To artikler tegner to ganske forskjellige
bilder av begavede barn i skolen. Det er visst en debatt om det for tiden. –
mellom fagfolk, som har større fagkunnskap enn meg, så jeg skal ikke prøve å gå
dem etter i næringa, bare se litt nærmere på den kontrasten. Eller legge min
stemme til det som har blitt kalt et hylekor om skoleflinke
barn…
Jeg føler meg ikke helt nøktern…
Den
første artikkelen er signert av Tom Hetland og det som slår meg med den er
hvordan den lovpriser janteloven. Ikke for såkalt vanlige folk. De kan gjerne
tro at de er noe. Men ikke folk som utmerker seg på et eller annet vis, de
"rikeste, mektigste, vakreste, mest intelligente". De bør ikke bli
for høye på pæra, for da får vi et samfunn der en elite med "trekk som
ikke akkurat er sympatiske" styrer samfunnet fra en posisjon "på alle
måter fjernt fra vanlige dødelige".
Jeg er ikke helt sikker på alderen til
de barna vi snakker om. Tolv? Ti? Sju? Er det sjuåringer med "trekk som
ikke akkurat er sympatiske" som utgjør denne spirende trusselen mot vår
gode måte å leve på?
Dette er det som slår meg mest når jeg
leser artikkelen – slår meg i mer en én forstand, det gjør litt vondt i
ansiktet også. Selv om det ikke er hovedtemaet i artikkelen en gang. Innledningen
høres jo ganske ålreit ut: Vi bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke
som et problem. Det er en god tilnærming til de fleste som har problemer, det
har gjort en veldig stor nytte i mitt eget liv.
Mer spesifikt foreslår Hetland at de
skoleflinke settes i aktivitet med å hjelpe de andre barna, og det er der jeg
ikke vil gå fagfolk etter i næringa, for hvorvidt det vil funke eller ikke er
et empirisk spørsmål, jeg vet hva ikke empirien sier, ville neppe forstått det
om jeg hadde fått det tilsendt.
Dessverre får jeg ikke alltid til å
skille mellom kjernen av en sak og det som bare ligger utenpå, jeg får ikke til
å se forbi formuleringene og begrunnelsene. De… slår meg… for begrunnelsen er
ikke å gi disse (12? 10? 7? år gamle) barna noe å drive med på en måte som
eventuelt kommer alle til gode. Begrunnelsen er at de skal vise ansvar i stedet
for å sitte og hovere.
I
den andre artikkelen, fra Jan Terje Bakler fra Mensa Norge, forbindes evnerike
barn med risiko for mobbing, sosial isolasjon, skoletretthet, frafall fra
skolen, og økt risiko for ADHD, Aspergers syndrom, autisme, ADD, depresjoner,
og lignende.
Nå kommer jeg med en utilslørt appell
til følelser: Deprimerte barn. Som sliter med mobbing og en følelse av sosial
isolasjon.
Og så fortsettelsen, hvor det vises til
en undersøkelse der "halvparten av 24 ekstremt intelligente viste i en
undersøkelse tegn på «dypereliggende følelse av utilstrekkelighet og mangel på
selvtillit» Det høres ut som noe litt annet enn å sitte og hovere over de som
ikke har like lett for det.
Det høres mer ut som om
disse barna ikke har så lett for det de heller.
Disse beskrivelsene passer
ikke helt sammen med hverandre. Ikke vet jeg hvem som har rett, kanskje begge
har rett – man kan kanskje hovere og føle seg dypt utilstrekkelig samtidig, når
jeg tenker meg om…
Kanskje jeg burde tenke at denne Bakler tar feil, han er jo tross
alt fra Mensa, så han har valgt selv å identifisere seg med denne verdensfjerne
eliten. Har man høy IQ kan man i hvert fall ikke si noe riktig! På den annen side så kan han dokumentere det han sier, det er kanskje
elitistisk det også?
Mens Hetland dokumenterer at disse barna ikke har
problemer fordi han ikke vet om slike problemer blant dem han kjenner selv.
Blant de jeg kjenner har jeg
vært borti noen slike problemer. Og i mitt eget liv, vel, det er kanskje litt
annerledes. Jeg har jo aspergers syndrom. Ikke at jeg utviklet det på skolen,
det hadde jeg nok fra tidligere i livet. Jeg er uansett ikke spesielt begavet.
Det vil si ikke spesielt begavet, men
jeg er ganske begavet…
Litt begavelse kommer nok
godt med, når man har andre ting å slite med. Jeg klarer meg nok en god del
bedre enn om jeg hadde asperger og ikke vært ganske begavet samtidig. Men det
har ført med sine egne problemer også. Språkferdighetene og tankeevnene mine
har nok bidratt til å holde den underliggende utviklingsforstyrrelsen skjult.
Jeg skjønte ikke selv at de kunne ligge noe dypere der inne før et stykke mot
slutten av tjueåra.
Følelsen av isolasjon… har
jeg erfaring med. Bare delvis på grunn av omgivelsen. Jeg hadde venner både på
barne- og ungdomsskolen, gode venner, som tok bedre vare på meg enn jeg skjønte
da. Jeg opplevde verden som konfliktfylt, slet meg ut med krangling hver eneste
dag, så ikke gjennom til de lyse sidene.
Jeg tror nok jeg hadde både
ressurser og problemer…
Artikkelen til Hetland
begynner med at man bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et
problem, men jeg får ikke helt med meg hvordan problemperspektivet blir borte. Problemer som går gjennom hele greia er ikke situasjonen barna befinner seg i, men
den omstendighet at de er smarte.
Gjør jeg meg vrang kan jeg
lese det i konklusjonen til og med. "Me har kanskje eit problem, men me
risikerar å få eit mykje større."
Jeg har ikke så mye greie på
sakens egentlige kjerne, med hva som vil være beste pedagogiske tilnærminger og
det, jeg vet heller ikke direkte hvordan det er å være spesielt begavet, eller
mobbet. Jeg har bare fått en smak av de tingene selv.
Det jeg ser for meg, i fantasien
som smører det tjukt på for meg, er små, ensomme barn i et klasserom. De har ikke
så lett for det de heller, og det slår meg, minst i dobbelt forstand, når det
blir hovert over dem i avisene, av voksne folk med en god del trofaste lesere.
