Jeg har sett noen trailere for den nye Alice-filmen, og det virker som den har... et plot. Det kan det forsåvidt hende at de opprinnelige fortellingene har også, noen stor kjenner er jeg ikke (og jeg vet jeg har lesere som er det), men jeg har nå bladd litt i dem, og jeg finner ikke noe særlig referanser der til spektakulære slag, noen ond tyrann som vil ta over verden, eller fortellingens budskap formulert i direkte tale. Og da er det jo på tide å ta affære. Et plot må man ha. Alt som skjer må enten vise karakter, eller bringe handlingen videre.
Litt som i Charlie og Sjokoladefabrikken, hvor Willy Wonka riktignok fortsatt gjør en del ganske sære ting, men han har i det minste en narrativt akseptabel grunn til det; han er en plaget sjel, det har røtter tilbake i hans barndom. Han vil noe. Alle karakterer må ville noe. Og han lærer noe. Han vokser som person.
Jeg mener, Roald Dahl, Lewis Carroll, de har noen fine ideer, men de kan ikke sitt håndverk. De vet ikke hvordan en historie må bygges opp, hvis man vil fenge publikum og dra inn billettinntekter. Da er det fint vi har Tim Burton (som jeg - oppriktig, ikke ironisk - liker på mange andre måter) til å gjøre de obskure små greiene deres tilgjengelig for et større publikum...
... og jeg har allerede begynt å se frem til hans neste produksjon: Mens vi venter på Godot. Med Johnny Depp i tittelrollen.
tirsdag 29. desember 2009
Alle må jo ha et plot
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Så igjen siste tredjedel av Charlie her om dagen, og ble nok en gang fascinert av den på samme tid tåpelige og fascinerende plotifiseringen. Men det hjelper jo på med Christopher Lee, selvsagt.
For Alice' del kan det faktisk være det er en god ting. En av grunnene til at filmatiseringene aldri fungerer, er nettopp at det bare er one damn thing after another. Det fungerer i bokform, der språket er nok til å holde på fascinasjonen, det fungerer sjelden på film.
Og jeg er tilhenger at STOR frihet i tolkning av Carroll.
Leste forøvrig endelig Alice in Sunderland her like før jul. DET var fascinerende det.
Jeg er i prinsippet tilhenger i stor frihet i tolkning av det meste, i prinsippet synes jeg ikke det er noen særlig vits i å gjenfortelle noe hvis man ikke gjør sin egen tolkning av det. I praksis... så er det en av kjepphestobservasjonene mine at kanskje særlig på film og TV, har tolkningene det med å trekke mot det velkjente. Helten må mobilisere de gode krefter til kamp mot tyrannen som står på randen til å underlegge seg alt. Det kan selvfølgelig hende det bare er et dekke for alt-skal-være-riktig-nerden i meg, jeg vet jeg har en sånn en der inne.
Men kanskje særlig når vi er i den mer surrealistiske enden av den fantastiske litteraturen er det også noe med en ufarliggjøring av det fantastiske. Fantasien kan være så grufull, ikke på klør og skarpe tenner-måten, men på teppet vekk under føttene dine måten, som jeg mener er en god måte, og så tar vi og putter den inn i mer vante rammer og litt 3D-grafikk. Som antagelig vil bli spennende visuelt, og om jeg kjenner Burton rett ikke alt for trygt heller. Men hva er det med oss som gjør at så mye ikke fungerer på film, og at vi har lite tålmodighet når vi ikke får øye på plot?
Legg inn en kommentar