Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort

Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort, og med de siste par innleggene jeg skrev her har det gått ganske bra. Jeg skrev dem på under en time. Teknikken jeg brukte var å skrive uten å stoppe i nøyaktig et kvarter, og så bruke de neste to kvarterene på å redigere.

For så vidt der det lenge siden jeg lærte meg å skrive uten å stoppe… men den gang klarte jeg ikke å få noe meningsfullt ut av det. Det ble bare nonsens som jeg med litt selvbedrag kunne kalle lettsurrealisme. Den nye utviklingen er at jeg kan skrive fort over et tema, og at tankene som kommer ut på sett og vis hører sammen.

Det skjer noe spesielt med skrivingen når man skriver uten å stoppe, uten å rette feil, ofte uten å se på skjermen i det hele tatt… det er jo ikke en uvanlig teknikk, folk snakker om den indre kritikeren og hvordan det er en instans man må sette til side noen ganger.

Jeg har et mer blanda forhold til min egen indre kritiker, egentlig. Det er ofte derfra jeg får retningen på det jeg skriver. Det er ofte når det stopper opp og jeg ikke klarer å formulere hele setninger at jeg er på sporet av et eller annet spørsmål jeg ikke forstår, en eller annen problemstilling jeg trenger å finne ut mer om. Den indre kritikeren forteller meg at her, Martin, har jeg noe som er verdt å utforske.

Å skrive på denne måten føles som å skru av en del av bevisstheten, og det føles igjen som å flyte rundt på havet, drive med strømmen, ikke klare å feste seg til noe. Jeg tør ikke å holde på en tanke lenge nok til å finne ut hva den handler om. Da er jeg redd for at skrivingen skal stoppe, og at jeg ikke skal klare å få den i gang igjen.

Men det føles som en lettelse også. Det føles som om ordene har ligget i bakhodet mitt og nå triller de ned skuldrene og ut i fingrene mine og legger seg til ro på papiret (eller skjermen). Som om jeg alltid har litt for mange ord å bære på. Litt for mange påbegynte, og halvferdige, og ufordøyde skrivestykker. Jeg tenker jo ofte i form av tekst, når jeg har indre monologer med meg selv. Men tydeligvis ikke i setninger jeg kan få ned på arket uten å tvile…

En annen ting jeg er redd for med korte og raske stykker er å bli overmodig. Å gjøre ferdig én tekst gjør gjerne plass til nye ideer, og flere ideer, og så kommer den autistiske greia hvor jeg tror at jeg må skrive ut alle ideene. Så begynner de vanskeligste ideene å sige nedover på lista til det blir mer og mer ugjort på den og den er så baktung at jeg ikke orker å tenke på den en gang.

Det er det som skjer med gjøremålslister, og det er grunnen til at jeg ikke bruker dem. I stedet venter jeg til alt har samlet seg opp i hodet mitt, og til jeg er så sliten av å huske på alt at jeg blir fysisk uvel, og så skriver jeg ned alt sammen som om det var utfallet av en forstoppelse, og slutter ikke før jeg føler meg lettet. Og jeg får kanskje gjort 25% av alt jeg skriver ned men det er nok for det samler seg opp så mye tull i de listene uansett.

På den måten ender jeg med å blogge i bølger… noe man ser på datoene når man går til lista over tidligere innlegg…

En løs tanke jeg har: Kanskje det hjelper å legge inn litt tilfeldighet i prosessen? Hvis jeg skriver ned ideene mine på lapper i stedet for lister, og så legger jeg dem i en hatt… Når jeg skal skrive dagens tekst kan jeg trekke fra hatten. Hvis det begynner å komme ord går jeg videre med det, hvis ikke kan jeg ta en annen lapp… men hva gjør jeg med den gamle lappen i så fall?

Jeg kan bruke det ryddetipset jeg fikk for lenge siden, som har virket for både klær og bøker. Legge den til side "for nå", og så vurdere om jeg skal ta vare på den senere. I tiden mellom gir man oftere slipp enn man skulle tro.

Den største grunnen til at jeg vil skrive kort og fort, er at jeg ønsker å være mer aktiv sosialt. Skrive mailer og meldinger til folk, både gamle venner og nye kontakter og la oss ikke glemme nettdatingprofiler… Og skrive foruminnlegg og blogginnlegg som dette, kanskje ha en blogg jeg faktisk kan forplikte meg til! Oppdatere regelmessig nok til at folk begynner å følge med

siden prosjektet i år er å jobbe med utsettelser og en av tingene jeg vil oppnå er å ha mer sosial kontakt med folk er øvelse på korte og forte tekster noe å prøve, for da blir jeg ikke sittende og utsette noe så enkelt som å svare på en mail eller en sms.

For å opprettholde sosial kontakt må skrivingen gå i et visst tempo.

Grunnen er at hyppighet er et viktig sosialt signal. Hvis jeg venter lenge med å skrive svarer den andre med å vente lenge med å skrive. Og det plukker jeg igjen opp som et signal, og somler enda litt til. Så går det lengre og lengre tid mellom hver gang vi skriver til vi plutselig har sluttet å skrive helt.

Og det er jo en ting som skjer med alle. Det er det naturlige forløpet for de fleste små hverdagsmøter, og det er nok sunt. Vi har ikke mulighet til å knytte nære bånd med alle vi får kontakt med der og da.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne knytte noen flere bånd enn jeg gjør… at jeg klarte å skrive litt fortere tilbake til litt flere folk… at ikke de kognitive problemene med å skrive kort og fort blandet seg opp i de sosiale problemene med å holde kontakt, og fikk meg til å fremstå som enda mer avvisende enn jeg faktisk er.

Forvirring på jobb

I går ble jeg forvirret på jobb, der jeg har praksisplass. Det er en forvirrende tid, nå som det er nytt år, og nye prosjekter, og nye folk. Og dessuten har jeg en ny oppgave. Bare for noen dager, men det er noe jeg ikke har prøvd meg på før. Registrere og arkivere en bunke dokumenter... sortering er jo noe jeg liker, men det tar tid å komme inn i. Særlig når materialet er helt nytt.

Etter en time eller halvannen med arkivering skulle jeg på møte med resten 

av jobben, inkludert de nye folka. Altså flere folk enn jeg er vant til, og litt for mange til å få plass i møterommet egentlig.

For en gangs skyld var jeg mentalt forberedt på selve møtet, jeg hadde fått med meg at det skulle være et. Jeg har endelig etter tre måneder klart å komme meg på e-postlisten til de ansatte, og det hjelper meg å orientere meg om hva som skjer på jobb. (Ja, det gjør faktisk det, hvem skulle ha trodd noe sånt.)

Jeg klarte også å komme mer eller mindre i tide, bare at jeg måtte på do en tur, så da var jeg ikke helt i tide likevel. Første gang jeg kom inn var rommet nesten tomt, og jeg satte fra meg kaffekoppen min og vannglasset mitt på en plass (kaffekoppen var tom, men det pleier å være kaffe på møtene). Da var jeg tidlig ute. Så kom jeg tilbake. Da var jeg sent ute.

Rommet hadde blitt helt fullt, og noen hadde satt seg på plassen med kaffekoppen og vannglasset mitt, og kaffekoppen var dessuten borte.

Det er nok til å forvirre meg, tydeligvis. Og det jeg har lyst til å skrive om, er hva som skjer med meg når jeg blir forvirret.

Først og fremst sto jeg der og var satt ut. Og jeg må ha sett ganske satt ut ut. Jeg klarte ikke å ta initiativ til å finne en annen plass. Det var ingen tomme stoler igjen rundt bordet. I et hjørne sto det en stol, men det klarte jeg ikke å feste tankene mine ved... ikke øynene en gang, og jeg tror blikket mitt kan ha flakket litt... jeg klarte i hvert fall ikke bringe frem mentale bilder av hvordan stolen skulle løftes, og flyttes, og dermed forvandles til en sitteplass for Martin.

Jeg lurte dessuten veldig på hvor kaffekoppen min var.

Det viste seg at den hadde blitt ryddet bort, tom som den var. De trodde vel at den sto igjen fra forrige møte. Men vannglasset mitt var ennå på plass, og det var en liten trygghet i denne usikre situasjonen.

De skjønte tydeligvis at jeg ikke hang helt med, for en annen flyttet seg lenger inn på en av kortsidene, så det skulle bli plass til meg. Mens enda en annen gikk og hentet en ny kaffekopp. Og det er vel en av grunnene til at jeg føler meg godt tatt vare på på den jobben, folk skjønner og godtar begrensningene til hverandre. I stedet for å være bekymret og lage et nummer av det får man bare litt ekstra, praktisk hjelp…

Siden jeg fremdeles ikke hang helt med prøvde jeg også å flytte meg til kortsiden, i stedet for langsiden hvor det nå var en ledig plass. Så da tok hun andre og satte seg et annet sted, og jeg fant endelig en stol hvor jeg kunne sitte.

Det hjelper mye å sette meg ned når jeg er forvirret.

Resten av møtet var jeg litt mer til stede, men ikke helt – jeg snakket… jeg tror jeg snakket rart, men jeg er ikke sikker. Jeg stoppet opp en del foran ord, og jeg rotet meg litt bort i tankerekker som sluttet å være relevante for noen leddsetninger siden. På den annen side var det en der som hadde jobbet med autister før, og som syntes jeg virket ganske funksjonell, så jeg vet ikke…

Litt senere på dagen gikk jeg til en som kjente arkivene og skulle spørre om noe, og jeg kunne rett og slett ikke huske hva jeg skulle spørre om. Jeg bare sto der med noen ark i hånden og åpnet munnen uten å få ut noe, og han prøvde så godt han kunne å hjelpe. Til slutt, etter en fire-fem forsøk klarte jeg å få med meg at arket skulle sorteres som utgående, ikke inngående post. Noen minutter senere igjen forstod jeg at det var det jeg hadde gått for å spørre om.

Jeg er… ganske lett å forvirre, og når jeg er forvirret viser det seg nok mer av det litt spesielle funksjonelle ved meg. Det som på andre arbeidsplasser har skapt usikkerhet og forvirring og gjort at jeg ikke har passet så veldig inn.

I begynnelsen av arbeidstreningsprogrammet jeg er i skulle jeg observeres mens jeg gjorde oppgaver, og det jeg husker best var den gangen jeg ble helt forvirret. Det var en butikkoppgave. Jeg skulle pakke ut noen varer fra en stabel pappesker og krysse av på et ark, og jeg skulle gjøre det i min egen rekkefølge. Men mens jeg stod bøyd og holdt på med noen t-skjorter, tok oppgavelederen og plasserte en eske ballonger på bordet. Uten noen instruksjoner, og uten at det egentlig endret på oppgaven. Det gjorde meg helt forvirret. Jeg hadde planen min i hodet – rydde A, B, C… og så plutselig var det noen ballonger der. Jeg ble sliten av det for resten av dagen.

Jeg er selvfølgelig lettere å forvirre når det er masse endringer rundt meg og jeg har mindre ressurser å gå på… og da blir det ofte sånn at én uventet ting lager bølger og forstyrrelser i tankerekkene mine. Det stokker om på A, B, C og D, og fortsetter vel videre ut i alfabetet også. Da mister jeg noen av de funksjonene jeg vanligvis klarer å holde gående. Som taleevnen, eller evnen til å flytte en stol.

Men jeg er ikke like redd for å vise meg forvirret på denne praksisplassen som jeg har vært andre steder. Det er fordelen med både å kjenne seg selv og å bli tatt godt vare på.

Nyttårsprosjekt

Jeg har et nyttårsforsett jeg ikke helt forstår. Men jeg vet at det har noe med hvordan jeg bruker tiden min å gjøre. Jeg er bare ikke sikker på om det har med å bruke tiden min bedre å gjøre. Jeg vet nemlig ikke så mye om hvordan jeg bruker tiden min. Det er en stor del av problemet. Kanskje jeg bruker den veldig bra, egentlig.

Jeg er mye frustrert over hvordan jeg bruker tiden min. Og nyttårsforsettet mitt kan begynne med et par gjenkjennbare scener. For det første når jeg sitter i sofaen, eller ligger i sofaen, men det er nesten alltid i sofaen, en sjelden gang i blant kanskje senga, og gruer meg til å sette i gang med å få noe gjort. Ofte bruker jeg internett eller mobilspill for å få tiden til å gå. Og da kjenner jeg ikke at jeg gruer meg. Men i blant kommer jeg på det, og tenker at nå burde jeg snart få satt i gang. Det er en frustrerende følelse.

Den andre er når jeg plukker frem noen punkter fra den lange lista over alt jeg burde har gjort. Den inneholder aktiviteter for både nytte og glede. Men jeg har ikke noen eksempler på hvilke, for den er så lang at jeg ikke husker langt nær hele på en gang. Men det dukker opp ting fra den stadig vekk. (Jeg må få kjøpt meg en ny gardinstang, fordi den gamle gikk i stykker i fjor, altså det nye fjor, eller kanskje året før.) De dukker opp og så forestiller jeg meg hvordan jeg skal få det gjort, eller ser for meg at jeg gjør det, men jeg får nesten aldri gjort det der og da. Enten dukker bildene opp når jeg holder på med noe annet, for eksempel å sove, eller så føler jeg at jeg ikke orker å sette i gang. Tilbake til scenen i sofaen.

På den ene siden har jeg altså masse somling. Og på den andre siden har jeg masse ugjort. Og det kunne vært så enkelt som at nyttårsforsettet er å somle mindre…

men man kan ikke bare drive å bli mer effektiv og mer effektiv og mer effektiv heller. Det vil alltid være mer man kunne få gjort

dessuten vet jeg ikke hvor mye jeg kommer til å orke. Det kan jo hende at somlingen min skyldes at jeg ikke har kapasitet til så mye annet.

Jeg vet nok at jeg har mindre kapasitet enn andre. Det er vel derfor jeg prøver å få delvis uføretrygd. Men det hjelper ikke så veldig å vite at jeg har mindre kapasitet enn andre så lenge jeg ikke vet hvor mye kapasitet andre har.

Folk kan si at jeg trenger ikke å sammenligne meg med alle andre, eller gå rundt å lure på hva som er normalt, men det er ikke helt det som er poenget. Poenget er at vil være normal men at jeg trenger et eller annet ankerfeste, et eller annet utgangspunkt, hvis jeg i det hele tatt skal klare å måle min egen kapasitet. En følelse av hva som var realistisk for andre ville ha blitt et utgangspunkt til å finne ut hva som hva var realistisk for meg.

Derfor er det ikke å få gjort så mye mer som er målet. Nødvendigvis. Kanskje er det det som er målet. Det vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke begynt å undersøke. Det er jo det jeg sier. At jeg ikke helt forstår hva målet er. Det er derfor jeg må begynne et sted. Lete etter et sted å begynne.

Jeg vil at det skal være en bedre balanse mellom hvor mye kapasitet jeg har, hva jeg venter av meg selv, og hva jeg faktisk får gjort. Jeg vil være mindre frustrert over alt det ugjorte. Kanskje det er én side av det ubegripelige forsettet mitt: Jeg vil korte ned listen over ting jeg ikke får gjort, enten ved å gjøre flere av dem, eller ved å droppe noen av forventningene.

I løpet av den neste tiden skal jeg prøve å få bedre tak på hva som egentlig er forsettet mitt. Ikke nødvendigvis her – jeg kan ikke love bort en ny gjenoppblussing av bloggen. Men på blyant og papir i første omgang. Oppe i hodet mitt ligger nemlig det meste og venter, tror jeg. På samme sted som de liste jeg tar frem 3-4 punkter fra og grubler over når jeg ikke får gjort noe med det.

Så jeg kan lage lister over både det jeg ikke får gjort, det jeg faktisk gjør i løpet av dagen, og alt jeg tror kan være grunner til at det er vanskelig å få ting gjort.

Et annet navn på forsettet kan være at jeg vil prøve å strukturere fritiden min bedre, ved å lage meg til noen bedre vaner. Det første skrittet er å finne ut hvorfor. Hva jeg vil at dette forsettet skal føre til.