Hvilken måne?

Mamma ville jeg skulle se på månen. Utenfor vinduet fant jeg den. Den lå bak en sky, disig og stor, men litt ekstra uklar på grunn av mine egne, nærsynte øyne.

Jeg tok på meg briller. Med synet mitt korrigert ble omkretsen mindre, og kratrene tydeligere - jeg så mindre av skyen, og mer av selve månen. Men var dette den månen jeg skulle se?

Min mor har alltid vært nærsynt, jeg har blitt det med årene, og vi bruker for tiden omtrent samme brillestyrke, det er nesten så vi kan låne briller av hverandre. Men i går kveld hadde hun allerede tatt av seg brillene for kvelden. Og det ville si - forstod jeg etter en stund - at det som hadde imponert henne var månen slik den så ut uten briller. Den store, disige varianten.

Et enkelt eksempel på et gammelt problem. Månen der ute vet vi ingenting om, mens månen inni hodet vårt kommer i flere versjoner, en utgave for hver tilskuer. Minst. Hvordan kan vi vite hvilken som er sann? I dette tilfelle spilte det ikke noen særlig rolle. For å se den månen min mor ville vise meg - og det var månen slik hun så den akkurat da - hadde jeg ikke bruk for noe skarpere fokus. Det eneste jeg trengte, var å se den fra hennes perspektiv.