torsdag 26. februar 2009

Intervju fra 1985

Nærmere bestemt Neil Gaiman, som intervjuet Alan Moore; han har gravd frem hele greia og lagt det ut på bloggen sin. Jeg tenkte det kunne interessere.

mandag 23. februar 2009

Bussdagen


Jeg har kommet i begynnelsen av tredveåra, og markerer anledningen med en hilsen Bjørn Are la igjen forrige gang jeg drev på med bussreklame.


lørdag 21. februar 2009

Obama's Elf

Fant en søt en på et forum jeg er på (med takk til Matthijs, hvis du leser her). Men jeg får ikke til å gjøre den magiske legge opp youtube på bloggen-greia, så det får klare seg med en lenke.

http://www.youtube.com/watch?v=A_B5UrI7nAI

mandag 16. februar 2009

Fugleperspektiver

En bevegelse fanger blikket mitt mens jeg ligger på sofaen. Der, utenfor vinduet, med den hvite himmelen som bakgrunn, lander en fugl på toppen av et nakent tre. Grenen den deiser ned på gynger frem og tilbake en stund, før den faller til ro. Fuglen blir sittende og drive med sitt. Det er en flott fugl, ikke måke, ikke skjære. Kråke, kanskje. Jeg kan ikke mine fugleslag så godt. Men det er ikke mange av dem, her til lands, særlig ikke nå om vinteren. Jeg skulle ønske det var en ravn.

Fra denne vinkelen er det bare fuglen og tretoppen som er synlig. Alt annet er utenfor rammen av vindusrutene, skjult bak veggen. Det er veggen som skiller dette rommet fra verden utenfor, en i og for seg ikke så kontroversiell erkjennelse. Men er det vanlig å tenke på det slik? For meg har det alltid vært sånn at et rom har vært et rom, og veggene som har definert det som rom har tilhørt selve rommet, ikke, slik de i virkeligheten gjør, grenseområdet mellom rommet og det andre. Dette har hatt det resultatet at når jeg tenker på et hus ut fra sin plantegning, i stedet for å tenke på rommene separat, blir jeg nesten overrasket. Som når noen har badet plassert i et hjørne av gangen, så betyr det at veggene innenfor bare er en fortsettelse av veggene utenfor, det er den samme strekningen hele veien. For meg har dette vært som en oppdagelse.

Fuglene utenfor vinduet har gitt meg den samme følelsen av å oppdage noe. Ofte tenker jeg ikke på dem en gang, for de kan ikke komme inn, men noen ganger flyr de ganske tett opp til ruta, eller ytterveggen, og hvis jeg tenker meg om er avstanden mellom fuglen og innsiden mindre enn dybden av rommet. Fuglen kunne vært her inne, og jeg kunne stått ved den borteste veggen, og den ville vært lengre unna, enn den er nå som den er utenfor og jeg er inne. Hadde det ikke vært et hus her, er det mer enn sannsynlig at den ville flydd gjennom akkurat den posisjonen jeg befinner meg i. Men på grunn av dette laget med murstein tilhører vi hver vår verden. I min bevissthet befinner jeg meg ikke på bestemte koordinater i forhold til bakken, treet der borte, eller horisonten; jeg ligger tvert i mot hjemme, i min egen stue, og det er en vesentlig forskjell.

Men hvor tynn er ikke ytterveggen? Den er, selvfølgelig, nesten akkurat like tynn som vinduskarmen er dyp. Og jeg kan jo stå borte ved vinduet og strekke ut armen, og hånden min vil være på utsiden. Hvis ikke veggen hadde vært solid, kunne jeg gjort det samme der fjernsynsapparatet nå står, stått der, strukket ut armen, og hånden min ville fått snø på seg. Er det sånn med alle vegger? At de kan virke absolutte som grenser å betrakte, men når det kommer ned til hva de består av, er de tynne og overkommelige? Er det sånn med alle grenser?

Nei, på ingen måte. Men det kan være verdt å huske at den faktiske handlingen det er å krysse en grense, ofte kan være mindre krevende enn beslutningen om å krysse den.

Fuglen min sitter der i treet, og jeg synes av en eller annen grunn det er viktig å følge med på den. Dette treet har, i sin nakne tilstand, en form som tydelig viser forgreningens universelle natur, forgrening som fenomen. Det var nytt for meg da jeg leste om det, at forgrening går ut på ett, uansett skala. Når nervene sprer seg ut fra stilken på et blad, og når de store hovedgrenene vokser ut av en trestamme, er det akkurat det samme som skjer, livet følger den samme, grunnleggende kommando. Eller ikke nytt i og for seg, men å tenke på det sånn var enda en oppdagelse. Jeg leser altså om kaosteori for tiden. Blant annet, hvordan forgrening som fenomen har mye å si for hvilke former vi finner i naturen, hvilke former det er sannsynlig at vil oppstå gjennom evolusjon. Illustrasjonen i boka er et diagram over hvordan en dråpe blekk sprer seg når det synker i vann, sammenlignet med hvordan trådene til en manet sprer seg mens den vokser. Samme grunnleggende form. Og det er akkurat den formen jeg nå også ser i treet, som har sluttet å gynge under nedslaget av fuglen.

Hvordan er det med atferd, i den grad tanker og atferd også bærer preg av ens forfedres utviklingshistorie? Hvilke atferdsformer er der fra før, som særskilte sannsynligheter, for utvalgsprosessene å jobbe med på samme måte som manetens, eller treets, eller bregnebladets, grunnstruktur er der for prosessene som velger ut fysiske former? I hvor stor grad kan et menneskeliv forstås og beskrives med fraktalgeometri?

Hvis jeg løfter litt på hodet, mens jeg ligger der og prøver å ta fuglens tilstedeværelse inn over meg fordi jeg føler at det er viktig på en måte, eller kanskje det bare er virkelig, ser jeg at treet er en bjørk. Det er det merkelig at jeg ikke visste fra før, for jeg burde ha god kjennskap til dette treet. Jeg har vokst opp i den samme leiligheten jeg er i nå, vi flyttet hit da jeg var seks, det blir i alt fire og tyve år at jeg og bjørka har vært nære naboer. Den har vært utenfor vinduet mitt i all denne tiden. Jeg har gått forbi den hver gang jeg har svingt ned mot Sofienbergparken. Men jeg kan ikke huske å ha sett den før. Det er like merkelig som at ledningen til gatelykta som lyser utenfor stuevinduet om natten, faktisk går ut fra utsiden av min stuevegg. Jeg har bodd her, til og fra, i fire og tyve år, men oppdaget ikke dette før her om dagen.

Treet står der det alltid har stått, men fuglen lever et helt annet slags liv. “Fri som fuglen” er riktignok en overdrivelse, fugler har grenser de er bundet av de som alt annet levende, og lever mer bundet enn man skulle tro. Men “mobil som fuglen”, i hvert fall i forhold til et et tre, eller et menneske uten hjelpemidler, er en ganske korrekt beskrivelse, selv om ordet mobil kanskje ikke inngår i ordspråkenes vokabular. (Som kommer fra – hvor, og avgrenses fra det totale ordforråd – av hvem?) Fuglen lever også et kortere liv. Den var neppe født da jeg flyttet inn i denne leiligheten, og for første gang og uten å tenke over det kastet blikket på bjørken den sitter i. Hvor lenge lever en kråke? Jeg vet ikke, kanskje de kan bli gamle. Men andre dyr, som har kort nok levealder, si hunder eller katter; ingen av de hunder eller katter som fantes da jeg ble født, finnes i dag. I sine konkrete instanser har jordens hundehet og kattethet blitt til noe fullt og helt annet, mens jeg har levd. På samme måte er det til enhver tid for den som måtte være verdens eldste menneske. Menneskeheten er noe nesten fullt og helt forskjellig, fra da han eller hun ble født. Men en katt forblir en katt, en hund forblir en hund, en kråke forblir en kråke, et menneske forblir et menneske. I det minste i noen millioner år til.

Jeg så et naturprogram hvor store flokker av nordamerikanske reinsdyr la ut på sin årlige migrasjon på tvers av kontinentet. Dette har de gjort siden før menneskene var noe særlig å gå i taket over. Programskaperne prøvde å følge et individuelt, radiomerket dyr i løpet av reisen, i tråd med vårt individorienterte syn på livet. Men kan man også se på det slik at det ikke er en flokk med individer som blir født, krysser kontinentet noen ganger, og så dør, men snarere den samme tingen som beveger seg frem og tilbake, år etter år, generasjon etter generasjon? Til og med noe av den samme materien, som reiser seg fra jorden, tar form av en reinflokk, krysser kontinentet, faller til jorden igjen, og venter på neste gang den skal passere fra jord til plante til mage til celle til protein til vekst til kysten på den andre siden? Livet har sånn sett noe spøkelsesaktig over seg, og tiden blir noe litt annet.

Det jeg aner er viktig for meg med å se på fuglen som sitter der i toppen av et tre, majestetisk og uanfektet av mine betraktninger (som, for å være ærlig, kommer til som betraktninger først i etterkant, når jeg skriver dem ned; mens jeg ligger der er de der bare som bakgrunn, som kontekst, disse oppdagelsene jeg har gjort de siste månedene), er at både fuglen og treet nettopp fremstår som individer for meg. Ikke bare sin form, kodet i gener, lagret i hukommelsen min, ikke bare instanser av mine modeller over verden, men noe som er i den faktiske verden. Hva driver den med, der den sitter? Leter den etter noe, venter den på noe, noe som skal utløse et instinkt, bare hviler den ut? Med unntak av en glassrute og noen abstraksjoner lever vi i nøyaktig den samme verden. Er den sulten? Opplevelsen av å ligge der i et minutts tid og være aktivt og jordbundet oppmerksom på denne fuglen er det motsatte av det inntrykket jeg har skrevet ned i ettertid, en opplevelse befridd for kosmiske spekulasjoner. Du kan gjenoppleve den ved å lese denne teksten på vranga, hva enn nå det måtte innebære. Det er det beste man kan tilby, når man prøver å beskrive denne slags møter med ord.

Uten forvarsel, motivert av hvem vet hva, letter den fra tretoppen, og flyr i rett linje mot blokken jeg er i. Den forsvinner ut av syne for mitt sofaperspektiv, men jeg vet at de ville sett den rett utenfor vinduet i leiligheten over, og den ville befinne seg nærmere de der enn for eksempel jeg gjør her jeg ligger, og det vil de legge merke til hvis de ser etter slik som jeg, et lite øyeblikk, gjorde.

onsdag 11. februar 2009

Siden jeg snart har bussdag

Jeg kaster meg på motebølgen som allerede har vasket over en haug med andre steder. Og kanskje, om ikke så lenge, hos deg?

tirsdag 10. februar 2009

Gullkorn fra voksenmunn

Jeg: Alle prøvde å gå på den første trikken etter trikkestansen, selv om sjåføren sa klart og tydelig at neste trikk bare kom hundre meter lengre etter. Mennesker kan være så kollektivt irrasjonelle noen ganger, som når alle samler seg foran utgangene på bussen. Man skulle vært mer konsekvente med å lage bussene slik at alle måtte gå på foran, og av bak.

Mamma: Ja. Eller bussen kunne bråbremse noen ganger, sånn at folk var nødt til å trekke bakover. Det husker jeg det var en sjåfør som truet med en gang.

Jeg: Gjorde han det?

Mamma: Nei, han bare sa det over høytaleren.

(Pause)

Jeg: Vent litt… blir man ikke kastet forover når bussen bråbremser?

Mamma: Nei, man blir kastet bakover.

Jeg: Men er ikke det som skjer at man fortsetter å bevege seg i samme retning, etter at bussen har stoppet?

Mamma: Hm. Jo. Det er det kanskje.

(Pause)

Mamma: Men kanskje man blir kastet bakover etterpå?

(Postet med hennes tillatelse.)

mandag 9. februar 2009

Alt for vitenskapen

I kompendiet om kvalitative metoder leser jeg for øyeblikket om metodisk triangulering. Det vil si at man undersøker de samme tingene på forskjellige måter, fordi ingen metoder er fullkomne. Det er nok en god idé. Men når jeg leser eksempelet de bruker lurer jeg på hvor mye det egentlig er meningen man skal gi for vitenskapen...

"Thus, in studying the social meanings of death in the modern hospital, it would be possible to employ a standard method (e.g., participant observation) but deliberately take this method to as many different areas as possible."

For min egen del tror jeg jeg ville valgt en annen tilnærming enn deltagende observasjon, hvis jeg skulle forske på døden.

fredag 6. februar 2009

Vanlige folks opplevelser

I løpet av debatten om politikeres forhold til alternativ medisin, uttalte Helga Pedersen at hun ble ”provosert av forskere og eksperter som bare skal kritisere saker som dette. De har ingen respekt for opplevelser som vanlige folk har hatt” (fra VG 29.01.09, nederst i artikkelen). Jeg lunter etter sånn en uke senere med noen tanker om dette med vanlige folks opplevelser (hvem nå ”vanlige folk” måtte være; kategorien inkluderer tydeligvis stortingspolitikere, men av en eller annen grunn ikke forskere eller eksperter).

Å respektere folk, både de vanlige og de uvanlige, er selvfølgelig jevnt over å anbefale, men når man forholder seg til vitenskap tror jeg det er lurt å trekke et skille mellom hva folk opplever, og hvordan de forklarer det de har opplevd.

Overfor folks opplevelser, har verken forskere, eksperter, skeptikere, politikere, eller journalister, noe særlig å stille opp med. Ikke så mange andre heller, for den saks skyld. Opplevelser befinner seg inne i hodene til folk, og kan ikke etterprøves. Så lenge man tar utgangspunkt i at noen ikke lyver, er det vanskelig å nekte for at de har hatt de opplevelsene de har hatt – for eksempel, opplevelsen av å føle seg bedre etter å ha mottatt alternativ behandling.

Derimot er det fullt å oppleve noe som man tror har en forklaring, mens det i virkeligheten har en annen forklaring. For å ta noen eksempler fra vanlige folks liv, kan du oppdage at kjæresten din tar en masse hemmelige telefoner og bli livredd for at noe muffens er på gang, mens det som egentlig foregår, er forberedelser til bursdagsfesten din. Eller du kan høre en uventet lyd i underetasjen og tro at det er en innbruddstyv der, mens det i virkeligheten var et paraplystativ som veltet. På samme måte kan man motta en eller annen behandling, og bli bedre etterpå, og tro at bedringen var forårsaket av behandlingen, mens årsaken i virkeligheten kan ha vært helt andre ting. (Man har blitt bedre av seg selv, bekymret seg mindre for plagene, kjent mindre til dem, møtt respekt for opplevelsen av å være plaget, osv; alt dette er ting man vet at har noe å si for hvordan folk føler seg.)

En og samme opplevelse kan altså ha flere forskjellige forklaringer, og i mange tilfeller går det an å si at noen forklaringer er bedre enn andre. (Hvis du tror at det er en innbruddstyv der nede, og jeg tror det er et paraplystativ, går det for eksempel an å finne ut hvem av oss som har rett.)

Jeg er ikke med i Arbeiderpartiet, og kan ikke si noe om hva partiets nestleder la i sine uttalelser: Om hun trekker dette skillet mellom forklaringer og opplevelser, og hva hun i så fall mener man skal la være å stille spørsmål ved, hvis man vil vise respekt for vanlige folk. Jeg har imidlertid en del med vitenskap å gjøre, og kan slå fast at forskning på sammenhengene mellom ting (som medisinsk forskning hører inn under) handler om forklaringer – fordi vi kan gjøre mer med helsa vår om vi forstår den bedre. Og selv om jeg ikke vet nok om hvordan folkehelsa var for 50 eller 100 år siden, sammenlignet med i dag, har jeg et generelt inntrykk av at dette prosjektet har noe for seg.

Hvis det er respektløst å si at én forklaring på sammenhengen mellom behandling og helse er bedre enn en annen, har man dermed et dilemma: Man må sette respekten for det Helga Pedersen kaller vanlige folk, opp mot en innstilling om at de samme folkene har krav på god informasjon før de gjør sine medisinske valg.

Én vei ut av dette dilemmaet vil være om man sluttet å trekke et skille mellom vitenskapens verdensbilde og vanlige folks liv; det første bygger tross alt ikke på noe annet enn det andre, og ingen av de som driver med vitenskap, eller bare interesserer seg for det, er noe annet enn vanlige folk. Et annet og enda bedre tiltak (og en kjepphest for meg) ville være om vi som driver med vitenskap ble flinkere til å hva vi drev med, og hva som ligger bak de påstandene vi kommer med. Så kan vanlige folk vurdere det på sine egne premisser. Jeg tror egentlig ikke at de grunnleggende trekkene i vitenskapelige metoder er så vanskelige å få tak i – eller å forklare.