søndag 5. desember 2010

Vitenskapsmisjon

I hodet mitt er det noen tanker, noen innlegg, som jeg ikke helt får grep om. Det spriker i flere retninger, det har flere temaer, flere konklusjoner, og lar seg ikke helt stappe inn i en enkeltstående tekst; det blir trafikkork når jeg prøver å skrive dem ned. Jeg møter også min egen usikkerhet. Jeg har ikke alle begrepene på plass og stoler ikke alltid på min egen forståelse. Jeg vet sikkert ikke nok om dette, vil sikkert utelate noe viktig, og det jeg kommer frem til har sikkert blitt sagt før og bedre. Vel, det er kanskje ikke uvanlig for en skriveprosess, jeg kan i hvert fall prøve å finne mer ut av det.

Noe felles for de sprikende tankene er at de har noe å gjøre med vitenskap. Vitenskap sånn jeg selv opplever det, vitenskap som oppsamlet kunnskap og pågående foretak. Hva det i bunn og grunn består av. Men det dreier seg kanskje enda mer om at vitenskapelig tenkning ser ut til å bli avvist av så mange, og en mening om at det burde vært gjort noe med – for jeg tror vitenskap er godt, og nyttig, og egentlig ikke så vanskelig – og det munner ut i et ord: Vitenskapsmisjon.

Det er et upresist ord for øyeblikket, og kan høres i overkant religiøst ut for de som ikke liker religion, men jeg snakker om det som misjon fordi det handler om både formidling og overtalelse, og fordi det kan føles som et kall, eller i det minste en slags forpliktelse: Hvis vitenskapelig tenkning er godt og nyttig, synes jeg det er noe man kan gå inn for å spre.

… men her møter jeg motstand i usikkerhet, du ser det på at jeg går over i upersonlig form og uklare formuleringer. For hvilket grunnlag sier jeg dette på? Med hvilken rett uttaler jeg meg om hva andre burde lære? Hvordan vet jeg at det er kunnskapen som mangler? At den skulle være så enkel å lære? Eller i det hele tatt relevant for folk? Og hva er det å lære bort? Vitenskap? Jeg vet ikke riktig hva vitenskap er. Bare at jeg har studert det siden årtusenskiftet, og at det antagelig er en god idé.

Trafikken tetner seg til igjen, men jeg har i hvert fall ordet, og der jeg er i prosessen ser jeg at det kanskje kan virke samlende, og kanskje kan være et villspor. Det får vi se. Og spørsmålene jeg sitter igjen med, er kanskje veiledende heller enn å være i veien. Nettopp det jeg ikke vet, viser hva som må bli sagt.

mandag 15. november 2010

En måte å våkne på

Jeg drømte at noen ringte, og spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte om en krangel jeg nettopp hadde hatt. For å berolige henne la jeg til at det bare hadde vært en drøm. Jeg tenkte ikke så grundig over at samtalen var del av den samme drømmen. Men likevel må jeg ha skjønt det, for jeg kjente at det bleknet rundt meg og at jeg var i gang med å våkne. Og den siste tanken – eller om det var den aller første – var at jeg måtte holde fast i drømmen til jeg hadde fått ryddet opp i ting. Det klarte jeg ikke. Jeg ble heller liggende i senga med erfaringen av å ha brutt ned en illusjon ved å snakke høyt om den.

onsdag 10. november 2010

Tvangsfortolkning

Jeg synes jeg har hørt så mange radiodebatter (vel, to, de siste dagene) hvor mesteparten av debatten går ut på hva som egentlig har blitt sagt. Hvor den som har sagt noe hele tiden prøver å oppklare og utfylle, mens de innkalte motstanderne har én tolkning av utsagnet, som de fortsetter å insistere på. – Det var ikke helt det jeg mente, det har jeg faktisk understreket, det jeg prøver å si er at… – Ja, men det var det du sa. (Eller i en pelsdyrdebatt nå i ettermiddag: – Ja, men jeg føler at det var det du sa. Det føler jeg faktisk veldig sterkt.)

Det er i og for seg synd at det skal være mindre viktig hva folk mener, enn hva motstanderne deres synes de helst burde mene. (Selv om Sturla Stråmann kanskje synes noe annet.) Men en kanskje verre konsekvens av dette, er at all modererende informasjon blir skvist ut av debatten. Man får ikke sjanse til å fulle ut, begrunne, nyansere, tenke mer enn én tanke om gangen. Man må gjøre det så enkelt som mulig, aller helt pakke inn budskapet i en ferdiglevert overskrift. Hvis ikke er det fritt frem, og litt vel virkningsfullt, for motstanderne å vri det om til noe tullete.

Alt for informasjonstunge budskap er for så vidt ikke bedre. Man bør holde det rimelig enkelt. Ikke bare av hensyn til mottageren, men også for avsenderen selv. Å hamre ut det man vil si til en kortfattet oppsummering, kan være en nyttig øvelse. Man blir tvunget til å få oversikt.

Men mellom rimelig enkle budskap, og budskap så enkle at de umulig kan vris på, tror jeg avstand er betydelig, og jeg skulle ønske at man i det minste i noen debatter kunne bruke mindre tid på å tvangsfortolke hverandre, og mer tid på sine egne argumenter. Om ikke annet ville debattene blitt mer spennende.

fredag 5. november 2010

Stråmannbrenning

Denne dagen er det en britisk tradisjon at man brenner strådukker på bålet. Dukkene representerer kruttkonspiratøren Guy Fawkes, som for noe over 400 år siden ikke fikk til å sprenge det britiske parlamentet i luften. Forsøket hadde bakgrunn i konflikten mellom katolikker og protestanter, og var tydeligvis alvorlig nok til å bli husket i århundrer etterpå.

Selv er jeg verken katolikk, protestant, eller britisk, så jeg bryr meg ikke noe særlig om Guy Fawkes. Men det er likevel noe med det. Å brenne dukker av strå.

STURLA STRÅMANN: Hei, vent nå litt. Jeg tror ikke helt jeg liker det her.

Nemlig. Jeg synes det er litt for mange stråmenn ute og går. Ikke fordi jeg moraliserer over det, ikke så mye fordi de er ufine virkemidler og alt det der. Ofte tror jeg ikke en gang de er tilsiktede. Men vi har en tendens til å la stereotyper av folk vi er uenige med, og vi har en tendens til å undervurdere sjansen for at de faktisk har lagt en god del tanke i sine standpunkt. Og dette fører til at man snakker dårligere sammen, som noen ganger kan være helt greit, og andre ganger kan være litt synd.

Uansett synes jeg man kan bruke denne dagen til å sette fyr på en del stråmenn.

STURLA STRÅMANN: Hæ? Hva? Sette fyr på HVAFORNO?

Å, Sturla, da. Ikke på ordentlig, skjønner du. Bare symbolsk.

STURLA STRÅMANN: Ja… ha?

Nei, jeg tenkte at vi kunne samle opp noen stråmenn på siden her, også før kvelden er over si noe sånt som VOOOOSJ. Bare for å vise at nå er de ute av verden for en stund. Men ikke du da, Sturla. Du er en hyggelig stråmann, du.

STURLA STRÅMANN: Å, jo, vel. Man gjør da sitt beste.

Vel, jeg tenkte jeg skulle bidra med et par stråmenn selv, og så se om det dukker opp noen flere i kommentarfeltet. Jeg har en sånn ti-tjue lesere, forteller google-statistikken meg, og noen av dem har kanskje også noen stråmenn de vil bli kvitt. Men man bør passe på kanskje, så man ikke er alt for forurettet, og ikke bare skaper nye stråmenn i forsøket på å bli kvitt de gamle. En god idé kan jo være å legge ut stråmannversjonen av standpunkter man egentlig er uenig i.

STURLA STRÅMANN: Ok. Så hva er dine bidrag?

To stykker. De som vil bruke mer kvantitativ metode i samfunnsvitenskapene (og de er jeg enig med), og de som mener at sannhet må sees på som noe relativt (de er jeg ikke så veldig enig med).

La oss gå i gang:

POSITIVISTEN
Hei. Jeg synes at samfunnsvitenskapelige påstander skal prøves ut med kvantitative metoder før man hevder at de sier noe allment om verden. Dette mener jeg fordi jeg er positivist. Jeg har en naiv tro på at alt kan måles og veies – og det mener jeg rent bokstavelig. Kjærlighet for eksempel, det kan faktisk suges ut av forsøkspersonen med en sprøyte, puttes på en skålvekt, veies, og sprøytes inn igjen. Enten det, eller så finnes ikke kjærlighet. Det tror jeg på, det er så kørka jeg er. Og hvis noen sier meg at jeg ved å forske på samfunnet både tar del i det og vil forandre det, bare ler jeg av dem, for jeg er trygg i min opphøyde posisjon på kunnskapens tinder. Jeg er hevet over dere alle, ha ha ha.

RELATIVISTEN
Hei. Jeg er en relativist. Det er jeg fordi jeg er litt naiv, og synes at toleranse høres koselig ut. Det er undertrykkende å være uenig med noen. Derfor sier jeg at alle sannheter er relative. De eksisterer bare i den subjektive bevissthet, og bare innenfor den spesielle situasjonen de erkjennes i. Noe jeg synes er litt koselig er at dette også gjelder verdier. Det som virker rent barbarisk for meg er det egentlig ikke, det har full gyldighet i sin egen kulturelle kontekst. Hvis noen sier at de regner utstrakt tortur av kattunger som et gode tar jeg med en pose popkorn til neste torturkveld og gleder meg over hvor åpen jeg er. Så gjennomført ond og følelseskald er jeg faktisk. Det som er litt rart er at jeg slett ikke skjønner paradokset i denne ekstreme formen for relativisme – at den også rammer relativismen i seg selv, og at jeg derfor ikke har noe grunnlag for å mene at andre bør innta samme holdning. Ja, det er egentlig pussig, for det er ikke akkurat noe som er vanskelig å få øye på. Men hei, alt er relativt, så det spiller kanskje ikke noen rolle.



Der har du dem, positivisten og relativisten. Jeg tror ikke at noen av dem eksisterer. Jeg tror relativisten, uenig som jeg er med ham, har tenkt et par skritt lengre enn dette, og jeg tror at positivisten ikke har noe påfallende nærvær i samfunnsvitenskapene i dag. Kvantitative metoder er ikke synonymt med positivisme. Senere i kveld tar Sturla og jeg en fyrstikk og setter symbolsk fyr på disse rare fyrene. Etterpå klarer vi kanskje å glemme dem for en stund. Er det noen som har flere til meg?



Oppdatering: Ser ikke ut som det kommer noen fler, så da får vi nøye oss med de to vi har. Postivisten, relativisten: VOOOOSJ. (Kanskje vi kan få litt fyrverkeri også?)

lørdag 23. oktober 2010

Trivialiteter

Stort sett hver dag skriver jeg femten minutters nonsens. Noen ganger gir det en slags mening. Som i dag.

Nå må vi mumle mer. Det er nemlig tid for avgang. De regjeringstro drøvlekjeftene hører alt vi sier. Men de er av den oppfatning at mummel bare er mummel. Det må vi utnytte. Det gir oss anledning til å snakke om meningsløse og uproduktive ting. Normalt ville slike ting blitt tatt opp i neste Storting. Det er derfor vi ikke vil at drøvlekjeftene skal høre oss. De påfølgende Stortingshøringene blir så langtekkelige. Jeg mener, hvem bryr seg egentlig om trivialitetsnivået i den allmenne befolkningen? Hvorfor må alt prat være så vesentlig? Hæ? Hæ? Kan du svare meg på det?

Det er ikke det at jeg ikke har noe vesentlig å snakke om. Jeg er av yrke filosof, og mitt spesialområde er betydningen av luktesansen for vår opplevelse av den menneskelige tilstand. Med en sånn jobb får man med seg det essensielle. Særlig når man er ut i felten. Der får man lukte på – ja, nemlig, du gjettet det – essenser.

Da kan jeg fortelle deg en ting. Luktesansen har en del å si for opplevelsen av den menneskelige tilstand. Den forteller oss for eksempel at vi ikke er på bunnen av havet. På bunnen av havet er ikke lukt slik vi forsår det den viktigste sansen. Skulle man luktet noe der ville det vært en spesiell form for smak. For når vi drikker vann, eller vin, tror vi det er smake vi gjør. Med mindre vi er vinkjennere. Da vet vi at det er luktesansen som har mest å si. Det er derfor vinkjennere fra hele landet står linet opp utenfor kontoret mitt. Jeg intervjuer dem om deres forhold til luktesansen. Og om deres opplevelse av hva det vil si å være menneske. Så sorterer jeg svarene deres i ti gjensidig overlappende kategorier. De kategoriene setter jeg deretter inn i en korrelasjonsmatrise. Jeg får ikke så mye ut av det, men det er heller ikke hensikten. Det er ikke til mitt eget prosjekt. Det er forberedelse til å bli intervjuet av min kollega nede i gangen, som også er filosof, og som har som sitt spesialområde betydningen av matematikk for opplevelsen av den menneskelige tilstand.

Men når jeg sitter på toget vil jeg helst slippe å tenke på disse tingene. Det er kjedelig og banalt – ja, det er faktisk det som er kjedelig og banalt – sett opp mot hva fritiden har å by på. Fritiden har selvfølgelig sine bølgedaler. Det er mange timer tilbrakt med fjernsynsprogrammer jeg ikke har særlig lyst til å se på. Det er all tiden som går med til å varme mat fra bokser, fordi man ironisk nok ikke tar seg tid til å lage den selv. Det er alle timene jeg sover uten å drømme noe spennende – men så er det også det at jeg rett som det er får en spennende drøm, eller overraskelsesbesøk av en god venn, som gjerne vil dele en flaske vin og sine egne forskningsresultater – og det er det jeg mumler om på toget. Hva vi pratet om, og hva vi gjorde etterpå. Det er mye av det som neppe ville egnet seg som stoff i en særlig interessant bok – det vi gjorde, var å se på hverandre løse kryssord, men det er likevel noe mer essensielt over det… noe mer essensielt enn de duftprøvene jeg får meg forelagt når jeg ute i felten.

Og det er mitt bidrag til den pågående Stortingsdebatten om at det foregår så mye trivielt i befolkningen, og at noe av det mest spennende er teknikkene folk bruker for å unngå drøvlekjeftenes oppmerksomhet – nemlig at det burde trykkes opp flere kryssord. Og ikke bare kryssord, men også andre ting man kan drive med i stillhet, i selskap med en god og småfull venn, som ikke lenger bryr seg om sine egne forskningsresultater, eller dine små kjærlighetshistorier, som aldri ender i noe fruktbart – en venn som liker å løse kryssord. Og en gang i blant kan han til og med titte opp fra kryssordet og spørre om et ord på femten bokstaver. Det kan ikke drøvlekjeftene svare på om de så måtte være aldri så mye essensielle.

fredag 22. oktober 2010

Hvor var der og da?

På verdt å vite 15. oktober (som man kan lete frem podkasten til her, eller på en enklere måte hvis man er mer kyndig) fikk jeg høre at dinosaurene kan ha stammet fra dagens Polen. Der har de nemlig funnet 250 millioner år gamle fotspor, etter et dyr som de muligens tror kan være dinosaurenes stamfar. Det eventuelle slektskapet har man anelse om på grunn av anatomiske detaljer som dinosaurforskere har god greie på. Men hvordan vet man at de levde i Polen? For 250 millioner år siden regner man med at verden så litt ut som dette. Dagens kontinenter, eller det som skulle bli dem, er tegnet inn på kartet, men det står ikke hva som danner kontinuitet mellom den gang og nå.

Det er ikke helt noe jeg vet mye om, dette, jeg er vel egentlig på tynn is (eller jordskorpe). Jeg vil tippe det kan ha med forflytning å gjøre. At fotsporstedet er akkurat den biten av Jorden som har flyttet seg til der Polen er i dag. Men akkurat hva slags forflytning? Gravde man opp en den biten av Polen og flyttet den til USA, for eksempel, ville ikke dinosaurene med ett stamme fra Central Park. Hadde man derimot med en superbulldoser skjøvet hele Europa rundt omkring i Atlanteren, ville både funnstedet og Polen fulgt med. Et sted mellom disse fantasiene må det være en antydning om hvor mye land man må flytte, for at et noen centimeter stort fotspor kan sies å høre til der.

Noen lignende forutsetninger må til for at et menneske skal kunne være det samme, fra en dag, eller et år, til et annet. Jeg er utvilsomt den samme som lille Martingutt, 10 år, og det ville vært skremmende for meg om jeg ikke var det, men jeg vet ikke fullt ut hvorfor. Kroppen er forandret, cellene stort sett byttet ut, og det tar man som en selvfølge, men heller ikke tankene, erfaringsgrunnlaget, og referansepunktene kan egentlig sies å være det samme. Jeg vet vi har rent ytre trekk felles. Familie. Navn. Personnummer. Men hvis mammaen min hadde adoptert en annen gutt, brutt seg inn på folkeregisteret, og overført identiteten min til ham, ville det likevel vært jeg som (innelåst i kjelleren og på en nitrist diett) var meg. At jeg er jeg, er så konstant at det til og med løser problemet med sted. Om jeg drar verden rundt eller helt til månen: Hvor er du? Jeg er her.

I spørsmålet om hvordan man så utvetydig kan være den samme, finner noen argumenter for at de har en sjel. Andre finne bare noe å undre seg over. Science fiction-forfattere finner inspirasjon – China Miéville kommer for eksempel inn på det i Kraken, hvor teleportasjon skal vise seg å ha urovekkende konsekvenser, og Richard Morgan gjør det til et sentralt tema i Altered Carbon, som jeg nettopp har lest, og i oppfølgere, som jeg ikke har lest.

I spørsmålet om hvordan steder forflytter seg, er jeg mindre sikker på hva man finner. Det kan være lokalpatriotisk interessant, kanskje? Jeg tror ikke det er skrevet mye science fiction om det, det måtte være om man problematiserte det i tidsreisefortellinger. (Det blir ofte ikke problematisert i tidsreisefortellinger.) Men det vekker altså min personlige nysgjerrighet, og kan kanskje si meg noe om kontinuitet som sådan. Er det noen som vet mer enn meg om verden for lenge siden? Som så å si kan… sette meg på sporet?

tirsdag 19. oktober 2010

Som alle andre

Dagbladet forteller at Lady Gaga prøvde å komme først i køen på et utested i helgen. Hun fikk nei, ble sur, og gikk. Og alt det synes jeg egentlig er greit. Greit at hun forventet et ubetydelig privilegium, greit at hun ikke fikk det, og greit at hun ble sur. Det er faktisk greit – å være sur.

En observasjon bør likevel vise at kjendisrollen og det sosiale spillet har enkelte nyanser, og at privilegier noen ganger kan være noe man lærer å forvente: Vi får lese at hun måtte finne seg i å bli behandlet som alle andre, men har bare ved å lese det demonstrert det motsatte. Likhetssamfunn eller ikke, køkultur eller ikke – når alle andre sniker blir det sjelden regnet som førstesidestoff, og like sjelden synset over av mer enn de ti-tjue som var til stede.

onsdag 13. oktober 2010

Latskap

På forsiden av gårsdagens VG sier Kari Jaquesson at ”feite er late – ikke syke”. På innsiden av dagens VG kan det hende hun sier noe mer nyansert. Men jeg synes uansett det er en overraskende uttalelse fra en slankeekspert. Hvis overvekt skyldes latskap, er det overflødig med slankeråd. Råd er en tilførsel av kunnskap, ikke en tilførsel av vilje. Så hun legger kanskje noe annet i latskap, enn at man bare ikke gidder…

Selv skal jeg ikke spekulere i om overvekt skyldes latskap, kunnskapsmangel, psyke, genetikk, eller noe helt annet. Litt fordi jeg ikke har satt meg inn i litteraturen. Mest fordi jeg mistenker at det kan ha mange forskjellige slags årsaker, inkludert alle jeg var inne på. Jeg tror det er et område hvor forenklinger lett blir for enkle. Jeg er mer interessert i latskap generelt.

Problemet mitt med latskap er man for lett kan forveksle det med andre grunner – når det er saker folk ønsker å gjøre, og kanskje til og med er motivert for å gjøre, men som de av en eller annen grunn ikke klarer. Det kan være avmaktsfølelse eller utrygghet, det kan være at man ikke ordentlig har lært hvordan, det kan være andre grunner, og de synes ikke nødvendigvis på utsiden.

Man kan jo (som min venn Sturla Stråmann formulerer det, mens han ligger i sofaen og gjør iherdige situps) lure litt på nå dette egentlig er så interessant. "Folk får ta ansvar for eget liv. Man kan ikke bare forstå alt ihjel heller."

Det er jeg ikke bare uenig i. Alt har strengt sine grunner, og mange av dem kan man gjøre noe med. Heller ikke er det nødvendigvis galt å oppfordre folk til hardere innsats. Noen ganger er det meningsløst, fordi det ikke er innsatsen det skorter på. Noen ganger kan det (nettopp av den grunn) være provoserende, andre ganger skape enda mer avmakt. På den annen side kan man også utrette det motsatte: Med litt finfølelse, kan en oppfordring om å ta tak i ting nettopp være det som styrker innsatsviljen. ”Kom igjen, dette klarer du,” er liksom noe annet enn ”døh, skjerp deg’a, alle klarer vel det”.

Forståelse leder ofte også til løsninger. Hvis mangelen på tiltak skyldes at man er redd, kan man gripe det an på en tryggere måte. Skyldes det at man ikke vet hvordan, kan man få en antydning om hva man trenger å lære. Da kan for eksempel helseråd komme til nytte.

Latskap er et innviklet begrep, men likevel er det lett å ty til. Trekker man inn flere forklaringer blir det mer krevende. Utbyttet blir til gjengjeld større. Det tar både tid og tankevirksomhet, men såpass synes jeg egentlig man får gidde.

onsdag 29. september 2010

Skrivetvang

I januar i år skrev jeg at jeg hadde et ikke-forsett om å være mer aktiv på bloggen. Kunngjøringen var kanskje rettet vel mye mot meg selv, og det kan det hende denne oppfølgingen også er. (Men den har også et avsnitt som er en liten unnskyldning.) Med det halvveisforpliktende forsettet ville jeg tvinge meg til å forandre skriverutiner: Til å skrive oftere, og helst regelmessig, og til å skrive tekster som krevde mer av meg. Jeg ville tvinge meg gjennom den gamle og dype motviljen mot denne mest grunnleggende forutsetningen for å få skrevet noe: At man som de sier setter rumpa på stolen. Bloggen min og internett var et av flere steder jeg kunne få litt øvelse.

Jeg kan vel mene at det har fungert. I løpet av året har jeg funnet tvangs- og belønningsmekanismer som får meg til å sette meg ned, og som får meg til å jobbe meg gjennom forvirring og frustrasjon, og ren handlingslammelse. Jeg har klart å få ut minst fire innlegg i måneden, og kom allerede i slutten av juni til det punktet hvor jeg hadde slått innleggsrekorden fra i fjor. Og om det skulle være mål på noe, tror jeg også at folk har begynt å stikke innom her – slik de gjerne gjør, når de synes man har noe å komme med på regelmessig basis.

Fremskrittene i skriverutiner har imidlertid endt med å gå ut over nettopp bloggen. Når selvtilliten har blitt sterkere, har skriveprosjektene blitt flere. En masteroppgave som skal gjøres ferdig. Noen artikler jeg driver og fikler med. Noen skjønnlitterære greier i skissefasen. Jeg prøver meg også på innlegg som er vanskeligere å skrive, jeg tar meg bedre tid med det jeg gjør, og det blir ikke så fort til at jeg hiver fra meg det jeg sliter med for å prøve meg på noe lettere i stedet. Derfor har det i de siste ukene gått tregere. Forrige måned klarte jeg så vidt fire innlegg, og det var fordi jeg slang ut litt hønsepoesi på tampen. Denne måneden blir det neppe såpass en gang. Det tar seg sikkert opp, men jeg kan ikke ordentlig love når. (Og dermed var unnskyldningsbiten ferdig.)

Jeg var ikke så veldig forpliktende i vinter. Jeg uttalte meg med vaklende selvtillit, og nettopp selvtilliten var mye av problemet. Ved å tvinge meg til å skrive har jeg lært at jeg er i stand til det. Jeg har lært at det ikke er uhørt av meg å prøve. Jeg har lært at skikkelig arbeid kan føre til brukbare tekster. Jeg er nå nok til å påberope meg skriving som overordnet mål, om enn ennå ikke som yrke. Vel i hvert fall nesten, ja, jo, så vidt, sånn kanskje, og i omstendelige ordelag. Men uten de samme forbehold, og med en stadig vikende sjenanse.

torsdag 16. september 2010

En ostereklame

På trikken om dagen er det noen nye smøreostreklamer som skal gjøre et poeng av at den-og-den osten smaker godt sammen med andre typer pålegg. Slagordet er ”godt alene, best imellom.” Resten av teksten er ulike beskrivelser av hvordan det er å være på en trikk, og trikset de prøver på er å tvinge inn ordet ”mellom” i en del setninger som ofte blir ganske rare av det.

Jeg skriver stort sett ikke om hverdagsirritasjoner, og er heller ingen språklig purist (i hvert fall ikke så veldig). Men disse plakatene gir meg trang til å gjøre noen ting som ikke passer seg på en trikk: For eksempel røske dem ned fra veggen, slenge dem på gulvet og hoppe på dem, mens jeg roper et par opplysninger ut i trikkevogna.

For det første: ”Imellom er ikke et sted!” Ordet brukes så vidt jeg vet vanligvis ikke uten at man også nevner mellom hva. Men det er greit nok det, fint med nydannelser, selv om jeg foretrekker dem litt mer elegante. Det som egentlig går inn på meg, er at ordet ikke er et potensielt varemerke som man bare kan annektere ved å bruke det i noen merkelig konstruerte setninger. ”Mellom” er en preposisjon. Ikke synonym for en ost.

Også dette får jeg lyst til å rope, selv om det er litt langt, og jeg kanskje ville blitt sår i halsen. Jeg holder likevel inne med begge deler. Litt fordi jeg er hensynsfull av meg. Mest fordi det ellers kunne føre til at jeg ble kastet ut av.

mandag 30. august 2010

Mer hønsepoesi

Jeg vet en hage i vilden sky
liky keliky keliky keliky
der høns kan finne lykke
keliky keliky kelikyke

Hanesang

Nå skal jeg synge sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

De svever over hodet ditt som om de var en svale
men før du helt vet ordet av det begynner de å gale
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky så begynner de å gale
kykkelikykeliky

Her knurrer ingen kattedyr, og ingen hunder uler
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkelikykeliky

Nå har jeg sunget sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

tirsdag 17. august 2010

Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.

onsdag 11. august 2010

Målrettet handling

Å sikte seg inn på et mål er noe jeg alltid har trodd jeg har vært dårlig til. Når jeg prøver meg på biljard, for eksempel, eller som i en kort periode for noe år siden, fotball: Jeg har problemer med å treffe det jeg skal. Jeg forstår rett og slett ikke helt hva man gjør når man sikter.

Folk tror ikke helt på meg, og det har pleid å gjøre meg irritert. Hva vet de, liksom? Et av de svake punktene i livet mitt er jo nettopp det. En del ferdigheter jeg ikke er så god på, av den typen man ikke pleier å tenke på som ferdigheter. Det er jo sånt man bare kan. Og hvis man ikke kan det skjønner man ikke riktig hva som skjer, før man begynner å tenke over det.

Men i dag opplevde jeg noe. Jeg sto på kanten av fortauet, på vei hjem fra butikken, med inngangsdøren litt på skrått over veien for meg. Jeg måtte stoppe opp en stund, på grunn av en ryggende tauebil, men den kjørte til slutt sin vei. Jeg gikk skrått over veien og fulgte den samme rette linja helt frem til inngangsdøra. Merkelig nok endte jeg akkurat der jeg skulle. Ikke noen meter til høyre eller venstre for døra, ikke noen centimeter en gang. Jeg har det med det, vel, jeg og de fleste andre. Følger vi en rett linje, ender vi ofte der vi skal. Og merker vi at det bærer galt av sted er det bare å korrigere litt, så følger vi en kurve i stedet. Funker greit det også. Det er ikke første gang jeg forundrer meg over dette, at folk som regel går akkurat der de trenger å gå, for å komme dit de vil. Men denne gangen fulgte jeg tanken enda litt. Jeg stoppet opp en stund, med nøkkelen i hånda: Det er jo fordi vi kan bruke øynene våre. Og, som jeg utbrøt: ”Men jeg kan jo sikte!”

Så det er altså det man gjør når man sikter. Man bruker visuell informasjon til å bestemme retningen på en bevegelse. Så enkelt som det. Vanskeligere med fotball og biljard, selvfølgelig, der må beregningene gjøres ferdig før kula settes i bevegelse. Men de har visst rett, de som insisterer på at jeg kan sikte. Jeg gjør det jo hele tiden. Jeg må gi dem rett i at det er unødvendig å undervurdere seg selv.

Å vurdere sine egne ferdigheter går egentlig også på å sikte seg inn. Ikke gape over for mye, ikke gi seg for fort, men legge akkurat passe innsats i oppgaven. Det er vanskeligere enn å treffe en dør, men lettere enn å treffe med biljardkula, for i likhet med en som går over gata, og i motsetning til en kule i fart, er det mulig å korrigere kursen underveis. Som i dag, hvor jeg, vel, kan ha oppdaget noe nytt om meg selv.

lørdag 31. juli 2010

Fordelene med å synge kykeliky

For tiden morer jeg meg med å sette ordet ”kykeliky” inn i forskjellige melodier. Først (som i denne kykelikysangen) la jeg det bare inn et sted eller to, men nå som jeg har fått smaken på det hender det stadig oftere at jeg går inn for å synge hele melodien på dette ene ordet. Og det fungerer som regel bra.

Den største fordelen med å bruke akkurat ”kykeliky” er at det begynner og slutter på samme stavelse. Det blir dermed lettere å trekke sammen. Trenger jeg fire og fire stavelser, synger jeg selvsagt ”kykeliky kykeliky". Men skulle jeg tre stavelser et sted kan jeg si ”kykeliky keliky"; de to ordene deler rett og slett ett og samme ky. Jeg kan også komme til tre stavelser ved å droppe e’en i midten: ”kykliky”. Og det kan jeg trekke ytterligere sammen igjen på samme måte som over: ”Kykeliky kliky.” Jeg får med andre ord nok variasjonsmuligheter til å føye det inn i noen ellers ganske så vriene melodier.

Jeg har lyst til å demonstrere det med et eksempel, hvor jeg setter kykkeliky inn i en melodi av Grieg. (Nærmere bestemt, Solveigs sang.) Som man ser gjør jeg noe litt ekstra rart helt i begynnelsen. Der sier jeg ”kyk(li)ky” selv om det blir en stavelse for mye. Det er noe med musikk – jeg skjønner meg ikke helt på musikk – men det er noe med det som gjør at det er noen steder man kan skyte inn en ekstra stavelse, mens det er andre steder man ikke kan det. Dette er et av de stedene hvor det går. Og dermed blir resultatet som dette:

Kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
keliky kykkeliky keliky keliky
keliky kliky
keliky kykeliky keliky keliky
keliky kliky


Som man ser bruker jeg her alle variantene: Kyk(li)ky i begynnelsen, keliky for det aller meste, og et fullt kykeliky der det er nødvendig. Men jeg er særlig fornøyd når jeg kommer til avslutningen, med sitt helt fantastiske lille ”keliky kliky”. Der ser man hvor fleksibelt dette ordet kan være.

Det finnes sikkert andre ord som kan brukes til mye av det samme. Kanskje noen der ute har sine egne? Men for meg og for øyeblikket er det kykkeliky det går i. Det er mange melodier i verden, så jeg kan få mye moro ut av det ennå.

tirsdag 27. juli 2010

På et gatehjørne

Fra uterestauranten kunne jeg se en gutt, på et hjørne, med en rose i hendene. Han så seg litt rundt, og jeg skjønte at det var en viss spenning knyttet til situasjonen. (Klokka hadde attpåtil akkurat passert hel.) Jeg gikk inn for å holde et lite øye med ham, se hvordan det gikk.

Men konsentrasjonen er ikke alltid på topp. Det foregikk andre ting i omgivelsene, blant annet et politibesøk på en kiosk i nærheten, alle folka på uterestauranten, og mine egne tanker, som alltid spriker hit og dit. Neste gang jeg så i hans retning, var han borte. Det var litt synd, noe ufullendt, som når en serie blir kansellert midt i sesongen, man får aldri vite hvordan det skulle ha gått. Kanskje jeg skulle finne på noe selv?

Da fikk jeg øye på ham igjen, på vei nedover gata. Han hadde en jente ved siden av seg, nå var det hun som holdt rosen. Det var fint å vite. Det er hyggelig med sånne små fortellinger på åpen gate.

tirsdag 20. juli 2010

Kort liv og hardt arbeid

En bil som står nede på gata har noen klistremerker i vinduet som jeg ikke helt får til å henge sammen. Jeg mener, den har mange klistremerker i vinduet. Foran, bak, begge sider, det er en veldekorert bil, men de jeg henger meg opp i er de hvor det står ting som at ”hardt arbeid har aldri tatt livet av noen, men hvorfor ta sjansen,” og ”livet er for kort til å ta ting for alvorlig”. Det er et par andre også, om hvor kort livet er, og det er det jeg ikke skjønner helt. Det er da ikke noe galt i å ta noe alvorlig? Skulle det liksom være bortkastet tid? Og hardt arbeid… vel, kommer an på hva de mener med å jobbe hardt, jeg skal gi dem det. Å være en flink og lydig arbeider er ikke nødvendigvis noe ideal. Men det finnes da ting som er verdt å jobbe hardt for. Og kanskje ikke minst fordi livet altså er så kort.

torsdag 15. juli 2010

Spådomskunst

STURLA STRÅMANN: Martin? Martin Martin Martin?

Uhm… ja?

STURLA STRÅMANN: Har du fått med deg at en blekksprut i Tyskland har vært i verdens søkelys de siste ukene? Fordi den klarte å gjette riktig vinner syv VM-kamper på rad?

Ja, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe særlig om det. Stakkaren er allerede behørig gjort narr av alle som gjør narr av sånt. Dessuten er fotball-VM over.

STURLA STRÅMANN: Men er det ikke fascinerende? Bare tenk deg om. Er du klar over hvor lett det egentlig er å gjette vinneren av syv kamper på rad? Det er så lett at til og med det å regne det ut er lett. Jeg mener, selv jeg klarer det. To alternativer, enten eller, 50% sjanse hver gang. Hvis du bare gjetter på utfallet helt tilfeldig, har du en hundreogtjueåttendels sjanse for å få rett. Og hvis andre faktorer spiller inn blir sjansene enda større. Kloke Hans-fenomenet kan for eksempel godt ha noe med saken å gjøre.

Ja, jeg vet alt dette…

STURLA STRÅMANN: Og så er du ikke imponert?

Nei. Jeg er snarere forvirret.

STURLA STRÅMANN: Forvirret? Hvorfor det?

Du er jo en stråmann, mann. Jeg er ikke vant til at du snakker så fornuftig.

STURLA STRÅMANN: Hehe, jo, takk for det. Men hør altså her. En hundreogtjueåttendedels sjanse for å treffe, betyr at hver hundreogtjueåttende spådom, sånn i gjennomsnitt, burde være riktig. Og det må da være flere spådommer enn som så der ute? Jeg mener, når vi regner med både mennesker og dyr? Og for alt jeg vet også lykkehjul, saueinvoller, skitne kaffekopper, fotballeksperter, you name it. Av tolv hundre spådommer, på verdensbasis, bør det være ti som slår til. Eller, pluss-minus en del. Men mer enn bare en. Av tolv tusen spådommer, på verdensbasis, bør det være hundre som slår til. Ikke sant?

Jo?

STURLA STRÅMANN: Så hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem?

Unnskyld?

STURLA STRÅMANN: Hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem? Hvis ren tilfeldighet skulle tilsi at et titalls, nei, hundretalls, håpefulle sannsigere der ute burde treffe blink, eller for å si det sånn, sette inn en fulltreffer: Hvorfor har vi ikke hørt om dem?

Vel, kanskje fordi…

STURLA STRÅMANN: Når noe avviker nevneverdig fra det man skulle forvente ved tilfeldighet, er den vanlige å tenke at det er en grunn til det? Ikke sant? Ikke sant?

Jo, men det er vel helst…

STURLA STRÅMANN: Jeg skal si deg hva grunnen er, jeg. Fotballresultater har noen underfundige egenskaper ved seg som gjør at folk systematisk må spå feil om dem. Blekkspruten Paul er bare unntaket som bekrefter regelen. Det er den eneste logiske forklaringen.

Vel, kanskje ikke den eneste… kan jo være noe med hvem som får medieoppmerksomhet og ikke…

STURLA STRÅMANN: Tull og tøys. Og vet du hva det betyr videre? Det er mer mellom himmel og jord, Martin. Mer mellom himmel og jord.

Mer enn hva?

STURLA STRÅMANN: Mer. Mer enn sånne sneversynte vitenskapstryner som deg er klar over. Mer enn vitenskapen kan forklare. Når vitenskapen sier at noe ikke finnes, så tar den feil! Alt det andre vitenskapsfolk har ledd av? Fra spøkelser på loftet til den magiske kraften i positiv tenkning? Alt må være sant, alt, nå som vitenskapen endelig har meldt fallitt

Ah, der var stråmannvennen min tilbake igjen. Men vet du hva? Det finnes antagelig bedre forklaringer enn som så, men vet du hva? Det er ikke så farlig. Du har uansett rett i det viktigste. Fremtiden kan være vrien å forutsi noen ganger.

STURLA STRÅMANN: Du verden, gir du deg? Du? Det hadde jeg ikke ventet.

Nei, der kan du se. Skal vi finne på noe annet?

lørdag 10. juli 2010

Opplevelse og illusjon

Jeg hadde en interessant kapsaicin -opplevelse her om dagen. Kapsaicin er det stoffet som får chili til å brenne på tunga. Dette er ikke bare en metafor. Kapsaicin skaper rent bokstavelig en brannfølelse, ved at det etterligner molekylstrukturen til stoffet som frigjøres i huden når du får en faktisk brannskade. Hjernen merker ikke forskjell. Og det gjelder ikke bare for tunga, men for resten av kroppen også.

Selv fikk jeg det i øyet. Og ikke bare litt. Jeg hadde en skikkelig ladning på fingrene, og gned det godt inn, og da det virkelig begynte å svi gned jeg meg liksågodt enda litt mer. Det er kanskje to steder på kroppen hvor man i hvert fall ikke vil bli innsmurt med kapsaicin. Det ene er i underlivet. Det andre er nettopp i øyet.

I slike situasjoner kan et et par-tre ting være greit å være klar over:

1. Kapsaicin frastøtes av vann. Det nytter dermed ikke å skylle det bort.
Tvert i mot vil det bare spre det mer. (Det samme gjelder for øvrig hvis du har
fått for mye av det i munnen. Du bør motstå den naturlige trangen til å helle i
deg vann. Det hjelper derimot bedre om du drikker litt melk. Sukkerlake skal
visstnok også fungere.)

2. Det må en god del større doser kapsaicin til for at det skal gjøre noen
varig skade. Selve brannfølelsen kan gjøre vondt nok, men den er ikke mer enn en
illusjon.

Da jeg fortalte det til en venn, protesterte han på det siste. Og jeg må egentlig gi ham rett. Det gir ikke så mye mening å snakke om smerte som en illusjon. Smerteopplevelsen kan ikke stå i noe misforhold til virkeligheten; at jeg opplever den er virkelig nok i seg selv.

Vel, rent filosofisk kan det være spennende nok å diskutere. Og på det praktiske plan er det heller ikke noe uvesentlig. Smerte skal man ta alvorlig. Når det gjelder brannfølelsen av kapsaicin er det imidlertid enda en ting som må nevnes:

3. Det varer heldigvis ikke så lenge

Der jeg satt og tviholdt på øyet mitt, og hadde følelsen av at jeg aldri kunne få det opp igjen, la jeg filosofien mer eller mindre til side. Smerte eller ikke var uansett skaden en illusjon. I virkeligheten var det ingen som hadde prøvd å blinde meg med en fakkel, og det var jeg egentlig ganske glad for å vite.

fredag 2. juli 2010

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.
(Fra badet.)

- Det er visst lydt her.



- Hallo?

- Ja?

- Det er lydt her.

- Hva sa du? Er det en lykt her?

- Nei.

- Hva?

- Bare glem det.

onsdag 30. juni 2010

Det kan lønne seg å være snill

Min indre stråmann har nå fått en stemme og et navn. For å ta pulsen på hverandre har vi hatt en diskusjon om gode verdier. Sturla Stråmann prøver entusiastisk å overbevise meg om fortreffeligheten av å være snill. Nå er jeg jo ikke uenig i at det kan være fint, men jeg er likevel nysgjerrig på hvor han tar entusiasmen fra. "Jo," sier han…

STURLA STRÅMANN: Jeg har personlig foretatt en undersøkelse hvor jeg en gang for alle har bevist at noe så snilt som å hjelpe gamle damer over gata fører til lavere blodtrykk, høyere endorfinnivåer, kulere jobbtilbud, senere død, og tro det eller ei, 40% færre hull på sokkene.

Dette er selvfølgelig en parodi, jeg diskuterer tross alt med en stråmann. Men også i virkeligheten forskes det på hvordan verdier fører til helse, eller andre personlige fordeler. For eksempel fører delt husarbeid som vi tidligere har vært inne på til mere sex. (Det er for øvrig mye, eller i det minste google, som tyder på at sex i seg selv kan være sunt.) Snillhet fører til nedsatt risiko for tidlig død, i det minste hos eldre, jf nederst i dette avsnittet. I følge denne bokomtalen er et litt annerledes verdisett, jaget etter nytelse, også bra for helsa. Og jeg mener, uten å ha ført statistikk over det, at helsegevinster rett som det er har blitt listet opp i forbindelse med det ene eller andre av verdier, i psykologien.

Hvis det er helse man vil vite mer om, er jo dette vel og bra. All informasjon er av interesse, som i forskning ellers. Men er man opptatt av å fremme verdier, bør man kanskje argumentere ut fra andre ting. I tillegg til er at er-og-bør-slutninger vel alltid er problematiske, er helse og prestisje kanskje særlig tvilsomme som moralske argumenter.

STURLA STRÅMANN: Er det det? Kan man ikke ha det godt og være god på samme tid?

Jo, selvfølgelig kan man det. Det er jo ikke noe galt i det når det som er riktig å gjøre også er bra for deg. Tvert i mot, det er jo flott, det. Det er bare ikke alltid man er så heldig. Noen ganger koster det å gjøre de riktige valgene. Det blir de ikke mindre riktige av. Prinsipper trenger ikke å koste, men det er når det koster at vi trenger prinsipper.

STURLA STRÅMANN: Greit nok, så det er mer ved saken enn bare hva man kan tjene på det. Men det er da ikke noe grunn til ikke å drive med forskningen?

Nei, men det er grunn til å tolke den med en viss forsiktighet. Og det er ikke bare det, det er noe med selve forskningsprosessen også. Når man forsker på noe man setter høyt, er man gjerne ekstra motivert for å finne svar, og det er ofte ikke så lang vei fra det man ønsker å finne, til det man faktisk ender opp med. (Jf det psykologien kaller bekreftelsesbias.) Det fører vel sjelden til rent illusoriske forskningsresultater, sannsynligvis er det noe i koblingene mellom god oppførsel og langt liv og så videre. Men de kan fremstå som større enn de er… og man kan bli sittende med et litt snevert bilde av saken.

Hvis du begynner å gjøre din del av husarbeidet kan du for eksempel komme til å pådra deg belastningsskader, uten at forskningen nødvendigvis berører dette. Lever du for hardt etter nytelsesprinsippet kan du, om helsekonsekvensene er mer positive enn folkelig visdom vil ha det til, likevel for eksempel kunne pådra deg et tilfelle av sosial isolasjon. Og hjelper du stadig gamle damer over gata risikerer du å slite ut skoene dine. Og da nytter det vel fint lite med færre hull i sokkene.

STURLA STRÅMANN: ok, ja vel, jeg hører deg. Så du er med andre ord mot å hjelpe gamle damer over gata?

Nei. Det er jo det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Men argumentene dine slår jo grunnen under alt som er godt i verden. Du fremstår jo som en motstander av medmenneskelighet, likestilling, toleranse, og god konsumentatferd.

Nå synes jeg du tar av litt her, Sturla. Du er ikke noe troverdig stråmann mer, dette er ikke noen sannsynlig reaksjon på det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Pøh. Psykopat. Fascist.

Jeg tror bare ikke du takler nederlaget så godt, jeg. Men du, vet du hva jeg sitter med her? Jo, dette er data som viser at man kan få både helsemessige gevinster og økt personlig prestisje av å gi seg mens leken er god.

Høh. Dette finner Sturla det vanskelig å argumentere videre mot, eller kanskje han bare ikke har lyst. Vi har dermed avsluttet vår første diskusjon, jeg har som forventet vunnet, og Sturla spanderer neste runde med øl.

Han sier det er en slags premie for diskusjonen. Men jeg tror nok han bare gjør det for å være snill.

torsdag 24. juni 2010

Et merkelig minne

Noen i rommet tente en sigarett, røyken spredde seg utover, og det vekket et slags minne i meg. Jeg husket ikke så mye annet enn lukten. Jeg husket ikke når, knapt nok hvor, knapt nok hva som skjedde (annet enn at det kanskje var noe med et dataspill). Likevel var jeg sikker på at minnet var spesifikt minne. Av alle de titusener ganger jeg har kjent lukten av en sigarett var det akkurat denne hendelsen jeg vendte tilbake til i tankene. Ikke en generell følelse av sigarettrøyken og dens betydning i mitt liv, men et bestemt, episodisk minne. Men gir det i det hele tatt noen mening? Kan en episode kalles bestemt, hvis den ikke har bestemmende detaljer? Et slags tomrom, som bare finnes fordi noen peker på det. Hukommelse virket en liten stund absurd, virkeligheten i beste fall tvilsom, men det varte ikke lenge. Refleksjonene sitter igjen, men selve følelsen tilhører, som så mye annet, forglemmelsen.

fredag 18. juni 2010

Imponer dine venner. Bli god i senga.

På instituttet der jeg studerer henger det av en eller annen grunn reklame for et kurs i avansert seksualitet. Det har visst noe med energier og sånn å gjøre. Jeg skal ikke vurdere det vitenskapelige, åndelige, eller energiske grunnlaget for det hele (for jeg ikke har satt meg inn i det), men jeg blir litt fascinert av garantien til deltagerne, innimellom løftene om større penis, bedre oralsex, og mange forskjellige slags orgasmer, om at de vil bli dyktigere seksuelt enn minst 98% av befolkningen.

Ved første øyekast skulle man kanskje tro at jeg ville applaudere dette. Jeg synes som kjent det er viktig å gjøre noe for å øke den seksuelle yteevnen i befolkningen, for eksempel ved hjelp av delt husarbeid, eller tilsetting av zink i drikkevannet. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg kan støtte et tiltak som tilsynelatende hjelper såpass .

For at deltagerne virkelig skal bli seksuelt dyktigere enn minst 98% av befolkningen, må én av to forutsetninger være til stede:

1) Ikke mer enn 2% av befolkningen kan delta på kurset.

eller

2) En større andel av befolkningen kan delta, men kurset virker ikke like godt for alle.

Hadde det nemlig hadde vært slik at mange hadde deltatt, og at det samtidig hadde virket like godt for alle, ville rekkefølgen i det seksuelle prestasjonshierarkiet ikke ha forandret seg noe særlig. Alle vil bli dyktigere, men alle vil ha like mye fremgang, så de som var dyktigere enn deg før, vil være tilsvarende mye dyktigere enn deg nå.

Av disse mulighetene, bør vi raskt kunne legge bak oss alternativ 2). Hvis kurset ikke hadde virket like godt for alle, ville påstanden om at akkurat du ville bli seksuelt dyktigere enn mist 98% av befolkningen være vanskelig å forsvare. Siden man i utgangspunktet må gå ut fra at folk er ærlige, og siden de færreste strør om seg med statistikk uten å ha noe ordentlig grunnlag for det (eller i det hele tatt noen særlig forståelse av det), er det neppe dette som er forklaringen. (Kursholderne fastholder dessuten at det så langt ikke er noen som har benyttet seg av deres pengene tilbake-garanti.)

Jeg blir dermed desto mer nysgjerrig på hva som kan være grunnen til 1), at i hvert fall ikke mer enn 2% av befolkningen noen gang kan forventes å delta på dette kurset. Kan det være at de ikke vil? Av femti mennesker jeg møter på gata, eller på en litt for full buss, er det bare én som er veldig opptatt av å være seksuelt dyktigere enn de fleste andre? Det har jeg nesten vondt for å tro. Det finnes da ikke noe viktigere?

Kan det være prisen som er avskrekkende? Ett og et halvt tusen for et av kursene, to og et halvt tusen for to. Rabatt for studenter og par. For noen er det kanskje en høy pris å betale for å kunne imponere sine venner på soverommet. Men for hele 98% av befolkningen? Fullt så gjerrige kan vi da ikke være.

Eller kanskje ikke så mange har hørt om det? Nei, med en så mirakuløs metode å selge (større penis, mann, jeg sier større penis, eller om du er kvinne, trangere skjede står visstnok også på menyen) ville det vært rart om de ikke hadde markedsføringsbudsjett nok til å nå ut til flere enn som så. Demper de kanskje markedsføringen med vilje? Holder seg til oppslagstavlene på institutter og sånt? De satser kanskje på at det dermed vil begrense seg av seg selv. Men kan en så fantastisk hemmelighet holdes under lokk? Vil ikke for eksempel kursets tidligere deltagere være ivrige etter å lære bort disse nye teknikkene? I det minste til sine egne partnere? Jeg mener, her deler man ut av det aller fremste innen seksuell dyktighet, ønsker man ikke da å få det samme tilbake?

Akkurat hvordan de setter begrensninger for hvor mange medlemmer av befolkningen som får adgang til å bli blant de 2% dyktigste i senga, er med andre ord vanskelig å få tak på, men ett eller annet må vel det være. De lover det jo på plakatene sine. For de to prosentene som dermed kan baske seg i sin seksuelle dyktighet, er dette sikkert strålende. På vegne av resten av befolkningen vil jeg likevel legge inn en protest. Forbløffende kunnskaper som dette burde absolutt få være allment tilgjengelige. Vi kan ikke la trange skjeder, store peniser og eksotisk hypnoseorgasme være forbeholdt de få prosentene av befolkningen som skulle være så heldige å komme forbi en luguber oppslagstavle på et eller annet institutt.

torsdag 17. juni 2010

Å tenke seg om

Trafikketaten har nylig hatt ute noen plakater om pakrering. Slagordet var "tenk deg om før du feilparkerer". Jeg får da en forestilling om en bilist som stanser opp midt i et trikkespor, tenker seg om en liten stund, og feilparkerer. Det er muligens ikke dette trafikketaten ville oppfordre til.

En bilist som tolket kampanjen slik, måtte nok vært i overkant kverulantisk, eller tatt ting veldig bokstavelig. Ordet "før" sier riktignok noe om rekkefølgen ting skjer i, men i uttrykket "tenk deg om før," betyr det tradisjonelt at det er beslutningen om å handle, ikke handlingen i seg selv, som bør komme i etterkant av tenkningen.

Noe er det likevel som skurrer i setningen, nok til at den tøyeste tolkningen får tid til å melde seg. Om det ikke er ordet før, tror jeg heller det kan være ordet "feil". Det er nemlig sjeldent, om ikke uhørt, at man tenker over om man skal gjøre en feil eller ikke. Merkelappen "feil" er snarere noe man kommer frem til etter at man har gjort en vurdering.

Fra perspektivet til en mottager som ennå ikke har tenkt seg om, er det ganske uklart hvorvidt handlingen kan betraktes som feil, selv om den sikkert åpenbart er det sett med trafikketatens øyne.

Det blir med andre ord et spørsmål om kolliderende perspektiver. Snakker man som om bestemte perspektiver må tas for gitt, kan man ikke regne med at mottageren vil bry seg så veldig. Du kaller det feil, jeg er ikke en gang sikker på om det er feil, så da kan det neppe være til meg du snakker. (Og det samme gjelder for så vidt i politisk språkbruk. Insisterer man, som man noen ganger gjør, på å bruke ord med en tydelig ladning, snakker man i all hovedsak til de man allerede er enig med.)

I tilfellet med trafikketatens slagord skjønner nok den hypotetiske bilisten hva som er greia. Dette er for så vidt et unntakstilfelle, hvor ordet "feilparkering" er innarbeidet sånn at det nettopp inkluderer de tilfellene hvor det gjøres med overlegg. Kampanjen handler da også mest om folks unnskyldninger for å gjøre det likevel, "skulle bare en liten tur," osv.

Tenker jeg meg om litt først, lurer jeg likevel på om det ikke kunne finnes bedre formuleringer. "Ikke feilparker, er du snill" for eksempel. Eller litt mer slagferdig, "feilparkering har konsekvenser". Eller hva med rett og slett "tenk deg om før du parkerer ulovlig"? Jeg kjører ikke bil, men går ut fra at feil- og ulovlig parkering er det samme. I så fall ville man sluppet unna hele utydeligheten, og attpåtil gjort livet mindre underholdende for kverulantiske bilister som bare skal en liten tur innom vaskeriet.

mandag 14. juni 2010

Kykelikysangen

Kyykeliky
jeg er redd jeg har blitt en hane
kyykeliky
det kan komme til å bli en vane
gale ved morgengry
midt i en by
da kan de som bor rundt omkring meg bli ganske sure
og de begynner vel kanskje rett som det er å lure
men jeg håper jeg får beholde mitt gode ry

(Melodi: Vals 2, Shostakovich)

lørdag 12. juni 2010

Sensur og skandale som salgsargument

Hva er det første du ser etter i en film? For noen dager siden kom jeg over en DVD-utgivelse av Lolita (1997). På forsiden ble den solgt under slagordet "den forbudte romanen som ble boykottet (sic) i USA og England". Baksideteksten fokuserte for det meste på det samme. Hulter til bulter mellom alt det andre var det riktignok noen ord om selve historien, men hovedvekten var på hvor kontroversiell den var. Og ikke bare denne filmatiseringen, heller ikke bare boka, som de også nevnte på forsiden… For å være på den sikre siden fikk vi vite at også Stanley Kubricks filmatisering fra 1962 var, vel, den var kontroversiell den også. En ganske kontroversiell sak, med andre ord.

Det er nok en viss fare for at dette, som salgsstrategi, fungerer helt umerket. At noe har vært boikottet, sensurert, og direkte forbudt kan nok ha sin appell. Av flere grunner, vil jeg tro. For det første er det vel noe i det at sjokk og skandale interesserer (og man kan sikkert si mye frydefullindignert om den menneskelige tilstand ut fra dette, men det gidder ikke jeg). Det kan videre være en sosial dimensjon, det retter seg jo mot "moralistene", en gruppe vi gjerne er negative til. Det er de som tror de er så mye bedre enn oss, de som vil bestemme hvordan vi skal leve. Vi jekker dem ned litt, ser filmene på hatlista deres, det er en trasshandling. Og til slutt er kanskje baksidetekstens oppfordring om å "se den og gjøre seg opp sin egen mening" også et brukbart motiv.

Fortellinger får liv utenfor sine egne permer, omtalen og mottagelsen en bok (og filmatiseringene av den) har fått er en del av bokas historie. Det kan være gode grunner til å interessere seg for det, og det kan være gode grunner til å si noen ord om det på baksiden av en DVD. Men i baksideteksten jeg snublet over har kontroversen blitt selve hovedsaken, det store salgsargumentet. Det handler mer om skandale enn om Lolita.

Problemet med akkurat denne teksten er kanskje mest slepphendthet (den var dårlig skrevet ellers også, og litt for mange andre DVD-baksider lider av det samme). Men kontrovers som salgsargument er uansett ikke uproblematisk, det handler om å flytte oppmerksomheten bort fra hva man diskuterer, til det å diskutere, og det er en viss fare for at det fungerer helt utmerket.

Siste ord er sjelden sagt, enighet kan være alt fra kjedelig til skadelig, og et stykke på vei er det en egenverdi i diskusjon. Men den er neppe så stor at den bør få overskygge diskusjonens substans.

torsdag 10. juni 2010

Udødelighetens pris

Udødelighetens pris er kr. 6,50. Man skulle tro det var en grei pris å betale. Men ingen udødelighet er uten unntaksregler. For Akilles var det hælen. For Balder var det misteltein. For deg er det prislapplim. Det er dermed en situasjon hvor du ikke kan vinne, det er nok bedre å holde godt på sine tilmålte år.

mandag 7. juni 2010

Jeger og bytte

Jeg noterer meg når jeg ser naturprogrammer hvordan ”hovedpersonen” i filmen som vises sjelden dør under jakt. Følger vi jegeren kan det enten lykkes eller ikke, og det å ikke få mat kan være farlig nok. Men det er på lengre sikt, vanligvis hinsides begynnelse og slutt og dermed virkelighet. Når det er det utvalgte byttet vi følger, kan vi nesten være trygge på at det ender godt (tilsier mine uformelle observasjoner). Naturprogramprodusentene ser ut til å ville skåne oss for de tristeste av naturens realiteter.

Nå eksisterer vel disse realitetene enten kamera er av eller på. Jeg burde sikkert vært villig til å se dem i øynene. Men det er likevel takknemlighet jeg føler. Og hvorfor ikke? Rollene som jeger og bytte er dramatiske nok, og sikkert ille for de det gjelder, men det er liksom en konstant, noe av det mest konstante av alt. Og det gjør ingen forskjell hvem som blir utnevnt til hovedperson på klipperommet, verken for jeger eller bytte. Forskjellen ligger i meg. Og for min del er det egentlig helt greit å bli skånet for sorger jeg har laget meg selv.

mandag 31. mai 2010

Kjærlighetssang

Noen ganger blir man knyttet til tingene rundt seg. Noen ganger kan det utvikle seg til noe mer. Dette er en liten sang om forholdet mellom en ung mann og et husholdningsredskap.

Jeg er forelsket i en feiekost.
Vi drikker vin og spiser gammalost.
Vi spiller spill og går på tur og prater tøv,
og hun beskytter hele huset mitt mot støv.

Melodien har jeg lånt fra 1812-ouverturen.

Jeg har kanskje ikke så stor tro på selve forholdet, men føler likevel at det har gitt meg innblikk i noen sider ved kjærlighetens mysterium.

mandag 24. mai 2010

Kjøp en bil av deg selv*

Jeg har funnet opp en ny fremgangsmåte for kjøp og salg. For kr. 0,- kan du nå kjøpe din egen bil. Du gjør bare følgende:

1. Slå på datamaskinen din, og gå dit du går når du skal sende e-post.

2. I tittelfeltet skriver du: "Angående bilen min."

3. I adressefeltet skriver du din egen e-post-adresse.**

4. I selve meldingen skriver du: "Nå er den din."

5. Vreng alle bukselommer. Er de tomme for penger er det fint. Er det penger i dem, legger du dem bare tilbake.

6. Trykk send.

Ja, så enkelt er det. Kjør deg nå en tur og kos deg med bilen.



* Dette virker bare hvis du har bil fra før. Hvis du ikke har bil, kan du gjøre det samme med andre ting du eier, for eksempel hus, hytte, datamaskin, eller hund. Følg samme fremgangsmåte, men bytt ut ordet "bil" der det er nødvendig. Vær oppmerksom på at du ikke kan gjøre det med ting som ikke kan kjøpes og selges, andre mennesker for eksempel.

** Vær påpasselig med å skrive adressen riktig. Hvis du skriver feil, og e-posten går til noen helt andre, kan dagen ende opp annerledes enn du hadde tenkt.

tirsdag 18. mai 2010

Møt Sturla Stråmann

Jeg vet ikke alltid hvem jeg er uenig med. Jeg vet bare hva argumentene er. De har jeg gjentatt gang på gang, i samtaler i mitt eget hode. Det begynner gjerne med noe jeg har hørt, eller lest, eller på diskusjoner jeg har vært i, men jeg har bygget på dem, blandet kilder, glemt kilder, eller funnet på ting på egen hånd. Med andre ord tar jeg regien over mine egne motargumenter, og diskuterer med en slags stråmann, og det skal man jo helst la være med.

Når jeg likevel prøver å formulere noen ord om det, har jeg problemer med å komme i gang. Jeg kan begynne med et ”mange mener at,” eller ”noen har sagt at,” eller ”jeg var i en gang i en diskusjon hvor.” Men denne så ofte omtalte ”mange” er for vag til å sette et ansikt på. Er det deg jeg mener (som leser det)? Eller noen som mener noe av det samme som deg? Eller kanskje bare noen jeg setter deg i bås med? Uspesifikk kilder og stråmenn er vel uansett ganske nært beslektet.

Det er andre muligheter. Jeg kan selvfølgelig alltids holde kjeft. Eller jeg kan prøve å finne noe å knytte argumentene til. ”Jeg hørte i en samtale,” eller ”jeg var i en diskusjon om,” eller ”som vi har sett i nyhetene, har det og det fått ny aktualitet. Her er mine egne meninger om saken.” Men dessverre er det ikke alltid virkeligheten samarbeider. Samtalene, diskusjonene og nyhetssaken handler sjelden om akkurat det samme som mine indre dialoger, og så må jeg redigere litt, og gjøre noen omveier, og så er regien tilbake i mine hender. Et tredje alternativ hadde vært om jeg kunne bakt diskusjonen inn i selve teksten, bygget den opp sånn at det var jeg selv som presenterte motargumentene, i stedet for å legge dem i munnen på noen. Det er vel sånn man egentlig skal gjøre det. Problemet er at det krever bedre oversikt over problemstillingen enn jeg ofte har. Kanskje er det nettopp av den grunn jeg diskuterer så mye med meg selv.

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det litt enklere. Når det nå en gang er sånn at jeg har sittet på begge sider av bordet i mitt eget hode, kan jeg like gjerne la være å dekke over det. Jeg vil heller konfrontere min indre stråmann. Jeg vil bringe ham ut i lyset og gi ham en stemme og et navn. Kjære lesere, jeg vil presentere dere for et nytt alter ego, min nemesis og kamerat: Stråmannen Sturla.

STURLA STRÅMANN: Hei.

Han er ikke den verste av sitt slag, for å si det sånn. Han gjør seg ikke dummere enn han er. Han gir seg ikke ut for å representere noen andres meninger enn sine egne, vel, på sett og vis mine, da, og argumentene hans er ikke nødvendigvis det beste min hypotetiske motpart måtte ha å by på. Jeg bruker ham ikke for å gi meg selv en sikker seier, bare for å i det hele tatt få ballen i spill.

STURLA STRÅMANN: Men blir ikke dette litt for dumt, Martin? Komme trekkende med en stråmann i samme åndedrett som du innrømmer at det er problematisk? Blir ikke det en for enkel utvei?

Ja da, ja da. Som dere kan høre er han allerede godt i gang. Observant er han også, den lille flisespikkeren. Men ta nå uansett godt i mot ham, folkens, og vær snille med ham. Det er ikke hans skyld at han alltid tar feil.

mandag 10. mai 2010

Gjøkurimitasjoner

Det er hyggelig med gjøkur. Inni det lille huset sitt er det en munter liten fugl, og hver eneste time om dagen stikker den hodet ut for å hilse på. En gang i tiden hadde jeg et på veggen. For noen måneder siden begynte jeg å imitere et. Jeg tar meg et lite koko når anledningen byr seg. Som regel i enerom, eller med folk jeg kjenner godt, men noen ganger gjør jeg unntak. Så veldig alvorlig tar jeg det nok ikke. Jeg står ikke opp om natta for å gale, for eksempel. Jeg passer ikke en gang på å få med meg hver eneste time, jeg gjør det bare når anledningen byr seg. Og jeg treffer ikke alltid nøyaktig, klokker går litt for fort eller sakte, sånn er bare livet. Så lenge det er én klokke som viser hel time er det greit, det kan være mobilklokka, armbåndsuret, klokka på PCen eller på tven. Det gir meg noen minutters slingringsmonn, og det er jeg fornøyd med.

I går fikk jeg vite at jeg ikke er alene. En videresending på twitter gjorde at jeg oppdaget @raadhusklokka i Oslo. Hver time sender den ut melding hvor den teller opp klokkeslag, og forteller hvilken melodi den følger opp med å spille. Og fra rådhusklokka kommer jeg inn på et helt nettverk av klokker. Jeg finner Big Ben, som slår fra seg med sitt kraftige BONG, det er klokker som oppgir tiden i tekst, klokker på språk jeg ikke en gang kan, og ikke minst er det et skikkelig, sveitsisk gjøkur.

Så jeg får nå inn klokkeslag på twitter'n min. Og jeg føler meg på en måte flau, for denne lille gjøken slår meg grundig på det meste: På presisjon, på dedikasjon, og ikke minst når det kommer til publikum. Men den trenger vel ikke å vite noe, gjør den? Den kan jo bare fortsette å si hva klokken er i offentligheten, mens jeg galer i ny og ne for meg selv.

fredag 30. april 2010

Hvilken måne?

Mamma ville jeg skulle se på månen. Utenfor vinduet fant jeg den. Den lå bak en sky, disig og stor, men litt ekstra uklar på grunn av mine egne, nærsynte øyne.

Jeg tok på meg briller. Med synet mitt korrigert ble omkretsen mindre, og kratrene tydeligere - jeg så mindre av skyen, og mer av selve månen. Men var dette den månen jeg skulle se?

Min mor har alltid vært nærsynt, jeg har blitt det med årene, og vi bruker for tiden omtrent samme brillestyrke, det er nesten så vi kan låne briller av hverandre. Men i går kveld hadde hun allerede tatt av seg brillene for kvelden. Og det ville si - forstod jeg etter en stund - at det som hadde imponert henne var månen slik den så ut uten briller. Den store, disige varianten.

Et enkelt eksempel på et gammelt problem. Månen der ute vet vi ingenting om, mens månen inni hodet vårt kommer i flere versjoner, en utgave for hver tilskuer. Minst. Hvordan kan vi vite hvilken som er sann? I dette tilfelle spilte det ikke noen særlig rolle. For å se den månen min mor ville vise meg - og det var månen slik hun så den akkurat da - hadde jeg ikke bruk for noe skarpere fokus. Det eneste jeg trengte, var å se den fra hennes perspektiv.

onsdag 28. april 2010

Frustrasjonsøvelser

Jeg prøver å lære meg å skrive, dvs, jeg kan skrive, men prøver å lære meg nok til at jeg kan jobbe mer alvorlig med det. Fra tid til skriver jeg ned noen erfaringer, problemer, og åpenbaringer som dukker opp. Dette er utdrag fra nedtegnelsen fra i går:

Men det er altså frustrasjonsproblemene som er det store temaet mitt akkurat nå. Jeg kan jo kalle det frustrasjonsknuten, for å ha et navn. Jeg tror det er mange som har noe av det samme. Det er en cocktail av følelser, først og fremst sinne og irritasjon, som gjør det vanskelig å skrive, nei nesten umulig når det står på. For det første klarer jeg ikke å tenke klart. For det andre henger det over meg også når jeg i og for seg får til å skrive: Presset jeg legger på meg selv, om å få ut mest mulig mens jeg ennå kan, gjør stoffet anstrengt, fattig, snevert, baktungt. (Og så blir jeg misfornøyd og frustrert.)

Når jeg er der sitter jeg kanskje med én setning, eller to, i en halvtime, time. For jeg klarer ikke å skifte spor, frustrasjonen limer blikket mitt fast til føttene. Jeg begynner på setningen, sletter den, begynner et annet sted, stanser opp, tar vare på den nye begynnelsen, prøver på noe nytt igjen, prøver meg på den første begynnelsen, gjentar det samme et par ganger, og ender gjerne opp med å slette alt sammen mens jeg er i tvil om jeg noen gang vil komme videre med skrivingen.

Vel, det tror jeg at jeg vil, og det jeg først og fremst jobber med for tiden er nettopp å trene på å være frustrert. Et tvungent kvarter med noe jeg vet vil fremkalle frustrasjonen, som for eksempel å oversette noe. Oversettelse er bra, fordi det ikke krever så mye skapende arbeid, og man vet mer eller mindre hvor man er på vei. Samtidig gjør det bruk av nettopp de prosessene som blir hemmet av frustrasjonen.

Først og fremst er målet med øvelsene å venne meg til det, venne meg til frustrasjonen, så jeg i hvert fall ikke er så redd for den, så jeg i hvert fall er i stand til å skrive ordentlig når jeg ikke er der. Deretter: å lære meg til å fungere, i hvert fall sånn delvis, mens den er der. At jeg i hvert fall får ut noe. Det kan for så vidt være nyttig på andre områder også.

mandag 19. april 2010

Det store mysteriet

Vår og sommer 2008 leste jeg Pinker om evolusjonspsykologi, nærmere bestemt How the Mind Works. Jeg var først entusiastisk, så litt kritisk, og skrev innlegg om begge deler. Men det siste innlegget ble av en eller annen grunn liggende på harddisken min. Nå har jeg hentet det frem igjen. Jeg presenterer det mer eller mindre sånn som jeg skrev det da, men har endret og føyd til litt, særlig på slutten. (Og for ordens skyld: At jeg legger ut dette akkurat nå, har ingenting å gjøre med at samme Pinker også har vært på TV i dag.)

Helt mot slutten av boka, skriver Pinker om bevissthet. Dette var noe han hadde bygget opp forventningen til fra begynnelsen av. Da kunne han fortelle at en del sider ved bevissthet allerede var kjent: Man visste for eksempel en del om hva slags informasjon bevisstheten hadde tilgang til eller ikke… man visste en del om ulike bevissthetstilstander, som søvn, koma, våken tilstand, beruselse… men et stort mysterium gjenstod: Sentience. Hva heter det på norsk? Den uutgrunnelige følelsen av at man som bevisst vesen opplever verden, intimt og subjektivt. Løsningen på dette spørsmålet skulle han komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Og han holdt løftet sitt. Svaret, etter en del oppbygning og tilhørende trommevirvler, var (i min frie oversettelse): Hææææ?

Man kunne funnet på å bli skuffet. Men Pinker understreker at det å forklare bevissthetens mysterium med "hææææ" ikke er noe intellektuelt nederlag. Det er tvert i mot kronen på hans evolusjonspsykologiske verk. Han viser her hvilke endelige grenser historien har dømt oss til å leve med. Når han svarer som han gjør er det ikke han personlig som ikke forstår seg på bevissthet. Det ligger ikke i menneskets natur å forstå bevissthet, for en slik evne vil ikke ha noen overlevelsesverdi. Evolusjonspsykologien skulle nærmest tilsi at vår erkjennelse stanser her.

Beviset hans på at bevissthet er uforståelig, er at mange har prøvd seg og ingen har lyktes. Det samme kan selvfølgelig sies om opphavet til menneskets natur, som Pinker selv mener presenterte en del uløste problemer helt til evolusjonspsykologene kom på banen. Men i stedet for å se nærmere på om Pinker dermed har motbevist eksistensen av evolusjonspsykologer (fordi evnen til å forstå seg på opphavet til menneskets natur neppe har noen særlig stor overlevelsesverdi), er jeg interessert i hvorvidt det han sier, faktisk er riktig.

Jeg er nemlig ikke sikker på om alle forsøk på å nærme seg en forståelse av bevissthet, er like mislykkede som Pinker vil ha det til. Nærmere bestemt er det særlig en forklaring som jeg, som ikke-filosof, men litt bevandret i psykologi, kjenner meg svak for: At dette kanskje er et mindre problem enn vi egentlig tror. At bevissthet ikke har noen spesiell forklaring, fordi det ikke er et spesielt fenomen. Det er bare en av mange ting vi mennesker kan gjøre med hjernene våre.

Her skyter 2010-Martin inn at han innser at også dette kan være en dristig påstand, og at han ikke er like klar til å forsvare den i dag, som han kanskje var for noen år siden. Om ikke annet fordi han ikke lenger husker argumentene, i hvert fall ikke sånn på stående fot. Men han må si seg enig med 2008-Martin i at det ikke er det som er det viktigste. Kanskje bevissthet er noe helt for seg selv, kanskje er det en utfordring for et rent materielt verdensbilde, eller kanskje Pinker til og med har rett: Det har en høyst naturlig forklaring som bare er utenfor rekkevidde for oss.

Det jeg må si meg enig med '08-versjonen av meg selv i, er at terskelen for å kalle noe for grunnleggende uforståelig bør være høy, veldig høy. De finnes antagelig, de tingene som på grunn av selve forståelsens natur, ikke er til å forstå seg på. Men da bør man bygge på sterkere grunnlag enn det at man ikke har funnet ut av det ennå. Vi driver med vitenskap fordi vi ennå ikke vet alt, eller egentlig noe særlig.

I en verden der den menneskelige tilstand fremdeles har potensial for forbedring, kan mangel på forståelse godt være noe vi innfinner oss med for øyeblikket, men jeg synes ikke vi skal løfte det frem som vår endelige intellektuelle triumf.

fredag 16. april 2010

Svovel

Tre voksne, ordentlig kledde mennesker og en litt drømmende tenåring sitter i en park et sted i Oslo. De voksne skravler forretningsmessig av gårde om sømmelige ting. Tenåringen titter ned på benken og prøver å skjønne meningen med de nedslitte linjene i treverket. Så dør praten hen, og en av de voksne begynner å se seg omkring. Den andre får et misbilligende uttrykk, og den tredje løfter på nesa og begynner å sniffe ut i luften. Alle tre stanser, og snur seg forlegent mot hverandre.

– Fysj, sier den ene. Er det…

– Kom igjen, bare si det, sier den andre, hans kone.

– Hvem av dere er det som…

De stanser igjen. Unngår å veksle blikk. Tenåringen ser ikke ut til å følge med, men gjør det likevel.

– Ja meg er det ikke, sier den tredje.

– Ikke meg heller!

De snur seg mot den første.

– Ja, det er i hvert fall ikke meg.

– Vel, noen må det jo være.

– Ja, du er jo alltid så rask til å rette mistenke mot andre. Kanskje det er en grunn til akkurat det, du.

– Hah, du ble defensiv nå.

– Kom igjen da dere. Vi kan ikke på alvor sitter her og diskutere dette!

– A-ha! sier de to andre i kor. – Så du har noe å skjule!

– Nei, det har jeg så sannelig ikke!

Da er det at tenåringen trekker den ene i ermet, og ser opp mot horisonten. Hun snakker lavt og med et lite drag av ærefrykt.

– Dere? Jeg tror kanskje det er Jorden.

I samme øyeblikk begynner solen å gå ned, og himmelen rødmer, i en farge så dyp, så utenom det vanlige, at det er som om selve naturen eier skam i livet.

torsdag 8. april 2010

Martinbg og timingmysteriet

De begynte å hviske med hverandre, så på meg en gang til, så på hverandre, hvisket litt mer, og så hadde vi gått forbi hverandre. En liten stund senere snudde jeg meg etter dem. Samtidig snudde deg seg etter meg. De snudde seg, som to tannhjul, begge hodene roterte i takt inn mot et felles sentrum, før de vred seg over sine respektive skuldre. Jeg snudde meg fort tilbake igjen, men enda en stund senere kikket jeg bakover en gang til, og nok en gang snudde en av de to seg samtidig. Etter det var vi rundt en sving, og så hverandre ikke mer.

Dette er vel ikke noen uvanlig form for kontakt. Jeg skrevet om lignende ting flere ganger. Man legger merke til samme ting, eller kanskje til hverandre, og det utveksles mange signaler som gjør at man en stund står med samkjørte hjerner, og samkjørte tanker. På en måte lever man litt i den samme mentale verden. Og så blir det brutt. Å snu seg etterpå er heller ikke uvanlig. Det har vel både med nysgjerrighet å gjøre og med en form for kommunikasjon, kan jeg tenke.

Det jeg lurer på, er hvordan det kan skje samtidig. Hvorfor går det akkurat like mange sekunder til jeg snur meg, og til de andre snur seg? Vel, det kan jeg selvfølgelig ikke vite om det gjør, for alt jeg vet kan de ha snudd seg frem og tilbake mange ganger, ja nærmest gjort piruetter bak ryggen min mens jeg gikk der og funderte, men med mindre det faktisk er tilfelle… hva slags sosiale prosesser, hva slags uerkjente normer for sosial ventetid, eller har det bare noe med at man tenker like fort, eller hva… er det som gir folk en så forbløffende god timing?

søndag 28. mars 2010

Majones

Vel, så er det sent på natta og remuladen min har endelig fått skikk på seg. Majonesgreier er noe som tar litt øvelse å lage, har jeg funnet ut, etter tre-fire ikke helt vellykede forsøk. Men i det minste har jeg lært meg en nødløsning. Hvis det skulle skille seg (og det skal det gjerne) siler jeg først av en del av oljen gjennom et kaffefilter. Det som blir igjen rører jeg godt sammen, og så har jeg i resten av oljen på nytt, litt etter litt. Og da går det bra, så nå vet jeg det. Neste gang tror jeg forresten jeg dropper hele kjøkkenmaskinstyret og gjør det for hånd fra begynnelsen av. Er jo det jeg ender opp med likevel, så jeg kan like gjerne spare oppvaska.

lørdag 27. mars 2010

Klassisk musikk gir uventede muligheter (fiksjon)

– Og så kom jeg meg endelig på subwayen, da, men tror du ikke…
– Uhurm.
– … tror du ikke jeg oppdaget at jeg kjørte i feil retning, sånn at jeg måtte gå av igjen på…
– Uhurm. Hrrrm.
– På nesten holdeplass, og så gå helt opp og tilbake til…
– Uhht. Uhht. Uhht. Hurrrm.
– Ehm, prøver du å fortelle meg noe?
– Nei, ikke i det hele tatt, bare fortsatt med historien, du. Uhurm.
– Det høres ut som du prøver å fortelle meg noe…
– Nei da, jeg har bare fått noe i halsen.
– Ubehagelig?
– Ja, det stikker og klør.
– Da hjelper det vel ikke å sitter her og småkremte?
– Nei men det er så masse folk her.
– Jeg skjønner hva du mener. Blir litt ekkelt hvis du skal begynne å gurgle og harke.
– Ja, folk kommer hit lissom for å spise. Uhurm... uhurm…
– Men det høres ikke noe godt ut…
– Uhurm. Hrrrmm. Uhurm.
– Vent litt… hmm… ja, jo, jeg tror jeg har en idé. (Lener seg nærmere.) Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle.
– Ok, da prøver vi da…
– Ok. Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– BEETHOVEN!
– BACH!
En servitør kommer bort.
– Unnskyld, kan jeg hjelpe dere med noe?
– Nei da, vi krangler bare om hvilken komponist som er best.
– Ja, min venn her blir litt entusiastisk, skjønner du.
– Ooookay….
– BEETHOVEN.
– BACH! BACH! BACH! BACHHHH! Hurm, hurm. Ah.
– Bedre nå?
– Ja. Puh. Off. Å ja! Takk for hjelpen.
– Jo bare hyggelig. Jo, og så måtte jeg gå over til andre siden, men da oppdaget jeg at holdeplassen var stengt i den retningen. Og så…

lørdag 20. mars 2010

Fordi det var på TV

Lyskasterne svir i øynene. Du svetter oppe på podiet, prøver å vri deg bort fra de krevende kameraene, fra programlederens harde formaninger: ”Du kan ikke gi deg nå. Du har ingen rett til å ta fra ham denne muligheten.” Du er med på et TV-show, og din oppgave er å dele ut elektriske støt til en annen av deltagerne. Støtene blir sterkere og sterkere. Du hører stakkaren hyle av smerte, trygle om nåde, og til slutt blir han stille, men du fortsetter, fortsetter å gi støt, helt til det blir klart at det er livet om å gjøre, og likevel fortsetter du. ”Du kan ikke gi deg nå!”

Det kan høres ut som en variasjon over Milgrams berømte lydighetseksperimenter, bare at laboratoriet er byttet ut med et studio, og den autoritære forskeren i hvit frakk er byttet ut med en pen programleder. Heldigvis er det akkurat det som er tilfellet. Støtene var falske, mannen som hylte av smerte var en skuespiller, og ingen kom fysisk til skade. Alt var, i følge ABC Nyheter, en del av en dokumentar om realityserier. Formålet var å undersøke hvor mange som under stort nok press var villige til å ta livet av et annet menneske. Svaret var: Sjokkerende mange. Over 80%. Så mange at også du, kjære leser (og attpåtil meg, kjære skribent) burde ta en titt i speilet. Det kunne like gjerne vært oss.

Men i saken er det også en liten ironi. Studiene til Milgram ble i sin tid sterkt kritisert. Ikke av vitenskapelige, men av etiske grunner. Deltagerne ble ført bak lyset, rent ut løyet for. I tillegg til at løgn i seg selv er problematisk, ble de fratatt muligheten til å vurdere risikoen i det de var med på. Situasjonen var fæl, selvinnsikten de endte opp med var kanskje enda verre. Selv om selvinnsikt kan være et gode, er det ikke helt forskerens plass å plage andre mennesker "til deres eget beste." Det var i hvert fall konklusjonen i de reviderte retningslinjene for forskningsetikk, som kom i kjølvannet av blant annet denne diskusjonen.

Når man likevel kunne gjøre dette i dag, var det fordi det var i en dokumentarfilm, ikke et forskningsprosjekt. Det er i og for seg greit at filmskapere og forskere har forskjellige etiske regler. Men i akkurat dette tilfellet handlet det nettopp om TV-mediets effekt på folks moralske standarder. På samme måte som Milgram i sin tid behandlet folk grusomt, for å bevise hvor grusomme folk kunne være.

80% av befolkningen er, med høy sannsynlighet, både deg og meg. Resultatene burde få tilskueren til å se seg selv i speilet. De burde kanskje ha fått filmskaperen til å gjøre det samme.

onsdag 17. mars 2010

Spilt melk (prosa av noe slag)

Mine venner er enige om at det spilles alt for mye melk under det gjennomsnittlige norske måltid. Melk, som er en begrenset, om enn fornybar, ressurs, bør ivaretas bedre. Jeg har tenkt å bygge egne sølesikre melkeglass. Jeg er bare ikke sikker på hvordan det skal gjøres. Ikke ennå. Men jeg kommer nok på noe etter hvert. Jeg må bare gi meg selv tid. Det gjør jeg ved å ta den gamle kjellernøkkelen, og vri litt på strømmåleren. Det får nemlig strømmen til å gå baklengs i systemet, og jeg er et elektron. Jo mer tid jeg bruker på å nå frem til mitt mål, jo mer tid har jeg til å utvikle rare ideer. Mange av de innretningene du finner i et passe makabert hjem, er mine.

Presidenten har en gang uttalt, at for å bake sjokoladekake, trenger du et helt spesielt pulver som bare er få kjøpt i pappkartonger. Det holder ikke med vanlig sjokolademelkpulver. Det må være ekte kakaopulver, laget av de beste kakaobønner, og malt under hovene til esler som ikke kan ha noe annet navn enn Sigurd. På dette tidspunktet begynte presidentens tale til nasjonen å få et noe komisk skjær. Han hadde tidligere vært en ganske høyt respektert mann, men etter at han avslørte sine manglende kunnskaper om sjokoladeproduksjon, var det mange som begynte å lure på hva annet han heller ikke kunne.

De påfølgende granskningene, foretatt av noen privatpersoner og en hel bøling med journalister (jeg mener det bokstavelig, de var genmodifiserte kveg), avslørte at presidenten også manglet kunnskap innen følgende områder: Hundehold, fluefiske, sjakk, hvordan man styrer en nasjon, fransk femtenhundretallslitteratur, produksjon av blokkfløyter, hvordan man spiller på blokkfløyter, barneoppdragelse, og helt vanlig folkeskikk. Det var imidlertid ikke noe å legge vekt på i dette strålende fremtidssamfunnet, hvor man for lengst hadde lagt fortidens barbari bak seg. Altså vår samtids sivilisasjon, jeg er sikker på at vi på vår side ville kalt deres måte barbari. Men en av de fine tingene med dette fremtidssamfunnet, er at politikken kommer til å ha langt mindre personfokus. Svertekampanjer vil fortsatt finnes, men de vil være svært lite effektive. Når de ikke går av moten, er det fordi ingen i dette samfunnet vil gi avkall på århundrer med retorisk utvikling og nydannelse. For før dette skjer, rakk svertekampanjen, som kunst, å bli perfeksjonert. Men det skal man ikke gråte over.

tirsdag 16. mars 2010

Fanget av situasjonen

De som har greie på det, forteller at hukommelsen blir påvirket av hvor vi er. Jeg husker et morsomt lite forsøk som jeg leste om allerede på grunnfag, hvor deltagerne skulle ta på seg dykkerdrakt, hoppe uti et basseng, og pugge ett eller annet. Ved senere testing klarte de seg bedre tilbake i bassenget, enn på tørt land. Hukommelsen er bygget opp som et nettverk av assosiasjoner: En ting minner oss på en annen, som bringer oss til en tredje. Skal man lære seg noe, trenger man gode knagger å feste det til, og i omgivelser og situasjoner er det rikelig med slike knagger. Dette kan i seg selv være nyttig å vite. Jeg liker dessuten tanken på undervannspugging i vitenskapens navn.

Jeg opplever dette fenomenet når jeg trener, noe jeg har kommet i gang med nå siden i fjor høst.
Ikke noe veldig, bare sånn en gang i uka, jeg løper på et bånd, som en maskin prøver å rive bort under føttene mine. Og mens jeg løper hører jeg på lydbok. Det er nesten en forutsetning, for at jeg skal distrahere meg selv, for at jeg ikke skal begynne å telle sekunder. Kroppen min er ikke noe glad i å bli brukt. Den forteller meg at jeg skal stoppe, stoppe, stoppe. Hvis jeg prøver å parere med at det bare er tre, eller to, eller et halvt minutt igjen, sier den at det er likevel for mye, og på den måten blir sekundene lengre… og lengre… og lengre... og jeg blir nesten fanget i midten av et eneste sekund, og lurer på om jeg i det hele tatt vil komme ut igjen. På den måten funker det ikke, da holder jeg kanskje ut noen uker, og så finner jeg på unnskyldninger for å droppe treninga, og til slutt slutter jeg. Som, jeg tipper, at mange andre også gjør. Så jeg trenger noe å konsentrere meg om. Ikke bare musikk, for det går over i bakgrunnen, jeg trenger ord som jeg må følge med på, ord som interesserer meg, en lydbok.

Men meg og trening, greit det, hurra for meg. Poenget er at jeg knapt kan fortelle hva lydboka handler om. Ikke her og nå. Vel, det er krim, narkotika, Spania, Solkysten, en journalist. (Og altså, for den som måtte følge med, En plass i solen, av Liza Marklund.) Jeg husker de grove trekkene. Men når jeg sitter hjemme hos meg selv, er detaljene nesten borte.

I treningslokalet har jeg imidlertid oversikt. Historien, det som har skjedd før, karakterene, deres problemer og særegenheter, og stemningen i boka. Det kommer tilbake når jeg omgir meg med bestemte lyder og lukter, bestemte farger, bestemte apparater, og bestemte rutiner. Og ikke minst av impulser fra kroppen min. En god takt under føttene. Litt smerte i låret. En annen slags smerte i siden. Varme i kinnet og svette i panna. De forskjellige inntrykkene av pust. I munnen noe litt kjølig som passerer over tunga, nedover halsen noe sårt som møter, i brystet et press men også en tilfredsstillelse. Lungene har fått sitt. Og så ut med det igjen. Minnene fester seg til alt dette, hvert eneste av de intense inntrykkene, som om de var klister, og slipper ikke ut igjen. De blir fanget, av omgivelse og situasjon.

På mange måter blir tilværelsen på løpebåndet en tilværelse for seg selv, en lukket, liten verden. Hvis hukommelsen også ellers blir påvirket av hvor vi er, er vi kanskje alltid på tur mellom verdenene, mellom forskjellige tankesett, forskjellige væremåter, opplevelser som blir forskjellige fordi de står mot forskjellige baktepper, og det eneste som binder oss sammen er bevegelsen.

onsdag 10. mars 2010

Sandman og idelogiske briller

The Sandman Papers, en samling akademiske tekster om tegneserien Sandman, har en artikkel som sier at de tilsynelatende sterke kvinneskikkelsene i seriens nest siste historie i virkeligheten ikke symboliserer annet enn kvinnelig avmakt. Grunnen er først og fremst at de alle bare er brikker i et komplisert spill satt i verk av Drøm, seriens mannlige hovedperson. Artikkelen legger også vekt på mer spesifikke momenter. Hevnersken Lytas raseri er for eksempel som det blir påpekt knyttet til hennes moderskap, og fremstilles dermed innen en av de få rammer hvor bildet av en rasende kvinne ikke bare er godtatt, men nærmest forventet, av den mannsdominerte kulturen. Heksa Larissa ser en stund ut til å ha overtaket på sin tidligere elsker, men må til slutt innrømme at også hun har blitt brukt. Selv furiene må til slutt bøye av når Drøm storesøster Døden ber dem ryke og reise. Og Døden er der bare fordi han ikke har gitt henne noe valg.

Vel, ja. Jeg går ut fra at man kan se det på den måten. Dette er slett ikke alt som er å si om den serien, men det er nok én, blant flere, ting man kan legge vekt på. Og jeg utelukker ikke at analysen kan ha noe for seg. Fra mitt eget fag vet jeg at stereotypiske forestillinger kan være robuste, og vanskelige å få øye på, jeg vet at selv velmente forsøk på å bryte med stereotyper kan ende med å stadfeste dem i stedet. Jeg har det inntrykk fra fag og forskning, at folk ser ut til å ha en preferanse for å se dem bekreftet. Men faget mitt er ikke litteraturvitenskap.

Jeg sitter derfor igjen litt i villrede når jeg forholder meg til sånne analyser. Jeg vet for lite om litteraturkritikk, for lite om den akademiske tradisjonen som nettopp går på å avsløre stereotyper i kulturen, som går på å lese en tekst og vise, med eksempler, at den kan se grei ut på overflaten, men i virkeligheten er en gjenfortelling av den dominerende kulturens verdensbilde. Jeg er ikke en gang sikker på om det egentlig er en tradisjon for det. Jeg skulle gjerne ha visst hvilket navn den i så fall hadde, og hvilke metoder man benyttet seg av; min egen erfaring med å fortolke noe er at det ofte er så mangetydig at hva som helst egentlig kan bevises. Jeg skulle gjerne ha visst hva som skulle til for å ikke få den dommen over seg. Kanskje jeg har noen informerte lesere som kan hjelpe? Eller kanskje flire litt av at jeg i det hele tatt bryr meg… Jeg vet ikke, jeg liker bare ikke når det er ting som berører meg som jeg ikke har oversikt over.

I den grad noe eventuelt måtte kunne reduseres til en repetisjon av stereotyper, er det på en måte problematisk. Kanskje ikke først og fremst i ideologisk forstand. Jeg synes tross alt man skal være forsiktig med å fortelle andre hva slags budskap de får lov til å formidle i sin kunst (selv om jeg ikke synes man skal gå av veien for å kommentere noe hvis man er uenig i det). Jeg synes også man skal være forsiktig med å gjøre moralen-i-soga til det sentrale i en fortelling, da blir resultatet som regel pussig. Det problematiske er mer estetisk: Det blir rett og slett bedre kunst av det når man sørger for å styre klar av gamle klisjeer. Eller kanskje man kan si at det estetiske og det ideologiske, akkurat når det kommer til stereotyper, går i samme retning.

onsdag 3. mars 2010

En glassbro i flere etasjer

Fra en bussholdeplass jeg pleier å sitte på, ser jeg en glassbro i flere etasjer. Det vil si at det er to høye bygninger, med glassbro mellom hver etasje. Eller kanskje det ikke heter glassbro da, bare at korridorene har gjennomsiktige vegger. Det ser litt sånn ut. Akkurat sånn, egentlig, jeg kom jo på at Oslo er lagt inn på gatevisning. Uansett er det morsomt å se når det går noen mellom flere etasjer samtidig. Over eller under hverandre, ofte i ulike tempo, noen ganger hver sin vei. Det kan ikke være noen samordning mellom dem. Det er lite trolig at de vet om hverandre, eller i det hele tatt tenker på hverandre. Men sett utenfra er de i samme bygning; i samme verden. Sånn som her. Jeg bor i en bygård og har naboer både over og under og til begge sider, og det er mer gips og litt treverk, enn den fysiske avstanden, som gjør leilighetene våre til atskilte, særegne steder. Sett innenfra. Sett utenfra er vi rader og kolonner med vinduer, noen mørke, andre lyser det i. Når jeg selv titter ut på de andre gårdene, ser jeg stuer og vinduspynt, og tv-apparater i hver etasje. Ofte på akkurat samme sted, som en søyle av fjernsendte bilder. Noen ganger blinker skjermene i takt, et tegn på at alle har på det samme. Andre ganger er bildene forskjellige. Og begge deler er på hver sin måte fint.

fredag 26. februar 2010

Bedre her enn i Pisa

Det kom et brak, og alle i butikken skvatt. En litt for stor stabel handlekurver hadde gått i gulvet.

"Bedre her enn i Pisa," mumlet jeg.

"Unnskyld?" spurte personen bak kassa.

"Bedre her enn i Pisa," sa jeg litt høyere.

"Det var godt tenkt."

Og det er alltid hyggelig når en litt lang og eksentrisk tankerekke blir plukket opp av andre. Men like etterpå ble jeg stående med følelsen av at jeg hadde ropt til henne. Ikke bare snakket litt høyere, men ropt. Jeg så tilbake på hennes reaksjoner, på folk rundt meg, og kom frem til at det neppe hadde skjedd, for alt virket ganske normalt, ikke som om noen hadde gått fra konseptene under fredagshandelen.

Litt psykologisk matematikk lot meg rydde opp i hukommelsen. Til en og samme hendelse hadde jeg knyttet: En høy lyd som alle skvatt av, meg selv som snakket, meg selv som hevet stemmen. Det burde være lett å holde rede på. Men hukommelsen funker, som vi lærer alt på grunnfag, ikke helt som et arkivskap. Den er mer som et nettverk av assiasjoner, som vi henter frem ved behov og rekonstruerer til et større bilde. Og av en eller annen grunn må altså "Martin som roper til uskyldige" ha vært lettere å forestille seg enn at "noe plutselig velter, og rett etterpå snakker Martin i en ganske vanlig stemme".

Uansett, så konkluderte jeg med at jeg hadde klart å danne meg mitt eget, lille falske minne. Jeg pakket ned de siste grønnsakene, og så meg over skulderen etter misbilligende blikk, for å være helt på den sikre siden.

torsdag 25. februar 2010

Internett og hodene våre

Jeg lurer på om vi som bruker, eller utgjør, dette internettet, har noen full forståelse av hva det egentlig er. Jeg har følelsen av at det er noe i det med språk. Noe med kommunikasjon, i ulike medier, med hvor mye som blir det samme på tvers av svært ulike former, noe jeg tror kan si at forteller meg noe ganske uvant, og litt skremmende og spennende, om hvem jeg selv er. Hva jeg selv er. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fått samlet tankene mine ordentlig omkring det. Men jeg fikk en anelse da jeg begynte å bruke twitter-kontoen min.

Som nye ting på data ofte er, var de første dagene både overveldende og suggererende, og det satte preg på bevisstheten min. Du vet, som med Tetris. Du har spilt alt for mye Tetris, og så ser du ut av vinduet: Husene har blitt Tetris-brikker. Du ser på frokostbordet: Hvis du lirker majonestuben inn akkurat der, mellom brødkurven og leverposteien, får du en perfekt linje. Det setter seg. I hodet. Trenger inn i den delen av hjernemaskineriet som organiserer inntrykk og impulser.

Det hjalp vel også at jeg hadde en middels kraftig omgangssyke den første dagen. (Også på bursdagen min, da, sukk.) Kroppen min oppførte seg feberaktig, selv om temperaturen var normal. Mye av ettermiddagen lå jeg og halvdøste. Og det var da jeg fikk opplevelsen av at halvsøvnetankene mine ble plukket opp og kommentert, i ruter med små hoder ved siden av, og at jeg i min tur besvarte dem. Jeg drømte twitter. Ikke om twitter; jeg hadde drømmer på twitterformat. Jeg sier det i kursiv for å understreke hvor sært det var. Det var ekkelt og fascinerende. Som om internett hadde funnet veien inn i hodet mitt.

Dagen etter, (ikke lenger siden enn i går,) var jeg småfrisk igjen, og fikk tenkt mer utfyllende over det med formatet. Jeg hadde også begynt å skjønne mer av twittermekanikken. Ting jeg ikke hadde forstått fra utsiden, men som ble tydelig da jeg stakk foten i vannet. Hva det vil si at jeg, på min egen twitterside, plukker opp biter av samtaler, som foregår delvis innenfor og delvis utenfor det utvalget av twitter-stemmer jeg selv har definert. Og at det er på samme måten for alle andre. Måten vi lager samtalekjeder på.

Det minnet meg om noe som skjedde for flere år siden. Jeg var i begynnelsen av tyveåra, avstandsforelsket, og nesten like keitete rundt det som i dag, jenta kjente jeg gjennom nettet. Jeg hadde også nettopp oppdaget msn, og hadde fortalt om det der, til folk fra samme forum. Så kom den dagen hvor jeg tenkte søren heller, nå forteller jeg det, og samtidig som jeg fomlet for å betro meg til den utkårede, holdt jeg de andre orientert, i et annet vindu, om hvordan det gikk. ”Nå har jeg fortalt det. Nå venter jeg på svar. Nå svarer hun.” Og det slo meg allerede da at denne situasjonen kunne ikke ha funnet sted i noe annet medium.

(Jeg ser det for meg.

- Du, jeg har sett på deg en stund.
løpe tilbake til vennene mine
- Nå har jeg sagt det!
løpe tilbake til jenta
- Og jeg synes du er veldig pen!
tilbake til vennene mine
- Nå er det i hvert fall ingen vei tilbake!

Hadde jeg prøvd, ville samtalen antagelig sluttet der. Man kan jo håpe, på en skånsom måte.)

Noe av det samme skjer på twitter, bare mye mer komplekst. På msn hadde jeg flere atskilte samtaler samtidig, og de var løpende, altså, vi svarte hverandre øyeblikkelig, og det gjør noe med samtaledynamikken. På twitter er samtalene litt mindre løpende, det kan gå timer mellom replikkene. De er også en god del mindre atskilte. Man kan i teorien se alt som blir sagt i hele verden (bortsett fra det som er sperret). Men i praksis vil man først og fremst følge med på, vel, de man følger med på. Man vil også få med seg en del, men litt mindre, av hva disse menneskene sier til andre, enda litt mindre av hva slags samtaler disse andre er involvert i, og så videre. Det vil til syvende og sist si at hver person sitter i sentrum av sin personlig definerte samtaleverden, og får med seg en del av det som skjer andre steder i samme verden, men lite av det som skjer i utkanten. Men ting som skjer i utkanten kan også sende bølger helt inn til sentrum.

En matematiker eller nettverksviter kunne sikkert forklart dette tydeligere. Poenget er at samtalesituasjonene virker så merkelige når jeg først tenker over dem. Parallelle samtaler har alltid eksistert, løpende samtaler har alltid eksistert, det spesielle med msn er kombinasjonen, som bare blir sprø hvis man forestiller seg den utenfor nettet. Twitterformatet ligger for så vidt nærmere virkeligheten. Det er mer som å være i en matsal. Man hører det som skjer på sitt eget bord, og hvis noe er interessant på nabobordene får man det ofte med seg. Forskjellen er at de andre på bordet ditt, fra sitt eget synspunkt, sitter på litt forskjellige bord igjen, men først og fremst, at matsalen er nesten ufattelig stor. Hvor mange er det på twitter nå? Millioner? Og alt skjer samtidig.

Og likevel er det lett å komme inn i. For meg og for mange andre. Man snubler seg frem, men lærer forbausende fort. Det faller seg så naturlig at man nesten må spørre seg om det ikke tross alt er naturlig (i den grad naturlighet er et meningsfullt begrep). Kanskje er det ikke vi som innretter oss etter nettet, men tvert i mot nettet som har innrettet seg etter oss. Kanskje de kommunikasjonsmønstrene som oppstår, nettopp er de som faller mest naturlig. Jeg mener, ut fra hvordan mennesker alltid har kommunisert.

I så fall betyr det at vi må se på internett som en slags utvidelse. En utvidelse av oss selv og hvordan vi er skrudd sammen. Men på den andre siden av dette, blir vi da selv en slags utvidelse av internett. Som i mine feberdrømmer, har nettet faktisk har funnet veien inn i hodene våre. Eller kanskje det er der det hele tiden har vært. At det ikke er datamaskinene våre som er koblet sammen i et nettverk, men hjernene våre, at datamaskinene bare er mellomleddet. Og at sammenkoblingen – fellesskapet og utvekslingen – som skjer på nettet slett ikke er noe nymotens og rart, men tvert i mot noe ganske så gammelt og ganske så menneskelig.