De gangene han ble godt nok kjent med
folk til at det kom på tale å invitere dem hjem, så gjorde han det, heller før
enn senere. Han serverte kaffe eller te, ettersom hva gjesten foretrakk. Selv
tok han det ene like greit som det andre, det hadde ikke noe særlig å si for
ham. Han satte også frem småkaker som han selv hadde rørt sammen, gitt form, og
stekt ved akkurat riktig temperatur. Baking var en av de mange måtene han
fordrev tiden på.
Ofte hadde de en del ting å prate om.
Sånne ting samler seg opp når man går i hverandres sfærer. Det kan være
pågående prosjekter, hvis man kjenner hverandre fra jobb, hvordan aromaen av en
og samme kaffesort kan skifte fra dag til dag, hvis man kjenner hverandre fra
en bestemt kafé – i så fall kunne man også ha snakket om gifteplanene til den
dritpene jenta bak disken, eller tannhygienen til han som satt for seg selv
borte i kroken og snakket alt for høyt i en mobiltelefon – men det kommer på
siden av poenget, som var at de holdt praten gående en stund og så dabbet det
av.
Det var litt uti dette ordfattige strekket
han pleide å hente utklippssamlingen, den han hadde nederst i en av bokhyllene
sine, en lav en på gangen med plass til to bokrekker i dybden. Han ga avkall på
de klammeste stundene for å vise bort historiene han likte å lime opp på store
ark og ta vare på. Alle handlet om det samme. Han hadde mange små notiser å
vise frem, men også svære oppslag, hvor en eller annen journalist hadde kjent
smaken av et samfunnsproblem, som noe innerst på tunga, kunne man tenke seg.
Det handlet om folk som døde alene, og som ikke ble oppdaget med det samme…
De kunne ligge der i dager eller uker,
aller helst år – eller sitte sammensunket, som tilfelle noen ganger var – uten
at noen etterlyste dem, trengte seg inn huset deres for å se hvor de hadde
blitt av, uten kunne det virke som, at noen savnet dem i det hele tatt.
Noen faste formuleringer pleide å vise
hva det dreide seg om. Naboene begynte å klage på lukten, men... Postkassa
begynte å bli passe full, men… Til slutt var det ofte huseieren som kom, fordi
ingen hadde betalt leie på mange år.
Som om det skulle være det store
samfunnsproblemet, pleide han å si. At huseieren somlet med å kreve inn penger.
Holdt inne med den store omsorgen som visstnok skulle ligge i å komme med
brekkstang for å be om penger.
Han lot gjestene sine forstå at dette
kunne gjelde ham en dag, og ventet tålmodig på hvordan de tok det. De skjønte
vel at de ble satt på prøve nå, men hvilken respons ville de gi? Han sorterte
dem i tre grupper. De fleste sa noe sånt som "men nå har du meg, og jeg
skal i hvert fall komme og lete etter deg hvis du bli borte". Noen virket
mer likegyldige, eller beklemte, begge deler sorterte under ett. De i den
første gruppen kuttet han ut så skånsomt som forholdene tillot, de andre holdt
han kontakten med på sitt vis.
Den gruppen som nådde helt opp hos ham
var de som trakk et sukk og sa: "Skulle nesten ønske man kunne si det
samme om meg."
Med dem la han ned noen premisser, eller
håpet at de ville skjønne det. Vi treffes når det faller seg sånn. Bøter på
ensomheten bare der og da, når vi orker. Ensomheten er ingen venn, men det
finnes da verre alternativer. Ringes vi ikke på et år, så ringes vi ikke på et
år, tar den ene ikke opp røret så maser vi ikke noe mer om det.
Han fikk seg noen engstelige
forbindelser på den måten, hvor man bare klynget seg sammen nakne og fysiske til
den ene eller andre fikk nok, og det endte ofte nok i konflikt. Men konflikt
kunne han tåle. Han hadde også langvarige vennskap – det kunne kalles vennskap –
som siden endte i et skuldertrekk, og med savnet gikk det samme vei som med alt
annet. Det var en god nok måte å ordne seg på.
I perioder hadde han nok en del slike
venner, men i strekk på år av gangen ble det ikke mer enn noen ytterst få.
De siste månedene av sitt liv kunne han
telle fire personer som han møtte mer eller mindre fast. Han sendte dem en
tanke i sitt døende sekund, et slags håp på vranga.
Det skjedde med ham i ung alder, faktisk
da han fylte en og førti. På morgenkvisten mens han satt og gjorde fra seg gikk
noe helt galt oppe i hodet på ham et sted. Han hadde presset ekstra hardt, sånt
som kan få det til å svartne for en. Det skjer ofte og med hvem som helst, men
så gir det seg etter en stund.
Denne gangen kom ikke synet tilbake, og
han gjenvant ikke kontrollen over armer og ben. Tvert i mot gikk det rykningen
i ham, og en del avføring som han ikke hadde klart å presse helt ut ble gnidd
godt utover rumpesprekken.
Da tenkte han: "Nå tror jeg at jeg
dør."
Har jeg tatt ut småkakene av ovnen,
tenkte han. Ja det hadde han. Skrudd av ovnen og kaffetrakteren, så ingenting
kommer til å brenne. Skrudd av kranen. Bikkja døde for evigheter siden.
Har jeg noen avtaler fremover? Ja,
skulle jeg ikke spise ute i kveld men hun… hun der… jeg husker ikke ansiktet
hennes en gang. Faen, jeg dør. Det skjer akkurat nå.
Så her sitter jeg da, med fillete
pysjamas mellom føttene og avføring hengende ned fra rævva. Akkurat sånn jeg
aldri i verden kunne ønske å bli funnet. Ahh, nå henger tunga ut av munnen på
meg også. Vær så snill, la tunga mi råtne først. La skiten størkne og smuldre
bort og kroppen gå i oppløsning på egen hånd før dere begynner å tukle med levningene
mine… tenkte han.
Nå var det de såkalte vennene hans det
sto på, om han hadde feilvurdert dem, om de på tross av alle store ord sto ham
nær nok til å få med seg at han gikk ned under horisonten. Ikke svikt meg nå,
var de siste ordene som passerte gjennom hjernen hans, før forbindelsene mellom
nervetrådene begynte å løsne en gang for alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar