onsdag 25. april 2012

Hvordan vi vasker håret hjemme hos meg (fiksjon)

Hun bruker alltid en sjampo med ekstrakt fra velduftende frukter, med fiber fra korn og vitaminer fra blomkål og appelsin, og visstnok også tilsatt essensen av ungkyras første melk om våren. Selv nøyer jeg meg med å stikke hodet i en skål med frokostblanding hver morgen. Men det smaker ikke så godt av frokosten etterpå. Og håret begynner å lukte utover dagen. Folk rygger unna. Jeg har gått glipp av mye godt på den måten. Men  hver må vaske seg i samsvar med sin natur.

tirsdag 24. april 2012

Hvorfor døden er verdt å skrive om

Jeg har kanskje skrevet litt mye om død og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…

Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig. Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare. Kanskje nettopp derfor.

En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom, seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden til den andre, og så går du tom for grønt.

En stund etter det har alle du noen gang har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.

Selve dødsøyeblikket har vi nå felles uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.

Andre ting kan man alltids i teorien komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.

Døden er verdt å skrive om fordi livet er verdt å bry seg om.

 (Ikke omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg – men den er nå der for det om.)

Alt man bryr seg om skal bli borte, og det er jeg både sint og redd for.  Jeg skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som angår meg skal føles som det angår andre også.

Sterke, vonde følelser dytter virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger, nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.

tirsdag 10. april 2012

Om å dø tilgriset og alene (fiksjon)

De gangene han ble godt nok kjent med folk til at det kom på tale å invitere dem hjem, så gjorde han det, heller før enn senere. Han serverte kaffe eller te, ettersom hva gjesten foretrakk. Selv tok han det ene like greit som det andre, det hadde ikke noe særlig å si for ham. Han satte også frem småkaker som han selv hadde rørt sammen, gitt form, og stekt ved akkurat riktig temperatur. Baking var en av de mange måtene han fordrev tiden på.

Ofte hadde de en del ting å prate om. Sånne ting samler seg opp når man går i hverandres sfærer. Det kan være pågående prosjekter, hvis man kjenner hverandre fra jobb, hvordan aromaen av en og samme kaffesort kan skifte fra dag til dag, hvis man kjenner hverandre fra en bestemt kafé – i så fall kunne man også ha snakket om gifteplanene til den dritpene jenta bak disken, eller tannhygienen til han som satt for seg selv borte i kroken og snakket alt for høyt i en mobiltelefon – men det kommer på siden av poenget, som var at de holdt praten gående en stund og så dabbet det av.

Det var litt uti dette ordfattige strekket han pleide å hente utklippssamlingen, den han hadde nederst i en av bokhyllene sine, en lav en på gangen med plass til to bokrekker i dybden. Han ga avkall på de klammeste stundene for å vise bort historiene han likte å lime opp på store ark og ta vare på. Alle handlet om det samme. Han hadde mange små notiser å vise frem, men også svære oppslag, hvor en eller annen journalist hadde kjent smaken av et samfunnsproblem, som noe innerst på tunga, kunne man tenke seg. Det handlet om folk som døde alene, og som ikke ble oppdaget med det samme…

De kunne ligge der i dager eller uker, aller helst år – eller sitte sammensunket, som tilfelle noen ganger var – uten at noen etterlyste dem, trengte seg inn huset deres for å se hvor de hadde blitt av, uten kunne det virke som, at noen savnet dem i det hele tatt.

Noen faste formuleringer pleide å vise hva det dreide seg om. Naboene begynte å klage på lukten, men... Postkassa begynte å bli passe full, men… Til slutt var det ofte huseieren som kom, fordi ingen hadde betalt leie på mange år.

Som om det skulle være det store samfunnsproblemet, pleide han å si. At huseieren somlet med å kreve inn penger. Holdt inne med den store omsorgen som visstnok skulle ligge i å komme med brekkstang for å be om penger.

Han lot gjestene sine forstå at dette kunne gjelde ham en dag, og ventet tålmodig på hvordan de tok det. De skjønte vel at de ble satt på prøve nå, men hvilken respons ville de gi? Han sorterte dem i tre grupper. De fleste sa noe sånt som "men nå har du meg, og jeg skal i hvert fall komme og lete etter deg hvis du bli borte". Noen virket mer likegyldige, eller beklemte, begge deler sorterte under ett. De i den første gruppen kuttet han ut så skånsomt som forholdene tillot, de andre holdt han kontakten med på sitt vis.

Den gruppen som nådde helt opp hos ham var de som trakk et sukk og sa: "Skulle nesten ønske man kunne si det samme om meg."

Med dem la han ned noen premisser, eller håpet at de ville skjønne det. Vi treffes når det faller seg sånn. Bøter på ensomheten bare der og da, når vi orker. Ensomheten er ingen venn, men det finnes da verre alternativer. Ringes vi ikke på et år, så ringes vi ikke på et år, tar den ene ikke opp røret så maser vi ikke noe mer om det.

Han fikk seg noen engstelige forbindelser på den måten, hvor man bare klynget seg sammen nakne og fysiske til den ene eller andre fikk nok, og det endte ofte nok i konflikt. Men konflikt kunne han tåle. Han hadde også langvarige vennskap – det kunne kalles vennskap – som siden endte i et skuldertrekk, og med savnet gikk det samme vei som med alt annet. Det var en god nok måte å ordne seg på.

I perioder hadde han nok en del slike venner, men i strekk på år av gangen ble det ikke mer enn noen ytterst få.

De siste månedene av sitt liv kunne han telle fire personer som han møtte mer eller mindre fast. Han sendte dem en tanke i sitt døende sekund, et slags håp på vranga.

Det skjedde med ham i ung alder, faktisk da han fylte en og førti. På morgenkvisten mens han satt og gjorde fra seg gikk noe helt galt oppe i hodet på ham et sted. Han hadde presset ekstra hardt, sånt som kan få det til å svartne for en. Det skjer ofte og med hvem som helst, men så gir det seg etter en stund.

Denne gangen kom ikke synet tilbake, og han gjenvant ikke kontrollen over armer og ben. Tvert i mot gikk det rykningen i ham, og en del avføring som han ikke hadde klart å presse helt ut ble gnidd godt utover rumpesprekken.

Da tenkte han: "Nå tror jeg at jeg dør."

Har jeg tatt ut småkakene av ovnen, tenkte han. Ja det hadde han. Skrudd av ovnen og kaffetrakteren, så ingenting kommer til å brenne. Skrudd av kranen. Bikkja døde for evigheter siden.

Har jeg noen avtaler fremover? Ja, skulle jeg ikke spise ute i kveld men hun… hun der… jeg husker ikke ansiktet hennes en gang. Faen, jeg dør. Det skjer akkurat nå.

Så her sitter jeg da, med fillete pysjamas mellom føttene og avføring hengende ned fra rævva. Akkurat sånn jeg aldri i verden kunne ønske å bli funnet. Ahh, nå henger tunga ut av munnen på meg også. Vær så snill, la tunga mi råtne først. La skiten størkne og smuldre bort og kroppen gå i oppløsning på egen hånd før dere begynner å tukle med levningene mine… tenkte han.

Nå var det de såkalte vennene hans det sto på, om han hadde feilvurdert dem, om de på tross av alle store ord sto ham nær nok til å få med seg at han gikk ned under horisonten. Ikke svikt meg nå, var de siste ordene som passerte gjennom hjernen hans, før forbindelsene mellom nervetrådene begynte å løsne en gang for alle.