Kultur og kritikk

Når Bjørn Are skriver om kulturrelativisme, samtidig som jeg leser om grupperelasjoner og stereotyper på pensum, er det fristende å si noen egne ord om kultur og kritikk. Selv om det for så vidt betyr at jeg beveger meg ut av det relativt trygge blågglandskapet jeg vanligvis legger meg i, ved å si ting jeg kan risikere at folk er uenige i. Og noen av tingene har jeg ikke nødvendigvis greie på.

En ting jeg ikke har veldig greie på, er hva kulturrelativisme egentlig er. Men så vidt jeg forstår handler det om at verdier nødvendigvis eksisterer i en kulturell sammenheng, og derfor bare kan forstås i lys av kulturen de kommer fra… evt. at de av samme grunn bare kan bedømmes i lys av kulturen de kommer fra.

Litt søking på nettet, og jeg finner ut at Dagens ateist har skrevet ganske inngående om denne forskjellen på deskriptiv og normativ kulturrelativisme. Der sier han at verken han eller så mange andre er uenige i den deskriptive kulturrelativismen, men at når det kommer til det normative, forbeholder han seg retten til å kritisere verdier andre har, selv om det skulle ligge kulturelle forhold bak dem. (Han understreker også at kulturer ikke kan ses på som ensartede størrelser.)

En annen ting jeg ikke har fullt og helt greie på, er nyansene i den norske debatten om kritikk av andre verdier fra andre kulturer og religioner. Jeg holder meg stort sett utenfor slike debatter, litt på grunn av feighet (jeg liker det ikke når det blir for hett om øra), litt fordi jeg har grunn til å ikke stole helt på min egen dømmekraft.

Sosiale grupper
Noe jeg imidlertid har litt greie på, er sosiale grupper: Hva en sosial gruppe er og ikke er, hva som skjer med tankene og følelsene våre når vi hører om folk fra andre grupper, hva som skjer med relasjonene mellom folk som oppfatter at de representerer ulike grupper.

Andre mennesker kan være enten innenfor eller utenfor din sosiale gruppe, de er, med et velkjent begrepsapparat, enten en av ”oss” eller en av ”dem”. Og gruppene kan ha alle størrelser, og kjennetegnes av stort sett hva som helst. Det kan være alt fra ”Science fiction-fans fra Oslo (i motsetning til Trondheim)”, til ”alle som bor i Afrika”. Eller, rett og slett ”menneskeheten”.

Hvorvidt noen tilhører en annen gruppe eller ikke, er et psykologisk spørsmål. I interaksjoner med hverandre kan vi tenke på hverandre som representanter for ulike grupper, medlemmer av samme gruppe, eller ikke tenke noe særlig på gruppe i det hele tatt. Dette kommer an på hva vi oppfatter som relevante trekk ved hverandre, og viktige føringer i situasjonen. Vi har altså flere identiteter på en gang; et og samme menneske kan være enten en av ”oss,” eller en av ”dem,” avhengig av hvilke sosiale forskjeller som er relevante for situasjonen.

Noen ganger kan jeg og Mona være ”oss studenter” som snakker med professor Lisa; andre ganger kan jeg og Lisa være ”oss science fiction-entusiaster” som kjekler med krimelskeren Mona. (Eller kanskje Lisa liker både krim og sf, jeg liker Mona, og alt til slutt ender i forvirring.)

Enkelte sosiale kjennetegn legger vi imidlertid oftere merke til enn andre. Kjønn, alder og etnisitet blir (i det minste av nordamerikanske forskere) omtalt som særlig kroniske skillelinjer, og begrepet kultur – som jo egentlig er det jeg tar opp – overlapper i denne betydningen ganske godt med etnisitet. Å sette til side oppfattelsen av at disse tingene er viktige forskjeller er mulig, men krever tid og ressurser, både på individuelt og samfunnsmessig plan.

Jeg skal nå si noe om hvorfor vi bør bruke legge tid og ressurser i det.

Konsekvensen av å oppfatte folk som fremmede
Når vi oppfatter at det å tilhøre andre grupper er en viktig egenskap hos noen, vil vi tenke, føle, og handle annerledes i forhold til dem. Kort oppsummert: Vi legger lettere merke til det som gjør folk forskjellige fra oss enn det som gjør dem like, vi legger lettere merke til negative enn positive ting de gjør[1], og vi husker disse tingene bedre. Dette skjer ofte automatisk, vi har lite kontroll over det, og trenger ikke en gang være klar over det.

Sammen med en del andre prosesser, fører dette til at selv når man prøver å unngå det, vil man få et bilde av folk fra andre grupper som mer fremmedartede, ekstreme på enkelte områder, og negative i sin atferd, enn hva de faktisk er.

Jeg sa at jeg ikke stoler på min egen dømmekraft, og dette er grunnen. Jeg mener at andre bør være tilsvarende skeptiske til sin dømmekraft, når de skal evaluere noen de selv oppfatter som utenfor sin egen gruppe – egen kultur, subkultur, etnisitet, religion, eller hva forskjellen måtte være.

Selvfølgelig finnes det folk i verden som oppfører seg fremmedartet, eller gjør negative ting… men tendensen til å overvurdere disse egenskapene er så stor at man bør finne mer objektive kilder enn sine egne sanser og minner – og selv da være en liten smule skeptisk.

Vi blir også annerledes i atferd mot hverandre, når vi oppfatter at vi representerer forskjellige grupper. I dagliglivet tar dette form av alt fra subtile og gjerne nonverbale tegn på misbilligelse, til ubevisst eller åpen diskriminering, men det kan også få mer alvorlige konsekvenser: I verste fall kan vi begynne å se på ”de andre” som litt mindre menneskelige… og dermed ha litt mindre hemninger mot for eksempel å gjøre ting som skader ”dem”… gå til krig mot ”dem”… mishandle krigsfangene ”deres”, osv[2].

Nå forlater jeg den trygge sosialpsykologien og går over i det som for min del blir mer spekulativt. Men den som vil vite mer om hvordan tanker og atferd blir påvirket av fremmedhet uten at vi vet det, kan følge med på etiketten ubevisste stereotyper. Dette er et tema jeg ganske sikkert kommer tilbake til.

Kulturrelativisme
Ut fra det jeg vet om sosiale grupper, stereotyper, og konsekvensene av oppfattet fremmedhet, er jeg ganske sikker på at kulturrelativisme, i hvert fall i sin normative form, er en dårlig idé. Forstår jeg kulturrelativismen riktig er utgangspunktet nettopp at folks kultur er en viktig egenskap ved dem, og at folk fra ”andre kulturer” er grunnleggende fremmede for oss. Akkurat hva slags konsekvenser det vil ha for tanker og følelser vet jeg ikke, men det kunne vært interessant å se forskning på det.

(Noen hypoteser: Hvis har et kulturrelativistisk grunnsyn når man møter noen vil man i mindre grad overvurdere negative trekk, men i større grad overvurdere forskjeller; man vil i mindre grad møte folk på fiendtlige måter, men kanskje være litt mer nedlatende.)

Den normative kulturrelativismen strider også mot et annet syn jeg har, nemlig at hva som er rett og galt ikke er helt tilfeldig. Akkurat hva jeg mener er fasiten og hvordan man kommer frem til den, er et spørsmål jeg bare kan svare langt og vagt på (og denne posten er lang og vag nok fra før), men jeg tror altså at det finnes… en slags… fasit[3].

I så fall har jeg noe å lære bort til andre. Men tar jeg prinsippet hele veien… risikerer jeg å få korrigert noen av mine egne verdioppfatninger også. Man kan selvsagt velge om man vil se på dette som en risiko eller en bonus. Selv ser jeg på det som en bonus. Hvis det nå finnes en fasit for rett og galt… er det faktisk en mulighet for at jeg selv også kan ta feil på enkelte punkter, for at jeg selv også har noe å lære.

Kritikk og verdier
Når man systematisk lar være å kritisere noen for handlinger og verdier man er selv er uenig i, er det nødvendigvis ekskluderende. Velger man å kritisere, kan man gjøre det inkluderende, eller antagonistisk og ekskluderende måter. Man kan møte hverandre som likeverdige mennesker, som har en felles interesse i å gjøre det rette… eller man kan møte hverandre som motstandere, som må sette hverandre på plass.

Å kritisere hverandre som likeverdige kan, som vi var inne på i forrige avsnitt, føre to bra ting med seg. For det første vil man kunne inkludere, ikke ekskludere, folk langs en innenfor-utenfor-dimensjon – og folk som er innenfor vil man stort sett behandle bedre. For det andre risikerer man at alle som er involvert lærer noe nytt om rett og galt. Vi er alle medlemmer av menneskeheten; vi har en felles interesse av dette.

Hvis du derimot kritiserer noen på en slik måte at de, du selv, eller eventuelle tilskuere oppfatter at du betrakter dem som representanter for en annen gruppe er det mindre sjanse for at det blir fruktbart. Sjansen for at du selv lærer noe nytt om rett og galt, er liten. Sjansen for at du lærer bort noe om rett og galt er enda mindre. Folk er ofte lite villige til å tenke grundig over kritikk fra noen de oppfatter som motstandere.

Fra et sosialpsykologisk perspektiv, vil forskjellen mellom gruppene nok en gang være demonstrert for de som har vært med, og sannsynligheten for feiloppfatninger, urettferdig behandling, osv. vil vokse.

Det er også fare for enda en utilsiktet virkning. Jeg er ikke sikker på om jeg har lest noe direkte, eller om jeg spekulerer litt fritt, men jeg bygger uansett på kjente teorier. Hvis man knytter kritikk til gruppetilhørighet, knytter man det man kritiserer for, til identitet – i både egne, og andres øyne. Men når man opplever at gruppa man tilhører kommer under press, vil man samle seg mer om gruppas identitet. Man blir mer overbevist om at det man kritiseres for, i virkeligheten er gode verdier.

(Hvis denne mekanismen er reell, vil antagonistisk kritikk virke direkte mot sin hensikt, dersom hensikten å forandre på det du kritiserer. Hvis hensikten imidlertid er å tegne et bilde av din egen gruppes moralske overlegenhet i en stadig farligere verden har du lyktes aldeles utmerket. Særlig i det med en stadig farligere verden. Det er alt i alt en viss mulighet for at om kulturrelativisme er dårlig, er antagonistisk kritikk av ”andre kulturer” enda verre, på de samme dimensjonene.)

Måter å diskutere på
Det er to måter å diskutere verdier på, en bra og en dårlig. Jeg har noen tanker om hva som skiller dem i konsekvens, men ikke i form… hvordan man snur en verdidiskusjon til å bli fruktbar for alle som er med, vet jeg ikke nok om.

Jeg tror det har noe å gjøre med tone og innstilling, antageligvis noe med ordvalg, men det har nok også noe å gjøre med hvor godt man tilrettelegger for hverandre. Anstrenger man seg for å finne en felles plattform, et utgangspunkt for videre samtale? Har man i det hele tatt en samtale… eller går kritikken mer ut på provokasjoner, markeringer, å ta stilling, å holde stand?

Noen av prinsippene fra kulturrelativismen – fra den deskriptive siden av den – kan kanskje også være til hjelp. Det er feil at man umulig kan forstå hverandre, og ikke har noe å lære hverandre; det skaper muligens mer fellesskapsinnstilling å vise at man er villig til å forstå hverandre ut fra hverandres forskjellige bakgrunn… og at man er villig til… som jeg har nevnt tidligere… å korrigere sine egne verdier og ikke bare andres. Eller i det minste lytte.

Men konkrete grep for å snakke sammen på det jeg tror er den riktige måten… har jeg ikke eller kjenner jeg ikke til ennå. Og det er mulig at det må være relativt sterke grep, det er fare for at tendensen til å møte hverandre som representanter for ulike grupper – og ikke for menneskeheten som sådan – er en tildragelse som må overvinnes. Jeg vet ikke. Men personlig har jeg såpass lite oversikt over hva som aktiverer gruppeforestillingene, og misforståelsene som hører til, at jeg nok, som jeg sa i innledningen, holder meg litt på utsiden av selve diskusjonen. Ikke fordi jeg er redd for å si hva jeg mener, men fordi jeg er redd for å si noe jeg ikke mener.

Jeg får heller prøve å bidra sterkere til metadiskusjonen






1) Når det gjelder kjønn og alder, er ikke tendensen på samme måte at vi overvurderer negative trekk, der er bildet er mer komplisert. Men det ligger et stykke (et enda lengre stykke) utenfor tematikken i dag.

2) Dehumanisering, som det kalles, er også en viktig ingrediens i de aller verste tingene vi finner på, utrenskninger og rene folkemord. Men den glatte utforbakken fra å kritisere folk fra ”andre kulturer” til å utrydde dem er såpass lang og krokete at jeg bare nevner sammenhengen som fotnote, ikke som argument.

3) Jeg tror også – men er villig til å bøye meg hvis evidens fra sosialantropologien sier noe annet – at de viktigste, allmennmenneskelige verdiene er til stede i alle hjørner av verden. Men tendensen til å overvurdere annerledeshet kan gjøre oss blind for det… og jeg har altså en hypotese om at en kulturrelativistisk innstilling vil gjøre oss blindere for det.