Jeg krever talent, nå!

Nå om dagen er jeg skikkelig sinna, fordi jeg leser så mye bra litteratur. China Mievilles The City and the City er for eksempel absolutt en av hans bedre, Neal Stephensons Anathem har gitt meg flere eksistensielle sjokkopplevelser og jeg er ikke en gang ferdig med den, og både Sandman og Isaac Asimovs tidligste bøker er enda bedre enn jeg husker. For noen drittsekker.

Når disse folka skriver skikkelig bra, er det i strid med mine rettigheter som talentbruker. Jeg har alltid hatt mine egne litterære ambisjoner, og skriver kanskje ikke så verst, men det kunne vært så mye bedre, og det er jeg frustrert over. De siste par årene har jeg jobbet intenst for å lære. Jeg trodde egentlig dette skulle øke leseropplevelsen for meg. At det å lese glimrende litteratur i tillegg til å være til glede, også var til inspirasjon, og en kilde til nye tips og triks. Men den aktuelle debatten om bredde opp mot elite i musikkundervisningen i Oslo har satt meg på andre tanker.

Majorstua skole vil at talentfulle musikere i barneskolealder skal få tilbud om ekstra undervisning, og dermed få ødelegge for alle andre ved å spille enda bedre enn før! Men kunnskapsdepartementet mener at tilbudet kan være lovstridig. Jeg fikk med meg debatten på P2 i ettermiddag, og ble tvunget til å innse at også jeg kunne ha oppfylt mine drømmer og selvrealisert meg selv for lenge siden, hvis ikke egoister som Mieville, Gaiman og Stephenson hadde grafset til seg så mye av talentet i verden.

Vi må ikke la vår verdsettelse av disse bøkene få dekke over det faktum at både ferdighet og talent er begrensede ressurser, hvor kvoten er fastsatt en gang for alle. På vegne av alle oss som har en drøm om å skrive, fremsetter jeg derfor det følgende kravet: Forfattere som Mieville, Gaiman og Stephenson må umiddelbart gå i gang med å skrive dårlige bøker, og Asimovs beste må redigeres om og gjøres dårligere enn de er nå. Bare på denne måten kan vi endelig få en rettferdig fordeling av verdens talent.