anbefale, men når man forholder seg til vitenskap tror jeg det er lurt å trekke et skille mellom hva folk opplever, og hvordan de forklarer det de har opplevd.

Overfor folks opplevelser, har verken forskere, eksperter, skeptikere, politikere, eller journalister, noe særlig å stille opp med. Ikke så mange andre heller, for den saks skyld. Opplevelser befinner seg inne i hodene til folk, og kan ikke etterprøves. Så lenge man tar utgangspunkt i at noen ikke lyver, er det vanskelig å nekte for at de har hatt de opplevelsene de har hatt – for eksempel, opplevelsen av å føle seg bedre etter å ha mottatt alternativ behandling.

Derimot er det fullt å oppleve noe som man tror har en forklaring, mens det i virkeligheten har en annen forklaring. For å ta noen eksempler fra vanlige folks liv, kan du oppdage at kjæresten din tar en masse hemmelige telefoner og bli livredd for at noe muffens er på gang, mens det som egentlig foregår, er forberedelser til bursdagsfesten din. Eller du kan høre en uventet lyd i underetasjen og tro at det er en innbruddstyv der, mens det i virkeligheten var et paraplystativ som veltet. På samme måte kan man motta en eller annen behandling, og bli bedre etterpå, og tro at bedringen var forårsaket av behandlingen, mens årsaken i virkeligheten kan ha vært helt andre ting. (Man har blitt bedre av seg selv, bekymret seg mindre for plagene, kjent mindre til dem, møtt respekt for opplevelsen av å være plaget, osv; alt dette er ting man vet at har noe å si for hvordan folk føler seg.)

En og samme opplevelse kan altså ha flere forskjellige forklaringer, og i mange tilfeller går det an å si at noen forklaringer er bedre enn andre. (Hvis du tror at det er en innbruddstyv der nede, og jeg tror det er et paraplystativ, går det for eksempel an å finne ut hvem av oss som har rett.)

Jeg er ikke med i Arbeiderpartiet, og kan ikke si noe om hva partiets nestleder la i sine uttalelser: Om hun trekker dette skillet mellom forklaringer og opplevelser, og hva hun i så fall mener man skal la være å stille spørsmål ved, hvis man vil vise respekt for vanlige folk. Jeg har imidlertid en del med vitenskap å gjøre, og kan slå fast at forskning på sammenhengene mellom ting (som medisinsk forskning hører inn under) handler om forklaringer – fordi vi kan gjøre mer med helsa vår om vi forstår den bedre. Og selv om jeg ikke vet nok om hvordan folkehelsa var for 50 eller 100 år siden, sammenlignet med i dag, har jeg et generelt inntrykk av at dette prosjektet har noe for seg.

Hvis det er respektløst å si at én forklaring på sammenhengen mellom behandling og helse er bedre enn en annen, har man dermed et dilemma: Man må sette respekten for det Helga Pedersen kaller vanlige folk, opp mot en innstilling om at de samme folkene har krav på god informasjon før de gjør sine medisinske valg.

Én vei ut av dette dilemmaet vil være om man sluttet å trekke et skille mellom vitenskapens verdensbilde og vanlige folks liv; det første bygger tross alt ikke på noe annet enn det andre, og ingen av de som driver med vitenskap, eller bare interesserer seg for det, er noe annet enn vanlige folk. Et annet og enda bedre tiltak (og en kjepphest for meg) ville være om vi som driver med vitenskap ble flinkere til å hva vi drev med, og hva som ligger bak de påstandene vi kommer med. Så kan vanlige folk vurdere det på sine egne premisser. Jeg tror egentlig ikke at de grunnleggende trekkene i vitenskapelige metoder er så vanskelige å få tak i – eller å forklare.