Karikaturtrykking

Dagens Radioselskap på P2 kunne vise til at dagens forside på Dagbladet kunne vise til at Facebooksiden til PST viste til en side hvor noen hadde publisert en tegning av en gris med påskriften Muhammed, altså enda en av disse karikaturene. I Radioselskapet spurte de om det at Dagbladforsiden hadde bilde av en PC-skjerm hvor det var bilde av denne karikaturen var greit, eller om det var krenkende mot muslimer.

Som jeg kom frem til i en kaféprat i dag, er dette en sak som har to sider. For meg, som ikke identifiserer meg så sterkt med noen av dem, er det ting med både spørsmålet og konklusjonen i Radioselskapet som virker litt rart. Og det er mye som har virket rart på meg gjennom hele denne karikaturhistorien.

Jeg tror noe av grunnen er at striden har dreid seg mindre om tegningene det er snakk om, og mer om det å trykke dem. Skal man gjøre det, eller skal man ikke, skal man be om unnskyldning eller trykke dem på nytt? Det er disse spørsmålene debatten ber oss ta stilling til.

Problemet er at kommunikasjon fungerer som det gjør. Budskapene går ikke i en enkel sikksakklinje fra en avsender til en mottager og tilbake igjen, men i innviklede løkker, som kan være vel så heseblesende som å ta loopen på Tusenfryd. Når de formulerer seg og fortolker, må begge parter hele tiden ta hensyn til sammenhengen, og til hverandre. Det man ”mente å si” vil derfor alltid ha noe å gjøre med hvordan man trodde man ville bli oppfattet. Og det man på den annen side oppfatter, vil ha noe å gjøre med hva man tror den andre kan ha ment.

Disse tingene går ofte automatisk, og kommunikasjon fungerer gjerne overraskende bra. Men når de underliggende sidene ved kommunikasjonen, når selve handlingen i å ytre seg, blir en del av debatten, blir man nødt til å forholde seg til alle disse antagelsene som om de var skrevet på veggen med store bokstaver. (Man forandrer som kjent ting ved å kommentere dem.)

Gjennom måten trykking og ikke-trykking har blitt stilt opp mot hverandre på, har begge handlingsalternativene fått ganske fastlåste meninger. Det å publisere disse tegningene har så mange ganger blitt gjort for demonstrere, at enhver publisering nå har et demonstrativt element – fordi man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet. Det å la være å publisere tegningene, har på den annen side blitt definert som å gi etter, fordi det har vært så mye press at man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet.

Mer nøytrale betydninger, som at man viser tegningene av rene informasjonsgrunner, eller kanskje fordi man synes de er morsomme, eller tvert i mot skikkelig teite, eller at man lar være å vise dem fordi man ikke synes det er noe vits, (eller fordi man ikke vil gjøre det bare for å demonstrere,) vil være vanskelige å få øye på i kryssilden mellom disse posisjonene. Men kanskje er det nettopp i slike betydninger at man kan finne noen nye spor å gå opp, sånn at man kan si noe om saken uten at det får såpass merkelige utslag som på Radioselskapet i dag.

Jeg nevnte tidligere noe om hvordan denne saken har to sider. Og det er det jeg synes er problemet med den, for ingen av sidene er særlig ålreite. Man burde helst slippe å ta stilling til om noe sånt er ”greit” eller ikke, og for eksempel heller ha muligheten til å si at det er ikke om det er greit som er poenget. Rent personlig er jeg nemlig mer interessert i saker som har mer enn bare to sider, og debatter som i det minste i teorien kan komme til å ta nye og bedre vendinger.