torsdag 11. februar 2010

Hårfine fenomener

For noen dager siden utslettet jeg ikke-eksistensen av ordene ubbeli gubbeli dim dam. Det betyr jo ikke så mye i seg selv, men det minner meg om at også andre ting i verden kan være hårfine.

En gang jeg skulle møte noen i innsjekkingen på Gardermoen, satt det en jente ved siden av meg og sang. Den lave stemmen hennes hadde en klang, et nærvær, som om hun stod i en åpen sal, som om hun var alene, med sangen, og seg selv, og hva det nå var hun hadde på øret. Jeg lot så godt som ingenting som jeg kunne. Hvis jeg hadde grepet inn i denne nydelige morgenstunden, bemerket den, med et ord eller blikk, ja om jeg bare hadde sagt "så fint du synger", var jeg sikker på at hun ikke ville fortsette. Jeg så bare rett frem, og hørte etter, som om det var meg hun sang for.

På trikken hjem for noen år siden var det en annen jente, som satte seg på setet over meg (altså ansikt til ansikt). Hun hadde en stor pakke med noe på fanget, jeg husker ikke om det var en blomst eller en plakatrull. Også denne gangen holdt jeg øynene for meg selv, nå var det fordi jeg kan være sjenert av meg i visse sammenhenger. Da var det tryggere å snu seg mot vinduet og kikke på speilbildet hennes i stedet. Vanligvis er det tryggere. Men denne gangen kikket speilbildet tilbake. Det er noe med øyne. Øyne som møter blikket ditt beveger seg på en annen måte enn øyne som ikke ser deg, forskjellene merkes godt, til å være så små. Det var en slags humor i det, og en underforståtthet, og ikke minst ga vi hverandre en gjensidig betryggelse. Og via refleksjonene av hverandre holdt vi blikkontakten, til jeg måtte gå av. Da sa jeg ganske automatisk ha det, og hun sa ha det tilbake.

Sangen som ville ha gått i stykker hvis jeg kommenterte den, og blikkontakten som ikke var mer enn en skygge og en gjenspeiling, var to fenomener som bare så vidt eksisterte. I skalaer utenfor menneskelig fatteevne, særlig i det veldig små, forekommer det visstnok sånne ting stadig vekk. Fysikerne bygger dyre og kompliserte apparater for å få øye på dem. Men for å legge merke til de hårfine fenomenene som bare er virkelige når to eller flere retter oppmerksomheten mot dem; for å legge merke til det bittelille som kan oppstå mellom to par øyne eller en øregang og en sangstrupe; for å legge merke til det som bare kan oppstå i den mellommenneskelige verden, trenger du det mest dyrebare apparatet av alle: Din egen hjerne.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Dette var en vakker refleksjon.

Martinbg sa...

Takk for det. Jeg syntes det var en skjønnhet i opplevelsene, og er glad jeg klarte å ta det med over i skrift.