Bedre her enn i Pisa

Det kom et brak, og alle i butikken skvatt. En litt for stor stabel handlekurver hadde gått i gulvet.

"Bedre her enn i Pisa," mumlet jeg.

"Unnskyld?" spurte personen bak kassa.

"Bedre her enn i Pisa," sa jeg litt høyere.

"Det var godt tenkt."

Og det er alltid hyggelig når en litt lang og eksentrisk tankerekke blir plukket opp av andre. Men like etterpå ble jeg stående med følelsen av at jeg hadde ropt til henne. Ikke bare snakket litt høyere, men ropt. Jeg så tilbake på hennes reaksjoner, på folk rundt meg, og kom frem til at det neppe hadde skjedd, for alt virket ganske normalt, ikke som om noen hadde gått fra konseptene under fredagshandelen.

Litt psykologisk matematikk lot meg rydde opp i hukommelsen. Til en og samme hendelse hadde jeg knyttet: En høy lyd som alle skvatt av, meg selv som snakket, meg selv som hevet stemmen. Det burde være lett å holde rede på. Men hukommelsen funker, som vi lærer alt på grunnfag, ikke helt som et arkivskap. Den er mer som et nettverk av assiasjoner, som vi henter frem ved behov og rekonstruerer til et større bilde. Og av en eller annen grunn må altså "Martin som roper til uskyldige" ha vært lettere å forestille seg enn at "noe plutselig velter, og rett etterpå snakker Martin i en ganske vanlig stemme".

Uansett, så konkluderte jeg med at jeg hadde klart å danne meg mitt eget, lille falske minne. Jeg pakket ned de siste grønnsakene, og så meg over skulderen etter misbilligende blikk, for å være helt på den sikre siden.