Fugleperspektiver

En bevegelse fanger blikket mitt mens jeg ligger på sofaen. Der, utenfor vinduet, med den hvite himmelen som bakgrunn, lander en fugl på toppen av et nakent tre. Grenen den deiser ned på gynger frem og tilbake en stund, før den faller til ro. Fuglen blir sittende og drive med sitt. Det er en flott fugl, ikke måke, ikke skjære. Kråke, kanskje. Jeg kan ikke mine fugleslag så godt. Men det er ikke mange av dem, her til lands, særlig ikke nå om vinteren. Jeg skulle ønske det var en ravn.

Fra denne vinkelen er det bare fuglen og tretoppen som er synlig. Alt annet er utenfor rammen av vindusrutene, skjult bak veggen. Det er veggen som skiller dette rommet fra verden utenfor, en i og for seg ikke så kontroversiell erkjennelse. Men er det vanlig å tenke på det slik? For meg har det alltid vært sånn at et rom har vært et rom, og veggene som har definert det som rom har tilhørt selve rommet, ikke, slik de i virkeligheten gjør, grenseområdet mellom rommet og det andre. Dette har hatt det resultatet at når jeg tenker på et hus ut fra sin plantegning, i stedet for å tenke på rommene separat, blir jeg nesten overrasket. Som når noen har badet plassert i et hjørne av gangen, så betyr det at veggene innenfor bare er en fortsettelse av veggene utenfor, det er den samme strekningen hele veien. For meg har dette vært som en oppdagelse.

Fuglene utenfor vinduet har gitt meg den samme følelsen av å oppdage noe. Ofte tenker jeg ikke på dem en gang, for de kan ikke komme inn, men noen ganger flyr de ganske tett opp til ruta, eller ytterveggen, og hvis jeg tenker meg om er avstanden mellom fuglen og innsiden mindre enn dybden av rommet. Fuglen kunne vært her inne, og jeg kunne stått ved den borteste veggen, og den ville vært lengre unna, enn den er nå som den er utenfor og jeg er inne. Hadde det ikke vært et hus her, er det mer enn sannsynlig at den ville flydd gjennom akkurat den posisjonen jeg befinner meg i. Men på grunn av dette laget med murstein tilhører vi hver vår verden. I min bevissthet befinner jeg meg ikke på bestemte koordinater i forhold til bakken, treet der borte, eller horisonten; jeg ligger tvert i mot hjemme, i min egen stue, og det er en vesentlig forskjell.

Men hvor tynn er ikke ytterveggen? Den er, selvfølgelig, nesten akkurat like tynn som vinduskarmen er dyp. Og jeg kan jo stå borte ved vinduet og strekke ut armen, og hånden min vil være på utsiden. Hvis ikke veggen hadde vært solid, kunne jeg gjort det samme der fjernsynsapparatet nå står, stått der, strukket ut armen, og hånden min ville fått snø på seg. Er det sånn med alle vegger? At de kan virke absolutte som grenser å betrakte, men når det kommer ned til hva de består av, er de tynne og overkommelige? Er det sånn med alle grenser?

Nei, på ingen måte. Men det kan være verdt å huske at den faktiske handlingen det er å krysse en grense, ofte kan være mindre krevende enn beslutningen om å krysse den.

Fuglen min sitter der i treet, og jeg synes av en eller annen grunn det er viktig å følge med på den. Dette treet har, i sin nakne tilstand, en form som tydelig viser forgreningens universelle natur, forgrening som fenomen. Det var nytt for meg da jeg leste om det, at forgrening går ut på ett, uansett skala. Når nervene sprer seg ut fra stilken på et blad, og når de store hovedgrenene vokser ut av en trestamme, er det akkurat det samme som skjer, livet følger den samme, grunnleggende kommando. Eller ikke nytt i og for seg, men å tenke på det sånn var enda en oppdagelse. Jeg leser altså om kaosteori for tiden. Blant annet, hvordan forgrening som fenomen har mye å si for hvilke former vi finner i naturen, hvilke former det er sannsynlig at vil oppstå gjennom evolusjon. Illustrasjonen i boka er et diagram over hvordan en dråpe blekk sprer seg når det synker i vann, sammenlignet med hvordan trådene til en manet sprer seg mens den vokser. Samme grunnleggende form. Og det er akkurat den formen jeg nå også ser i treet, som har sluttet å gynge under nedslaget av fuglen.

Hvordan er det med atferd, i den grad tanker og atferd også bærer preg av ens forfedres utviklingshistorie? Hvilke atferdsformer er der fra før, som særskilte sannsynligheter, for utvalgsprosessene å jobbe med på samme måte som manetens, eller treets, eller bregnebladets, grunnstruktur er der for prosessene som velger ut fysiske former? I hvor stor grad kan et menneskeliv forstås og beskrives med fraktalgeometri?

Hvis jeg løfter litt på hodet, mens jeg ligger der og prøver å ta fuglens tilstedeværelse inn over meg fordi jeg føler at det er viktig på en måte, eller kanskje det bare er virkelig, ser jeg at treet er en bjørk. Det er det merkelig at jeg ikke visste fra før, for jeg burde ha god kjennskap til dette treet. Jeg har vokst opp i den samme leiligheten jeg er i nå, vi flyttet hit da jeg var seks, det blir i alt fire og tyve år at jeg og bjørka har vært nære naboer. Den har vært utenfor vinduet mitt i all denne tiden. Jeg har gått forbi den hver gang jeg har svingt ned mot Sofienbergparken. Men jeg kan ikke huske å ha sett den før. Det er like merkelig som at ledningen til gatelykta som lyser utenfor stuevinduet om natten, faktisk går ut fra utsiden av min stuevegg. Jeg har bodd her, til og fra, i fire og tyve år, men oppdaget ikke dette før her om dagen.

Treet står der det alltid har stått, men fuglen lever et helt annet slags liv. “Fri som fuglen” er riktignok en overdrivelse, fugler har grenser de er bundet av de som alt annet levende, og lever mer bundet enn man skulle tro. Men “mobil som fuglen”, i hvert fall i forhold til et et tre, eller et menneske uten hjelpemidler, er en ganske korrekt beskrivelse, selv om ordet mobil kanskje ikke inngår i ordspråkenes vokabular. (Som kommer fra – hvor, og avgrenses fra det totale ordforråd – av hvem?) Fuglen lever også et kortere liv. Den var neppe født da jeg flyttet inn i denne leiligheten, og for første gang og uten å tenke over det kastet blikket på bjørken den sitter i. Hvor lenge lever en kråke? Jeg vet ikke, kanskje de kan bli gamle. Men andre dyr, som har kort nok levealder, si hunder eller katter; ingen av de hunder eller katter som fantes da jeg ble født, finnes i dag. I sine konkrete instanser har jordens hundehet og kattethet blitt til noe fullt og helt annet, mens jeg har levd. På samme måte er det til enhver tid for den som måtte være verdens eldste menneske. Menneskeheten er noe nesten fullt og helt forskjellig, fra da han eller hun ble født. Men en katt forblir en katt, en hund forblir en hund, en kråke forblir en kråke, et menneske forblir et menneske. I det minste i noen millioner år til.

Jeg så et naturprogram hvor store flokker av nordamerikanske reinsdyr la ut på sin årlige migrasjon på tvers av kontinentet. Dette har de gjort siden før menneskene var noe særlig å gå i taket over. Programskaperne prøvde å følge et individuelt, radiomerket dyr i løpet av reisen, i tråd med vårt individorienterte syn på livet. Men kan man også se på det slik at det ikke er en flokk med individer som blir født, krysser kontinentet noen ganger, og så dør, men snarere den samme tingen som beveger seg frem og tilbake, år etter år, generasjon etter generasjon? Til og med noe av den samme materien, som reiser seg fra jorden, tar form av en reinflokk, krysser kontinentet, faller til jorden igjen, og venter på neste gang den skal passere fra jord til plante til mage til celle til protein til vekst til kysten på den andre siden? Livet har sånn sett noe spøkelsesaktig over seg, og tiden blir noe litt annet.

Det jeg aner er viktig for meg med å se på fuglen som sitter der i toppen av et tre, majestetisk og uanfektet av mine betraktninger (som, for å være ærlig, kommer til som betraktninger først i etterkant, når jeg skriver dem ned; mens jeg ligger der er de der bare som bakgrunn, som kontekst, disse oppdagelsene jeg har gjort de siste månedene), er at både fuglen og treet nettopp fremstår som individer for meg. Ikke bare sin form, kodet i gener, lagret i hukommelsen min, ikke bare instanser av mine modeller over verden, men noe som er i den faktiske verden. Hva driver den med, der den sitter? Leter den etter noe, venter den på noe, noe som skal utløse et instinkt, bare hviler den ut? Med unntak av en glassrute og noen abstraksjoner lever vi i nøyaktig den samme verden. Er den sulten? Opplevelsen av å ligge der i et minutts tid og være aktivt og jordbundet oppmerksom på denne fuglen er det motsatte av det inntrykket jeg har skrevet ned i ettertid, en opplevelse befridd for kosmiske spekulasjoner. Du kan gjenoppleve den ved å lese denne teksten på vranga, hva enn nå det måtte innebære. Det er det beste man kan tilby, når man prøver å beskrive denne slags møter med ord.

Uten forvarsel, motivert av hvem vet hva, letter den fra tretoppen, og flyr i rett linje mot blokken jeg er i. Den forsvinner ut av syne for mitt sofaperspektiv, men jeg vet at de ville sett den rett utenfor vinduet i leiligheten over, og den ville befinne seg nærmere de der enn for eksempel jeg gjør her jeg ligger, og det vil de legge merke til hvis de ser etter slik som jeg, et lite øyeblikk, gjorde.