Evolusjonspsykologi og sirkularitet

Et forbehold det hender jeg tar når jeg skriver eller snakker om evolusjonspsykologi, er at det er en del spørsmål i psykologien evolusjonsperspektivet ikke kan brukes til å belyse. Jeg har hatt sterk følelse av hva det har vært, men ikke helt klart å artikulere det, det har hatt noe med sirkelargumentasjon å gjøre. Men det er også en god del i psykologien man kan få større klarhet i ved hjelp av evolusjonsperspektivet.

Når har jeg klart å artikulere det.

Pinker igjen, i How the Mind Works, har jo det at vi er naturligselektert som grunnlag for sitt eget prosjekt, å reverse engineere menneskepsyken. (Jeg har det for meg at det finnes et norsk ord for reverse engineering.) Derfor bruker han et halvt kapittel på å forsvare evolusjonspsykologien mot vanlig, men i følge ham fattig, kritikk. Kort oppsummert: Naturlig seleksjon har en ypperlig evne til å lage velfungerende, kompliserte systemer. Ingen andre kjente prosesser har den evnen[1]. Dermed er det rimelig å anta at velfungerende, kompliserte systemer er naturlig selektert – jo mer kompliserte, jo mer rimelig. Vi kan lære nye ting om dem hvis vi spør: ”Hva er de for?” Og det er dette evolusjonspsykologiske forskere driver med.

Dette er jeg ikke uenig i (selv om kultur gjør bildet litt mer rotete). Hvordan mentale egenskaper fungerer er imidlertid ikke de eneste spørsmålene i psykologien; like ofte spør vi om hvilke mentale egenskaper vi i egentlig har. Og det hender man prøver å bruke evolusjonsperspektivet til å avklare disse spørsmålene også, for eksempel jeg selv, når jeg synes det er merkelig at vi skal ha et iboende behov for selvbedrag, fordi det jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal tjene oss.

Dette er evolusjonsperspektivet ikke egnet til. Det er mange egenskaper vi kan forestille oss at ville vært nyttige, som vi rent faktisk ikke har. Altså kan vi ikke konkludere med at det at vi kan forestille oss noe, betyr at vi har det. Omvendt kan det godt hende at vi har egenskaper vi ikke umiddelbart ser nytteverdien med, ganske enkelt fordi vi ikke har nok informasjon. Tilgangen til informasjon om menneskets fjerne forhistorie er lissom litt laber.

Det sirkulære i det blir at enhver evolusjonsforklaring tar utgangspunkt i at en egenskap allerede eksisterer. Dermed kan man ikke bruke den samme forklaringen som argument for at den eksisterer.

For å oppsummere: Hvis vi (på andre måter) vet at vi har en egenskap, er vi nødt til å forestille oss at den er en adaptasjon, og kan spørre til hva; hvis vi kan (evt. ikke kan) forestille oss at vi kunne hatt en adaptasjon, betyr ikke det nødvendigvis at vi har (evt. ikke har) egenskapen.

I tillegg dette kan evolusjonspsykologien hjelpe til å gjøre oss nysgjerrige når noe virker litt merkelig skrudd sammen.




1) For de av mine lesere som her vil svare at høyere makter har denne evnen, kan jeg legge til at så lenge vi antar at de velfungerende, kompliserte systemene i så fall er gitt oss av en grunn, og ikke bare tilfeldig klasket på, er det fremdeles rimelig å analysere dem ut fra et reverseengineerisk utgangspunkt. Man kan fremdeles forstå mer av systemet ved å finne ut hva det er for. Det eneste er evt. at repertoaret av mulige grunner blir større; vi kan i så fall ha fått disse systemene av andre grunner enn at det øker barnebarnproduksjonen vår.