Film: Beowulf

Beowulf er et gammelengelsk heltedikt, og engelsk nasjonalepos, som jeg ikke har lest. Men jeg har sett filmversjonen, som Neil Gaiman har vært med å skrive manus til. Jeg så den faktisk i dag.

Det begynner som historien om en skikkelig tøffing, som reiser fra sted til sted og dreper monstre, mest for å vise at han kan. Men etter å ha drept det litt stakkarslige monsteret Grendel, som ikke liker at andre fester og har det gøy, får han en langt vanskeligere utfordring å håndtere: Monsterets demoniske mor, i skikkelsen til en vakker kvinne. (Dette siste er tydeligvis noe de har funnet på i filmen.)

Selv om den helten vi møter i siste halvdel av filmen er eldre og klokere, og derfor passer bedre med moderne helteforestillinger, er han kanskje vel så interessant i begynnelsen av historien. Der er han lite ettertenksom, men både snarrådig og handlekraftig; en idealtype fra en litt annen tid. Men jeg blir likevel engasjert i ham, og det er det som er det interessante. Det kan hende at Gaiman skal ha noe av æren for dette. To av de tingene han kan godt er nettopp levende skildringer – av karakterer, og av mytologier. Han ser ut til å ha en forståelse av disse tingene, som gir seg utslag i subtile nyanser i beskrivelsene, som igjen skaper følelsen av å se på noe levende.

Jeg så også filmen i 3D-versjon, og for meg er dette første gangen jeg har sett noen bruke 3D-teknikker til annet enn å vise frem 3D-teknikker. Det vil si at innholdet som regel stod i fokus, at bare noen få av scenene var laget spesielt med tanke på teknikken. (Noen var det, og de var fine.)

Beowulf-filmen forteller en relativt enkel historie, som jeg levde meg godt inn i. Jeg ser den gjerne om igjen.