Profilbilde

Jeg pleier å få gode reaksjoner på innleggene jeg skriver om sex, at det er spennende og modig skrevet. Men mot? Vel, det har ikke skremt meg noe særlig siden i fjor vår. I det minste ikke på så abstrakt nivå. Jeg kan skrive om det å skrive om sex uten å bli noe særlig forstyrret av det.

Dette blir likevel et litt skumlere innlegg, for det går bort fra verbale beskrivelser, og over i visuelle. Jeg har kvaler for profilbildet mitt også. Flere forskjellige slags kvaler, som tar form av en spørsmålsfloke. Altså en sånn blanding av stress og forvirring hvor jeg ikke rekker å tenke over spørsmål 1 før jeg blir oppslukt av spørsmål 2, og glemmer begge deler når jeg ikke kan la spørsmål 3 ligge. Og en følelse av at alle svarene er forbundet med hverandre, hvert spørsmål inneholder noe av svaret på de andre, så det finnes ikke noe godt sted å begynne.

Jeg har spørsmål 1: om anonymitet. På stedet hvor jeg har profil er det vanlig med anonymitet. Det er få ansikter der. Noen ville i det hele tatt ikke stolt på en som viste ansiktet sitt. Men de er gjerne ute etter litt andre ting enn meg… Nå har jeg ingen sterk trang til å vise ansiktet, men så er ansiktet i det minste en del av kroppen som –

og uten at jeg får fullført den setningen, kommer spørsmålet 2: opp om kropp. Jeg har et litt rart forhold… kroppsbildet mitt er… vel, det er sånn, jeg har ikke noe direkte dårlig forhold til kroppen min. Det er bare ikke så veldig bevisst. Jeg vet ikke alltid hva den driver med, hvor jeg har kroppsdelene mine… jeg sliter med å gjøre to ting samtidig, som i bowling, om jeg både skal svinge armen og slippe taket i kula. Eller med en fotball, om jeg både skal kaste den i lufta og treffe den med panna.

Jeg må tenke for å vite forskjell på albue og skulder. Det var først mot slutten av tenårene at jeg lærte posisjonen til kroppsdeler som ankel, legg, underarm… først en gang i fjor lærte jeg at "rundt livet" betød et stykke under navlen, ikke helt nede på hoftene… og hvor er forresten anklene, egentlig?

Og det å kjenne på kroppen – kroppsfornemmelsene mine har vært uklare. Noen ganger alt for sterke, derfor har jeg ikke likt å bruke kroppen noe særlig, nesten all anstrengelse har ført til ubehag og i opplevelse minnet mest om angst – noen ganger alt for svake, så jeg ikke har lært skillet mellom viktige signaler, som å vite forskjell på sulten og mett, sliten og understimulert… så jeg har ikke regulert meg selv så godt, har forspist meg og fått vondt i magen, eller holdt senga når det jeg tvert i mot burde ha kommet meg ut…

Diverse småplager også, som kommer og så blir borte igjen. I tiårsalderen hadde jeg vondt i den høyre hofta en periode, antagelig på grunn av en belastning som jeg ikke kunne merke eller korrigere. Da jeg var femten vokste jeg fra underbuksene mine uten å skjønne det, og hadde store gnagsår i dagevis før jeg fant en løsning. En lang stund hadde jeg problemer med kjeven. Den låste seg ofte om natta, jeg måtte slite med den om morran.

Og jeg var – ehem – mildt inkontinent en periode, slet med små drypp, fordi, oppdaget jeg, jeg hadde kommet i vane med å koble blæremusklene og magemusklene sammen, sånn lillefingeren og ringfingeren ofte er koblet sammen. Så snart jeg ble bevisst på koblingen, vente jeg meg av med den, da gikk det over.

Nå om dagen sliter jeg med å pusse tennene, fordi en eller annen sammenkobling – jeg vet ikke helt hvilken – gjør at jeg setter skum i halsen og brekker meg.

Jeg vet ikke om det er sånt alle har, om folk har det oftere eller sjeldnere enn meg, men det er nærliggende for meg å sette aspergerlappen på det. Jeg ser spor av autisme både i forløpet og i utviklingen bort fra det. Den delen av autismen som har med sanseforskjeller å gjøre.

Mange på autismespekteret har enten overfølsomme eller underfølsomme sanser, eller begge deler – det varierer fra person til person, fra sans til sans, fra tidspunkt til tidspunkt. Noen får med seg hver eneste lyd i omgivelsene, mens andre har problemer med å lytte. Noen er plaget av lukter, noen av bestemte visuelle mønstre.

Det er vanskelig å si noe sikkert om min egen sanseprofil, for jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med. Sine egne sanser tar man oftest for gitt, man tror at verden er full av høye lyder, eller skarpe lukter, til det faller en inn å spørre noen andre. Og hva skal man spørre om da? Det er det spørsmålet som vi egentlig vokser fra, som ofte ikke har noe å si i praksis – ser du og jeg det samme når vi ser på fargen rød? Et felles begrepsapparat kan være vanskelig å finne.

(Er det rart man lever i sin egen verden iblant?)

Men for meg er det så vidt jeg forstår nettopp kroppssansene som skiller seg mest ut. De som registrerer stimuli innenfra – opphisselse, smerte, sult, tretthet – de som registrerer kroppens positur og musklenes tilstand. Og de er overfølsomme noen ganger, underfølsomme andre ganger. Det kan gi meg glede iblant. Det kan være moro bare å holde armen i været. Det kan være opphissende bare å stramme musklene i bena. Men jeg var ikke akkurat den beste i gymmen. Jeg funker ikke noe særlig som fotballspiller heller.

Hvorfor skriver jeg egentlig om kropp?

Jo, det var profilbildet. 3: Hvordan skal jeg finne en ærlig, men smigrende, vinkel for kroppen min? Den er ikke veltrent – jeg har en synlig mage, og antagelig for mye svai i ryggen, et misfarget arr fra en brokkoperasjon i barndommen, mye hår på armer og ben – er det bra? Mer pjuskete hår på bryst og mage…

Som sagt så misliker jeg ikke egentlig kroppen min, det er mer at jeg ikke forstår den noe særlig. Det finnes sikkert smigrende vinkler. Men hjernen min… forestillingsevnen min… får ikke tak i dem, det preller av, den mentale modellen av kroppen min er som tåke

– jeg har begynt å bli kjent med den innenfra, men jeg har ikke trukket linjer derfra til utsiden. Jeg har begynt… over en periode på mange år har jeg lært meg å skifte sokker hver dag, skifte undertøy hver dag, veksle mellom to skjorter i stedet for å bare ha den ene, jeg bruker deodorant og børster håret, pusser tennene og bruker tanntråd… alt dette har jeg måtte øve meg på, en ting av gangen. Nå senest har jeg begynt å vaske meg i ansiktet. Det overrasket meg hvor godt det føltes. Det overrasket meg at de plagsomme kvisene plutselig bare kunne forsvinne.

Dette betyr at jeg tenker mer på kroppen min, føler meg mer hjemme i den – det hjelper på de indre kroppssansene også. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal ta profilbilder av den.

Jeg kunne tatt en og annen isolert kroppsdel. Nei ikke den da vet du. Jeg tenker mer på hendene mine – de pleier å få komplimenter. Haka mi, så håret og skjegget synes, fordi det er flere som liker sånt. Men da ser det kanskje ut som jeg vil skjule noe? Hvorfor lar han fyren så uttrykkelig være med å vise frem kroppen i sin helhet, vil kanskje folk lure.

En innskutt tanke: På et nettsted med mye fysisk sjekking, er det egentlig rimelig at folk har fysiske preferanser.

Og så er det neste spørsmålet 4: om bakgrunn. For det blir lagt så godt merke til, står det overalt hvor jeg leser profilbildetips. Ikke ta bilde av deg selv på badet! Unngå rot og skittent sengetøy. Bakgrunnen gir så mange signaler om hvem du er – sier profilbildetipsene. Men jeg har aldri vært noe særlig flink med bakgrunn! Med kontekst, med helhet! Tror jeg… i det minste tilsier aspergerdiagnosen at jeg ikke er noe flink med bakgrunn, og det stemmer, så langt jeg kan se, med min egen erfaring.

Så jeg kan – her stotrer tanken igjen – jeg kan 5: spørre noen om hjelp men da kommer spørsmålet, hvor intimt… Liksom yttertøy og lene meg mot noen søyler, det har jeg bilder av allerede. Ålreit bilde, men kjedelig som selvpresentasjon… Nakenbilder vil jeg ikke ta, i det minste ikke først

– vil jeg ha nakenbilder i det hele tatt? Burde jeg, hvis noen skulle spørre? Da kunne jeg funnet en smigrende nok vinkel, kanskje, men 5: hvem skulle i så fall ha tatt det? Ingen jeg kan tenke meg som jeg kjenner i dag,

så springer hodet mitt tilbake til 1: ansiktsbilder, som jeg i hvert fall kan ta på egen hånd. Men anonymitet – og et spørsmål jeg har gått med lenge, 1b: hva har det å si at jeg har et – selv nå i dag – halvkjent ansikt? Jeg har lurt: Vil det føre til noen slags rykter, ha konsekvenser som jeg slett ikke overskuer? (Det bekymrer meg ikke like mye nå, det var verre da jeg var redd for å være seksuell.) Vil det øke sjansene mine hos noen, av riktige eller feile grunner? Minske sjansene mine hos andre… og en ting jeg lurer mest på, hvis jeg blir kjent med noen først, og så viser hvem jeg er etterpå… 1c: kan de ta det ille opp? At de har snakket med en de kanskje kjenner ansiktet til?

*

Nå tror jeg jeg har fått meg en slags oversikt over floka – over spørsmålene, 1 a-c, og så 2-5, over grunnene, at jeg ikke forstår kroppen min, at jeg ikke forstår identiteten min… for det handler ikke bare om profilbilder eller sex, det handler om selvpresentasjon også. Jeg har en oversikt over valgmulighetene, og over spørsmålene som svimler meg og får meg til å slippe tråden, vurdere de andre alternativene i stedet:

– et antydende, men anstendig bilde av kroppen min. Hvordan skal jeg i så fall få tatt det? Ikke vet jeg vinkel, ikke vet jeg bakgrunn, ikke har jeg noen greie på selvutløser heller. Det må en sosial handling til, og det –

– et ansiktsbilde, men kan det ha konsekvenser? Vil det bære undertekster, fordi ansiktet mitt er kjent. Sjekking er så fullt av undertekster, og det –

– en del av enten kropp eller ansikt? Men hvilken del, hvilken vinkel, og vil folk tro at det er noe jeg prøver å skjule… en tanke jeg i det minste klarer å tenke ferdig, så noe jeg kunne ha gjennomført, men antagelig det minst interessante av alternativene.

Dette handler om selvpresentasjon også, og om de gode gamle temaene. Å surre og rote med undertekst. Å snakke klart og tydelig om sin egen vilje.

Løsningen vil jeg tro at også går ut på det samme. Det jeg har gjort for å snakke mer aktivt om meg hva jeg vil (eller eventuelt ikke vet at jeg vil). Øvelse, rett og slett. Selvadministrert eksponeringsterapi. Oppdage nervene mine og trykke på dem. Legge ut bilder enten jeg er fornøyd med dem eller ikke.

Av tekst og bilde, hva er egentlig det skumleste? Å vise at jeg har en vilje, eller å vise at jeg har en kropp? De henger antagelig sammen, gjennom læring og erfaring, gjennom praksis. Når man ikke så ofte opplever at man har at man har en handlekraft som står til viljen, når man venner seg til å oppleve kroppen som vekselvis blendende og vag, da er det en overgang det å plutselig plassere seg i verden, det å plutselig skulle eksistere, ville, være, tilstede, blant alle de andre.