Umålbarhet: En myte?

Jeg leste nettopp i en lærebok: ”Hvis vi går med på at bevissthet ikke er fysisk, kan det antageligvis ikke måles. Hvordan kan man i så fall studere det?” Det er ikke det eneste stedet i psykologien hvor man snakker om ting som ikke kan måles. Effekter av terapi er en annen kandidat for umålbarhet, særlig når man kommer inn på terapiformer hvor man ikke kan måle særlig imponerende effekter. I verden utenfor laboratoriet er det en kjent frase at ”det er ikke alt som kan måles og veies”.

Men hvordan kan noe som helst av interesse være umålbart i prinsippet? Et måleinstrument trenger ikke være en skålvekt, eller et målebånd, eller en elektronisk dings med knotter og visere. Det eneste man trenger er et eller annet som det vi skal måle, la oss kalle det X, har en mer eller mindre systematisk effekt på. I psykologien bruker vi for eksempel spørreskjemaer en del.

At noe er umålbart i prinsippet betyr at man ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg et instrument som kan måle det. Det vil si at man ikke i sin villeste fantasi kan lage et instrument det har en mer eller mindre systematisk effekt på. Men hvis det ikke finnes noe instrument det kan ha systematisk effekt på… kan det da på noen måte påvirke noe annet? Er det i så fall overhodet av interesse?

Jeg kan tenke meg to eller tre tilfeller hvor svaret er ja. Men i all hovedsak virker det som den logiske sammenhengen mellom eksistens og målbarhet er såpass sterk at jeg ikke uten videre ville råde noen til å endre sin virkelighetsoppfatning på grunn av noen hypotetisk størrelse som påstås å unndra seg enhver systematisk undersøkelse.



(Dette er en kjepphest jeg har, og en tanke jeg jobber med både utviklingen og formuleringen av. Det kan hende det kommer nye versjoner av den etterhvert. Jeg skal prøve å ta i mot saklige innvendinger med et strålende smil.)