En gammel mann

"Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en gammel mann," sang en liten jente, og overlot fortsettelsen til meg. Ungene var tydeligvis, som de også selv kunne opplyse meg om, fra en barnehage. På utflukt til Teknisk museum, kanskje? Jeg stod og ventet på 25-bussen opp til Sogn Studentby.

Noen av dem likte å sette seg ned på bakken og be meg om hjelp til å komme opp. Noen syntes det var morsomt å kaste snøball, men ble heldigvis stoppet av en barnehageonkel før de fikk fullbyrdet planen om å putte en i lomma mi. Og denne lille jenta stod og sang for meg, men da hun føyde til "en gammel mann med langt hår," fikk det meg til å tenke litt.

Egentlig fikk det meg ikke til å føle meg eldre, kanskje tvert i mot, siden jeg begynte å sette meg selv i kontrast til den alderen jeg selv forestiller meg på gamle menn som spør og siger så om hvor folk hører hjemme. Det gjorde også at jeg følte meg litt voksen, og det er noe jeg er skikkelig glad for å. Jeg føler meg tross alt så mye mer sammenskrudd og stødig nå enn for eksempel for åtte og et halvt år siden, da jeg flyttet inn på Sogn Studentby. I dag flytter jeg ut.

Jeg synes alltid det er merkelig når folk på min egen alder, og eldre, heftig nekter for å være voksne. Alder burde ikke være noe skjellsord. Men alder er vel uansett en relativ greie, og en annen ting som sier meg at jeg er voksen er at jeg ikke lengre synes folk på, si, seksti, er særlig gamle.

Så hvis jeg skulle møte den samme barna igjen om fem og tyve år, vil vi jo praktisk talt være jevnaldrende.