Pålandsvind, eller om å skape minner

Jeg har vel nevnt hytta mi på Mellbystrand tidligere. Et lite badeskur med soveplass, slengt ut mellom sanddynene et sted på svenskekysten, et stykke sør for Göteborg. Oldefaren min bygget den for noen-og-nitti år siden. Den var bestemoren min sin lenge, selv om det ble for ubekvemt for henne etterhvert som den ble eldre. Jeg overtok den da faren min døde, for noen år siden.

Jeg tar den opp på grunn av minner. Vi dro dit hver sommer i barndommen, og ungdommen, og jeg har ikke gått glipp av mange somre som voksen heller. Jeg pleier å drømme om stedet, selv om det alltid skjer pussige forandring i drømme. Én gang hadde de satt opp tribuner langs stranden, én gang siloer med olje.

En gang i blant kan jeg komme dit gjennom en hemmelig dør bakerst i lokalet til en restaurant  i Oslo.

Det har skjedd mye rart der. Det skjer mye rart med en i løpet av en tredve års tid, og når man gjør noe fast, distinkt noe, på en fast tid av året, da gir minnet et slags tverrsnitt av hvordan man har hatt det i livet.

Så minnene varierer, både gode og vonde minner der, men følelsene for stedet er nesten enslydende gode. Et sted å slappe av, sove når jeg vil, bade så lett som bare det, med snille naboer, en snill campingplass så nær at man lager kaffe og går på do der.

Rødgul sand, aldrende, avrundede sanddyner, som følger pålandsvinden i bølger innover fra Kattegat.

Psykologen Daniel Kahneman skriver om hvordan vi danner det helhetlige inntrykket av noe vondt eller godt vi har opplevd. Hvilke følelser sitter vi igjen med etter et smertefullt inngrep, eller en stort sett vellykket ferie?

Forskning på saken peker ut på to øyeblikk vi særlig biter oss merke i: 1) Det mest intense øyeblikket, hvor vi har det enten verst eller best, og 2) det øyeblikket da opplevelsen tar slutt.

Minnene om en fin ferie kan bli nesten ødelagt av den fæle krangelen på vei hjem. Det lyder jo kjent. Men han forteller også at minnet om et smertefullt inngrep, for eksempel å få en sonde opp i rumpa, blir formildet dersom smerten avtar gradvis i stedet for å slutte brått.

Såpass at folk har vist seg villige til å holde ut ekstra ubehag, over et lengre tidsrom, når de får en mer betryggende avslutning med på kjøpet.

Han skriver om dette i boka Thinking, Fast and Slow, som er en oppsummering, med litt mimring inniblant, av den forskningen han har jobbet med gjennom hele karrieren, der han sammen med Amos Tversky har stått i spissen for en kartlegging av ulike tankefeil og snarveier.

Blant annet det å foretrekker gode minner fremfor, ja til og med på bekostning av gode opplevelser.

Jeg vet ikke om jeg alltid følger Kahneman i bedømmelsen av hva som er snarveier, hva som er rasjonelle valg. Vel, det er det mange som ikke gjør, og mange legger mer arbeid i det enn meg. Forskning, teoretiske artikler, noen av dem har jeg lest.

Preferanse for minner, blir ikke det den enkeltes valg? Det gjelder jo egen velvære, så man svarer ikke til andre enn seg selv, og hvordan man selv helst vil ha det, subjektivt.

Det subjektive i oss, det som hører til inne i skallen, i nervesystemet og hormonapparatet, det ingen kan dele og ingen kan stille spørsmål ved, for når vi deler det har vi allerede oversatt det til en annen, mer allmenn form. Når det subjektive i oss møter minner, opplever det mer enn bare en fattig avspeiling.

Minner finner ikke en gang sted i fortiden. De har kanskje oppstått i fortiden, men hver gang vi husker dem, så husker vi dem NÅ. Alt det vi føler om dem, det føler vi NÅ.

Nå øser jeg litt av det personlige igjen, men denne gangen ikke om sex, i stedet om døden: Det å miste faren min, for noen år siden som nevnt, har gitt meg noen spesielle opplevelser av virkelighet og gjenspeilinger, av minner.

Jeg husker to dager etterpå, på vei fra huset hans og til hotellet jeg bodde på i byen der han døde, da lagde jeg meg et falskt minne bevisst. Jeg fantaserte ham frem, ved siden av meg, lettere enn vanlig til bens – vi småpratet, som vi ville gjort ellers, og jeg ser tilbake på det som en veldig fin tur.

Og når jeg fra tid til annen drømmer om ham, da bestemmer jeg meg for å ta det opp i hukommelsen som et gjensyn. Ikke noe av ham befinner seg faktisk i hodet mitt, alt sammen kommer fra meg, men likevel sitter det igjen som et høyoppløselig minne, en illusjon i rikelig detalj. Det tar jeg vare på; det velger jeg å ta vare på.

Der kommer kanskje rasjonaliteten inn? Man vet hva som et hva, hva man velger eller velger bort.

Preferansene kan skifte. Noen ganger har det en del å si hva man sitter igjen med, andre ganger vil man leve i det såkalte nuet. Ved å se på hvordan minner snekres, forstår jeg mer om begge sider av dette valget.

En god avslutning kan få det gode til å vare lengre. I en artikkel jeg akkurat leste, om tilfeldig sex, ble det lagt vekt på det å etterlate hverandre med minner. Det gikk ikke bare på selve akten, men på hvordan man behandlet hverandre etterpå. Altså avslutningen, som setter så sterkt preg på resten. Det kunne avgjøre om man våknet dagen etterpå i velvære eller angst og skam.

Da legger man vekt på verdien av minnesnekring, bør gjøre det. (Enda en ting lært om erotikk.)

En dårlig avslutning, på den annen side… Da får jeg et nytt lys på mine egne problemer, tidligere problemer, med det å få glede av gode opplevelser. Det skulle liksom så lite til før hele opplevelsen, til og med dagen, kjentes ødelagt...

Jeg pleide å se på gode opplevelser som et tungt og personlig ansvar, og på vonde følelser som et nederlag. Det ble om å gjøre at jeg skulle holde så lenge jeg kunne på gleden, så lenge jeg kunne skulle jeg holde først sinne, og senere i livet angst, på avstand. Med en viljesanstrengelse.

Som å holde pusten til det gjør så vondt at man ikke klarer mer, da stanser man stoppeklokka og gisper på refleks.

Jeg tror jeg kan ha rotet meg inn i et utrivelig, logisk hjørne der. Avslutningen av en god opplevelse ble definert som det øyeblikket da jeg til slutt måtte gi tapt for enten sinne eller angst. Så nesten hver eneste gode stund ble redusert. Jeg erfarte at de fleste gode ting nødvendigvis måtte slutte i smerte.

Det var ganske mye angst i livet mitt før. Og en del autistisk overbelastning, som når man ikke vet hva det er vil føles veldig veldig som det samme. Jeg fikk et overtak på det først for noen år siden, i løpet av en enda mer enn vanlig urolig periode; da trente jeg hardt på å la all angsten skylle over meg, i stedet for å slite med å holde den på avstand.

Fordi – bølgemetaforen antyder en annen ting med angst også, det skifter alltid i intensitet. Jo mer årvåkent jeg kjente etter da det kom, jo mer kjente jeg også da det trakk seg tilbake, og i dag er det nettopp det jeg har lært meg å forbinde med — ikke bare angst, men alle slags følelser når de blir for sterke.

Høres lett ut, ikke sant? Stemmer med psykologisk teori og erfaring gjør det også. Men gjennomføringen... Når man må holde ut det man nesten er reddest for av alt. For meg var det at jeg nesten snublet over beslutning, og så holdt jeg på den akkurat lenge nok til at det ble en vane. Så jeg sier slett ikke at det er noen enkel sak for andre, og jeg har ikke noe "bare gjør som meg" å komme med.

Men med Kahneman og ideen om minnesnekring kan jeg ihvertfall gjette meg til hva endringen betyr for mine egne forventninger, og minner. Det er ikke lenger hver gledesstund som finner sin avslutning i smerte. Nå er det nesten alltid de vonde stundene som går mot sin avløsning i lettelse.

Fra hytta på Mellbystrand husker jeg nesten bare gode følelser, selv om jeg vet at jeg også har et knippe ganske vonde minner. Sånn har det blitt av seg selv, men jeg ville også valgt det, på bekostning av andre goder.

Minner finner ikke bare sted i fortiden. De finner sted hver gang de blir husket, noen med større klarhet enn nåpunktet rundt omkring oss. Kanskje en illusjon… men så går nåpunktet også over i minnet, allerede mens du leser. Det nye minnet legger seg side om side med det gamle.

Nå hører jeg selv at jeg begynner å snakke utydelig, så la meg avslutte med et litt besynderlig minne fra Mellbystrand.

Jeg husker ikke akkurat hvilket år. I ungdomstiden, det vet jeg. Kanskje femten eller seksten. Eller kanskje det var senere og jeg blander med et annet minne, en annen gang jeg var der og en runde Civilization ventet på meg hjemme. Da tenkte jeg på strategier for å ta over verden, og hvor mange båter jeg måtte ha til en vellykket invasjon av det andre, store kontinentet, der zuluene hadde makten. Og jeg tenkte det på den samme stien mellom sanddynene som dette andre minnet jeg har om hukommelse.

Jeg må ha vært litt eldre.

Minnet handler om at jeg stopper opp, på stien mellom campingplassen og hytta. Det skumrer. Jeg ser på et blinkende lys, det ligger en militær flystripe der et sted. Jeg lukter Mellbystrand har pålandsvinden på huden, og tenker at dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Om noen dager kommer jeg til å sitte hjemme og tenke på dette, tenkte jeg (eller tenker jeg meg at jeg tenkte). Da kommer nuet ikke lenger til å være Mellbystrand. Jeg kommer ikke til å være på Mellbystrand. Her jeg går nå virker det som om jeg aldri har befunnet noe annet sted. Hjemme hører bare til mellom minner, noe utenfor både tid og rom. Men i så fall kommer også Mellbystrand om noen dager til å slutte å eksistere, for alt jeg vet.

Og Mellbystrand har gått mange ganger inn og ut av horisonten min siden den gang, men det lille øyeblikket, på en måte eksisterer det fremdeles. Jeg har det mye klarere i minnet enn for eksempel middagen jeg spiste på søndag (pasta med skinke og soppstuing). Det står på en måte en Martin der, og han titter fremdeles på et blinkende lys, for jeg kan ikke helt huske at jeg gikk videre.

Jeg husker jo ikke årstallet en gang, jeg kan ha vært femten eller tjuefem. Oppslukt av eller likegyldig til Civilization. Minnet begynner med, slutter med, og omfatter bare lyset, det blinkende lyset og den ene tankerekken.

Det har nok begynt å mørkne, men stjernene har ikke kommet frem. Det er en svak vind, ikke kald, men kjøligere enn om dagen. Jeg går ut fra at varsellyset må ha slukket, og at jeg må ha kommet meg videre, bort på campingen eller tilbake til hytta. Mye tyder på at jeg befinner meg et annet sted her og nå, så jeg får vel nesten gå ut fra det, men for øyeblikket kjenner jeg at pålandsvinden stryker forbi, jeg blir kaldere på underarmene og på kinnet.