Bisettelsen (boka)

Nå er jeg ferdig med Bisettelsen. Jeg sa jo, for noen dager siden, at jeg skulle ønske Kim Karlsen kunne finne igjen noen av de tingene han ikke fikk tak på. Men så fikk jeg plutselig følelsen at det nettopp var det han gjorde, at det var det han brukte den første halvdelen av boka på. Å finne igjen ting. Folk. Og i den andre halvdelen var det han selv som ble funnet.

Nei, jeg vet ikke. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om den boka som ikke boka sier bedre selv.

Men jeg fikk meg en overraskelse da jeg undersøkte forsiden nærmere. Noe som burde demonstrere det psykologifolkene sier, at det man ser blir påvirket av det man forventer å se. For jeg har gått og trodd at forsiden hadde bilde av en buss som var på vei utfor et stup, det er nemlig en skråstilt buss der midt på en himmel, over noen trær. Men nå ser jeg at den ikke faller. Nei, fremsiden er i den andre enden. Bussen er på vei oppover.