Jeg har kanskje skrevet litt mye om død
og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et
dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og
alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få
folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…
Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig.
Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som
helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare.
Kanskje nettopp derfor.
En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det
skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et
grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom,
seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men
selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden
til den andre, og så går du tom for grønt.
En stund etter det har alle du noen gang
har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort
i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det
fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.
Selve dødsøyeblikket har vi nå felles
uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.
Andre ting kan man alltids i teorien
komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den
sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling
jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den
blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.
Døden er verdt å skrive om fordi livet
er verdt å bry seg om.
(Ikke
omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg –
men den er nå der for det om.)
Alt man bryr seg om skal bli borte, og
det er jeg både sint og redd for. Jeg
skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke
til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som
angår meg skal føles som det angår andre også.
Sterke, vonde følelser dytter
virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg
ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger,
nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar