Vitenskap og helbredelse

Sånn innimellom amigaemulering, lesing, sushi og søvn, har jeg visst tatt meg tid til å debattere helseministeren og alternativ medisin. Den følgende teksten er en mildt redigert utgave av et innlegg i en debatt som startet over hos den Tvilsomme Humanist, og har fortsatt på bloggen til en av hans kommentatorer, men det kan leses frittstående. Jeg lar vær å lenke direkte, fordi denne kommentatoren har gitt uttrykk for at vitenskapsdebatt er litt på siden av hva bloggen hennes egentlig handler om. Den som er interessert nok kan selvsagt likevel drive detektivarbeid.

Jeg begynner med det som har å gjøre med sannhet, det subjektive, uenighet, og ulike oppfatninger, fordi det i bunn og grunn er det alt det andre jeg har å si, bygger på. Min overbevisning er at det finnes ikke-subjektive sannheter om en del ting. Ikke alt, men ganske mange ting, egentlig, og særlig når det kommer til hvordan verden er skrudd sammen, årsak og virkning, hva som påvirker hva. Jeg tror ikke at noen kjenner den endelige sannheten, eller at den kan kjennes, det vil alltid være rom for usikkerhet. Men jeg tror at det går an å komme stadig nærmere disse sannhetene, og det er i dette prosjektet at vitenskap og filosofi, diskusjon og kritisk tenkning – skepsis – kan hjelpe oss.

Jeg mener at dette er et prosjekt for alle som er interessert i det, og jeg mener at man i utgangspunktet ikke skal komme til enighet om å være uenige. Når jeg diskuterer med noen setter jeg dem såpass høyt at jeg tror de tåler å høre at jeg tror de tar feil – og jeg stoler på at de vil hjelpe meg å innse det når jeg selv tar feil. For diskusjoner om de tingene der det finnes sannheter (eller noe som ligner på sannheter) mener jeg at enighet bør være målet. Om det kanskje ikke kan oppnås, så kommer man nærmere hvis man prøver. Men selvfølgelig, selv jeg er praktisk nok anlagt til å skjønne at det ikke nytter å styre med de samme diskusjonene til evig tid. Å legge uenighetene til side for en stund, og heller, jeg vet ikke, drikke øl sammen eller se på blomstene eller noe, er ofte en god idé. Og det er også lurt å velge sine slag. Ikke alle diskusjoner er nødvendig å ta, og ikke ved enhver anledning.

Men vitenskap kan beskrives som dette. Vitenskapelige metoder er (blant annet) nettopp et sett med spilleregler man har tenkt ut som gjør at de enkelte forskernes forskjellige perspektiver på ting kan sammenlignes og stilles opp mot hverandre. Man skal i teorien kunne bli enige om hva observasjonene betyr, og i samarbeid velge ut de forklaringene som ser ut til å passe best. Noe av det mest ærerike man kan gjøre i vitenskapen er å gå bort fra en teori man har holdt kjær, når man møter overbevisende argumenter for at en annen teori passer bedre. Når det kommer til teorier, bør man praktisere kompromissløst seriemonogami.

På grunnlag av alt dette mener jeg altså at vitenskapelige metoder kan anvendes på så godt som alle spørsmål som er verdt å stille. Det finnes som sagt en fire-fem unntak, noen av dem svært viktige, men alternativ behandling er ikke et av dem.

Det er heller ikke eksempelet du nevner – som er et godt eksempel – nemlig følelser. [Hun jeg svarer brukte folks innerste følelser som eksempel på noe som strengt tatt ikke kunne bevises, fordi det alltid var mulighet for at de var skuespill.] Jeg kan, ganske riktig, ikke ”bevise” vitenskapelig hva du føler her og nå, men det er ikke fordi følelser ikke kan gripes av vitenskapen; det er fordi det dreier seg om et enkelttilfelle. Det jeg kan gjøre med vitenskap er, for det første, at jeg kan lage en god del teori om følelser sånn mer generelt. (Det trenger man ikke nødvendigvis vitenskap til heller, hvem som helst kan for eksempel skrive under på at folk ofte blir glade når de ser en blomstereng om våren, lei seg når de ser et oppriktig gråtende barn, eller at folk gjerne er triste selv om de sier at de er glade, dersom de henger med hodet mens de sier det. Ikke nødvendigvis noe av dette, men tendensene går i den retning.) For det andre kan jeg utarbeide metoder for å anslå hva folk føler på et bestemt tidspunkt, og jeg kan bruke vitenskap til å bevise at noen av disse metodene anslår folks følelser bedre enn andre. De er ikke på langt nær sikre, men på den annen side kan man også si noe om hvor usikre de er.

Hva du føler i ditt innerste indre kan være vanskelig å vite noe om. Det jeg kan si noe om er hvilken virkning dine følelser har på verden rundt deg, og på din egen synlige atferd. Og det er nettopp dette som er vitenskapens saksområde. Det man forsker på er ikke hvordan tingene dypest sett er, men hvordan de virker inn på hverandre.

På samme måte er det med medisinsk forskning – altså forskning på om det ene eller andre inngrepet påvirker folks helsetilstand. Nå er helse sånn generelt et problematisk begrep å definere, men spesifikke helseproblemer som for eksempel kolikk, bør være enklere. Nå har ikke jeg familie, men jeg har inntrykk av at man vet hvorvidt en unge har kolikk eller ikke. Kolikk (og en del andre helseplager) er heller ikke noe folk bare har i sitt innerste indre; det har også effekter på atferd som gjør det synlig for verden, og for forskere.

Dermed er det mulig å sette opp et forskningsprogram hvor man prøver ut den ene, andre og tredje måten å gripe inn på, og ender opp med data som sier en del om hvilken metode som har størst innvirkning på problemene. Skillet mellom skolemedisin og alternativ medisin er i prinsippet verken mer eller mindre enn at skolemedisinen er inngrep som har bestått disse testene.

Virkeligheten er noe annerledes enn prinsippene skulle tilsi, og det er begrensninger i denne måten å tenke på, du nevner flere av dem, men de begrensningene har i sin tur også sine begrensninger. For det første stemmer det at forskningen ikke er et avsluttet prosjekt. Det som er sannheter i dag, kan i teorien bli kastet om på i morgen. På den annen side er det forsket såpass mye etter hvert, at det er en rimelig sannsynlighet for at det ikke blir det. Tommelfingerregelen i forhold til vitenskap er som sagt at man forholder seg til de teoriene som er gyldige for øyeblikket, med mindre man har spesifikke argumenter mot dem. At de kan være feil, er ikke spesifikt argument.

For det andre er det utvilsomt flere krefter enn de rent rasjonelle som styrer vitenskapens fremgang, og ikke alle behandlingsformer har blitt forsket like mye på. Det kan i teorien tenkes at det er en eller annen behandlingsform som virker, men ikke har fått noen rettferdig vurdering. Men igjen, er dette noe som i så fall i seg selv må dokumenteres. Man må kunne demonstrere at det ikke er nok publiserte, solide, artikler om den ene eller andre behandlingsformen, hvis dette skal være et argument.

For det tredje er det riktig at det sjeldne er vanskeligere å forske på enn det vanlige. Hvis dette er noe bare noen få kan, er det selvfølgelig de få som i så fall må testes. I hvert fall så lenge hensikten er å mot”bevise” at de kan det. (God vitenskap er å gjøre det vanskelig for sine egne teorier.) Det er synd at Gjerstad ikke vil delta i et sånt prosjekt, og jeg har forståelse for at han ikke vil det; jeg kan bekrefte plutselig og enorm medieoppmerksomhet kan være en ganske ekstrem opplevelse, og det er normalt å ville trekke seg unna det. Men så lenge det ikke lar seg gjøre å teste evnene til eventuelt få, er det er tilbake til den vitenskapelige tommelfingerregelen om å forholde seg til det som er gyldig for øyeblikket.

Og der kommer vi frem til grunnlaget for min innstilling til alternativ behandling, helseministerens uttalelser, og det å bli enige om å være uenige: Jeg mener på grunnlag av dette at medisinsk forskning er den beste måten å komme frem til de beste behandlingsformene på. Langt fra perfekt, men den beste (så lenge man holder et svært kritisk øye med hvordan folk definerer ”helse”). Jeg mener at i og for seg alle som tar mennesker i behandling har en forpliktelse til å tilby den beste behandlingen de har til rådighet, men det gjelder særlig for det offentlige. Hva slags behandling privatpersoner ønsker for seg selv synes jeg at ikke er min sak; jeg mener at noen valg er dårligere enn andre, men kan liksom ikke nekte folk å gjøre dårligere valg. Dermed synes jeg også at det skal være et tilbud til de som ønsker den ene eller andre alternative behandlingen. Jeg mener at betalingen skal stå i samsvar med hva man kan garantere av resultater, og at det ikke skal gå på bekostning av konvensjonell behandling – og disse tingene er noe Gjerstad også understreker. Derfor har jeg ingen problemer med ham, jeg tror kanskje jeg liker ham. (Men jeg har litt problemer med de mekanismene i samfunn og media som har prøvd å gjøre en sirkusfigur ut av ham.)

Men det offentlige har som sagt et spesielt ansvar for hvilke helsetjenester de tilbyr, og offentlige helsetjenester bør i all hovedsak bygge på de behandlingsformene som for øyeblikket ser ut til å være de beste, altså de som står seg i møte med systematisk forskning. Derfor har jeg problemer med at ministeren for dette feltet, som den offentlige personen han uunngåelig er når han uttaler offentlig seg om helsespørsmål, ikke stiller strengere krav til vurdering av en behandlingsform enn at han tror det når han ser det.

Demokrati er mye rart, men noe av kjernen i det er at man står fritt til å kritisere makta. Og det er også noe av kjernen i mitt eget forhold til sannhet; som jeg sa helt i begynnelsen, at man kan komme nærmere den ved hjelp av kritisk diskusjon. Derfor kan jeg til syvende og sist bli enig om å være uenig med folk jeg diskuterer med på blogger (eller i det minste, om å legge uenigheten til side), men jeg kan ikke være enig om å være uenig med en minister. Jobben hans er å bli kritisert, og det er min og alle andres ansvar å kritisere.