34 spørsmål om arbeid, vennskap og sex

Noen ganger kan det bli litt travelt oppi hodet. Man prøver å holde på for mange tanker samtidig. Ingen av tankesporene lar seg avslutte eller legge bort, de blir bare værende sånn i utkanten av bevisstheten, side om side, hvor de dulter borti hverandre og ber om oppmerksomhet, og man bruker innmari mye krefter bare på å huske alle sammen og får ikke så mye igjen til å finne svar på noen av dem.

Jeg har lært meg å kjenne igjen akkurat den stressfølelsen, sammenlignet med alle andre slags stressfølelser. Det kjennes ut som en slags varme øverst i panna (spør meg ikke hvorfor). Og når jeg blir oppmerksom på det vet jeg at jeg trenger blyant og papir. Og så raser det ut med alt jeg har gått rundt og grublet på, og jeg blir sittende med en så lang liste at jeg ikke synes det er rart jeg har vært sliten.

En fysisk følelse av lettelse tar meg, og den betyr ofte jeg har kommet ca halvveis.

Stort sett har det dreid seg om ting jeg må få gjort, på kort sikt og lang sikt. Betale den regningen. Lage pølser til middag. Skrive en roman. Men nå om dagen, når jeg står midt i én stor forandring i livet (arbeidstrening), og prøver å sette fart i en annen stor forandring i livet (et mer aktivt sosialt, seksuelt, og muligens romantisk liv), har det også vært fullt av spørsmål jeg gjerne skulle ha besvart.

Jeg har et annet sted på nettet hvor jeg pleier å skrive ned sånne spørsmål, og sitter ofte igjen med temmelig gode svar, men nå har spørsmålene kommet raskere enn jeg har klart å skrive, og blitt sittende fast på vei ut så jeg ikke har visst hvor jeg skulle begynne. Så jeg satte meg ned for noen dager siden og prøvde å lage en liste, hvor jeg bare formulerte spørsmålene for egen lesning, uten å ta med noe særlig kontekst eller noe.

Det ble 34 spørsmål, så det er ikke rart jeg har vært litt sliten.

Jeg har lyst til å legge ut hele lista, mer eller mindre sånn som den er. Eventuelt føye til noen setninger kontekst og forklaring, men ha en regel om ikke mer enn et par. Det betyr at det kommer ut ganske uredigert tankemateriale, og noe av det har å gjøre med seksualitet, så jeg vil legge til et SELVUTLEVERINGSVARSEL i tilfelle ikke alle jeg kjenner har lyst til å lese så mye av dette (og litt fordi jeg er flau over det selv).

Jeg tror jeg gjør det først og fremst å vise frem litt av hvordan hodet mitt ser ut på innsiden. Og litt for å oppbevare det et annet sted enn i hodet.

Men hvis det er noen som vil svare på et spørsmål eller to så vær så god. Eller kanskje si noe om trekkene de har felles... Mange av dem handler om rigid eller bokstavelig tenkning, eller om at jeg begynner å forstå elementene i å forholde meg til andre, men ikke har erfaring til å skjønne hvordan de henger sammen. Jeg blir lett forvirret av ting med bevegelige deler.

1. Hvor mye må man være der for noen for å være en god venn? (Kontekst: Jeg har, forholdsvis ofte, et behov for å være alene med meg selv som er såpass sterkt at det koster meg mye å ha noe særlig kontakt med andre. Hvis jeg overser det behovet mer enn et par ganger kommer jeg til å være engstelig og urolig i en god stund fremover)

2. Hvor alvorlig må behovet til en venn eller partner eller noe være for at jeg ikke kan avslå selv om jeg trenger tid alene veldig?

3. Hvor bokstavelig mener andre det når de sier at de slipper alt de har i hendene for å være der for vennene sine?

4. Hva slags grenser kan man ha for seg selv om man er eneste person i nærheten under en alvorlig krise?

5. Hvor mye kan jeg på eget initiativ tilby meg å stille opp for noen før det betyr at jeg har gitt dem falske forhåpninger hvis jeg senere møter en grense eller begrensning?

(og så en brå vending til):

6. Hva slags seksuelle opplevelser er det egentlig jeg søker?

7. Hvilken rolle spiller det å ha et sosialt nettverk når man søker etter mer uforpliktende former for sex?

8. Hvordan blir man kjent med folk?

9. Hva vil det si å bli bedre kjent med noen man er tiltrukket av før man sier at man er tiltrukket av dem og tiltrekningen er der, men det er ikke på grunn av tiltrekningen man blir kjent med dem? (Kontekst: Jeg har forstått og er helt enig i at det er påtrengende å bringe tiltrekning på bane for tidlig. Man må bygge en viss grad av forbindelse først. Og for å bygge en god forbindelse må man ha mer enn bare ett mål for øye, det blir ingen god forbindelse hvis man ikke er interessert i personen som person. Så problemet mitt har vel å gjøre med å ha flere tanker i hodet samtidig. At tiltrekningen min er der, og er med å styre meg, men den er samtidig ikke det eneste som styrer meg. Og jeg prøver å forstå hvilken rolle den har.)

Her får jeg et innspill fra DISCLAIMERGNOMEN: Noe av poenget, Martin, er at det å bli kjent med noen ikke er en sjekkliste av oppgaver du få unna før dere ender til sengs. Men likevel sitter du her og snakker om det på en ganske så skjematisk måte. Så kanskje problemet ditt har å gjøre med det?

På en måte, ja. Men jeg tror det vil bli bedre med erfaring... akkurat nå prøver jeg å lære meg de sosiale ferdighetene. Etterhvert som de får bedre flyt på seg fungererer de nok på en mindre skjematisk måte.

DISCLAIMERGNOMEN: Dette ble mer enn noen setningers tilføyelse Martin.

Til gjengjeld har det noe å si for de neste par spørsmålene på lista også.

10. Hva vil det si å gå på faste aktiviteter for å møte flere folk som en måte å øke sjansene for å finne noen å ligge med, samtidig som det ikke er for å lete etter partnere jeg går dit?

11. Har typen av forbindelse man bygger noe å si for hva den andre oppfatter at man er ute etter... jeg tenker kanskje særlig i definerte sjekkesammenhenger, som nettsjekking... kan det bli oppfattet som om jeg søker etter noe mer seriøst enn jeg gjør dersom spørsmålene jeg stiller går på mer personlige ting, og gjør det i så fall at jeg gir falske forhåpninger?

12. Hva vil det si å bli kjent med noen som person?

13. Hvordan eskalerer man flørtingen uten at det blir for brått eller påtrengende?

14. Hvordan nører man opp under småprat lenge nok til å vite om samtalen får sitt eget liv eller ikke? Hvordan lytter man oppmuntrende?

15. Hvordan starter man opp igjen en chatsamtale med noen man er i gang med å bli kjent med? (Altså en samtale hvor man sender korte meldinger til hverandre etter tur, men hvor samtalen har stanset for eksempel fordi man har sagt god natt?)

16. Hva er vanlige normer for turtaking i samtaler på chat?

17. Hvis jeg ser etter noe "ikke veldig seriøst", hva er det jeg ser etter i stedet?

18. Hvordan kan jeg uttrykke at det kommer an på person og situasjon og hvordan det utvikler seg uten å være en sånn som forleder andre med falske forhåpninger? (Bakgrunn: Jeg har sett eksempler på og omtaler av sånne folk som sier "så får vi se hvordan det går" eller "jeg vet hva jeg leter etter når jeg finner det" som en taktikk for å holde noen gående på falske forhåpninger... jeg har ikke lyst til å være en av dem.)

19. Er det noen det ikke kommer an på person og situasjon for? Er det noen som vet hva de leter etter før de finner det?

20. Hva er forskjellen på å ha partnere som ikke er kjærester og det å behandle partnere som en bekvemmelighet?

(Jeg lurer på om jeg har funnet svaret på spm 18-20, særlig 20, mens jeg har skrevet dem om for publikasjon – jeg tror det har nettopp å gjøre om å holde noen gående på falske forhåpninger? Jeg tror det også ligger under at jeg er flau over å ønske meg partnere som ikke er kjærester... det har jeg vært fra jeg begynte å skrive om det... men folk sier at det er mer normalt enn jeg tror.)

21. Er det galt å definere det jeg leter – og ikke leter – i form av noen parametre? Heller enn "kjærester, venner, elskere" osv ha en formening om for eksempel hvor mye nærhet jeg føler for å dele, hvor tett innpå hverandre jeg føler for å komme, hvor mye vi kan og skal stille opp for hverandre... (Hvorfor lurer jeg på om dette er galt? Fordi parametre føles kaldt, teknisk, mens mennesker som står en nær skal behandles med varme.)

22. Kan jeg si at jeg er åpen/nysgjerrig på forskjellige seksuelle aktiviteter samtidig som jeg har noen absolutt harde grenser – er "åpen for mye" det samme somi "åpen for alt"?

DISCLAIMERGNOMEN: Nei, Martin, det er det ikke. Nå tenker du fryktelig rigid.

Ja, jeg er litt redd for undertekster jeg ikke kan overskue.

23. Hvorfor føles det som jeg gjør noe galt når jeg har personlige grenser?

24. Har jeg alltid hatt sånn problemer med grenser? (JA, og verre før enn nå.)

25. Hvordan oppdager jeg de sosiale og profesjonelle nettverkene jeg trenger for å få ting jeg skriver mer ut i verden?

26. Hvordan bidrar jeg til dem, gjør en innsats, kommer inn i dem, uten å være en som bare bruker dem?

27. Hvordan forholder jeg meg til at andre der har gjort enn større innsats/har større tilhørighet der enn meg?

28. Hvordan gjør jeg noe annet enn det alle andre har gjort før? (Dette spørsmålet forstår jeg ikke helt hva betyr. Men det står på lista mi.)

29. Hvordan kan jeg skrive om noe mer enn min egen navle, når jeg er så redd for å gjøre ordentlig research?

30. Hva vil det si å gjøre research?

31. Hvordan beveger jeg meg i sosiale og profesjonelle nettverk når jeg er så redd for å vise tilhørighet?

32. Hva er nyansene mellom det å prøve å fikse alt som er galt i verden, og det å være en passiv tilskuer til alt (og dermed medskyldig)?

33. Hva med folk som ser ut til å si at det å ikke prioritere deres sak er likeverdig med å være en passiv tilskuer til alt? De som sier at "det er alltid en eller annen unnskyldning", som om det at jeg har andre ting jeg må gjøre eller at må ta vare på meg selv er unnskyldninger... forstår jeg de menneskene riktig?

34. Hva når forskjellige mennesker har forskjellige saker, og alle sier at "det er alltid en unnskyldning", og jeg opplever det som sant fordi jeg har vansker med å abstrahere?

Og det var de 34 spørsmålene. Nå må jeg bare skynde meg å få dem ut på nettet før jeg føler trangen til å føye til noe mer.

Et nytt innlegg om sex

Jeg forstår meg ikke noe særlig på sex.

 

Jeg mener, jeg har jo hatt det, jeg vet jeg liker det… jeg liker det veldig godt, og ikke bare for kriblefølelsen nedentil, det tiltaler meg også estetisk. Som en fredfull utsikt, en avsindig symfoni, et måltid med fremmedartede smaker og teksturer, alt sammen i ett, men… men…

 

alt det der henger bare og flagrer, løse tråder, jeg forstår ikke hva som knytter det sammen for meg

 

forstår meg ikke på lengselen som legger seg inntil den mentale grunnlinja, murrer i bakgrunnen så jeg venner meg til den og lever godt med den. Forstår meg ikke på frustrasjonen som blusser opp en gang i blant, når jeg kommer på at noe – ett eller annet – finnes. Hva for noe "noe" er det jeg lurer på, hva er det jeg ikke har, som jeg vil ha?

 

Sex, så klart, med flere enn bare meg selv. Jeg har kommet så langt, men så stanser det ved detaljene. Som for eksempel med hvem, hvordan, under hvilke omstendigheter.

 

det personlige nivået, man blir jo berørt av det. Det er ikke bare fingrene og tunga og de private delene som berøres, på innsiden er det også berøring. Sinn, sjel, følelser, berøring av selvet, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, psykologisk eller metafysisk.

 

Forstår meg ikke på hvor langt inn jeg vil berøres Hvor langt inn jeg våger å berøre andre. Fomlepave, kløne, som å gå med full oppakning mellom to vaklevorne reoler av glass. Og dessuten gammel bagasje.

 

Jeg klarer ikke formulere noe så enkelt som at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, vel, jeg klarte det nå, men det tok meg tre hundre ord, jeg klarte det ikke uten ekstraordet "helst", og hva vil jeg ha i stedet? Der kommer det ennå ikke noen ord.

 

Der ligger jeg langt bak mitt eget språk, jeg må bare gape og gape som en gullfisk.

 

Det kan vel sammenfattes med ordet vilje, et spørsmål om hva jeg vil – med denne seksualiteten som jeg har arvet fra alle disse menneskene, pelsdyrene, fiskene og så videre som har gått før meg, sprut for sprut.

 

Denne viljen. Det satt langt inne å innrømme at jeg hadde en seksuell vilje – at også det var – en del av meg – men nå har jeg tråkket over den terskelen. Og hva ser jeg?

 

Jeg aner nesten ikke. Jeg klarer endelig å holde frem denne viljen og se på den, men nå forstår jeg ikke hva jeg ser. Det blir det neste jeg må finne ut av. Jeg lurer på hvor og hvordan jeg skal begynne?

 

Så lenge jeg ikke forstår og ikke kan formulere så mye som en flik av min egen vilje, er det vel ikke rart det må tilfeldigheter til for at jeg skal havne i senga med noen som helst andre enn meg selv.

Om selvutlevering, vilje, og rumpehår

Vel, så gikk det bra. Jeg kunne legge ut på bloggen om mine seksuelle lengsler uten at noe som helst fælt skjedde. Leiligheten min ble ikke invadert av en ubestemmelig freudiansk masse som ville legge seg rundt meg som et hvitt blodlegeme, som en makrofag, inkorporere mitt innerste vesen gjennom en grønn, muggen og hårete cellevegg, og fortære først ansiktet mitt og så alt. Vel, det får meg til å tenke mer på rompehår enn på kjønnshår, så kanskje ikke direkte freudiansk likevel.

Jeg fikk heller ikke noen svar fra irriterte lesere som utbrøt "ææææsj, har du en PENIS! Da ligger den sikkert der nede og marinerer i daggamle rester av urin." eller: "Her trodde vi du var en belest og intelligent fyr, og så viser det seg at du bare er en ubestemmelig freudiansk masse av basale drifter. Med rompehår og mugg."

Det minner meg forresten om noe annet som ikke skjedde en gang. Jeg ble så overrasket over at det ikke skjedde at jeg husker det flere år senere. Jeg kunne faktisk gå frem til kassa i en bokhandel og spørre om en bestemt bok, jeg kunne til og med si navnet på forfatteren, og hun som sto i kassa klatret IKKE opp på disken og begynte å skjelle meg ut med ville øyne og spytt i munnvikene for at jeg var så innbilsk å tro at den forfatteren kunne være noe for meg.

(Det dreide seg om Torgrim Eggen og boka hans Manhattan. Men jeg kjøpte den som gave, så det er ingen grunn til at dere som leser bloggen heller skal bli sure på meg.)

Jeg er... i virkeligheten en ganske lukket person. Folk vet det ikke, for jeg gjør så stort vesen av meg selv. Og jeg kan finne på å utlevere mye rart. Mye privat, men ikke så mye av det jeg selv opplever som viktig. Man kan si jeg er så lukket at det ikke en gang synes på meg at jeg er lukket...

Jeg har vrangforestillinger om at det ligger en os av noe uappetittlig over følelsene mine, ønskene mine - nei, jeg må gå dypere: Selvet mitt, viljen min. At jeg presser meg innpå bare ved å være i rommet, som en uvelkommen omfavnelse fra en med dårlig ånde som er svett og peser etter en joggetur. Eller som å plukke opp en muggen hårball ut av der du vet.

- så kommer jeg til et hull i tankerekka når jeg skal si akkurat hvorfor disse forestillingene gjør meg ikke åpen. Det vil si beskrive hvorfor akkurat disse forestillingene får meg til å holde akkurat disse tingene tilbake, når jeg villig utleverer så mye annet. Det kan hende jeg holder beskrivelsen av det tilbake for meg selv.

Men altså selvhevdelse, tilstedeværelse, vilje - på enkelte områder. Det personlige, intime. Og det sosiale. At noen vil treffe meg. Å høre til noe sted. Når jeg først hevder, vil, så gjør jeg det på ikke så hensiktsmessige måter. Aggressivt eller klossete. Mindre av førstnevnte etterhvert som jeg modner til. Og når jeg får sjansen får jeg det til å virke som det bare skjer av seg selv, at jeg bare lar meg rive med av omstendighetene.

Så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt et ikke så hendelsesrikt sexliv. Jeg mener, hvis jeg bare stiller meg opp på gulvet og håper. Og så er det attpåtil gulvet i min egen stue, fordi det jo er ganske sjelden jeg går ut. Jeg skjønner også at hvis nå noen skulle komme bort til meg så oppmuntrer jeg dem kanskje ikke med den hektiske formidlingen av at "ikke se på meg, jeg bare står her jeg, jeg har ikke lyst til noe, men så kommer nå en gang disse omgivelsene og river meg med". Tvert i mot virker nok det ganske avvisende.

- og så trekker de seg vel unna igjen. Det kan se litt ut som når noen rygger unna som om jeg skulle være noe uappetittlig og rumpehårrelatert noe... ah, det er kanskje DER jeg har fått akkurat den lille vrangforestillinger 

Om sexlivet mitt

Jeg husker – noe av det tidligste jeg hørte om samleie var at det kunne virke som en rar ting å gjøre, men for de voksne kunne det være en veldig hyggelig ting. Jeg tror det sto i kroppen min-boka til Trond Viggo… Samtidig pleide jeg å fantasere opp lange føljetonger i hodet mitt da jeg var liten. Ting skulle stemme, plottet skulle henge sammen. Men på et tidspunkt ville jeg at hovedpersonene mine skulle stifte familie, og da slet jeg mye med å finne ut hva som skulle motivere dem til noe sånt.

Til slutt ga jeg opp og lot det skje ved et uhell. Mannen gikk rundt i leiligheten og kom til å snuble sånn at han landet rett over damen, og havnet inne i henne. Ved et uhell. Sånn kunne jeg tillate at alle barna kom til verden.

Man kan få mye rart for seg som liten, men det plothullet jeg forteller om nå har jeg ikke helt blitt kvitt som voksen heller. Man lærer jo med tiden at det fins nærliggende og plausible grunner til å ville overlate eget kjønnsorgan i noen andres varetekt for en stund. Men selve viljeshandlingen, grensekryssingen, har jeg hatt tungt for å se for meg. Særlig tungt for å identifisere meg med den.

Det følger et SELVUTLEVERINGSVARSEL her, og et lite VARSEL OM AT ORDET SEX BLIR NEVNT også. Mest for min egen sinnsro sin del, jeg klarer ikke holde helt styr på hva man snakker om i godt selskap og ikke. Derfor lar jeg jo for det meste vær.

Men altså så har jeg hatt tungt for å se meg selv som en mulig seksuell aktør.

– som ungdom fantaserte jeg mye om den emosjonelle barrieren. Kjønnsorganer kom ikke noe særlig i bruk. Det gikk på det første kysset, den første kjærlighetserklæringen. Jeg brukte de fantasiene som innsovningsteknikk, så mye gikk jeg opp i dem. I mange år fikk jeg ikke sove før jeg klarte å forestille meg en jente som ad omveier fikk vite at en gutt var avstandsforelsket i henne – og som gjengjeldte det, og så kysset de – og så fulgte jeg ikke fantasien lengre enn det. Og da mener jeg ikke bare det seksuelle. Jeg hadde ingen forestilling om hva kjærester faktisk skulle gjøre sammen.

Det var en periode med vonde og sterke følelser – på avstand – for både den ene og den andre i omgangskretsen, som hovedsakelig betød på skolen. Jeg pleide å tenke på det som avstandsforelskelser, men jeg vet ikke helt lenger. Jeg vet jo ikke hvordan det føles for andre. Skrekkblandet fryd, tror jeg, men det har vært så mye skrekk og så lite fryd i det for meg.

– såpass at de gangene jeg tross alt har hatt kjæreste har jeg begynt å tvile på mine egne følelser fordi skrekken ikke var der mer. Opp mot den har alle de andre følelsene virket matte, uekte.

I fantasien skulle det skje ad omveier. Helst ved uhell. I virkeligheten har det skjedd – et par tre ganger – med overlegg. Men det har jo kostet. Første gangen jeg sa til noen at jeg, vel, tenkte veldig veldig mye på henne, så anstrengte jeg meg så hardt at jeg opplevde fysiske lammelser etterpå. Virkelig. Fingrene mine ble stive og numne etterpå, jeg klarte ikke å bevege dem. (Hun likte meg også.)

– som etter hvert voksen, i begynnelsen av 20-åra, ble jeg helt opphengt i tanken på tilfeldige seksuelle møter. Jeg hadde noen forhold bak meg, og en del samleier innenfor de forholdene. En dag ville jeg prøve på det med forhold på nytt. Men det med sex uten noe forhold i det hele tatt tok en veldig plass oppe i hodet mitt. Som noe jeg ville nesten aller mest i verden, men så skjedde det meg aldri. Jeg forstod ikke hvorfor det ikke skjedde.

Jeg lurte på om det skyldtes en eller annen avgjørende mangel, en forferdelig mangel. Det hadde en veldig makt over meg. Det var et stort plothull i alle forestillingene mine om det.

Det sitter langt inne for meg å snakke om det seksuelle. Ellers i verden liker jeg jo nesten å utlevere meg selv. Men når jeg skal snakke om seksuelle følelser – ønsker – fryser jeg, ordene dukker ikke opp, tanken klarer ikke å samle seg. Jeg må ty til omveier. Omskrivinger. Plothull.

Vel, mindre det siste året. Jeg skriver jo dette. Jeg tenker ikke på å gjøre det anonymt. Disclaimergnomen får ikke mer av meg enn et lysende rødt selvutleveringsvarsel i begynnelsen. (Og han slår seg til ro med det, sitter der i hjørnet og tygger på det som et kjøttben.) Jeg kjenner ordene komme, akkurat de ordene jeg trenger, enda lettere enn jeg trodde da jeg satte meg ned med det for et førsteutkast siden.

Lettere enn med noe jeg har skrevet på lenge, faktisk. Skal vi se hvordan neste avsnitt går?

Jeg har lyst på litt sex snart. Se… flere ord trengte jeg ikke. Jeg har den samme gamle lysten på mer eller mindre tilfeldig sex, og helst ikke noe fast forhold. Og jeg har skrevet flere avsnitt om hvorfor. Men de tar jeg ikke med, for jeg skjønner mens jeg sitter her at det ikke er noe jeg egentlig trenger noe forsvar.

Ro deg ned Martin, sier Disclaimergnomen. Sist du la ut de ordene på nettet tolket noen det som en kontaktannonse. Ja, svarer jeg, og det førte oss etter noen omveier til sengs. Jo, men likevel. Det var i en helt annen sammenheng. Dette er bloggen din. Bolig for ditt litterære jeg. Ikke noe simpelt sjekkested.

Ok. Om jeg sier at det ikke bare handler om sexlivet mitt i grunnen. Dette innlegget er ikke bare noe jeg skriver for å øve meg opp til å snakke om det. Det handler om å finne ut av verden sånn generelt. Jeg hadde en veldig hullete bevissthet en periode. Store felter av tåkelagt verdensbilde. Og hva mener jeg med tåkelagt verdensbilde? Det jeg ikke forstår, har ord for, en gang klarer å tenke på.

Ikke så mye på grunn av angsten og selvbildet som har hengt over meg seksuelt, for jeg snakker om helt andre slags områder. Jeg har ikke forstått – kroppssansene, for eksempel, har ikke kjent forskjell på når jeg er sulten, sliten, eller for varm. Eller forskjell på forelskelse og panikk. Har ikke forstått meg på studieteknikk, ikke skjønt hvordan andre har klart å ta notater eller lese lekser. Har ikke forstått meg på tekstiler, kunne ikke om jeg hadde fått betalt for det sagt forskjellen på en bukse og en annen så lenge de hadde samme farge. Har ikke forstått meg på musikk eller poesi – forstår meg fremdeles ikke på billedkunst.

Og så har jeg plutselig funnet en nøkkel – det virker som plutselig, selv om det sikkert ligger grunnlagsarbeid bak. Jeg har fått påpekt at den ene buksa der har en søm som mest er til pynt, og plutselig ser jeg forskjell på både sømmer, snitt, og ulike rynker, tråder, revner, knapper som bare er til pynt, i hvert fall om jeg ser etter. Jeg har grepet fatt i at musikk går på gjentagelser og variasjoner, og plutselig får jeg tak på det som kommer ut av radioen. For ikke så lenge siden hørte jeg en hel pianosonate på radio uten å koble ut og tenke på helt andre ting etter et halvt minutt, og det er faen meg første gang.

La oss blande metaforer her, tenk på en garnvase. Prøv å få øye på en enkelt trådlengde, følg den med øynene når den løper over en annen, ligger innimellom fire helt like trådlengder, går innimellom tre, forsvinner inn vasen og ut på den andre siden, og du skal fortsatt følge tråden – ja, la oss virkelig blande metaforer – blikket fester seg ved den vasen som et par nypolerte glassko ville ha festet seg til en nypreparert skøytebane, i hvert fall mitt blikk.

Ikke bare garn, men verden, har en sånn avstøtende kraft på meg når jeg prøver å få grep om den. Og det rimer med det jeg vet om autisme. Verden fremstår mer oppstykket, i større detalj, så mye større at man blir tullerusk av å prøve å forstå seg på den. Tror jeg. Jeg vet jo ikke hvordan det oppleves for alle som ikke er autister. Kanskje vi tuller og roter akkurat like mye hele hurven.

Men når man finner enden av garnet så har man egentlig alt man trenger. Da kan man nappe, og følge bevegelsen innover i vasen. Man kan dra ut litt og litt garn så man ikke mister den dyrebare enden av syne igjen. Det er tidkrevende. Men til slutt sitter man der med et velordnet og kulerundt nøste. Eller i stedet for en garnende finner man en eller annen bit av verden som man plutselig skjønner hvordan henger sammen, og så kan man begynne å sortere alle de andre detaljene, en etter en, og til slutt sitter man der med oversikten.

(Fint, Martin. Du klarte å hente deg opp igjen fra de faretruende nedre regioner.)

For denne gangen, kanskje… men du må forberede deg på nye prøvelser, Disclaimergnomen. Jeg finner flere og flere av garnendene i verden, det åpner seg flere og flere muligheter. Det satte særlig fart da jeg fikk diagnosen min for et og et halvt år siden. Det går jo lettere å finne frem når jeg vet hva det er jeg må lete etter.

I dag kan jeg til og med høre på sonater, eller si noen få ord på internett om sex om jeg vil; jeg vil. Jeg er i ferd med å nøste opp både sexlivet og livet mitt til et mer velskrevet og sammenhengende plot.

Å ta til seg en diagnose

Når stemmen min skurrer i mine egne ører, har jeg lært at det ofte ikke skyldes selve språket… Det hjelper ikke om jeg flytter om på ordene, eller bruker flere eller færre komma, endrer rytmen, blar i synonymordboka... Forstyrrelsen har oppstått et sted tidligere i prosessen. Jeg kan ha hoppet over et ledd i tankerekken, tatt begreper for gitt når jeg egentlig ikke har grep om dem, jeg kan ha en anelse om at noe faktakunnskap mangler. Eller det kan være noe der som uroer meg personlig…

Når jeg først finner forstyrrelsen blir det ofte godt stoff av det, da. For det er ofte der det mest interessante ligger gjemt. Det er ofte det interessante som skaper mesteparten av skurret – som krever grundigere tanker, mer kunnskap, personlig engasjement. Derfor har jeg gått i ikke ring, men en slags løkke når det gjelder måten jeg takler skurr på. Fra før av ble jeg sittende fast i det og kunne bruke dagevis på å ta inn eller ut kommaer, til ingen nytte, og ofte ga jeg opp teksten til slutt. Så øvde jeg på å koble løs, og gå videre, og heller takle problemet senere. Nå har jeg gått tilbake til å dvele ved det – en stund – for å se om jeg finner noe godt stoff der.

Men dette er bare en innledning. Jeg vet ennå ikke hva slags stoff det vil bli videre, for jeg går inn på noe ekstra uutforsket, og noe ganske personlig, ja jeg vil legge ut et

SELVUTLEVERINGSVARSEL

for sikkerhets skyld. Trenger jeg å advare om det? Vel, sett i lys av hvor jeg skal…

For det handler mye om at jeg snakker om meg selv. Jeg snakker ganske mye om meg selv. Og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det alltid – når blir det selvutleverende? når blir det selvopptatt? når blir det å be om særbehandling? når blir det småkjedelig?

Man knytter jo følelser til sitt eget selv. Følelser som både stolthet og skam. Ja, uten et selv å snakke om så gir ikke de to noen særlig mening.

Jeg går og bærer på mye stolthet, og på ganske mye skam. Jeg merker ikke alltid forskjell heller. Høres det litt pussig ut, så vel, det er mange slags følelser jeg ikke alltid merker forskjell på. Jeg vet for eksempel ikke alltid sikkert om jeg er sulten, tørst, svett, eller søvnig, på lave nivåer føles de fire tingene ganske likt for meg. Det er jo dette syndromet da. Aspergers syndrom, i den ganske brukbart funksjonelle enden av autismespekteret

– der sa jeg det visst. Jeg kan knapt ha en samtale nå om dagen uten å styre inn på aspergeren min. Jeg vet det selv. Andre har sagt det til meg også. Jeg klarer bare ikke helt å la vær, et er så mye om det. Det knytter seg mye stolthet til de tingene diagnosen innebærer, men kanskje også… en hel del skam…

Jeg vet ikke. Men det har skurret fælt av stemmen min i det siste, sånn at kanskje bare jeg har merket det (eller kanskje det synes utenpå), i situasjoner jeg har fått til bedre før, i diskusjoner på i utgangspunktet teoretisk plan, og der har jeg egentlig en av styrkene mine… men jeg tar det ned fra det teoretiske planet nå om dagen, jeg trekker meg selv inn i det… Og når jeg trekker meg selv inn i det roter jeg meg helt bort, jeg finner ikke fokus, jeg prøver å være prinsipiell, men klarer det ikke helt, jeg prøver å ta det personlig men får ikke til det heller.

Når jeg leter etter forstyrrelsen kommer jeg på sporet av skam. Hør på ord som selvutleverende, og selvopptatt, det jeg nettopp sa om meg selv. Eller se på kvalene jeg har for å be om noe. (Å be om noe betyr ikke automatisk skam. Man ber om ting hele tiden, men hvis man ført har kvaler for det, er skam den beste beskrivelsen. Jeg har alltid kvaler for å be om ting. Jeg liker ikke en gang å bruke egennavn på folk, fordi det er å be om en viss grad av nærhet.)

Og det gir mening at skammen skal ha samlet seg opp – omkring det syndromet som påvirker såpass sosialt, og som har ført til flauser og overtramp, noen av dem har jeg til og med grunn til å skamme seg over.

Jeg har ikke noe i mot skam. (I passelige mengder.) Tvert i mot. Det har sin plass i et naturlig følelsesregister. Og jeg har ikke alle evnene jeg trenger for å behandle andre sånn som jeg vil bli behandlet selv, men jeg eier i det minste skam i livet, og det kommer jeg et stykke lengre med. Men når skammen ligger så langt oppstrøms… blir det riktig ord? jeg sliter med retninger skjønner du, jeg har et sånt syndrom. når skammen ligger så langt bak i tankerekken at jeg ikke får ordentlig øye på den så skaper den skurr.

Skurr, som jeg har fortalt, betyr at jeg ikke får uttrykt meg ordentlig, men samtidig at jeg kanskje har noe å lære av det.

Kanskje er det en eller annen skam som skurrer når jeg trekker mitt eget selv inn i en diskusjon. Om et eller annet politisk for eksempel, som jeg kan bli påvirket av personlig, og det er det jeg legger vekt på. Jeg skammer meg jo over selvopptattheten min… Jeg skammer meg når jeg blir forulempet (jeg skammer meg over de fleste negative følelsene mine, mye mer enn jeg burde). Og hvis jeg gjør det til en diskusjon om mine egne ønsker – eller behov – eller rettigheter – vil jeg som regel skamme meg over å ha bedt om noe.

Men utenpå alt det igjen lurer jeg ofte på min egen oppriktighet. Jeg vet ikke om jeg kan forklare det... jeg lurer på om jeg virkelig er forulempet, eller om jeg bare får meg selv til å tro det, for at det skal passe i diskusjonen. Om jeg virkelig har dette behovet, eller om jeg får meg selv til å tro det. Det fikk jeg et slags svar på her om dagen: At det også er vanlig med asperger, at man ser seg selv litt på avstand. (Og jeg kan føye til at man blir veldig opptatt av oppriktighet.)

Her stopper skrivingen litt for meg (uten at det merkes når du leser). Kanskje jeg nærmer meg – eller at det som ligger foran meg nå, er spørsmålene som gjør meg mest urolig. Om meg og identitet, og asperger, og – funksjonshemming? (Eller kanskje det merkes likevel, ved at setningene får en annen struktur.)

Identitet – det skammer jeg meg ekstra over. Komme her å påstå at man hører til noe sted! Jeg går enten med t-skjorter fra rollespill- og science fiction-kongresser, eller med t-skjorter uten motiv, for jeg vil ikke risikere å tilkjennegi en eller annen identitet hvis jeg ikke kan forsvare det – overfor hvem – vel, jeg ser for meg noen som rager metervis over meg, kanskje står på en krakk, og roper av full kraft at jeg bare gjør meg til, at jeg må se å ha meg unna? Jeg klarer nesten ikke å snakke om musikk, fordi det er så mye identitet knyttet til det. Knapt om bøker, og bøker kan jeg i hvert fall forsvare at jeg driver på med. Det vet jeg at jeg kan, for jeg har laget meg en grundig forsvarstale, og jeg øver på den rett som det er.

Da jeg var barn og videre opp i ungdomsåra likte jeg ikke å gå med skolesekk, for jeg kunne komme til å gå forbi en skole. En skole jeg ikke gikk på. Hver gang jeg gikk forbi en skole. Det satt ytterst på tunga nesten hele tiden, " nei da nei da, jeg går ikke her, her. Jeg prøver ikke å utgi meg for en av dere.."

Så du ser, jeg skammer meg ikke over det å eventuelt ha en funksjonshemming, men jeg skammer meg over å trenge inn på det territoriet, over å sidestille meg med alle andre som har det.

Jeg lurer på om de vil ønske meg velkommen, om de vil ha noe med meg å gjøre.

Jeg lurer også på om jeg har noe med å be om spesielle hensyn på grunnlag av min egen diagnose.

For det er det jeg gjør når jeg trekker selvet mitt inn i diskusjoner. Jeg sier at jeg med min diagnose vil bli særlig rammet av det og det prinsippet, den og den politikken, den og den oppførselen, det og det utsagnet om folk som mangler folkeskikk. Jeg oppdager og påpeker ting rundt meg som gjør det vanskeligere for meg å manøvrere i hverdagen – jeg snakker om det i tilgjengelighetstermer, som om stive normer eller sure bussjåfører er for meg hva butikkskilt for eksempel er om man er svaksynt.

Men så kommer jeg i tvil, holder den analogien? Er ikke de hindringene tross alt så mye mindre enn for eksempel butikkskilt, trappetrinn, brostein? Gjør jeg andres problemer til bagateller ved å sidestille dem med mine? Gjør jeg krav på en andel av en tross alt begrenset ressurs når jeg ber om mer autismekompatibilitet i det offentlige rom? Og på toppen av alt kommer jeg i tvil om oppriktigheten.

Driver jeg virkelig og bevisstgjør meg om hindringer som bestandig har vært der, lurer jeg på? Eller oppstår hindringene i meg selv i det jeg går inn i rollen… Jeg kan virkelig ikke huske om det og det var et problem for meg før, om det virkelig fikk meg til å gå utenom, gjorde meg urolig, gjorde meg sliten – jeg gikk utenom mye, var mye urolig og ofte sliten, da, det skal sies. Men det virker noen ganger som jeg har flere symptomer nå enn jeg noen gang har hatt før. At jeg plukker opp symptomene fordi jeg tror det er sånn det skal være.

Skam, identitet – jeg tviler til og med på om selve diagnosen er korrekt. Jeg kvier meg for å nevne det jeg tror er uvanlige trekk, som at jeg føler jeg har ganske få detaljkunnskaper, i motsetning til mange, og at jeg føler meg mindre hjemme i den konkrete verden enn jeg gjør i teoretiske resonnementer. Skulle ikke jeg ha ekstra vanskelig for det med å tenke abstrakt? Jeg kvier meg enda mer for å si det til andre med den samme diagnosen. "Nei da nei da, jeg går ikke her, her. Jeg prøver ikke å utgi meg for en av dere."

Når man får den i min alder (32), er asperger en diagnose med en tredel av et liv i seg. Et langt register av personlige minner, og av tilbøyeligheter og trekk. Annerledeshet og forvirring, små skamfulle episoder, alle blyantene innunder rompesprekken og sånn og den pedantiske måten å dele opp kake på i kosetimene. Alle har et sånt register og går dit når de skal ramme inn opplevelsen av et selv – og hva skjer med selvet når nesten alt dette plutselig skal bety noe annet…

Jeg tror det fyller så mye av hodet mitt fordi det angår så mye av hodet mitt. Ingenting er konstant for tiden, aller minst mitt eget selv, så det er klart jeg har problemer med å skille mellom hva som er roller og forventninger, hva som er personlige realiteter? Jeg får noen nye steder å høre til, og det er sårt tiltrengt, så veldig sårt tiltrengt… men vil de ha meg? De andre autistene, for ikke å snakke om de funksjonshemmede i sin alminnelighet? Har jeg lov til å snakke deres språk og tenke i deres baner? Jeg omfavner diagnosen med stolthet, men like bak er det så mye skam… som jeg begynner å bli oppmerksom på først nå…

Det er nok derfor jeg synes at stemmen min skurrer så fælt. Det kommer alltid skurr mellom to kanaler. Jeg peiler meg inn på et helt nytt tankesett… Så kan jeg skru ned volumet en stund eller bare la det skurre, og håpe at andre kan tåle det.

Hvis du nå lurer på hvorfor jeg la ut selvutleveringsvarselet, så kan jeg svare på det til slutt. For det første for å ironisere over at jeg ber andre om å lese så mye om meg selv, ikke sånn humorironi, men sånn bladtynn ironi som man gjemmer seg bak. For det andre fordi jeg vet det kan bli mye for noen med andres selvutlevering – på samme måte som sure bussjåfører kan bli litt mye for meg. Jeg vil ikke utsette andre for det jeg prøver å styre unna selv. Jeg eier da skam i livet.