fredag 26. februar 2010

Bedre her enn i Pisa

Det kom et brak, og alle i butikken skvatt. En litt for stor stabel handlekurver hadde gått i gulvet.

"Bedre her enn i Pisa," mumlet jeg.

"Unnskyld?" spurte personen bak kassa.

"Bedre her enn i Pisa," sa jeg litt høyere.

"Det var godt tenkt."

Og det er alltid hyggelig når en litt lang og eksentrisk tankerekke blir plukket opp av andre. Men like etterpå ble jeg stående med følelsen av at jeg hadde ropt til henne. Ikke bare snakket litt høyere, men ropt. Jeg så tilbake på hennes reaksjoner, på folk rundt meg, og kom frem til at det neppe hadde skjedd, for alt virket ganske normalt, ikke som om noen hadde gått fra konseptene under fredagshandelen.

Litt psykologisk matematikk lot meg rydde opp i hukommelsen. Til en og samme hendelse hadde jeg knyttet: En høy lyd som alle skvatt av, meg selv som snakket, meg selv som hevet stemmen. Det burde være lett å holde rede på. Men hukommelsen funker, som vi lærer alt på grunnfag, ikke helt som et arkivskap. Den er mer som et nettverk av assiasjoner, som vi henter frem ved behov og rekonstruerer til et større bilde. Og av en eller annen grunn må altså "Martin som roper til uskyldige" ha vært lettere å forestille seg enn at "noe plutselig velter, og rett etterpå snakker Martin i en ganske vanlig stemme".

Uansett, så konkluderte jeg med at jeg hadde klart å danne meg mitt eget, lille falske minne. Jeg pakket ned de siste grønnsakene, og så meg over skulderen etter misbilligende blikk, for å være helt på den sikre siden.

torsdag 25. februar 2010

Internett og hodene våre

Jeg lurer på om vi som bruker, eller utgjør, dette internettet, har noen full forståelse av hva det egentlig er. Jeg har følelsen av at det er noe i det med språk. Noe med kommunikasjon, i ulike medier, med hvor mye som blir det samme på tvers av svært ulike former, noe jeg tror kan si at forteller meg noe ganske uvant, og litt skremmende og spennende, om hvem jeg selv er. Hva jeg selv er. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fått samlet tankene mine ordentlig omkring det. Men jeg fikk en anelse da jeg begynte å bruke twitter-kontoen min.

Som nye ting på data ofte er, var de første dagene både overveldende og suggererende, og det satte preg på bevisstheten min. Du vet, som med Tetris. Du har spilt alt for mye Tetris, og så ser du ut av vinduet: Husene har blitt Tetris-brikker. Du ser på frokostbordet: Hvis du lirker majonestuben inn akkurat der, mellom brødkurven og leverposteien, får du en perfekt linje. Det setter seg. I hodet. Trenger inn i den delen av hjernemaskineriet som organiserer inntrykk og impulser.

Det hjalp vel også at jeg hadde en middels kraftig omgangssyke den første dagen. (Også på bursdagen min, da, sukk.) Kroppen min oppførte seg feberaktig, selv om temperaturen var normal. Mye av ettermiddagen lå jeg og halvdøste. Og det var da jeg fikk opplevelsen av at halvsøvnetankene mine ble plukket opp og kommentert, i ruter med små hoder ved siden av, og at jeg i min tur besvarte dem. Jeg drømte twitter. Ikke om twitter; jeg hadde drømmer på twitterformat. Jeg sier det i kursiv for å understreke hvor sært det var. Det var ekkelt og fascinerende. Som om internett hadde funnet veien inn i hodet mitt.

Dagen etter, (ikke lenger siden enn i går,) var jeg småfrisk igjen, og fikk tenkt mer utfyllende over det med formatet. Jeg hadde også begynt å skjønne mer av twittermekanikken. Ting jeg ikke hadde forstått fra utsiden, men som ble tydelig da jeg stakk foten i vannet. Hva det vil si at jeg, på min egen twitterside, plukker opp biter av samtaler, som foregår delvis innenfor og delvis utenfor det utvalget av twitter-stemmer jeg selv har definert. Og at det er på samme måten for alle andre. Måten vi lager samtalekjeder på.

Det minnet meg om noe som skjedde for flere år siden. Jeg var i begynnelsen av tyveåra, avstandsforelsket, og nesten like keitete rundt det som i dag, jenta kjente jeg gjennom nettet. Jeg hadde også nettopp oppdaget msn, og hadde fortalt om det der, til folk fra samme forum. Så kom den dagen hvor jeg tenkte søren heller, nå forteller jeg det, og samtidig som jeg fomlet for å betro meg til den utkårede, holdt jeg de andre orientert, i et annet vindu, om hvordan det gikk. ”Nå har jeg fortalt det. Nå venter jeg på svar. Nå svarer hun.” Og det slo meg allerede da at denne situasjonen kunne ikke ha funnet sted i noe annet medium.

(Jeg ser det for meg.

- Du, jeg har sett på deg en stund.
løpe tilbake til vennene mine
- Nå har jeg sagt det!
løpe tilbake til jenta
- Og jeg synes du er veldig pen!
tilbake til vennene mine
- Nå er det i hvert fall ingen vei tilbake!

Hadde jeg prøvd, ville samtalen antagelig sluttet der. Man kan jo håpe, på en skånsom måte.)

Noe av det samme skjer på twitter, bare mye mer komplekst. På msn hadde jeg flere atskilte samtaler samtidig, og de var løpende, altså, vi svarte hverandre øyeblikkelig, og det gjør noe med samtaledynamikken. På twitter er samtalene litt mindre løpende, det kan gå timer mellom replikkene. De er også en god del mindre atskilte. Man kan i teorien se alt som blir sagt i hele verden (bortsett fra det som er sperret). Men i praksis vil man først og fremst følge med på, vel, de man følger med på. Man vil også få med seg en del, men litt mindre, av hva disse menneskene sier til andre, enda litt mindre av hva slags samtaler disse andre er involvert i, og så videre. Det vil til syvende og sist si at hver person sitter i sentrum av sin personlig definerte samtaleverden, og får med seg en del av det som skjer andre steder i samme verden, men lite av det som skjer i utkanten. Men ting som skjer i utkanten kan også sende bølger helt inn til sentrum.

En matematiker eller nettverksviter kunne sikkert forklart dette tydeligere. Poenget er at samtalesituasjonene virker så merkelige når jeg først tenker over dem. Parallelle samtaler har alltid eksistert, løpende samtaler har alltid eksistert, det spesielle med msn er kombinasjonen, som bare blir sprø hvis man forestiller seg den utenfor nettet. Twitterformatet ligger for så vidt nærmere virkeligheten. Det er mer som å være i en matsal. Man hører det som skjer på sitt eget bord, og hvis noe er interessant på nabobordene får man det ofte med seg. Forskjellen er at de andre på bordet ditt, fra sitt eget synspunkt, sitter på litt forskjellige bord igjen, men først og fremst, at matsalen er nesten ufattelig stor. Hvor mange er det på twitter nå? Millioner? Og alt skjer samtidig.

Og likevel er det lett å komme inn i. For meg og for mange andre. Man snubler seg frem, men lærer forbausende fort. Det faller seg så naturlig at man nesten må spørre seg om det ikke tross alt er naturlig (i den grad naturlighet er et meningsfullt begrep). Kanskje er det ikke vi som innretter oss etter nettet, men tvert i mot nettet som har innrettet seg etter oss. Kanskje de kommunikasjonsmønstrene som oppstår, nettopp er de som faller mest naturlig. Jeg mener, ut fra hvordan mennesker alltid har kommunisert.

I så fall betyr det at vi må se på internett som en slags utvidelse. En utvidelse av oss selv og hvordan vi er skrudd sammen. Men på den andre siden av dette, blir vi da selv en slags utvidelse av internett. Som i mine feberdrømmer, har nettet faktisk har funnet veien inn i hodene våre. Eller kanskje det er der det hele tiden har vært. At det ikke er datamaskinene våre som er koblet sammen i et nettverk, men hjernene våre, at datamaskinene bare er mellomleddet. Og at sammenkoblingen – fellesskapet og utvekslingen – som skjer på nettet slett ikke er noe nymotens og rart, men tvert i mot noe ganske så gammelt og ganske så menneskelig.

tirsdag 16. februar 2010

Sangtekst

Jeg har en nese med grønne fjær
midt i trynet
midt i trynet

Jeg liker ikke å ha den der
rett i synet
rett i synet

Hvis noen prøver å ribbe meg
så står jeg klar og hjelper dem på vei
kjapt som lynet
kjapt som lynet

fredag 12. februar 2010

HD

De aller første HD-bildene på NRK: Et litt kornete arkivopptak fra tyvetallet.

torsdag 11. februar 2010

Hårfine fenomener

For noen dager siden utslettet jeg ikke-eksistensen av ordene ubbeli gubbeli dim dam. Det betyr jo ikke så mye i seg selv, men det minner meg om at også andre ting i verden kan være hårfine.

En gang jeg skulle møte noen i innsjekkingen på Gardermoen, satt det en jente ved siden av meg og sang. Den lave stemmen hennes hadde en klang, et nærvær, som om hun stod i en åpen sal, som om hun var alene, med sangen, og seg selv, og hva det nå var hun hadde på øret. Jeg lot så godt som ingenting som jeg kunne. Hvis jeg hadde grepet inn i denne nydelige morgenstunden, bemerket den, med et ord eller blikk, ja om jeg bare hadde sagt "så fint du synger", var jeg sikker på at hun ikke ville fortsette. Jeg så bare rett frem, og hørte etter, som om det var meg hun sang for.

På trikken hjem for noen år siden var det en annen jente, som satte seg på setet over meg (altså ansikt til ansikt). Hun hadde en stor pakke med noe på fanget, jeg husker ikke om det var en blomst eller en plakatrull. Også denne gangen holdt jeg øynene for meg selv, nå var det fordi jeg kan være sjenert av meg i visse sammenhenger. Da var det tryggere å snu seg mot vinduet og kikke på speilbildet hennes i stedet. Vanligvis er det tryggere. Men denne gangen kikket speilbildet tilbake. Det er noe med øyne. Øyne som møter blikket ditt beveger seg på en annen måte enn øyne som ikke ser deg, forskjellene merkes godt, til å være så små. Det var en slags humor i det, og en underforståtthet, og ikke minst ga vi hverandre en gjensidig betryggelse. Og via refleksjonene av hverandre holdt vi blikkontakten, til jeg måtte gå av. Da sa jeg ganske automatisk ha det, og hun sa ha det tilbake.

Sangen som ville ha gått i stykker hvis jeg kommenterte den, og blikkontakten som ikke var mer enn en skygge og en gjenspeiling, var to fenomener som bare så vidt eksisterte. I skalaer utenfor menneskelig fatteevne, særlig i det veldig små, forekommer det visstnok sånne ting stadig vekk. Fysikerne bygger dyre og kompliserte apparater for å få øye på dem. Men for å legge merke til de hårfine fenomenene som bare er virkelige når to eller flere retter oppmerksomheten mot dem; for å legge merke til det bittelille som kan oppstå mellom to par øyne eller en øregang og en sangstrupe; for å legge merke til det som bare kan oppstå i den mellommenneskelige verden, trenger du det mest dyrebare apparatet av alle: Din egen hjerne.

Spilleglede

Tirsdag skrev jeg noe om debatten om musikkundervisningen på Majorstua skole. Jeg har lyst til å skrive litt til. Det var særlig én replikk jeg hang meg opp i: "Det viktigste må være spillegleden, ikke om man spiller bra eller dårlig." (Jeg husker desverre ikke helt hvem som sa det eller hvor det ble sagt.)

Selv er jeg ikke uenig i at spillerglede (eller i videre forstand skaperglede) er viktig. Men jeg vil ikke utelukke at det å gjøre noe bra, for mange kan være en glede i seg selv.

tirsdag 9. februar 2010

Jeg krever talent, nå!

Nå om dagen er jeg skikkelig sinna, fordi jeg leser så mye bra litteratur. China Mievilles The City and the City er for eksempel absolutt en av hans bedre, Neal Stephensons Anathem har gitt meg flere eksistensielle sjokkopplevelser og jeg er ikke en gang ferdig med den, og både Sandman og Isaac Asimovs tidligste bøker er enda bedre enn jeg husker. For noen drittsekker.

Når disse folka skriver skikkelig bra, er det i strid med mine rettigheter som talentbruker. Jeg har alltid hatt mine egne litterære ambisjoner, og skriver kanskje ikke så verst, men det kunne vært så mye bedre, og det er jeg frustrert over. De siste par årene har jeg jobbet intenst for å lære. Jeg trodde egentlig dette skulle øke leseropplevelsen for meg. At det å lese glimrende litteratur i tillegg til å være til glede, også var til inspirasjon, og en kilde til nye tips og triks. Men den aktuelle debatten om bredde opp mot elite i musikkundervisningen i Oslo har satt meg på andre tanker.

Majorstua skole vil at talentfulle musikere i barneskolealder skal få tilbud om ekstra undervisning, og dermed få ødelegge for alle andre ved å spille enda bedre enn før! Men kunnskapsdepartementet mener at tilbudet kan være lovstridig. Jeg fikk med meg debatten på P2 i ettermiddag, og ble tvunget til å innse at også jeg kunne ha oppfylt mine drømmer og selvrealisert meg selv for lenge siden, hvis ikke egoister som Mieville, Gaiman og Stephenson hadde grafset til seg så mye av talentet i verden.

Vi må ikke la vår verdsettelse av disse bøkene få dekke over det faktum at både ferdighet og talent er begrensede ressurser, hvor kvoten er fastsatt en gang for alle. På vegne av alle oss som har en drøm om å skrive, fremsetter jeg derfor det følgende kravet: Forfattere som Mieville, Gaiman og Stephenson må umiddelbart gå i gang med å skrive dårlige bøker, og Asimovs beste må redigeres om og gjøres dårligere enn de er nå. Bare på denne måten kan vi endelig få en rettferdig fordeling av verdens talent.

onsdag 3. februar 2010

Karikaturtrykking

Dagens Radioselskap på P2 kunne vise til at dagens forside på Dagbladet kunne vise til at Facebooksiden til PST viste til en side hvor noen hadde publisert en tegning av en gris med påskriften Muhammed, altså enda en av disse karikaturene. I Radioselskapet spurte de om det at Dagbladforsiden hadde bilde av en PC-skjerm hvor det var bilde av denne karikaturen var greit, eller om det var krenkende mot muslimer.

Som jeg kom frem til i en kaféprat i dag, er dette en sak som har to sider. For meg, som ikke identifiserer meg så sterkt med noen av dem, er det ting med både spørsmålet og konklusjonen i Radioselskapet som virker litt rart. Og det er mye som har virket rart på meg gjennom hele denne karikaturhistorien.

Jeg tror noe av grunnen er at striden har dreid seg mindre om tegningene det er snakk om, og mer om det å trykke dem. Skal man gjøre det, eller skal man ikke, skal man be om unnskyldning eller trykke dem på nytt? Det er disse spørsmålene debatten ber oss ta stilling til.

Problemet er at kommunikasjon fungerer som det gjør. Budskapene går ikke i en enkel sikksakklinje fra en avsender til en mottager og tilbake igjen, men i innviklede løkker, som kan være vel så heseblesende som å ta loopen på Tusenfryd. Når de formulerer seg og fortolker, må begge parter hele tiden ta hensyn til sammenhengen, og til hverandre. Det man ”mente å si” vil derfor alltid ha noe å gjøre med hvordan man trodde man ville bli oppfattet. Og det man på den annen side oppfatter, vil ha noe å gjøre med hva man tror den andre kan ha ment.

Disse tingene går ofte automatisk, og kommunikasjon fungerer gjerne overraskende bra. Men når de underliggende sidene ved kommunikasjonen, når selve handlingen i å ytre seg, blir en del av debatten, blir man nødt til å forholde seg til alle disse antagelsene som om de var skrevet på veggen med store bokstaver. (Man forandrer som kjent ting ved å kommentere dem.)

Gjennom måten trykking og ikke-trykking har blitt stilt opp mot hverandre på, har begge handlingsalternativene fått ganske fastlåste meninger. Det å publisere disse tegningene har så mange ganger blitt gjort for demonstrere, at enhver publisering nå har et demonstrativt element – fordi man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet. Det å la være å publisere tegningene, har på den annen side blitt definert som å gi etter, fordi det har vært så mye press at man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet.

Mer nøytrale betydninger, som at man viser tegningene av rene informasjonsgrunner, eller kanskje fordi man synes de er morsomme, eller tvert i mot skikkelig teite, eller at man lar være å vise dem fordi man ikke synes det er noe vits, (eller fordi man ikke vil gjøre det bare for å demonstrere,) vil være vanskelige å få øye på i kryssilden mellom disse posisjonene. Men kanskje er det nettopp i slike betydninger at man kan finne noen nye spor å gå opp, sånn at man kan si noe om saken uten at det får såpass merkelige utslag som på Radioselskapet i dag.

Jeg nevnte tidligere noe om hvordan denne saken har to sider. Og det er det jeg synes er problemet med den, for ingen av sidene er særlig ålreite. Man burde helst slippe å ta stilling til om noe sånt er ”greit” eller ikke, og for eksempel heller ha muligheten til å si at det er ikke om det er greit som er poenget. Rent personlig er jeg nemlig mer interessert i saker som har mer enn bare to sider, og debatter som i det minste i teorien kan komme til å ta nye og bedre vendinger.