Tre voksne, ordentlig kledde mennesker og en litt drømmende tenåring sitter i en park et sted i Oslo. De voksne skravler forretningsmessig av gårde om sømmelige ting. Tenåringen titter ned på benken og prøver å skjønne meningen med de nedslitte linjene i treverket. Så dør praten hen, og en av de voksne begynner å se seg omkring. Den andre får et misbilligende uttrykk, og den tredje løfter på nesa og begynner å sniffe ut i luften. Alle tre stanser, og snur seg forlegent mot hverandre.
– Fysj, sier den ene. Er det…
– Kom igjen, bare si det, sier den andre, hans kone.
– Hvem av dere er det som…
De stanser igjen. Unngår å veksle blikk. Tenåringen ser ikke ut til å følge med, men gjør det likevel.
– Ja meg er det ikke, sier den tredje.
– Ikke meg heller!
De snur seg mot den første.
– Ja, det er i hvert fall ikke meg.
– Vel, noen må det jo være.
– Ja, du er jo alltid så rask til å rette mistenke mot andre. Kanskje det er en grunn til akkurat det, du.
– Hah, du ble defensiv nå.
– Kom igjen da dere. Vi kan ikke på alvor sitter her og diskutere dette!
– A-ha! sier de to andre i kor. – Så du har noe å skjule!
– Nei, det har jeg så sannelig ikke!
Da er det at tenåringen trekker den ene i ermet, og ser opp mot horisonten. Hun snakker lavt og med et lite drag av ærefrykt.
– Dere? Jeg tror kanskje det er Jorden.
I samme øyeblikk begynner solen å gå ned, og himmelen rødmer, i en farge så dyp, så utenom det vanlige, at det er som om selve naturen eier skam i livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar