Siden jeg snart har bussdag

Jeg kaster meg på motebølgen som allerede har vasket over en haug med andre steder. Og kanskje, om ikke så lenge, hos deg?

Vitenskap og helbredelse

Sånn innimellom amigaemulering, lesing, sushi og søvn, har jeg visst tatt meg tid til å debattere helseministeren og alternativ medisin. Den følgende teksten er en mildt redigert utgave av et innlegg i en debatt som startet over hos den Tvilsomme Humanist, og har fortsatt på bloggen til en av hans kommentatorer, men det kan leses frittstående. Jeg lar vær å lenke direkte, fordi denne kommentatoren har gitt uttrykk for at vitenskapsdebatt er litt på siden av hva bloggen hennes egentlig handler om. Den som er interessert nok kan selvsagt likevel drive detektivarbeid.

Jeg begynner med det som har å gjøre med sannhet, det subjektive, uenighet, og ulike oppfatninger, fordi det i bunn og grunn er det alt det andre jeg har å si, bygger på. Min overbevisning er at det finnes ikke-subjektive sannheter om en del ting. Ikke alt, men ganske mange ting, egentlig, og særlig når det kommer til hvordan verden er skrudd sammen, årsak og virkning, hva som påvirker hva. Jeg tror ikke at noen kjenner den endelige sannheten, eller at den kan kjennes, det vil alltid være rom for usikkerhet. Men jeg tror at det går an å komme stadig nærmere disse sannhetene, og det er i dette prosjektet at vitenskap og filosofi, diskusjon og kritisk tenkning – skepsis – kan hjelpe oss.

Jeg mener at dette er et prosjekt for alle som er interessert i det, og jeg mener at man i utgangspunktet ikke skal komme til enighet om å være uenige. Når jeg diskuterer med noen setter jeg dem såpass høyt at jeg tror de tåler å høre at jeg tror de tar feil – og jeg stoler på at de vil hjelpe meg å innse det når jeg selv tar feil. For diskusjoner om de tingene der det finnes sannheter (eller noe som ligner på sannheter) mener jeg at enighet bør være målet. Om det kanskje ikke kan oppnås, så kommer man nærmere hvis man prøver. Men selvfølgelig, selv jeg er praktisk nok anlagt til å skjønne at det ikke nytter å styre med de samme diskusjonene til evig tid. Å legge uenighetene til side for en stund, og heller, jeg vet ikke, drikke øl sammen eller se på blomstene eller noe, er ofte en god idé. Og det er også lurt å velge sine slag. Ikke alle diskusjoner er nødvendig å ta, og ikke ved enhver anledning.

Men vitenskap kan beskrives som dette. Vitenskapelige metoder er (blant annet) nettopp et sett med spilleregler man har tenkt ut som gjør at de enkelte forskernes forskjellige perspektiver på ting kan sammenlignes og stilles opp mot hverandre. Man skal i teorien kunne bli enige om hva observasjonene betyr, og i samarbeid velge ut de forklaringene som ser ut til å passe best. Noe av det mest ærerike man kan gjøre i vitenskapen er å gå bort fra en teori man har holdt kjær, når man møter overbevisende argumenter for at en annen teori passer bedre. Når det kommer til teorier, bør man praktisere kompromissløst seriemonogami.

På grunnlag av alt dette mener jeg altså at vitenskapelige metoder kan anvendes på så godt som alle spørsmål som er verdt å stille. Det finnes som sagt en fire-fem unntak, noen av dem svært viktige, men alternativ behandling er ikke et av dem.

Det er heller ikke eksempelet du nevner – som er et godt eksempel – nemlig følelser. [Hun jeg svarer brukte folks innerste følelser som eksempel på noe som strengt tatt ikke kunne bevises, fordi det alltid var mulighet for at de var skuespill.] Jeg kan, ganske riktig, ikke ”bevise” vitenskapelig hva du føler her og nå, men det er ikke fordi følelser ikke kan gripes av vitenskapen; det er fordi det dreier seg om et enkelttilfelle. Det jeg kan gjøre med vitenskap er, for det første, at jeg kan lage en god del teori om følelser sånn mer generelt. (Det trenger man ikke nødvendigvis vitenskap til heller, hvem som helst kan for eksempel skrive under på at folk ofte blir glade når de ser en blomstereng om våren, lei seg når de ser et oppriktig gråtende barn, eller at folk gjerne er triste selv om de sier at de er glade, dersom de henger med hodet mens de sier det. Ikke nødvendigvis noe av dette, men tendensene går i den retning.) For det andre kan jeg utarbeide metoder for å anslå hva folk føler på et bestemt tidspunkt, og jeg kan bruke vitenskap til å bevise at noen av disse metodene anslår folks følelser bedre enn andre. De er ikke på langt nær sikre, men på den annen side kan man også si noe om hvor usikre de er.

Hva du føler i ditt innerste indre kan være vanskelig å vite noe om. Det jeg kan si noe om er hvilken virkning dine følelser har på verden rundt deg, og på din egen synlige atferd. Og det er nettopp dette som er vitenskapens saksområde. Det man forsker på er ikke hvordan tingene dypest sett er, men hvordan de virker inn på hverandre.

På samme måte er det med medisinsk forskning – altså forskning på om det ene eller andre inngrepet påvirker folks helsetilstand. Nå er helse sånn generelt et problematisk begrep å definere, men spesifikke helseproblemer som for eksempel kolikk, bør være enklere. Nå har ikke jeg familie, men jeg har inntrykk av at man vet hvorvidt en unge har kolikk eller ikke. Kolikk (og en del andre helseplager) er heller ikke noe folk bare har i sitt innerste indre; det har også effekter på atferd som gjør det synlig for verden, og for forskere.

Dermed er det mulig å sette opp et forskningsprogram hvor man prøver ut den ene, andre og tredje måten å gripe inn på, og ender opp med data som sier en del om hvilken metode som har størst innvirkning på problemene. Skillet mellom skolemedisin og alternativ medisin er i prinsippet verken mer eller mindre enn at skolemedisinen er inngrep som har bestått disse testene.

Virkeligheten er noe annerledes enn prinsippene skulle tilsi, og det er begrensninger i denne måten å tenke på, du nevner flere av dem, men de begrensningene har i sin tur også sine begrensninger. For det første stemmer det at forskningen ikke er et avsluttet prosjekt. Det som er sannheter i dag, kan i teorien bli kastet om på i morgen. På den annen side er det forsket såpass mye etter hvert, at det er en rimelig sannsynlighet for at det ikke blir det. Tommelfingerregelen i forhold til vitenskap er som sagt at man forholder seg til de teoriene som er gyldige for øyeblikket, med mindre man har spesifikke argumenter mot dem. At de kan være feil, er ikke spesifikt argument.

For det andre er det utvilsomt flere krefter enn de rent rasjonelle som styrer vitenskapens fremgang, og ikke alle behandlingsformer har blitt forsket like mye på. Det kan i teorien tenkes at det er en eller annen behandlingsform som virker, men ikke har fått noen rettferdig vurdering. Men igjen, er dette noe som i så fall i seg selv må dokumenteres. Man må kunne demonstrere at det ikke er nok publiserte, solide, artikler om den ene eller andre behandlingsformen, hvis dette skal være et argument.

For det tredje er det riktig at det sjeldne er vanskeligere å forske på enn det vanlige. Hvis dette er noe bare noen få kan, er det selvfølgelig de få som i så fall må testes. I hvert fall så lenge hensikten er å mot”bevise” at de kan det. (God vitenskap er å gjøre det vanskelig for sine egne teorier.) Det er synd at Gjerstad ikke vil delta i et sånt prosjekt, og jeg har forståelse for at han ikke vil det; jeg kan bekrefte plutselig og enorm medieoppmerksomhet kan være en ganske ekstrem opplevelse, og det er normalt å ville trekke seg unna det. Men så lenge det ikke lar seg gjøre å teste evnene til eventuelt få, er det er tilbake til den vitenskapelige tommelfingerregelen om å forholde seg til det som er gyldig for øyeblikket.

Og der kommer vi frem til grunnlaget for min innstilling til alternativ behandling, helseministerens uttalelser, og det å bli enige om å være uenige: Jeg mener på grunnlag av dette at medisinsk forskning er den beste måten å komme frem til de beste behandlingsformene på. Langt fra perfekt, men den beste (så lenge man holder et svært kritisk øye med hvordan folk definerer ”helse”). Jeg mener at i og for seg alle som tar mennesker i behandling har en forpliktelse til å tilby den beste behandlingen de har til rådighet, men det gjelder særlig for det offentlige. Hva slags behandling privatpersoner ønsker for seg selv synes jeg at ikke er min sak; jeg mener at noen valg er dårligere enn andre, men kan liksom ikke nekte folk å gjøre dårligere valg. Dermed synes jeg også at det skal være et tilbud til de som ønsker den ene eller andre alternative behandlingen. Jeg mener at betalingen skal stå i samsvar med hva man kan garantere av resultater, og at det ikke skal gå på bekostning av konvensjonell behandling – og disse tingene er noe Gjerstad også understreker. Derfor har jeg ingen problemer med ham, jeg tror kanskje jeg liker ham. (Men jeg har litt problemer med de mekanismene i samfunn og media som har prøvd å gjøre en sirkusfigur ut av ham.)

Men det offentlige har som sagt et spesielt ansvar for hvilke helsetjenester de tilbyr, og offentlige helsetjenester bør i all hovedsak bygge på de behandlingsformene som for øyeblikket ser ut til å være de beste, altså de som står seg i møte med systematisk forskning. Derfor har jeg problemer med at ministeren for dette feltet, som den offentlige personen han uunngåelig er når han uttaler offentlig seg om helsespørsmål, ikke stiller strengere krav til vurdering av en behandlingsform enn at han tror det når han ser det.

Demokrati er mye rart, men noe av kjernen i det er at man står fritt til å kritisere makta. Og det er også noe av kjernen i mitt eget forhold til sannhet; som jeg sa helt i begynnelsen, at man kan komme nærmere den ved hjelp av kritisk diskusjon. Derfor kan jeg til syvende og sist bli enig om å være uenig med folk jeg diskuterer med på blogger (eller i det minste, om å legge uenigheten til side), men jeg kan ikke være enig om å være uenig med en minister. Jobben hans er å bli kritisert, og det er min og alle andres ansvar å kritisere.

Skilpaddespotting

Bjørn Are sendte meg en liten stafettpinne her en dag, hvor man

1. Rækker ud efter den nærmeste bog

2. Slår op på side 123

3. Finder den femte sætning på siden

4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)

5. Kommenterer citatet

6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Jeg står over punkt 6 (av sjenanse, for det meste, de bloggerne jeg kjenner har hatt'n allerede), men tar gjerne for meg resten.

Nærmeste bok da jeg mottok utfordringen var - tro det eller ei - Bjørn Are Davidsens "Svar Skyldig". Femte setning på s. 123 dreier seg om Luther og fornuften.

Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser [mente Luther. Han] gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Bare Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger.

Dette er svaret på et Luther-sitat Dawkins har trukket frem, hvor Luther skal ha stilt seg svært negativ til fornuften.

Vel, Luther og Dawkins skal jeg la være i fred for anledningen. Tro og fornuft er jeg mer interessert i.

Jeg gjør sjelden noen hemmelighet av at jeg er opptatt av fornuften. Jeg har grubling som hobby, rasjonalitet som et av fagområdene jeg liker, og mener at man skal tenke vitenskapelig på ting, i motsetning til å bare synse om dem, før man gjør moralsk viktige beslutninger.

Hva jeg mener med å tenke vitenskapelig på ting er... omfattende og uklart... jeg gir bare en kortversjon med rom for forbedring: Det handler om å undersøke tingene grundig, se dem fra flere synsvinkler, bruke metoder for å unngå å gjøre de feilslutningene og feilobservasjonene vi vet at mennesker er disponert for. Det handler også om å jobbe for at tingene man tror på skal være mer eller mindre logisk kompatible med hverandre. Det handler om å invitere til (saklig) motstand mot sine egne overbevisninger. Og det handler om å ha et åpent sinn: Det vil si, være åpen for at man kan ta feil.

Det handler om å gjøre beslutninger på et så sikkert som mulig grunnlag.

Alt dette bunner selvfølgelig i tro. Å gjøre observasjoner er å tro på sine sanser (noe vi vet vi ikke alltid har grunn til), altså at vi har observert noenlunde riktig. Videre analyser forutsetter også at vi har observert alt som er av interesse, og, på et mer grunnleggende plan, at i det hele tatt finnes regelmessigheter å analysere seg frem til. Med andre ord, alle bevisene har en hel del forutsetninger som ikke i seg selv kan bevises. De er i virkeligheten bare nesten-bevis.

Fornuftssynet mitt raser ikke sammen på grunn av dette, på noen måter er det motsatt. Å være åpen for at man kan ta feil er, som sagt, et av fundamentene. Det er aksepten for usikkerhet som er nøkkelen til størst mulig sikkerhet. Jeg håper å gå mest mulig til bunns i det, når jeg først skal utforme noen grunnleggende gjetninger... om jeg ikke får øye på den aller nederste skilpadden, prøver jeg i det minste å skue så langt ned som synet rekker. (Jf. dette prosjektet.)

Vel, det var mitt om hvordan bevissthet om hva man tror kan hjelpe den fornuftsorienterte til innsikt. Hvorvidt fornuften på sin side kan hjelpe den troende til frelse har jeg ingen formening om. Men Bjørn Ares prosjekt om å bringe litt mer fornuft inn i livssynsdebatten støtter jeg hjertelig.

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

Evolusjonspsykologi og sirkularitet

Et forbehold det hender jeg tar når jeg skriver eller snakker om evolusjonspsykologi, er at det er en del spørsmål i psykologien evolusjonsperspektivet ikke kan brukes til å belyse. Jeg har hatt sterk følelse av hva det har vært, men ikke helt klart å artikulere det, det har hatt noe med sirkelargumentasjon å gjøre. Men det er også en god del i psykologien man kan få større klarhet i ved hjelp av evolusjonsperspektivet.

Når har jeg klart å artikulere det.

Pinker igjen, i How the Mind Works, har jo det at vi er naturligselektert som grunnlag for sitt eget prosjekt, å reverse engineere menneskepsyken. (Jeg har det for meg at det finnes et norsk ord for reverse engineering.) Derfor bruker han et halvt kapittel på å forsvare evolusjonspsykologien mot vanlig, men i følge ham fattig, kritikk. Kort oppsummert: Naturlig seleksjon har en ypperlig evne til å lage velfungerende, kompliserte systemer. Ingen andre kjente prosesser har den evnen[1]. Dermed er det rimelig å anta at velfungerende, kompliserte systemer er naturlig selektert – jo mer kompliserte, jo mer rimelig. Vi kan lære nye ting om dem hvis vi spør: ”Hva er de for?” Og det er dette evolusjonspsykologiske forskere driver med.

Dette er jeg ikke uenig i (selv om kultur gjør bildet litt mer rotete). Hvordan mentale egenskaper fungerer er imidlertid ikke de eneste spørsmålene i psykologien; like ofte spør vi om hvilke mentale egenskaper vi i egentlig har. Og det hender man prøver å bruke evolusjonsperspektivet til å avklare disse spørsmålene også, for eksempel jeg selv, når jeg synes det er merkelig at vi skal ha et iboende behov for selvbedrag, fordi det jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal tjene oss.

Dette er evolusjonsperspektivet ikke egnet til. Det er mange egenskaper vi kan forestille oss at ville vært nyttige, som vi rent faktisk ikke har. Altså kan vi ikke konkludere med at det at vi kan forestille oss noe, betyr at vi har det. Omvendt kan det godt hende at vi har egenskaper vi ikke umiddelbart ser nytteverdien med, ganske enkelt fordi vi ikke har nok informasjon. Tilgangen til informasjon om menneskets fjerne forhistorie er lissom litt laber.

Det sirkulære i det blir at enhver evolusjonsforklaring tar utgangspunkt i at en egenskap allerede eksisterer. Dermed kan man ikke bruke den samme forklaringen som argument for at den eksisterer.

For å oppsummere: Hvis vi (på andre måter) vet at vi har en egenskap, er vi nødt til å forestille oss at den er en adaptasjon, og kan spørre til hva; hvis vi kan (evt. ikke kan) forestille oss at vi kunne hatt en adaptasjon, betyr ikke det nødvendigvis at vi har (evt. ikke har) egenskapen.

I tillegg dette kan evolusjonspsykologien hjelpe til å gjøre oss nysgjerrige når noe virker litt merkelig skrudd sammen.




1) For de av mine lesere som her vil svare at høyere makter har denne evnen, kan jeg legge til at så lenge vi antar at de velfungerende, kompliserte systemene i så fall er gitt oss av en grunn, og ikke bare tilfeldig klasket på, er det fremdeles rimelig å analysere dem ut fra et reverseengineerisk utgangspunkt. Man kan fremdeles forstå mer av systemet ved å finne ut hva det er for. Det eneste er evt. at repertoaret av mulige grunner blir større; vi kan i så fall ha fått disse systemene av andre grunner enn at det øker barnebarnproduksjonen vår.

Flere grunnleggende antagelser, og skisse til et prosjekt

I et tidligere innlegg kom jeg med noen grunnleggende gjetninger om verden, og fikk noen interessante kommentarer tilbake. Denne gangen skal jeg prøve å si noe av det samme, på en litt annen måte.

Det dreier seg altså om rene gjetninger. Det er antagelser jeg ikke kan være sikker på om stemmer, men som, dersom de gjør det, gir meg en viss sikkerhet om at andre ting også er riktig.

1. Det finnes observasjoner.
2. Det finnes handlinger.
3. Det et visst samsvar mellom observasjoner og handlinger.

Igjen så vet jeg ikke akkurat hva observasjoner er, eller handlinger. Observasjoner har noe med informasjon å gjøre. Altså, at av alt som kunne vært observert, skiller det som faktisk observeres seg fra det som ikke observeres. Men hva er i så fall informasjon? Handlinger er det som går ut av hva det nå er som observasjoner går inn i.

Jeg burde kanskje kalt observasjoner for innkommende og handlinger for utgående informasjon. Men da blir inn og ut av hva? et ubesvart spørsmål. Jeg har nemlig ennå ikke påstått at det finnes noe selv. Eller jeg kunne kalle det sensorisk og motorisk informasjon. Fraværet av et selv er fremdeles plagsomt… men i det minste får jeg en terminologi som er lettere å forene med psykologi, som jeg forhåpentligvis behersker noe bedre enn filosofi.

Hva man nå kaller det… Den tredje antagelsen, at det er et samsvar mellom 1 og 2, betyr i denne sammenhengen at når noe går ut, kommer noe annet inn, og hva som kommer inn til en viss grad kan forutsies ut fra hva som gikk ut. Vel vel.

Skisse til et prosjekt
For øyeblikket er dette altså ikke noe forsøk på å lage et (vitenskaps)filosofisk byggverk.

Jeg har et byggverk i meg. Det vil si, jeg har en del tanker, premisser, og forutsetninger i hodet som henger sammen på ett eller annet vis, og som støtter opp under de mer overfladiske og bastante kommentarene jeg kan komme til å lire av meg om liv, moral, og vitenskap. Men jeg er ikke filosof. Og det jeg likevel har av filosofi, er ikke artikulert klart nok til at jeg kan gjøre verbale ytringer ut av dem. Og dermed heller ikke klart nok til at jeg selv kan analysere dem fullstendig.

Skal vi holde oss i familienærværet av byggverksmetaforen, er innleggene i denne serien et forsøk på å kaste noen planker i vannet og se om de flyter.

To av mine fundamentale gjetninger

Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.

Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.

Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:

1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.

Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.

Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.






1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.

En drømmehypotese

Ars Ethica plukker opp en artikkel fra Dagbla', om hvordan en drøm om en bombe muligens satte i gang en serie hendelser som førte til at man evakuerte en hel oljeplatform. Han sier vel at man ikke kan vite at sanndrømthet er umulig, men at historiene man har hørt som skal "bevise" sanndrømthet ikke holder som bevis. Jeg ble inspirert til å utdype, og siden jeg ikke har skrevet her på evigheter tok jeg utdypingen her i stedet for i kommentarfeltet til Nicolas.

Så altså:

Man kan ikke være 100% sikker på at sanndrømthet er umulig... men det er alltids mulig å være 95% sikker på at det ikke virker særlig godt (eller evt. at det gjør det).

Kanskje litt vanskelig når det gjelder hendelser i dagliglivet. For da må man si noe om hvor mye en hendelse i en drøm ligner på en hendelse i dagliglivet, og hva den i så fall skulle ligne på, for å kunne fastslå om en drøm har predikert noe som har skjedd eller ikke over sjansenivå... og man må kunne si noe om hvor mange hendelser det er i dagliglivet totalt, og hvor forskjellig de er fra hverandre, for å kunne ha grunnlag for å si hva sjansenivå er. Men hva i all verden er egentlig en "hendelse"?

("Over sjansenivå" - altså at forutsigelsene slår til oftere enn om man hadde lagt alle mulige hendelser i en hatt, trukket lodd, og forutsagt det som kom opp.)

Litt enklere dersom noen påstår at de kan styre sin sanndrømthet. Da kan man bli enige med dem om kriterier for treff og bom (hvis de er modige nok til å ville settes på prøve), og så styrer de etter det.

Men åh! ting som dette - drømmer om katastrofer - det burde være gourmetmat for en parapsykolog som er sulten på å bruke sitt åpne sinn avvise hypoteser selv om de kan virke besnærende. For katastrofer kan defineres i hvert fall sånn passe godt, katastrofer totalt kan telles med en viss grad av enighet mellom de som teller (interraterreliabilitet), katastrofedrømmer-man-tror-er-sanne bør kunne skilles fra andre drømmer, forutsagte katastrofer som faktisk inntreffer bør kunne skilles fra katastrofer som ikke gjør det, osv.

Hvis treffprosenten på katastrofedrømmer ikke er høyere enn om man hadde trukket lodd... kan man ikke si noe om hvorvidt sanndrømthet er mulig... men man kan si med rimelig sikkerhet at det ikke virker. I hvert fall ikke når det virkelig gjelder.

Fra feilslutninger til enkestanden

Jeg har fått tre nye bokanmeldelser lagt ut på bokavisen.no, og linker til dem her.



The Psychology of Judgement and Decision Making - nyttig og underholdende faglitteratur om feilslutninger i hverdagslivet.



How to Think Straight About Psychology - viktig bok om hvorfor psykologi kan være en brukbar vitenskap, og svar på de angrepene faget utsettes for både fra innsiden og utsiden. Denne boka kommer jeg antagelgvis til å vise til i senere innlegg.



Enke for et år - av John Irving, om tre perioder i livet til forfatteren Ruth Cole, og menneskene rundt henne. De fleste av dem er også forfattere.

Dawkins erindret

En bølge av Dawkinsdebatt har rullet over skjermen min de siste ukene, kanskje fordi jeg leser hos folk som mener noe om de samme tingene som Richard Dawkins mener noe om. Gud og livssyn og sånt. Personlig synes jeg det er forferdelig uinteressant med Dawkinsdebatt, men noe av debatten har heldigvis også handlet om boken hans, ”The God Delusion,” eller ”Gud, en vrangforestilling”.

Jeg leste den boken for en åtte måneders tid siden, og har gått gravid med en del tanker siden da. (Det blir med andre ord en litt prematur[1] fødsel.) Jeg baserer meg på det jeg mener å huske var forfatterens viktigste poenger. Å bygge på hukommelsen er et trefjerdedelsoverveid valg (og en fjerdedels latskap). Jeg satser på at det jeg husker etter såpass lang tid, vil representere det jeg sitter igjen med fra boka.

Ulempen med å bygge på hukommelsen, er jo at hukommelsen er feilbarlig. (Dette vet jeg, jeg har studert psykologi lenge.) Det er derfor ganske sannsynlig at jeg kommer til å huske noe feil, og for å komme med en DISCLAIMER med en gang: Det ligger ingen ond vilje bak. Med andre ord: Det sier ingenting om min personlige karakter. Med andre ord: Det innebærer ikke at alt annet som står i denne teksten, dermed er vist ugyldig.

Det ville det heller ikke innebåret dersom min personlige karakter hadde vært pill råtten.

Det samme går for eventuelle sarkastiske bemerkninger jeg måtte gjøre underveis. Mange av dem bygger på detaljer i tidligere innspill i debatten. Og, ja, det gjelder til og med for faktafeil!! Denne røvernes forbrytelse, denne ethvert arguments bane. Jeg kan ta feil i noen fakta, og likevel ha sterke argumenter på helt andre områder. Hvem skulle trodd.

Jeg tar heretter for meg det jeg husker som de viktigste av Dawkins' påstander.

Spørsmålet om eksistensen av høyere makter kan settes opp som en hypotese, og testes vitenskapelig.
Dette er jeg et stykke på vei enig i, fordi det er en konsekvens av at så godt som ingenting[2] som er av betydning for menneskene, er utilgjengelig for vitenskapelig testing. Dette er noe jeg har vært opptatt av det siste halvåret, og som jeg kanskje skriver noe om i et eget innlegg. Det begynte da jeg skulle prøvde å ta stilling til nettopp denne påstanden.

Dawkins selv utsetter imidlertid ikke hypotesen Gud for vitenskapelig testing (ut fra det jeg vet om vitenskap). Konklusjonen han trekker er basert på ren logikk, som i tillegg er tynn:

At universet på et tidspunkt skal ha begynt er svært usannsynlig, men også en kjensgjerning (vi er jo her). At universet skal ha blitt skapt er imidlertid enda mer usannsynlig, fordi skaperen av et univers, må være mer kompleks enn universet i seg selv; skaperen må inneholde kompleksiteten i universet og den kompleksiteten som skal til for å skape det.

Jeg er usikker på om det er selvinnlysende at forskjellen i kompleksitet mellom universet og dets hypotetiske skaper er stor nok til å gjøre noen betydelig forskjell i sannsynlighet, når usannsynligheten er såpass stor i utgangspunktet? (Hvis du får hundre tusen kroner i gave, men allerede har ti milliarder fra før, vil det gjøre noe særlig forskjell?) Og er det overhodet utenkelig at noe mindre komplekst kan gi opphav til noe mer komplekst? (Svaret er nei: Akkurat en slik prosess er velkjent innenfor naturvitenskapen og kalles evolusjon.) Og er det i det hele tatt noe logisk poeng i å spørre hva som skjedde forut for tiden, eller er spørsmålet i sin formulering nonsensisk? (Siden ”før” forutsetter ”tid”.)

Men uansett er vitenskapelig testing av hypoteser noe annet enn logisk argumentasjon. (Med mindre det er jeg som er farget her av min egen bakgrunn fra samfunnsvitenskapen, og at min forakt for naturvitenskapen – som man jo må forakte, hvis man skulle være uenig med Dawkins i noe – gjør meg blind for at man i naturvitenskap kanskje har et større register av metoder.[3])

Selv tror jeg altså at det ikke eksisterer høyere makter, men jeg tror det av andre grunner.

Religion fører til så mye ondskap at det må sies å være ondskap i seg selv.
Dette er også en påstand som kan formuleres som en hypotese, og testes empirisk[4]. Det har det ikke blitt gjort forsøk på i The God Delusion. Det er nemlig ikke nok å peke på eksempler på at mennesker med religion også har gjort onde ting.

For å se om det er noen sammenheng må man sammenligne andelen av onde og ikke-onde gjerninger hos både religiøse og ikke-religiøse mennesker. Aller helst bør nok gode gjerninger også være med i regnestykket. Med andre ord, fire variabler, seks kombinasjoner: 1) Gode gjerninger, 2) nøytrale gjerninger, 3) onde gjerninger – multiplisert med a) religiøse og b) ikke-religiøse mennesker. Jeg kan bare huske at boka viser til to av disse kombinasjonene: Onde handlinger hos religiøse mennesker, og nøytrale handlinger hos ikke-religiøse. Dette estimeres (se note 1) ved å peke på eksempler, ikke ved å utarbeide målbare begreper og gjennomføre pålitelige målinger.

Jeg vet ikke om det har blitt gjort mer systematiske undersøkelser av saken.

Hvis det viser seg at religiøse mennesker gjør flere onde ting, betyr ikke det automatisk at religion fører til ondskap. Det kan vel så gjerne være at årsaken går motsatt vei; at mennesker som har gjort mange onde ting, også har en tendens til å søke til religionen. Kanskje på grunn av dårlig samvittighet? Eller, det kan være andre, ukjente årsaker til ondskapen, noe som får mennesker til å søke mot både onde handlinger og religion. Rene statistiske sammenhenger sier aldri noe om årsaksretning. Dette er en grunnleggende regel. (I hvert fall i samfunnsvitenskapen, mulig at naturvitenskapen som jeg forakter sier noe annet, se note 3, osv.)

For å påvise en årsakssammenheng, må man gjøre et eksperiment. Konstruere to situasjoner, hvor den ene har noe med religion å gjøre, og den andre ikke har det. Se om folk i den første situasjonen har en større tendens til å gjøre småkjipe ting. (Ikke noe direkte ondt, siden vi helst skal ta godt vare på forsøkspersonene våre.)

Jeg vet ikke om noen har gjorte eksperimentelle undersøkelser av den hypotetiske sammenhengen mellom religion og ondskap. Jeg er ganske sikker på at Dawkins ikke har gjort det.

Inntil man har gjort vitenskapelige undersøkelser av denne hypotesen, står man fritt til å mene hva man vil. Alle synspunkter er like mye verdt, fordi alle synspunkter i bunn og grunn er verdiløse. Min personlige gjetning er at religion ikke direkte fører til ondskap. (Jeg tror kanskje andre ting som er beslektet med religion, f eks identitet, kan gjøre det. Under visse betingelser.)

Så lenge den ikke viser til annen støtte enn iøynefallende eksempler, som kanskje ikke en gang er korrekte, er dette kanskje den minst interessante påstanden i The God Delusion.

Religion er et ondartet mem![5]
Teorien om memer, er teorien om at ideer sprer seg og utvikler seg omtrent på samme måte som gener. Dawkins lanserte den selv som en vill hypotese for litt over tredve år siden, og den har fått en del tilhengere og en del motstandere siden det. Selve teorien er ikke så urimelig som den kan høres ut som. At ideer sprer seg er det ingen tvil om, at noen ideer sprer seg mer enn andre er også en rimelig antagelse; og nettopp dette er de viktigste betingelsene for genetisk evolusjon.

Hvis religion ikke er sant, er det et mysterium hvorfor så mange mennesker er religiøse. Noe som er såpass utbredt har, antageligvis, en eller annen grunn. Ut fra evolusjonsteori må det være godt for noe (eller en bivirkning av noe annet som er godt for noe, eller, i det minste, må det ikke være dårlig for noe).

Dawkins’ svar er at religion er godt for seg selv. Det er en mental struktur som lever i hjernene våre og fremmer sine egne interesser, på bekostning av våre. Litt som en parasitt kan leve i tarmene våre, på bekostning av vår egen helse.

Som sagt, sånne ting er ikke teoretisk utenkelig. Hvorvidt de er reelle, er et spørsmål for empirisk forskning. Det er mange ting som er teoretisk tenkelige, men som har vist seg å ikke eksistere. Det første spørsmålet må være om det eksisterer noe slikt som memer. Der vet jeg det er gjort forskning, men jeg har ikke oversikt over det. Deretter må man teste ut hvorvidt religion har de egenskapene man burde forvente, ut fra hva forskningen har fortalt oss om memer. Her aner jeg ikke hva som har blitt gjort. Til slutt må man finne ut hvorvidt religion i så fall er et ondartet mem. Betingelsene for å konstatere en sammenheng mellom religion og ondartethet har jeg dekket i et tidligere avsnitt.

Men for ordens skyld må jeg legge til at hvorvidt det finnes materielle forklaringer på hvorfor folk er religiøse, ikke er relevant i forhold til hypotesen om Gud. Hvis det ikke eksisterer høyere makter, vil de materielle forklaringene (religion som mem, religionssenter i hjernen, osv.) fortelle oss hvorfor folk likevel tror på dem. Hvis det eksisterer høyere makter, vil de samme forklaringene fortelle oss hvordan folk er utstyrt for å erkjenne dem. (Altså: Selvsagt har vi et religionssenter i hjernen, Gud har plassert det der sånn at vi kan få kontakt med ham.)

Jeg synes at teorien om religion som mem, er interessant og tankevekkende. Men jeg må vente på forskningen før jeg kan mene noe mer om saken enn det.

Religion gjør krav på en særskilt respekt i offentlig debatt. Dette er uberettiget.
Her er jeg langt på vei enig med det som står i The God Delusion, og jeg tror at det kan være noe i det. Altså at religion gjør krav på, ikke nødvendigvis får, en særskilt respekt. (Selv om det nok er en del variasjon i dette, og selv om en del nok vil begrense seg til å la det gjelde angrep på egen religion.) Alt dette er selvsagt løse påstander fra min side; jeg kan ikke underbygge dem, og det skal ikke så mye til før jeg går bort fra dem.

Jeg kan stå inne for den andre delen: Jeg synes ikke at religion skal ha krav på noen særskilt respekt.

Men for å bevege meg bort fra Dawkins og boka hans noen sekunder, må jeg understreke at dette gjelder for særskilt respekt. Religion, og religiøse mennesker, har som andre mennesker krav på helt vanlig respekt. Det ligger ingen egenverdi i blasfemi. Snarere tvert i mot. Det er ikke noe beundringsverdig over religiøse fornærmelser. Snarere tvert i mot. (Jeg er ikke en gang sikker på om det er noen god idé å kalle religion for psykose.)

Det vesentlige med dette poenget må være at argumenter med henvisning til religion, ikke veier tyngre enn andre slags argumenter. Det er med andre ord ingen særskilt grunn til å akseptere nedrangering av, si, menn som forelsker seg i menn, eller kvinner som forelsker seg i kvinner, selv om det skulle stå noe om saken i Bibelen.

Det er et viktig poeng når The God Delusion hever bevisstheten om at ”særskilt respekt for religion” ikke har noe for seg.

Det er ingen grunn til å skamme seg over ateisme. Man kan faktisk være stolt av det.
Personlig har jeg aldri opplevd å bli direkte sett ned på på grunn av mitt livssyn. Det kan være fordi jeg har vært heldig, eller fordi jeg har vokst opp i kretser der ateisme ikke har vært noe særlig unormalt. Jeg vet for så vidt at det finnes situasjoner hvor man helst ikke skal si at man ikke tror på Gud, (presidentvalg i USA, for ekesmpel,) men jeg har ikke vært i dem. Hvorvidt ateister er så utsatt og latterliggjort som The God Delusion gir inntrykk av, er jeg derfor dårlig i stand til å vite noe om.

Sannsynligvis er imidlertid ”holdninger til ateister” et vitenskapelig spørsmål, som kan avgjøres empirisk.

Men jeg er helt enig i at det å ikke tro på Gud bør være noen ulempe i et politisk valg, noe man ikke sier så høyt i selskapslivet osv. Jeg støtter Dawkins og The God Delusion man ikke skal måtte skamme seg over å ikke tro på Gud.

Hva mer er, mener jeg at det er på dette området boka har noen sterke sider. Gyldigheten av ateisme blir langt bedre underbygget enn ugyldigheten av religion, og det å heve bevisstheten om ateisme som gangbart livssyn, er en viktig jobb å gjøre.

Mennesker kan være moralske uten å være religiøse.
Jeg er ganske enig med boka i dette prinsippet. Men jeg husker ikke helt argumentene for det. Jeg mener å ha det for meg at det var noe med altruisme og selviske gener, noe med memer og det å overvinne sin evolusjonære arv, og ikke noe av dette virker helt som gode nok grunner til at det å forholde seg moralsk, også overfor ganske fremmede, er så utbredt som det er.

Men jeg konstaterer at moral er et faktum. Altså, det finnes en del mennesker som oppfører seg ålreit mot hverandre, og en del begreper om hva ålreit oppførsel vil innebære. At moral er rimelig sikkert, i en verden der gyldigheten av religion ikke er det, er et midlertidig bevis på at det siste ikke er en forutsetning for det første.

Dette er bare kortversjonen. Jeg ønsker å gå dypere inn i saken i et senere innlegg. Egentlig er jeg i villrede når det kommer til moral, ut over å konstatere at jeg har det.

Spørsmålet om hvorvidt religion er en forutsetning for moral, eller omformulert, om religion fører til godhet, er for øvrig parallelt til spørsmålet om religion fører til ondskap, og kan utforskes – empirisk – med omtrent samme metoder.

* * *

Noen konklusjoner
På en måte har jeg ikke så lyst til å komme med noen helhetlige konklusjoner om boka (men jeg gjør det jo likevel). Noe av poenget med å skrive denne omtalen, er nettopp at Dawkins sier mer enn en ting, og at hver av påstandene kan evalueres separat. Hvis det skulle bli noen diskusjon i kommentarfeltet mitt, håper jeg derfor det kan ta utgangspunkt i direkte referanser til det jeg har skrevet over. (Og fortrinnsvis referanser til substansen i det, ikke til sarkasme, faktafeil, feilhukommelse, eller annen irrelevant skit.) Men jeg ser to hovedtrender i mine egne kommentarer.

The God Delusion har ikke overbevist meg om at religion egentlig er noe problem. Jeg ser ingen grunn til å være aktivt motstander av andres gudstro, misjonerende ateist, eller noe lignende.

(Jeg ser en grunn til å være motstander av mystikk, eller myten om at det finnes ting man aldri kan få svar på, men det blir noe litt annet.)

Siden jeg ikke har noen særskilt respekt for religion (takk for påminnelsen, Dawkins,) kan jeg finne på å si at religiøse argumenter ikke er tilstrekkelige, når ett eller annet moralsk spørsmål diskuteres. Altså: Også religiøse oppfatninger bør man stille spørsmål ved.

The God Delusion har styrket meg i min overbevisning om at ateisme heller ikke er noe problem – verken filosofisk eller moralsk. Dette mente jeg for så vidt fra før, men forfatterens prosjekt om å heve bevissthet rundt gyldigheten av ateisme har, for min del, vært vellykket.

Jeg har med andre ord ikke lært noe nytt av boka til Dawkins. Den stiller en del interessante spørsmål, som den ikke alltid gjør så god jobb med å besvare. (Særlig ikke ut fra vitenskapelige standarder.) Men jeg har lært en del av å prøve å besvare dem på egen hånd.










1) Jeg får bare beklage hvis noen mener jeg bedriver fremmedordonani (jf kommentaren til Anonym) når jeg bruker ord som prematur. Hva kan jeg si? Tanken på nakne damer gjør det ikke for alle. Jeg mener, premat-uuuuu-r. Kan man ikke bare høre erotikken i utpustet, dette bevrende åndedrag. Og så så yndig punktert av en rullende r?

2) De eneste unntakene jeg kommer på i farta, er hva som foregår inni et sort hull, og hva som eventuelt foregår etter at man er død. Med andre ord, barrierer man kan passere den ene veien, men ikke sende noe informasjon som helst tilbake fra.

3) Ikke noe tilleggsinformasjon i denne noten, jeg ville bare være helt sikker på at folk skjønte at jeg var sarkastisk. For all del, det regner jeg med dere skjønner uansett, men jeg ville bare trekke ekstra oppmerksomhet til det; det var en fin sarkasme. Om sammenhengen mellom sarkasme og den generelle gyldigheten av argumentene mine (oops, nå var jeg visst sarkastisk enda en gang), se innledningen.

4) Forutsatt at man blir enige om en brukbar definisjon av ondskap.

5) Egentlig tror jeg meme, ikke mem, er den mest brukte entallsformen av dette ordet på norsk. Men ordet er laget for å være en parallell til gen. Derfor dropper jeg e’en til slutt. I entall.

Dataspill og vold

Mens jeg pusler med et noe lengre og tyngre innlegg, kan jeg jo legge ut lenke til et litt langt og tungt innlegg jeg har lagt ut et annet sted. Tråden begynner med denne artikkelen i nettavisen, og handler om sammenhengen dataspill og vold (som eksisterer, men er relativt svak).

Jeg har skrevet flere innlegg i tråden, men det innlegget jeg viser til er det mest omfattende og oppsummerende. Det tar også for seg en del av den vitenskapsteorien som ligger til grunn, når man kan uttale seg med såpass stor grad av sikkerhet, om saksforhold som i utgangspunktet er ganske vriene.

Om sammenhengen mellom vold i media, og vold i virkeligheten.