Jeger og bytte

Jeg noterer meg når jeg ser naturprogrammer hvordan ”hovedpersonen” i filmen som vises sjelden dør under jakt. Følger vi jegeren kan det enten lykkes eller ikke, og det å ikke få mat kan være farlig nok. Men det er på lengre sikt, vanligvis hinsides begynnelse og slutt og dermed virkelighet. Når det er det utvalgte byttet vi følger, kan vi nesten være trygge på at det ender godt (tilsier mine uformelle observasjoner). Naturprogramprodusentene ser ut til å ville skåne oss for de tristeste av naturens realiteter.

Nå eksisterer vel disse realitetene enten kamera er av eller på. Jeg burde sikkert vært villig til å se dem i øynene. Men det er likevel takknemlighet jeg føler. Og hvorfor ikke? Rollene som jeger og bytte er dramatiske nok, og sikkert ille for de det gjelder, men det er liksom en konstant, noe av det mest konstante av alt. Og det gjør ingen forskjell hvem som blir utnevnt til hovedperson på klipperommet, verken for jeger eller bytte. Forskjellen ligger i meg. Og for min del er det egentlig helt greit å bli skånet for sorger jeg har laget meg selv.