Fordi det var på TV

Lyskasterne svir i øynene. Du svetter oppe på podiet, prøver å vri deg bort fra de krevende kameraene, fra programlederens harde formaninger: ”Du kan ikke gi deg nå. Du har ingen rett til å ta fra ham denne muligheten.” Du er med på et TV-show, og din oppgave er å dele ut elektriske støt til en annen av deltagerne. Støtene blir sterkere og sterkere. Du hører stakkaren hyle av smerte, trygle om nåde, og til slutt blir han stille, men du fortsetter, fortsetter å gi støt, helt til det blir klart at det er livet om å gjøre, og likevel fortsetter du. ”Du kan ikke gi deg nå!”

Det kan høres ut som en variasjon over Milgrams berømte lydighetseksperimenter, bare at laboratoriet er byttet ut med et studio, og den autoritære forskeren i hvit frakk er byttet ut med en pen programleder. Heldigvis er det akkurat det som er tilfellet. Støtene var falske, mannen som hylte av smerte var en skuespiller, og ingen kom fysisk til skade. Alt var, i følge ABC Nyheter, en del av en dokumentar om realityserier. Formålet var å undersøke hvor mange som under stort nok press var villige til å ta livet av et annet menneske. Svaret var: Sjokkerende mange. Over 80%. Så mange at også du, kjære leser (og attpåtil meg, kjære skribent) burde ta en titt i speilet. Det kunne like gjerne vært oss.

Men i saken er det også en liten ironi. Studiene til Milgram ble i sin tid sterkt kritisert. Ikke av vitenskapelige, men av etiske grunner. Deltagerne ble ført bak lyset, rent ut løyet for. I tillegg til at løgn i seg selv er problematisk, ble de fratatt muligheten til å vurdere risikoen i det de var med på. Situasjonen var fæl, selvinnsikten de endte opp med var kanskje enda verre. Selv om selvinnsikt kan være et gode, er det ikke helt forskerens plass å plage andre mennesker "til deres eget beste." Det var i hvert fall konklusjonen i de reviderte retningslinjene for forskningsetikk, som kom i kjølvannet av blant annet denne diskusjonen.

Når man likevel kunne gjøre dette i dag, var det fordi det var i en dokumentarfilm, ikke et forskningsprosjekt. Det er i og for seg greit at filmskapere og forskere har forskjellige etiske regler. Men i akkurat dette tilfellet handlet det nettopp om TV-mediets effekt på folks moralske standarder. På samme måte som Milgram i sin tid behandlet folk grusomt, for å bevise hvor grusomme folk kunne være.

80% av befolkningen er, med høy sannsynlighet, både deg og meg. Resultatene burde få tilskueren til å se seg selv i speilet. De burde kanskje ha fått filmskaperen til å gjøre det samme.