Gjøkurimitasjoner

Det er hyggelig med gjøkur. Inni det lille huset sitt er det en munter liten fugl, og hver eneste time om dagen stikker den hodet ut for å hilse på. En gang i tiden hadde jeg et på veggen. For noen måneder siden begynte jeg å imitere et. Jeg tar meg et lite koko når anledningen byr seg. Som regel i enerom, eller med folk jeg kjenner godt, men noen ganger gjør jeg unntak. Så veldig alvorlig tar jeg det nok ikke. Jeg står ikke opp om natta for å gale, for eksempel. Jeg passer ikke en gang på å få med meg hver eneste time, jeg gjør det bare når anledningen byr seg. Og jeg treffer ikke alltid nøyaktig, klokker går litt for fort eller sakte, sånn er bare livet. Så lenge det er én klokke som viser hel time er det greit, det kan være mobilklokka, armbåndsuret, klokka på PCen eller på tven. Det gir meg noen minutters slingringsmonn, og det er jeg fornøyd med.

I går fikk jeg vite at jeg ikke er alene. En videresending på twitter gjorde at jeg oppdaget @raadhusklokka i Oslo. Hver time sender den ut melding hvor den teller opp klokkeslag, og forteller hvilken melodi den følger opp med å spille. Og fra rådhusklokka kommer jeg inn på et helt nettverk av klokker. Jeg finner Big Ben, som slår fra seg med sitt kraftige BONG, det er klokker som oppgir tiden i tekst, klokker på språk jeg ikke en gang kan, og ikke minst er det et skikkelig, sveitsisk gjøkur.

Så jeg får nå inn klokkeslag på twitter'n min. Og jeg føler meg på en måte flau, for denne lille gjøken slår meg grundig på det meste: På presisjon, på dedikasjon, og ikke minst når det kommer til publikum. Men den trenger vel ikke å vite noe, gjør den? Den kan jo bare fortsette å si hva klokken er i offentligheten, mens jeg galer i ny og ne for meg selv.