mandag 29. juni 2009

Gaiman om fornærmelser

"I don't think you should ever insult people unintentionally: if you're doing it, you ought to mean it," sier Neil Gaiman et stykke nede i denne bloggposten, og det syntes jeg at jeg skulle gjenta.

onsdag 24. juni 2009

Referanserammer

Jeg satt på bussen, og ved siden av meg satt det en gruppe fra et sfo, altså barn i tidlig barneskolealder. Som glupe unger gjerne gjør, var det to av dem som snakket om Star Wars, nærmere bestemt om den filmen hvor "Anakin blir et spøkelse". Hendelsesforløpet som ledet opp til dette, skal visstnok ha vært at "keiseren ble uvenner med noen på det snille laget, og så drepte Anakin keiseren". Hvilket i og for seg må sies å holde som forklaring. Det jeg festet meg ved var uansett ikke gjenfortellingens gullkornaktighet, (jeg kan uansett styre meg for hele gullkorngreia,) men at guttungen kalte Darth Vader for Anakin. Selvfølgelig gjorde han det. Han har jo sett filmene i den nye rekkefølgen, hvor Luke Skywalker utgjør fortsettelsen på Anakins historie, i motsetning til den versjonen jeg kjenner, hvor Anakins historie bare danner bakgrunnen for Lukes.

Det får meg til å tenke på hvor lite som skal til før to personer får to helt forskjellige oppfattelser av virkeligheten, og hvor små detaljer dette kan komme til uttrykk i. Filmene er like, vel, stort sett, for oss begge, men jeg begynte et annet sted enn denne gutten. Det er alt. Men vi setter to helt forskjellige navn på denne fyren i den svarte hjelmen.

mandag 22. juni 2009

Dypere mening

TV2 har begynt å sende den amerikanske versjonen av TV-serien Life on Mars (om en politimann fra vår tid som blir utsatt for en trafikkulykke mens han hører på Life on Mars, havner i koma, og våkner opp i 1973). Jeg har ikke sett den, fordi jeg vil se andre sesong av originalen først, men jeg noterte meg, med et småurolig smil, at Programbladet fortalte at det i den nye versjonen var “lagt inn dypere mening og flere elementer av mystikk enn i den britiske utgaven”. Bildene det gir meg i hodet, er av en amerikansk TV-produsent med sigarettsneip og litt slitt skjorte som sitter med det britiske manuset på pulten og mumler for seg selv: “Hmm, ta ut litt Manchesterreferanser her, litt britisk aksent der, så legger vi til et element av mystikk eller to, og, hmm, jo, litt dypere mening her, her, og her. Yes! Dette blir bra.”

Vel, kanskje ikke, men når jeg leser at man har “lagt inn dypere mening” kommer jeg ikke utenom følelsen at det er en utilsiktet, vel, dypere mening, i den formuleringen. Kanskje på samme måte som at den samme artikkelen i Programbladet forteller at TV2 er “spent på mottagelsen av serien, fordi den til tider er litt komplisert.”

Og noen dager etter at jeg leste dette satt jeg på en benk i den lokale parken og overhørte en samtale mellom en mann og en kvinne som gikk forbi. Det hun sa var en så slående skarp (om enn ikke tilsiktet) observasjon at jeg skrev det ned, ordrett, på stedet. “Jeg har lagt inn sånne vanskelige ord, som jeg håper de spør meg om etterpå, for da kan jeg dem, ikke sant,” sa hun. Jeg tipper det gjaldt en eksamensinnlevering eller en masteroppgave eller noe sånt, men jeg kommer ikke utenom følelsen av at litt for mye vitenskapelig skriving har blitt til på samme måten, om ikke med den samme bevisstheten rundt det.

Begge disse observasjonene har jeg skrevet om som om de var symptomer på noe utover seg selv, og det tror jeg også de kan være. Uten å ville være for svovlisk i mine amatør-samtidsanalyser, ting var tross alt neppe så mye bedre før, vil jeg attpåtil antyde at de kanskje er symptomer på noe av det samme.