Gode sjanser for å rekke bussen

Når jeg vrir nøkkelen om i låsen på jobben, endrer du sannsynligheten for at døren er låst, fra så godt som 0 til så godt som 100.

Når du beveger deg mot trappa, endrer du sannsynligheten for å være på bakken innen et visst tidsrom fra litt over 0 til litt under 100. Litt over 0 fordi du kan komme ned på andre måter – jordskjelv, falle ut av vinduet... Litt under 100 fordi du kan bli forhindret fra å komme ned – plutselig få slag, bli knivstukket av naboen… eller, for å være mindre dramatisk: Du kan komme på noe du har glemt.

Når du går mot bussholdeplassen, endrer du sannsynligheten for å komme dit du skal på et bestemt tidspunkt til en del under 100. Ting som, vel, skjer oftere enn jordskjelv og knivdrap, kan komme i veien. Du kan for eksempel komme for sent til bussen, eller bussen kan være forsinket.

Om du ikke er fremme på det nøyaktige tidspunktet du hadde regnet med, er det likevel en viss sannsynlighet for at du vil være der på et tidspunkt som ikke er så langt unna, den ene eller andre veien. Jo nærmere tidspunkt, jo større sannsynlighet (sånn omtrent).

Når du stiller vekkerklokka, endrer du sannsynligheten for å våkne klokka sju fra en god del mer enn 0 (du kunne ha våknet på egen hånd selv uten klokke), til en god del mindre enn 100 (du kan komme til å forsove deg).

I faget jeg driver med, psykologi, er det ofte slike tall vi har å forholde oss til. Når du for eksempel kommuniserer med noen (verbalt eller non-verbalt,) øker du sannsynligheten for at de skal tenke på det du vil de skal tenke på, fra godt over 0, til godt under 100. Godt over 0 fordi de kanskje tenker på det allerede, særlig hvis dere er på samme sted. Godt under 100 fordi mennesker ofte misforstår hverandre.

Det er sjelden vi kan være veldig sikre på at A fører til B, (for eksempel at terapi fører til bedring, eller at reklame fører til kjøping,) vi kan bare si noe om sannsynligheten for det.

Folk kan bli bedre av seg selv, eller bestemme seg for å kjøpe ting helt på egen hånd. Men hvis sannsynligheten for disse tingene blir større når noen har blitt utsatt for terapi eller reklame, kan man – selvfølgelig – si at terapi og reklame har hatt en innvirkning på disse menneskenes liv.

Poenget mitt med å si rare ting om noe så enkelt som å dra hjem fra jobb, er å understreke at dette med sannsynlighet og usikkerhet ikke er spesielt for psykologien. Alt vi vet om årsak og virkning, handler om å endre sannsynligheten for at noe skal skje. Spørsmålet er bare hvilke grader av sikkerhet og sannsynlighet vi snakker om.

Det vi finner ut med psykologisk forskning er mer usikkert enn i mange andre fag. Men det bygger på sannsynlighet, så vi har i det minste en anelse om hvor usikre - og dermed, hvor sikre - vi kan være.