fredag 30. april 2010

Hvilken måne?

Mamma ville jeg skulle se på månen. Utenfor vinduet fant jeg den. Den lå bak en sky, disig og stor, men litt ekstra uklar på grunn av mine egne, nærsynte øyne.

Jeg tok på meg briller. Med synet mitt korrigert ble omkretsen mindre, og kratrene tydeligere - jeg så mindre av skyen, og mer av selve månen. Men var dette den månen jeg skulle se?

Min mor har alltid vært nærsynt, jeg har blitt det med årene, og vi bruker for tiden omtrent samme brillestyrke, det er nesten så vi kan låne briller av hverandre. Men i går kveld hadde hun allerede tatt av seg brillene for kvelden. Og det ville si - forstod jeg etter en stund - at det som hadde imponert henne var månen slik den så ut uten briller. Den store, disige varianten.

Et enkelt eksempel på et gammelt problem. Månen der ute vet vi ingenting om, mens månen inni hodet vårt kommer i flere versjoner, en utgave for hver tilskuer. Minst. Hvordan kan vi vite hvilken som er sann? I dette tilfelle spilte det ikke noen særlig rolle. For å se den månen min mor ville vise meg - og det var månen slik hun så den akkurat da - hadde jeg ikke bruk for noe skarpere fokus. Det eneste jeg trengte, var å se den fra hennes perspektiv.

onsdag 28. april 2010

Frustrasjonsøvelser

Jeg prøver å lære meg å skrive, dvs, jeg kan skrive, men prøver å lære meg nok til at jeg kan jobbe mer alvorlig med det. Fra tid til skriver jeg ned noen erfaringer, problemer, og åpenbaringer som dukker opp. Dette er utdrag fra nedtegnelsen fra i går:

Men det er altså frustrasjonsproblemene som er det store temaet mitt akkurat nå. Jeg kan jo kalle det frustrasjonsknuten, for å ha et navn. Jeg tror det er mange som har noe av det samme. Det er en cocktail av følelser, først og fremst sinne og irritasjon, som gjør det vanskelig å skrive, nei nesten umulig når det står på. For det første klarer jeg ikke å tenke klart. For det andre henger det over meg også når jeg i og for seg får til å skrive: Presset jeg legger på meg selv, om å få ut mest mulig mens jeg ennå kan, gjør stoffet anstrengt, fattig, snevert, baktungt. (Og så blir jeg misfornøyd og frustrert.)

Når jeg er der sitter jeg kanskje med én setning, eller to, i en halvtime, time. For jeg klarer ikke å skifte spor, frustrasjonen limer blikket mitt fast til føttene. Jeg begynner på setningen, sletter den, begynner et annet sted, stanser opp, tar vare på den nye begynnelsen, prøver på noe nytt igjen, prøver meg på den første begynnelsen, gjentar det samme et par ganger, og ender gjerne opp med å slette alt sammen mens jeg er i tvil om jeg noen gang vil komme videre med skrivingen.

Vel, det tror jeg at jeg vil, og det jeg først og fremst jobber med for tiden er nettopp å trene på å være frustrert. Et tvungent kvarter med noe jeg vet vil fremkalle frustrasjonen, som for eksempel å oversette noe. Oversettelse er bra, fordi det ikke krever så mye skapende arbeid, og man vet mer eller mindre hvor man er på vei. Samtidig gjør det bruk av nettopp de prosessene som blir hemmet av frustrasjonen.

Først og fremst er målet med øvelsene å venne meg til det, venne meg til frustrasjonen, så jeg i hvert fall ikke er så redd for den, så jeg i hvert fall er i stand til å skrive ordentlig når jeg ikke er der. Deretter: å lære meg til å fungere, i hvert fall sånn delvis, mens den er der. At jeg i hvert fall får ut noe. Det kan for så vidt være nyttig på andre områder også.

mandag 19. april 2010

Det store mysteriet

Vår og sommer 2008 leste jeg Pinker om evolusjonspsykologi, nærmere bestemt How the Mind Works. Jeg var først entusiastisk, så litt kritisk, og skrev innlegg om begge deler. Men det siste innlegget ble av en eller annen grunn liggende på harddisken min. Nå har jeg hentet det frem igjen. Jeg presenterer det mer eller mindre sånn som jeg skrev det da, men har endret og føyd til litt, særlig på slutten. (Og for ordens skyld: At jeg legger ut dette akkurat nå, har ingenting å gjøre med at samme Pinker også har vært på TV i dag.)

Helt mot slutten av boka, skriver Pinker om bevissthet. Dette var noe han hadde bygget opp forventningen til fra begynnelsen av. Da kunne han fortelle at en del sider ved bevissthet allerede var kjent: Man visste for eksempel en del om hva slags informasjon bevisstheten hadde tilgang til eller ikke… man visste en del om ulike bevissthetstilstander, som søvn, koma, våken tilstand, beruselse… men et stort mysterium gjenstod: Sentience. Hva heter det på norsk? Den uutgrunnelige følelsen av at man som bevisst vesen opplever verden, intimt og subjektivt. Løsningen på dette spørsmålet skulle han komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Og han holdt løftet sitt. Svaret, etter en del oppbygning og tilhørende trommevirvler, var (i min frie oversettelse): Hææææ?

Man kunne funnet på å bli skuffet. Men Pinker understreker at det å forklare bevissthetens mysterium med "hææææ" ikke er noe intellektuelt nederlag. Det er tvert i mot kronen på hans evolusjonspsykologiske verk. Han viser her hvilke endelige grenser historien har dømt oss til å leve med. Når han svarer som han gjør er det ikke han personlig som ikke forstår seg på bevissthet. Det ligger ikke i menneskets natur å forstå bevissthet, for en slik evne vil ikke ha noen overlevelsesverdi. Evolusjonspsykologien skulle nærmest tilsi at vår erkjennelse stanser her.

Beviset hans på at bevissthet er uforståelig, er at mange har prøvd seg og ingen har lyktes. Det samme kan selvfølgelig sies om opphavet til menneskets natur, som Pinker selv mener presenterte en del uløste problemer helt til evolusjonspsykologene kom på banen. Men i stedet for å se nærmere på om Pinker dermed har motbevist eksistensen av evolusjonspsykologer (fordi evnen til å forstå seg på opphavet til menneskets natur neppe har noen særlig stor overlevelsesverdi), er jeg interessert i hvorvidt det han sier, faktisk er riktig.

Jeg er nemlig ikke sikker på om alle forsøk på å nærme seg en forståelse av bevissthet, er like mislykkede som Pinker vil ha det til. Nærmere bestemt er det særlig en forklaring som jeg, som ikke-filosof, men litt bevandret i psykologi, kjenner meg svak for: At dette kanskje er et mindre problem enn vi egentlig tror. At bevissthet ikke har noen spesiell forklaring, fordi det ikke er et spesielt fenomen. Det er bare en av mange ting vi mennesker kan gjøre med hjernene våre.

Her skyter 2010-Martin inn at han innser at også dette kan være en dristig påstand, og at han ikke er like klar til å forsvare den i dag, som han kanskje var for noen år siden. Om ikke annet fordi han ikke lenger husker argumentene, i hvert fall ikke sånn på stående fot. Men han må si seg enig med 2008-Martin i at det ikke er det som er det viktigste. Kanskje bevissthet er noe helt for seg selv, kanskje er det en utfordring for et rent materielt verdensbilde, eller kanskje Pinker til og med har rett: Det har en høyst naturlig forklaring som bare er utenfor rekkevidde for oss.

Det jeg må si meg enig med '08-versjonen av meg selv i, er at terskelen for å kalle noe for grunnleggende uforståelig bør være høy, veldig høy. De finnes antagelig, de tingene som på grunn av selve forståelsens natur, ikke er til å forstå seg på. Men da bør man bygge på sterkere grunnlag enn det at man ikke har funnet ut av det ennå. Vi driver med vitenskap fordi vi ennå ikke vet alt, eller egentlig noe særlig.

I en verden der den menneskelige tilstand fremdeles har potensial for forbedring, kan mangel på forståelse godt være noe vi innfinner oss med for øyeblikket, men jeg synes ikke vi skal løfte det frem som vår endelige intellektuelle triumf.

fredag 16. april 2010

Svovel

Tre voksne, ordentlig kledde mennesker og en litt drømmende tenåring sitter i en park et sted i Oslo. De voksne skravler forretningsmessig av gårde om sømmelige ting. Tenåringen titter ned på benken og prøver å skjønne meningen med de nedslitte linjene i treverket. Så dør praten hen, og en av de voksne begynner å se seg omkring. Den andre får et misbilligende uttrykk, og den tredje løfter på nesa og begynner å sniffe ut i luften. Alle tre stanser, og snur seg forlegent mot hverandre.

– Fysj, sier den ene. Er det…

– Kom igjen, bare si det, sier den andre, hans kone.

– Hvem av dere er det som…

De stanser igjen. Unngår å veksle blikk. Tenåringen ser ikke ut til å følge med, men gjør det likevel.

– Ja meg er det ikke, sier den tredje.

– Ikke meg heller!

De snur seg mot den første.

– Ja, det er i hvert fall ikke meg.

– Vel, noen må det jo være.

– Ja, du er jo alltid så rask til å rette mistenke mot andre. Kanskje det er en grunn til akkurat det, du.

– Hah, du ble defensiv nå.

– Kom igjen da dere. Vi kan ikke på alvor sitter her og diskutere dette!

– A-ha! sier de to andre i kor. – Så du har noe å skjule!

– Nei, det har jeg så sannelig ikke!

Da er det at tenåringen trekker den ene i ermet, og ser opp mot horisonten. Hun snakker lavt og med et lite drag av ærefrykt.

– Dere? Jeg tror kanskje det er Jorden.

I samme øyeblikk begynner solen å gå ned, og himmelen rødmer, i en farge så dyp, så utenom det vanlige, at det er som om selve naturen eier skam i livet.

torsdag 8. april 2010

Martinbg og timingmysteriet

De begynte å hviske med hverandre, så på meg en gang til, så på hverandre, hvisket litt mer, og så hadde vi gått forbi hverandre. En liten stund senere snudde jeg meg etter dem. Samtidig snudde deg seg etter meg. De snudde seg, som to tannhjul, begge hodene roterte i takt inn mot et felles sentrum, før de vred seg over sine respektive skuldre. Jeg snudde meg fort tilbake igjen, men enda en stund senere kikket jeg bakover en gang til, og nok en gang snudde en av de to seg samtidig. Etter det var vi rundt en sving, og så hverandre ikke mer.

Dette er vel ikke noen uvanlig form for kontakt. Jeg skrevet om lignende ting flere ganger. Man legger merke til samme ting, eller kanskje til hverandre, og det utveksles mange signaler som gjør at man en stund står med samkjørte hjerner, og samkjørte tanker. På en måte lever man litt i den samme mentale verden. Og så blir det brutt. Å snu seg etterpå er heller ikke uvanlig. Det har vel både med nysgjerrighet å gjøre og med en form for kommunikasjon, kan jeg tenke.

Det jeg lurer på, er hvordan det kan skje samtidig. Hvorfor går det akkurat like mange sekunder til jeg snur meg, og til de andre snur seg? Vel, det kan jeg selvfølgelig ikke vite om det gjør, for alt jeg vet kan de ha snudd seg frem og tilbake mange ganger, ja nærmest gjort piruetter bak ryggen min mens jeg gikk der og funderte, men med mindre det faktisk er tilfelle… hva slags sosiale prosesser, hva slags uerkjente normer for sosial ventetid, eller har det bare noe med at man tenker like fort, eller hva… er det som gir folk en så forbløffende god timing?