Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort

Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort, og med de siste par innleggene jeg skrev her har det gått ganske bra. Jeg skrev dem på under en time. Teknikken jeg brukte var å skrive uten å stoppe i nøyaktig et kvarter, og så bruke de neste to kvarterene på å redigere.

For så vidt der det lenge siden jeg lærte meg å skrive uten å stoppe… men den gang klarte jeg ikke å få noe meningsfullt ut av det. Det ble bare nonsens som jeg med litt selvbedrag kunne kalle lettsurrealisme. Den nye utviklingen er at jeg kan skrive fort over et tema, og at tankene som kommer ut på sett og vis hører sammen.

Det skjer noe spesielt med skrivingen når man skriver uten å stoppe, uten å rette feil, ofte uten å se på skjermen i det hele tatt… det er jo ikke en uvanlig teknikk, folk snakker om den indre kritikeren og hvordan det er en instans man må sette til side noen ganger.

Jeg har et mer blanda forhold til min egen indre kritiker, egentlig. Det er ofte derfra jeg får retningen på det jeg skriver. Det er ofte når det stopper opp og jeg ikke klarer å formulere hele setninger at jeg er på sporet av et eller annet spørsmål jeg ikke forstår, en eller annen problemstilling jeg trenger å finne ut mer om. Den indre kritikeren forteller meg at her, Martin, har jeg noe som er verdt å utforske.

Å skrive på denne måten føles som å skru av en del av bevisstheten, og det føles igjen som å flyte rundt på havet, drive med strømmen, ikke klare å feste seg til noe. Jeg tør ikke å holde på en tanke lenge nok til å finne ut hva den handler om. Da er jeg redd for at skrivingen skal stoppe, og at jeg ikke skal klare å få den i gang igjen.

Men det føles som en lettelse også. Det føles som om ordene har ligget i bakhodet mitt og nå triller de ned skuldrene og ut i fingrene mine og legger seg til ro på papiret (eller skjermen). Som om jeg alltid har litt for mange ord å bære på. Litt for mange påbegynte, og halvferdige, og ufordøyde skrivestykker. Jeg tenker jo ofte i form av tekst, når jeg har indre monologer med meg selv. Men tydeligvis ikke i setninger jeg kan få ned på arket uten å tvile…

En annen ting jeg er redd for med korte og raske stykker er å bli overmodig. Å gjøre ferdig én tekst gjør gjerne plass til nye ideer, og flere ideer, og så kommer den autistiske greia hvor jeg tror at jeg må skrive ut alle ideene. Så begynner de vanskeligste ideene å sige nedover på lista til det blir mer og mer ugjort på den og den er så baktung at jeg ikke orker å tenke på den en gang.

Det er det som skjer med gjøremålslister, og det er grunnen til at jeg ikke bruker dem. I stedet venter jeg til alt har samlet seg opp i hodet mitt, og til jeg er så sliten av å huske på alt at jeg blir fysisk uvel, og så skriver jeg ned alt sammen som om det var utfallet av en forstoppelse, og slutter ikke før jeg føler meg lettet. Og jeg får kanskje gjort 25% av alt jeg skriver ned men det er nok for det samler seg opp så mye tull i de listene uansett.

På den måten ender jeg med å blogge i bølger… noe man ser på datoene når man går til lista over tidligere innlegg…

En løs tanke jeg har: Kanskje det hjelper å legge inn litt tilfeldighet i prosessen? Hvis jeg skriver ned ideene mine på lapper i stedet for lister, og så legger jeg dem i en hatt… Når jeg skal skrive dagens tekst kan jeg trekke fra hatten. Hvis det begynner å komme ord går jeg videre med det, hvis ikke kan jeg ta en annen lapp… men hva gjør jeg med den gamle lappen i så fall?

Jeg kan bruke det ryddetipset jeg fikk for lenge siden, som har virket for både klær og bøker. Legge den til side "for nå", og så vurdere om jeg skal ta vare på den senere. I tiden mellom gir man oftere slipp enn man skulle tro.

Den største grunnen til at jeg vil skrive kort og fort, er at jeg ønsker å være mer aktiv sosialt. Skrive mailer og meldinger til folk, både gamle venner og nye kontakter og la oss ikke glemme nettdatingprofiler… Og skrive foruminnlegg og blogginnlegg som dette, kanskje ha en blogg jeg faktisk kan forplikte meg til! Oppdatere regelmessig nok til at folk begynner å følge med

siden prosjektet i år er å jobbe med utsettelser og en av tingene jeg vil oppnå er å ha mer sosial kontakt med folk er øvelse på korte og forte tekster noe å prøve, for da blir jeg ikke sittende og utsette noe så enkelt som å svare på en mail eller en sms.

For å opprettholde sosial kontakt må skrivingen gå i et visst tempo.

Grunnen er at hyppighet er et viktig sosialt signal. Hvis jeg venter lenge med å skrive svarer den andre med å vente lenge med å skrive. Og det plukker jeg igjen opp som et signal, og somler enda litt til. Så går det lengre og lengre tid mellom hver gang vi skriver til vi plutselig har sluttet å skrive helt.

Og det er jo en ting som skjer med alle. Det er det naturlige forløpet for de fleste små hverdagsmøter, og det er nok sunt. Vi har ikke mulighet til å knytte nære bånd med alle vi får kontakt med der og da.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne knytte noen flere bånd enn jeg gjør… at jeg klarte å skrive litt fortere tilbake til litt flere folk… at ikke de kognitive problemene med å skrive kort og fort blandet seg opp i de sosiale problemene med å holde kontakt, og fikk meg til å fremstå som enda mer avvisende enn jeg faktisk er.