Vitenskapsmisjon

I hodet mitt er det noen tanker, noen innlegg, som jeg ikke helt får grep om. Det spriker i flere retninger, det har flere temaer, flere konklusjoner, og lar seg ikke helt stappe inn i en enkeltstående tekst; det blir trafikkork når jeg prøver å skrive dem ned. Jeg møter også min egen usikkerhet. Jeg har ikke alle begrepene på plass og stoler ikke alltid på min egen forståelse. Jeg vet sikkert ikke nok om dette, vil sikkert utelate noe viktig, og det jeg kommer frem til har sikkert blitt sagt før og bedre. Vel, det er kanskje ikke uvanlig for en skriveprosess, jeg kan i hvert fall prøve å finne mer ut av det.

Noe felles for de sprikende tankene er at de har noe å gjøre med vitenskap. Vitenskap sånn jeg selv opplever det, vitenskap som oppsamlet kunnskap og pågående foretak. Hva det i bunn og grunn består av. Men det dreier seg kanskje enda mer om at vitenskapelig tenkning ser ut til å bli avvist av så mange, og en mening om at det burde vært gjort noe med – for jeg tror vitenskap er godt, og nyttig, og egentlig ikke så vanskelig – og det munner ut i et ord: Vitenskapsmisjon.

Det er et upresist ord for øyeblikket, og kan høres i overkant religiøst ut for de som ikke liker religion, men jeg snakker om det som misjon fordi det handler om både formidling og overtalelse, og fordi det kan føles som et kall, eller i det minste en slags forpliktelse: Hvis vitenskapelig tenkning er godt og nyttig, synes jeg det er noe man kan gå inn for å spre.

… men her møter jeg motstand i usikkerhet, du ser det på at jeg går over i upersonlig form og uklare formuleringer. For hvilket grunnlag sier jeg dette på? Med hvilken rett uttaler jeg meg om hva andre burde lære? Hvordan vet jeg at det er kunnskapen som mangler? At den skulle være så enkel å lære? Eller i det hele tatt relevant for folk? Og hva er det å lære bort? Vitenskap? Jeg vet ikke riktig hva vitenskap er. Bare at jeg har studert det siden årtusenskiftet, og at det antagelig er en god idé.

Trafikken tetner seg til igjen, men jeg har i hvert fall ordet, og der jeg er i prosessen ser jeg at det kanskje kan virke samlende, og kanskje kan være et villspor. Det får vi se. Og spørsmålene jeg sitter igjen med, er kanskje veiledende heller enn å være i veien. Nettopp det jeg ikke vet, viser hva som må bli sagt.

Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.

Det store mysteriet

Vår og sommer 2008 leste jeg Pinker om evolusjonspsykologi, nærmere bestemt How the Mind Works. Jeg var først entusiastisk, så litt kritisk, og skrev innlegg om begge deler. Men det siste innlegget ble av en eller annen grunn liggende på harddisken min. Nå har jeg hentet det frem igjen. Jeg presenterer det mer eller mindre sånn som jeg skrev det da, men har endret og føyd til litt, særlig på slutten. (Og for ordens skyld: At jeg legger ut dette akkurat nå, har ingenting å gjøre med at samme Pinker også har vært på TV i dag.)

Helt mot slutten av boka, skriver Pinker om bevissthet. Dette var noe han hadde bygget opp forventningen til fra begynnelsen av. Da kunne han fortelle at en del sider ved bevissthet allerede var kjent: Man visste for eksempel en del om hva slags informasjon bevisstheten hadde tilgang til eller ikke… man visste en del om ulike bevissthetstilstander, som søvn, koma, våken tilstand, beruselse… men et stort mysterium gjenstod: Sentience. Hva heter det på norsk? Den uutgrunnelige følelsen av at man som bevisst vesen opplever verden, intimt og subjektivt. Løsningen på dette spørsmålet skulle han komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Og han holdt løftet sitt. Svaret, etter en del oppbygning og tilhørende trommevirvler, var (i min frie oversettelse): Hææææ?

Man kunne funnet på å bli skuffet. Men Pinker understreker at det å forklare bevissthetens mysterium med "hææææ" ikke er noe intellektuelt nederlag. Det er tvert i mot kronen på hans evolusjonspsykologiske verk. Han viser her hvilke endelige grenser historien har dømt oss til å leve med. Når han svarer som han gjør er det ikke han personlig som ikke forstår seg på bevissthet. Det ligger ikke i menneskets natur å forstå bevissthet, for en slik evne vil ikke ha noen overlevelsesverdi. Evolusjonspsykologien skulle nærmest tilsi at vår erkjennelse stanser her.

Beviset hans på at bevissthet er uforståelig, er at mange har prøvd seg og ingen har lyktes. Det samme kan selvfølgelig sies om opphavet til menneskets natur, som Pinker selv mener presenterte en del uløste problemer helt til evolusjonspsykologene kom på banen. Men i stedet for å se nærmere på om Pinker dermed har motbevist eksistensen av evolusjonspsykologer (fordi evnen til å forstå seg på opphavet til menneskets natur neppe har noen særlig stor overlevelsesverdi), er jeg interessert i hvorvidt det han sier, faktisk er riktig.

Jeg er nemlig ikke sikker på om alle forsøk på å nærme seg en forståelse av bevissthet, er like mislykkede som Pinker vil ha det til. Nærmere bestemt er det særlig en forklaring som jeg, som ikke-filosof, men litt bevandret i psykologi, kjenner meg svak for: At dette kanskje er et mindre problem enn vi egentlig tror. At bevissthet ikke har noen spesiell forklaring, fordi det ikke er et spesielt fenomen. Det er bare en av mange ting vi mennesker kan gjøre med hjernene våre.

Her skyter 2010-Martin inn at han innser at også dette kan være en dristig påstand, og at han ikke er like klar til å forsvare den i dag, som han kanskje var for noen år siden. Om ikke annet fordi han ikke lenger husker argumentene, i hvert fall ikke sånn på stående fot. Men han må si seg enig med 2008-Martin i at det ikke er det som er det viktigste. Kanskje bevissthet er noe helt for seg selv, kanskje er det en utfordring for et rent materielt verdensbilde, eller kanskje Pinker til og med har rett: Det har en høyst naturlig forklaring som bare er utenfor rekkevidde for oss.

Det jeg må si meg enig med '08-versjonen av meg selv i, er at terskelen for å kalle noe for grunnleggende uforståelig bør være høy, veldig høy. De finnes antagelig, de tingene som på grunn av selve forståelsens natur, ikke er til å forstå seg på. Men da bør man bygge på sterkere grunnlag enn det at man ikke har funnet ut av det ennå. Vi driver med vitenskap fordi vi ennå ikke vet alt, eller egentlig noe særlig.

I en verden der den menneskelige tilstand fremdeles har potensial for forbedring, kan mangel på forståelse godt være noe vi innfinner oss med for øyeblikket, men jeg synes ikke vi skal løfte det frem som vår endelige intellektuelle triumf.

Delt husarbeid gir økt sexlyst

Dagsavisen kan fortelle at noen forskere har funnet ut at delt husarbeid gir økt sexlyst. Det er sikkert spennende det forskningsmessig, (hvis man i det minste hadde fått vite nok i artikkelen til å vurdere det som forskning,) men sånn mer generelt er jeg ikke sikker på hvor mye det har å si. Når jeg selv mener at delt husarbeid er en god idé, er det ikke fordi det gir økt sexlyst.

Det vet jeg fordi jeg gjør et par tanketester med meg selv, og kommer frem til at jeg ikke ville slutte å synes at det var en god idé dersom noen viste meg data på at det ga redusert sexlyst. Jeg ville heller ikke nødvendigvis tatt til orde for andre ting som ville økt sexlysten i befolkningen, som for eksempel å tilsette viagra sink i drikkevannet. (Sink i maten skal visstnok også gi økt sexlyst.) Med andre ord ser jeg ikke på endringer i sexlyst som en tilstrekkelig begrunnelse for mine verdier.

Forholdet mellom verdier og vitenskap er ikke ukomplisert, og det blir for eksempel for enkelt å si at de må holdes fullstendig atskilt, men det er på det annen side heller ikke så enkelt at verdier kan bevises eller motbevises med statistiske analyser.

Vanlige folks opplevelser

I løpet av debatten om politikeres forhold til alternativ medisin, uttalte Helga Pedersen at hun ble ”provosert av forskere og eksperter som bare skal kritisere saker som dette. De har ingen respekt for opplevelser som vanlige folk har hatt” (fra VG 29.01.09, nederst i artikkelen). Jeg lunter etter sånn en uke senere med noen tanker om dette med vanlige folks opplevelser (hvem nå ”vanlige folk” måtte være; kategorien inkluderer tydeligvis stortingspolitikere, men av en eller annen grunn ikke forskere eller eksperter).

Å respektere folk, både de vanlige og de uvanlige, er selvfølgelig jevnt over å anbefale, men når man forholder seg til vitenskap tror jeg det er lurt å trekke et skille mellom hva folk opplever, og hvordan de forklarer det de har opplevd.

Overfor folks opplevelser, har verken forskere, eksperter, skeptikere, politikere, eller journalister, noe særlig å stille opp med. Ikke så mange andre heller, for den saks skyld. Opplevelser befinner seg inne i hodene til folk, og kan ikke etterprøves. Så lenge man tar utgangspunkt i at noen ikke lyver, er det vanskelig å nekte for at de har hatt de opplevelsene de har hatt – for eksempel, opplevelsen av å føle seg bedre etter å ha mottatt alternativ behandling.

Derimot er det fullt å oppleve noe som man tror har en forklaring, mens det i virkeligheten har en annen forklaring. For å ta noen eksempler fra vanlige folks liv, kan du oppdage at kjæresten din tar en masse hemmelige telefoner og bli livredd for at noe muffens er på gang, mens det som egentlig foregår, er forberedelser til bursdagsfesten din. Eller du kan høre en uventet lyd i underetasjen og tro at det er en innbruddstyv der, mens det i virkeligheten var et paraplystativ som veltet. På samme måte kan man motta en eller annen behandling, og bli bedre etterpå, og tro at bedringen var forårsaket av behandlingen, mens årsaken i virkeligheten kan ha vært helt andre ting. (Man har blitt bedre av seg selv, bekymret seg mindre for plagene, kjent mindre til dem, møtt respekt for opplevelsen av å være plaget, osv; alt dette er ting man vet at har noe å si for hvordan folk føler seg.)

En og samme opplevelse kan altså ha flere forskjellige forklaringer, og i mange tilfeller går det an å si at noen forklaringer er bedre enn andre. (Hvis du tror at det er en innbruddstyv der nede, og jeg tror det er et paraplystativ, går det for eksempel an å finne ut hvem av oss som har rett.)

Jeg er ikke med i Arbeiderpartiet, og kan ikke si noe om hva partiets nestleder la i sine uttalelser: Om hun trekker dette skillet mellom forklaringer og opplevelser, og hva hun i så fall mener man skal la være å stille spørsmål ved, hvis man vil vise respekt for vanlige folk. Jeg har imidlertid en del med vitenskap å gjøre, og kan slå fast at forskning på sammenhengene mellom ting (som medisinsk forskning hører inn under) handler om forklaringer – fordi vi kan gjøre mer med helsa vår om vi forstår den bedre. Og selv om jeg ikke vet nok om hvordan folkehelsa var for 50 eller 100 år siden, sammenlignet med i dag, har jeg et generelt inntrykk av at dette prosjektet har noe for seg.

Hvis det er respektløst å si at én forklaring på sammenhengen mellom behandling og helse er bedre enn en annen, har man dermed et dilemma: Man må sette respekten for det Helga Pedersen kaller vanlige folk, opp mot en innstilling om at de samme folkene har krav på god informasjon før de gjør sine medisinske valg.

Én vei ut av dette dilemmaet vil være om man sluttet å trekke et skille mellom vitenskapens verdensbilde og vanlige folks liv; det første bygger tross alt ikke på noe annet enn det andre, og ingen av de som driver med vitenskap, eller bare interesserer seg for det, er noe annet enn vanlige folk. Et annet og enda bedre tiltak (og en kjepphest for meg) ville være om vi som driver med vitenskap ble flinkere til å hva vi drev med, og hva som ligger bak de påstandene vi kommer med. Så kan vanlige folk vurdere det på sine egne premisser. Jeg tror egentlig ikke at de grunnleggende trekkene i vitenskapelige metoder er så vanskelige å få tak i – eller å forklare.

Vitenskap og helbredelse

Sånn innimellom amigaemulering, lesing, sushi og søvn, har jeg visst tatt meg tid til å debattere helseministeren og alternativ medisin. Den følgende teksten er en mildt redigert utgave av et innlegg i en debatt som startet over hos den Tvilsomme Humanist, og har fortsatt på bloggen til en av hans kommentatorer, men det kan leses frittstående. Jeg lar vær å lenke direkte, fordi denne kommentatoren har gitt uttrykk for at vitenskapsdebatt er litt på siden av hva bloggen hennes egentlig handler om. Den som er interessert nok kan selvsagt likevel drive detektivarbeid.

Jeg begynner med det som har å gjøre med sannhet, det subjektive, uenighet, og ulike oppfatninger, fordi det i bunn og grunn er det alt det andre jeg har å si, bygger på. Min overbevisning er at det finnes ikke-subjektive sannheter om en del ting. Ikke alt, men ganske mange ting, egentlig, og særlig når det kommer til hvordan verden er skrudd sammen, årsak og virkning, hva som påvirker hva. Jeg tror ikke at noen kjenner den endelige sannheten, eller at den kan kjennes, det vil alltid være rom for usikkerhet. Men jeg tror at det går an å komme stadig nærmere disse sannhetene, og det er i dette prosjektet at vitenskap og filosofi, diskusjon og kritisk tenkning – skepsis – kan hjelpe oss.

Jeg mener at dette er et prosjekt for alle som er interessert i det, og jeg mener at man i utgangspunktet ikke skal komme til enighet om å være uenige. Når jeg diskuterer med noen setter jeg dem såpass høyt at jeg tror de tåler å høre at jeg tror de tar feil – og jeg stoler på at de vil hjelpe meg å innse det når jeg selv tar feil. For diskusjoner om de tingene der det finnes sannheter (eller noe som ligner på sannheter) mener jeg at enighet bør være målet. Om det kanskje ikke kan oppnås, så kommer man nærmere hvis man prøver. Men selvfølgelig, selv jeg er praktisk nok anlagt til å skjønne at det ikke nytter å styre med de samme diskusjonene til evig tid. Å legge uenighetene til side for en stund, og heller, jeg vet ikke, drikke øl sammen eller se på blomstene eller noe, er ofte en god idé. Og det er også lurt å velge sine slag. Ikke alle diskusjoner er nødvendig å ta, og ikke ved enhver anledning.

Men vitenskap kan beskrives som dette. Vitenskapelige metoder er (blant annet) nettopp et sett med spilleregler man har tenkt ut som gjør at de enkelte forskernes forskjellige perspektiver på ting kan sammenlignes og stilles opp mot hverandre. Man skal i teorien kunne bli enige om hva observasjonene betyr, og i samarbeid velge ut de forklaringene som ser ut til å passe best. Noe av det mest ærerike man kan gjøre i vitenskapen er å gå bort fra en teori man har holdt kjær, når man møter overbevisende argumenter for at en annen teori passer bedre. Når det kommer til teorier, bør man praktisere kompromissløst seriemonogami.

På grunnlag av alt dette mener jeg altså at vitenskapelige metoder kan anvendes på så godt som alle spørsmål som er verdt å stille. Det finnes som sagt en fire-fem unntak, noen av dem svært viktige, men alternativ behandling er ikke et av dem.

Det er heller ikke eksempelet du nevner – som er et godt eksempel – nemlig følelser. [Hun jeg svarer brukte folks innerste følelser som eksempel på noe som strengt tatt ikke kunne bevises, fordi det alltid var mulighet for at de var skuespill.] Jeg kan, ganske riktig, ikke ”bevise” vitenskapelig hva du føler her og nå, men det er ikke fordi følelser ikke kan gripes av vitenskapen; det er fordi det dreier seg om et enkelttilfelle. Det jeg kan gjøre med vitenskap er, for det første, at jeg kan lage en god del teori om følelser sånn mer generelt. (Det trenger man ikke nødvendigvis vitenskap til heller, hvem som helst kan for eksempel skrive under på at folk ofte blir glade når de ser en blomstereng om våren, lei seg når de ser et oppriktig gråtende barn, eller at folk gjerne er triste selv om de sier at de er glade, dersom de henger med hodet mens de sier det. Ikke nødvendigvis noe av dette, men tendensene går i den retning.) For det andre kan jeg utarbeide metoder for å anslå hva folk føler på et bestemt tidspunkt, og jeg kan bruke vitenskap til å bevise at noen av disse metodene anslår folks følelser bedre enn andre. De er ikke på langt nær sikre, men på den annen side kan man også si noe om hvor usikre de er.

Hva du føler i ditt innerste indre kan være vanskelig å vite noe om. Det jeg kan si noe om er hvilken virkning dine følelser har på verden rundt deg, og på din egen synlige atferd. Og det er nettopp dette som er vitenskapens saksområde. Det man forsker på er ikke hvordan tingene dypest sett er, men hvordan de virker inn på hverandre.

På samme måte er det med medisinsk forskning – altså forskning på om det ene eller andre inngrepet påvirker folks helsetilstand. Nå er helse sånn generelt et problematisk begrep å definere, men spesifikke helseproblemer som for eksempel kolikk, bør være enklere. Nå har ikke jeg familie, men jeg har inntrykk av at man vet hvorvidt en unge har kolikk eller ikke. Kolikk (og en del andre helseplager) er heller ikke noe folk bare har i sitt innerste indre; det har også effekter på atferd som gjør det synlig for verden, og for forskere.

Dermed er det mulig å sette opp et forskningsprogram hvor man prøver ut den ene, andre og tredje måten å gripe inn på, og ender opp med data som sier en del om hvilken metode som har størst innvirkning på problemene. Skillet mellom skolemedisin og alternativ medisin er i prinsippet verken mer eller mindre enn at skolemedisinen er inngrep som har bestått disse testene.

Virkeligheten er noe annerledes enn prinsippene skulle tilsi, og det er begrensninger i denne måten å tenke på, du nevner flere av dem, men de begrensningene har i sin tur også sine begrensninger. For det første stemmer det at forskningen ikke er et avsluttet prosjekt. Det som er sannheter i dag, kan i teorien bli kastet om på i morgen. På den annen side er det forsket såpass mye etter hvert, at det er en rimelig sannsynlighet for at det ikke blir det. Tommelfingerregelen i forhold til vitenskap er som sagt at man forholder seg til de teoriene som er gyldige for øyeblikket, med mindre man har spesifikke argumenter mot dem. At de kan være feil, er ikke spesifikt argument.

For det andre er det utvilsomt flere krefter enn de rent rasjonelle som styrer vitenskapens fremgang, og ikke alle behandlingsformer har blitt forsket like mye på. Det kan i teorien tenkes at det er en eller annen behandlingsform som virker, men ikke har fått noen rettferdig vurdering. Men igjen, er dette noe som i så fall i seg selv må dokumenteres. Man må kunne demonstrere at det ikke er nok publiserte, solide, artikler om den ene eller andre behandlingsformen, hvis dette skal være et argument.

For det tredje er det riktig at det sjeldne er vanskeligere å forske på enn det vanlige. Hvis dette er noe bare noen få kan, er det selvfølgelig de få som i så fall må testes. I hvert fall så lenge hensikten er å mot”bevise” at de kan det. (God vitenskap er å gjøre det vanskelig for sine egne teorier.) Det er synd at Gjerstad ikke vil delta i et sånt prosjekt, og jeg har forståelse for at han ikke vil det; jeg kan bekrefte plutselig og enorm medieoppmerksomhet kan være en ganske ekstrem opplevelse, og det er normalt å ville trekke seg unna det. Men så lenge det ikke lar seg gjøre å teste evnene til eventuelt få, er det er tilbake til den vitenskapelige tommelfingerregelen om å forholde seg til det som er gyldig for øyeblikket.

Og der kommer vi frem til grunnlaget for min innstilling til alternativ behandling, helseministerens uttalelser, og det å bli enige om å være uenige: Jeg mener på grunnlag av dette at medisinsk forskning er den beste måten å komme frem til de beste behandlingsformene på. Langt fra perfekt, men den beste (så lenge man holder et svært kritisk øye med hvordan folk definerer ”helse”). Jeg mener at i og for seg alle som tar mennesker i behandling har en forpliktelse til å tilby den beste behandlingen de har til rådighet, men det gjelder særlig for det offentlige. Hva slags behandling privatpersoner ønsker for seg selv synes jeg at ikke er min sak; jeg mener at noen valg er dårligere enn andre, men kan liksom ikke nekte folk å gjøre dårligere valg. Dermed synes jeg også at det skal være et tilbud til de som ønsker den ene eller andre alternative behandlingen. Jeg mener at betalingen skal stå i samsvar med hva man kan garantere av resultater, og at det ikke skal gå på bekostning av konvensjonell behandling – og disse tingene er noe Gjerstad også understreker. Derfor har jeg ingen problemer med ham, jeg tror kanskje jeg liker ham. (Men jeg har litt problemer med de mekanismene i samfunn og media som har prøvd å gjøre en sirkusfigur ut av ham.)

Men det offentlige har som sagt et spesielt ansvar for hvilke helsetjenester de tilbyr, og offentlige helsetjenester bør i all hovedsak bygge på de behandlingsformene som for øyeblikket ser ut til å være de beste, altså de som står seg i møte med systematisk forskning. Derfor har jeg problemer med at ministeren for dette feltet, som den offentlige personen han uunngåelig er når han uttaler offentlig seg om helsespørsmål, ikke stiller strengere krav til vurdering av en behandlingsform enn at han tror det når han ser det.

Demokrati er mye rart, men noe av kjernen i det er at man står fritt til å kritisere makta. Og det er også noe av kjernen i mitt eget forhold til sannhet; som jeg sa helt i begynnelsen, at man kan komme nærmere den ved hjelp av kritisk diskusjon. Derfor kan jeg til syvende og sist bli enig om å være uenig med folk jeg diskuterer med på blogger (eller i det minste, om å legge uenigheten til side), men jeg kan ikke være enig om å være uenig med en minister. Jobben hans er å bli kritisert, og det er min og alle andres ansvar å kritisere.

Napoleon på vidvanke og verdensbildet som raknet

TV3 sender for tiden episoder fra gode gamle Northern Exposure for tiden. Jeg så den i gode gamle dager, har gode minner, og den ser ut til å funke med nåtidens blikk også. Men likevel har de den gode gamle fremstillingen av ”vitenskapsdisippelen som er fanget av sin fornuft,” en figur jeg visstnok burde identifisere meg med, men det klarer jeg ikke helt.

I fredagens episode fant de en gammel franskmann frosset fast i en isblokk, med en dagbok som tyder på at han var en venn av Napoleon, og at de begge befant seg i Alaska på den tiden slaget ved Waterloo fant sted. Både franskmannen og dagboken ser ut til å være ekte vare.

Seriens residerende rasjonalist, legen fra New York, får dermed sitt verdensbilde utfordret. All historieskriving forteller jo at Napoleon, vel, deltok i slaget ved Waterloo, og hvis vi ikke kan stole på lærebøkene, hva har vi da å støtte oss til i livet? Han reagerer i faser. 1) Han nekter for alt. Det må være en forfalskning, eller dagbokskriveren må ha vært gal. 2) Han innser at bevisene må være ekte, (noe jeg innenfor rammene av fiksjonen går med på,) og blir rammet av den dypeste angst og fortvilelse. En lærebok har sagt noe som ikke stemte! Alt faller i grus. 3) Når han først har akseptert dette, aksepterer han det med konvertittens glød. Denne historien må ut, for enhver pris. Sannheten skal frem. Så har han i det minste det å forholde seg til: Fakta forandrer seg, men sannheten er urokkelig. 4) Så har han en religiøs opplevelse, han slapper mer av, og har lært noe viktig om livet.

Jeg innbiller meg, med den kraft som gjerne ligger i innbilninger om stereotyper man selv faller under, at dette i og for seg er en velbrukt historie. Når den beinharde rasjonalisten nekter for alt som ikke står i lærebøkene i møte med noen overveldende vitnesbyrd om det motsatte, er det fordi hans vitenskap er et blendverk, et velbygd korthus han har bygget opp som en forskansning mot det ukjente. Han tåler ikke det han ikke kan forklare! I bunn og grunn er det nok sine egne følelser han frykter mest…

Som litterært virkemiddel er jo dette ypperlig! Et gjennomgripende karaktertrekk som samtidig er skjørt; det kan rokkes ved; helten kan utfordres, gjennomgå sine prøvelser, og vinne erkjennelse. Som psykologisk forklaringsmodell er det… vel, jeg vet ikke, det høres ut som en av de såkalte forsvarsmekanismene det er tvilsomt om vi egentlig har, men det er bedre å dømme noe ut fra hva det er, enn ut fra hva det høres ut som. Så vel, det kan jo godt hende det, at det er mennesker som tenker sånn. Men noe særlig med vitenskap å gjøre, har det ikke! Det er faktisk snarere et bilde av hvordan en vitenskapelig grunnholdning ville tatt seg ut, om man snudde den fullstendig på hodet.

Nysgjerrighet på det ukjente, ikke frykt for det. Mot og åpenhet til å gi slipp på teorier man ikke finner hold for, ikke New York-legens nevrotiske rigiditet. Evnen til å tåle at noe kan være uforklarlig for en stund, i stedet for å henfalle til det overnaturlige, når det såkalt naturlige ikke gir noen åpenbare svar. En brennende lidenskap for de ofte ganske obskure eller abstrakte tingene man har viet livet sitt til. Dette er egenskapene man må dyrke for å drive med god og fruktbar vitenskap.

Rasjonalitet og irrasjonalitet! En viktig myte i vårt moderne selvbilde er, om man skal tro skribent og bloggenminleser Davidsen, at nåtidens mennesker har overvunnet middelalderens religiøse irrasjonalitet. Samtidig kan man få følelsen[1] av at vrengebildet av vitenskapsfanatikeren kan være like fremtredende i populærkulturen som det motsatte vrengebildet av den gjennomforvirrede kirkerepresentanten!

Det kan være at de stammer fra forskjellige tider og tankeretninger… eller at de begge er ment å representere ekstreme avvik fra en mer gyllen middelvei… eller kanskje det at de begge blir sett på som institusjonaliserte og maktpåtvungne separasjoner fra det intuitive menneskets mer umiddelbare åndelige erkjennelser. Før jeg roter meg bort i enda flere spekulasjoner og ord, får jeg bare si et uforpliktende lite: Ikke vet jeg. Men legge til at jeg tror noe av problemet ligger i selve begrepet om rasjonalitet, eller vitenskap, som altså ikke er en katalog over etablerte sannheter; det er en familie av tilnærminger til erkjennelse.

Jeg liker Northern Exposure, dr. Fleishman, og de stadige utfordringene mot sitt verdensbilde som han blir utsatt for, men som fremstilling av å bygge på vitenskap, er det altså ikke så imponerende. En riktigere historie ville vært: Den nevrotiske nerden som nekter blankt for paranormale fenomener, men som er litt redd for at det kan være noe han ikke har fått med seg. Han blir konfrontert med tilsynelatende evidens for at, si, spøkelser, eksisterer. Etter en kritisk gjennomgang kommer han frem til at observasjonene er til å stole på (noe leseren bare må akseptere innenfor rammene av fiksjonen). Han tar en tur i skogen for å gjøre det harde arbeidet med å omstille sitt verdensbilde etter den nye informasjonen. Spøkelser tilhører nå ikke lenger det paranormale; det må, på et eller annet vis han ikke helt har oversikt over, kunne passes inn i de andre teoriene hans om virkeligheten. Han kommer hjem med et stort smil om munnen. Han har fått en nyttig erfaring med vitenskapelige tankemåter, og er styrket i sin overbevisning om at ingen av de andre fenomenene som pakkes inn i sekkebetegnelsen overnaturligheter, så langt ser ut til å eksistere.

En historie over denne modellen ville passe bedre med virkeligheten; den ville vri litt rundt på en klisjé, og den ville være vel så dramatisk som noe annet – om man bare kunne ha frigjort seg fra den gamle forestillingen om at vitenskap var kjedelig.





1) Vel vitende om at hva man kan få følelsen av og ikke når det gjelder hvordan menneskegrupper blir fremstilt, ikke er særlig god empiri, og at menneskegruppene i seg selv i de færreste tilfeller er særlig egnet som kategorier.

Jeg kjenner jo til alt dette om Hume, og om å ikke slutte fra er til bør. Men noen ganger skulle jeg ønske at folk også kunne være mer forbeholdne med å slutte fra bør til er.

Aper med slips

Jeg skrev dette i sommer, men har hatt det liggende på harddisken for redigering frem til nå?

Fortsatt en tur innom Pinker og How the Mind Works… Når han argumenterer for at en eller annen egenskap er en adaptasjon for noe, viser han ofte til ganske spesifikke forhold i våre forfedres gjennomsnittsliv som vi kan være tilpasset til. Han viser også til eksempler fra antropologien: Hos stammer som lever isolert og med lite moderne teknologi, mener han at disse egenskapene og tendensene kommer mer til overflaten.

Vel, det slår meg at jeg kunne vært mer konkret med eksempler, men det er noen dager siden jeg la fra meg boka nå. Jeg nevner Pinker uansett som innledning til et par mer generelle spørsmål: 1) I hvor stor grad er vi egentlig savannedyr i litt rare omgivelser? 2) I hvor stor grad lever isolerte stammer i vår egen tid nærmere menneskets opprinnelige livsform enn oss? Begge disse spørsmålene er delvis testbare, og jeg har ikke kikket på empirien, men de teoretiske sidene ved det kan jeg spekulere i.

1. Menneskedyret
Er mennesket egentlig designet for et helt annet liv enn det vi lever i dag? Er vi ute av synk med vår egentlige natur? Vil både personlige og sosiale problemer kunne løses, hvis vi legger oss til levemåter som er nærmere våre forfedres, f eks når det gjelder kosthold eller innredning? Jeg har vært frem og tilbake på dette i mine amatørevolusjonistiske spekulasjoner[1].

Det er vanskelig å avvise helt. Tendensen vår til å like alt som smaker søtt, for eksempel, er nyttig i omgivelser der det er lite mat og sukker er kompakt energi, men mindre nyttig på steder der sukkerprodukter er i overflod. Det vil si at vi som lever med supermarkeder rundt hjørnet antageligvis tar skade av å leve forskjellig fra våre forfedre.

Men det virker på den andre siden urimelig at en art som kan leve i så forskjellige omgivelser som Svalbard og Sahara (for ikke å snakke om – i verdensrommet) skal være avhengig av såpass spesifikke betingelser for å trives. Man kan nesten lure på om ikke tilpasningsdyktighet i seg selv er en adaptasjon, for en art som oss. Hvis vi kan flytte fra savanne til ørken til skog til polarområder og likevel klare oss rimelig godt, burde vi også kunne flytte oss mellom ulike teknologiske og sosiale måter å leve på, uten nødvendigvis å ta skade av det[2].

Vel, når vi har eksempler på noen adaptasjoner som krever spesifikke forhold, og noen som ikke gjør det, har vi heldigvis lov til å konkludere med at begge deler er mulig, og det på en gang. (Jøsses. Går det an da? Vi kan vel ikke ha en skikkelig debatt uten å etterlate den ene siden død og begravet og dessuten skutt i fillebiter, vel?) Vi har mange forskjellige egenskaper – og noen kan være laget for steinalderliv og vanskelig å få til å fungere ordentlig i moderne sammenhenger, andre kan være fullt forenelige med maskiner, storbyer, mobiltelefoner og e-stoffer.

Til syvende og sist er det som sagt et empirisk spørsmål hvorvidt mennesker i vår tid er fisker på land eller i sitt rette element. Men i og med at vi ser ut til å være begge deler, bør man kanskje stille det spørsmålet litt mer spesifikt, før man forsøker å forske på det.

2. Det opprinnelige mennesket
Kan man lære noe om menneskets opprinnelige levemåter ved å studere folk som lever i isolerte stammer? Dette er et ubehagelig spørsmål å ta for seg, fordi man er fanget mellom den kultursjåvinistiske grøften på den ene siden, og den blindt politisk korrekte på den andre[6]. Men jeg går videre med en forsikring til mine lesere om at hvis jeg skulle snuble over i en av dem er det i vanvare; jeg ønsker ikke å markere noe annet enn det rent teoretiske.

For å begynne i en ende: Man kan ikke studere mennesker som lever i isolerte stammer, som om de har bevart en mer opprinnelig kultur, ubesmittet av vitenskap og teknologi. Kulturformer som er isolert fra resten av verden er ikke overlevninger fra en eldre tid; de har utviklet seg akkurat like lenge, og kan ha forandret seg akkurat like mye i løpet av de siste 10-20 000 årene. Man møter altså ikke steinaldermennesker, når man drar til Amazonas. For det måtte man hatt en tidsmaskin.

Det man imidlertid kan forestille seg, er at omgivelsene man lever i som samlere og sankere ligner på omgivelsene til våre gjennomsnittsforfedre – at man møter en del av de samme farene og utfordringene, de samme næringskildene, de samme betingelsene og begrensningene for sosial organisasjon. Det kan være en parallell mellom forholdene som formet menneskets utvikling, og de som har formet moderne jeger- og samler-kulturer. Sånn sett kan man kanskje få noen hint om det ene[7], ved å studere det andre.

Konklusjoner
I How the mind works bruker Pinker disse metodene ganske rundhåndet. Selv om det er en populærvitenskapelig bok, det er vanskelig å vite hvor mange nyanser, motargumenter, osv. som er overveid, men ikke fant plass mellom permene. Etter min mening skal man uansett ta en del forbehold når man bruker steinalderlivet som modell i et evolusjonsstudium av atferd. Et gen som påvirker atferd – og dermed tanke- og følelsesmønstre – kan ha blitt formet for å løse problemer som er spesifikke for et lavteknologisk jeger- og samlerliv. Men det er også fullt mulig at det ikke har det, eller at det kan uttrykkes på andre måter, som kan være vel så nyttige, i andre slags miljøer.

Det samme gjelder vel andre typer evolusjonspsykologisk evidens. Og, når jeg tenker meg om, for andre typer psykologisk evidens i det hele tatt. Evolusjonshistorien er vanskelig å få tak på, den ligger et godt stykke i fortiden og har etterlatt seg tvetydige spor. Alle metoder har styrker og svakheter, og det er først når mange forskjellige metoder peker i omtrent samme retning (og man har gjort en oppriktig innsats for å komme opp med motargumenter) at man kan konkludere med en viss sikkerhet. Også i populærvitenskapen burde man betone dette. (Særlig i populærvitenskapen.)








1) Jeg noterer meg at jeg er verre enn vanlig til å kringkaste min egen uvitenhet på området; en uvane jeg heller ellers ikke er ukjent med. Er dette bra eller dårlig? Tja! Ikke vet jeg!

2) Pinker nevner selv dette med fobier som eksempel på hvordan psyken vår er tilpasset et annet liv enn det vi lever. Han understreker at de fleste merkelige fobier vi hører om bare er oppspinn; folk går ikke rundt og er livredde for vind, kyllinger, eller det å gå (for å ta noen eksempler fra A på denne lista). Kanskje mer påfallende har vi heller ikke fobier for ting vi burde unngå i det moderne liv, som for eksempel skytevåpen, eller det å krysse gata. Vi kan være redde for det, men fobi er liksom en grad eller to verre enn redsel. Det vi har fobier for, er, i følge Pinker, utelukkende ting som var farlige for forfedrene våre: Slanger, edderkopper, høyder, ild, blod (som er en indikasjon på at noe skadelig er i nærheten) osv.

Pinker ser imidlertid ut til å ha glemt[3] fenomener som tannlegeskrekk, flyskrekk, og telefonskrekk. Verken tannleger, fly, eller telefoner forekom særlig hyppig i miljøet til våre gjennomsnittlige forfedre over noen tusen generasjoner. Man kan selvsagt innvende at dette er tillempinger av andre fobier (høydeskrekk, ha-noen-innenfor-intimsone-skrekk, skrekk for sosial prestasjon, smerteskrekk, osv)… men dette er egentlig ikke noen innvending. Det er tvert i mot sterke eksempler på tilpasningsdyktighet utenom det genetiske. Det er i så fall gamle adaptasjoner som er tilpasset det moderne liv.

3) I denne noten til en note[4] vil jeg nok en gang (forrige gang er her), gjøre den litt tvilsomme øvelsen å spekulere i andres motiver. Det kan kanskje… på en måte… virke som om Steven Pinker er styrt av en agenda om å vise at ikke alt ved mennesket kan forklares ved læring (noe vel ingen heller har påstått), og som om han kanskje… på en måte… om han nå er klar over det selv eller ikke… er disponert for å glemme innvendinger og moteksempler som virker ganske tydelige for oss uten en slik agenda.

4) Jeg skal imidlertid ikke rote mine lesere inn i noen endeløs metaspiral ved å fortsette å lage noter til noter til noter; dette er den aller siste[5] i kjeden.

5) Ok, det var den nest siste, da.

(Mens vi er inne på det… vet noen av mine medbrukere av blogger om noen bedre måter å lage fotnoter på enn dette?)

6) For å gjøre det klart: Forskjellen på den kultursjåvinistiske og den blindt politisk korrekte grøften er ikke at man kommer i den kultursjåvinistiske hvis man sier ”folk i isolerte stammer er noe dårlig” og den blindt politisk korrekte hvis man sier ”det er noe bra”. Disse standpunktene er ganske like hverandre sjåvinismemessig, fordi problemet med dem ikke er evalueringen, men det at de behandler eventuelle kulturelle forskjeller som om det skulle være noe essensielt. Om de er bra eller dårlig – oss tilhører de i hvert fall ikke. Det blindt politisk korrekte (jeg burde kanskje ha et annet navn på det, siden jeg mener politisk korrekthet har et ufortjent dårlig navn) er når man forkaster vitenskapelige data på grunnlag av moral, og ikke metode.

7) Jeg er, for nok en gang å bedyre min egen uvitenhet, ingen antropolog, og det kan godt hende man finner bedre svar på dette spørsmålet hos folk som jobber med det.

Arv vs. miljø

Mye kan tyde på at man fremdeles heftig diskuterer hvorvidt det er arv, miljø, eller en eller annen slags mikstur av dem, som danner grunnlaget for menneskets natur. Selv om det har blitt gjort en del teoretisk og empirisk fremgang på feltet (som mange debattanter forbeholder seg retten til å overse av overbevisningsgrunner) er ikke jeg smart nok til å ha god nok oversikt til å banne på noen konklusjoner, selv om jeg heller til en eller annen slags mikstur, med vekt på "eller annen"... men jeg kan i det minste sette av noen minutter til å besvare det langt viktigere spørsmålet. I det følgende skal jeg redegjøre for hvilke vesentlige moralske implikasjoner som hviler på utfallet av denne debatten:



























































Nå som det er overstått, ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt god sommer. (Evt i samsvar med sin natur.)

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

What a piece of work

Mer Pinker og evolusjon. (Jeg har ikke tenkt å gifte meg med mannen, men jeg føler meg skrivefør for tiden, inspirert av ting jeg leser, og det er tilfeldigvis boka hans jeg leser på [1].)

En rød tråd i evolusjonskapittelet hans er jakten på intelligent liv utenfor Jorden. Altså sannsynligheten for at gitt så og så mange planeter, så og så mange livsstartende hendelser osv, vil det oppstå andre sivilisasjoner vi mennesker kan leke med. (Eller krige med, alt ettersom hvordan man ser på den menneskelige tilstand.)

Feilen med disse beregningene, sier Pinker, er at man gjerne overvurderer sannsynligheten for at (menneskelignende) intelligens skal oppstå på en planet der det finnes liv. Grunnen til at man gjør denne feilen er at man er i overkant antroposentriske; selv om man prøver å la vær, tror man gjerne at mennesket er malen for evolusjon, at menneskelighet er en egenskap som nærmest ligger som et uforløst potensial i livets natur, og bare venter på sjansen til å oppstå.

Noe som, selvfølgelig, stemmer dårlig med det vi vet om livets utvikling, nemlig at det er en prosess som er styrt av årsaker, ikke virkninger; eller rettere sagt, det er en prosess som bare er styrt av virkninger i den grad virkningene i seg selv kan bli årsaker. Det er med andre ord ikke en målrettet prosess: Evolusjonen streber ikke mot å utvikle ting som ligner på menneskehjerner. Eller for den saks skyld (Pinkers eget eksempel), elefantsnabler.

Pinker går videre med å legge ut det han regner med er betingelsene for evolusjonen av menneskelig intelligens. Noen av dem er ganske generelle: At intelligens på tross av kostnadene (stort hode, vanskelig fødsel, behov for en god del mat osv.) er temmelig forbanna [i]nyttig [/i]for en organisme; at ting som kan læres har lettere for å oppstå i evolusjonen enn ting som ikke kan det, pga den riktignok kontroversielle Baldwin-effekten. Noen av dem er spesifikke for mennesket: At vi har en kompleks synssans, som kan bestemme ikke bare konturer, men også farger, posisjon, og bevegelse; at vi lever i et komplekst sosialt miljø; at vi har hender som kan lage kompliserte verktøy; og at vi har en diett som gjør det mulig å holde en såpass krevende hjerne gående.

Hva er så sannsynligheten, spør Pinker, for at alle disse spesifikke faktorene skal oppstå samtidig, og i den nødvendige rekkefølgen, som skulle til for at menneskene skulle bli det de ble? Jeg er enig med ham, den er skikkelig lav. Godt mulig lavere enn antall planeter i galaksen som kan ha en eller annen form for liv. Men når han konkluderer med at sjansen for å finne forståeligkommuniserende, intelligent liv i vårt nabolag er tilsvarende lav, virker han like antroposentrisk som han anklager SETI-optimistene for å være:

Han går ut fra at den eneste prosessen som kan føre til intelligens, er den prosessen menneskets genom har vært gjennom.

Men hvorfor skulle det være det, så lenge man går ut fra at de egenskapene vi forbinder med intelligens er temmelig forbanna nyttige, enten det nå måtte være sosial eller teknologisk intelligens, eller bare evnen til å lære språk i en hel rekke modaliteter… Mye mer universelt nyttig enn for eksempel en snabel.

I hvert fall hvis vi skal tro Pinker selv, når han skryter av menneskets evne til å leve en enorm spennvidde forskjellige slags liv, i en enorm spennvidde av miljøer (i motsetning til hva en snabel kunne hjulpet oss med). Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han argumenterer for at temmelig forbanna nyttige ting som for eksempel øyne har en sterk tendens til å oppstå fra svært enkle begynnelser, selv om det ferdige produktet forutsetter enn langt-mer-enn-heldig kombinasjon av mange forskjellige betingelser. Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han til forsvar for den datamaskinlignende modellen for menneskelig intelligens argumenterer for at det slett ikke er noen grunn til å tro at bare karbonbaserte nevronklumper kan være grunnlag for intelligente prosesser.

Et argument som har en viss relevans, er at intelligens neppe har skjedd mer enn en gang i jordens levetid. I motsetning til utviklingen av andre forbanna nyttige ting, som f eks øyne eller huggtenner. Dette argumentet forutsetter noen variabler vi i og for seg ikke kan være sikre på[2]. Det forutsetter at jorden er representativ for planeter som kan ha liv i en eller annen form (og jorden er den eneste planeten vi har undersøkt, litt tynt å generalisere ut fra). Det forutsetter også at oddsene for at en eller annen form for menneskekompatibel intelligens skal oppstå – på en bestemt planet – i løpet av noen milliarder år – er relativt lave i forhold til hvor mange planet/år som finnes i universet. Alt vi vet så langt er at oddsene (hvis Jorden er representativ) er minst 1:ca fire milliarder planet/år. De kan være omtrent i det området, de kan være vesentlig mindre.

Hvis de er vesentlig mindre, er det et argument for at menneskekompatibel intelligens er en rimelig unik egenskap. Det er i så fall også et (riktignok noe svakere) argument mot at både intelligens og snabler er rene produkter av evolusjon. Noe både jeg og Pinker vel tror at de er.

Det kan godt hende det er gode grunner til å ikke forvente for mye av SETI. Men det unektelig riktige faktum at det var en lang rekke av (for oss) heldige omstendigheter som førte til utviklingen av menneskehjernen sier ingenting om hvor mange andre rekker av (for dem) heldige omstendigheter som kan føre til utviklingen av andre informasjonsprosessorer med sammenlignbare egenskaper. Man må ikke nødvendigvis være menneske for å være menneskelig.

*

Når det gjelder Pinker selv, som har vist seg å vekke en viss kontrovers i kommentarfeltet mitt, kan man gjøre seg noen spekulasjoner om hans faglige blindsoner. Det forblir selvsagt spekulasjoner, fordi det er veldig vanskelig å gjette seg til andres skjulte motiver, vi er (muligens pga vår evolusjon som sosiale dyr) særlig flinke til å skjule våre motiver ved behov, selv for oss selv. Og det er egentlig urettferdig å spekulere i at noen har en egenskap de ikke kunne motbevist at de hadde selv om de ikke hadde det. Men men, jeg, Martinbg, er neppe noe meteornedslag på det evolusjonspsykologiske feltet uansett.

Altså, man kan lure på om ikke Pinker nettopp har en i overkant antroposentrisk agenda. At han sterkt ønsker å vise at mennesket har en særstilling i universet. Man kan lure på det ut fra noen av teoriene han tar åpenlyst til orde mot, noen av de mer skjulte sleivsparkene han kommer med, noen av måtene han velger å tolke flertydige data på… og i dette tilfellet at han virker såpass blind for at det han selv kommer med vel så gjerne kan være argumenter for, som mot, utenommenneskelig intelligens.

I så fall er det en intellektuell utfordring å lese ham med forbehold. Det er en like viktig utfordring å plukke opp barnet før man kaster ut badevannet.




1) Jeg kunne evt latt meg inspirere av Night’s Dawn-trilogien til Hamilton, men der er det litt for store spoilere til at jeg i det hele tatt vil begynne. Og sånn apropos: Jeg har ikke kommet så langt selv heller, så jeg klarer meg godt uten å høre hva som skjer.

2) Med forbehold om at jeg ikke tenker helt feil om statistikk akkurat nå. At jeg bommer på statistikk er en hendelse som har vært dokumentert ved flere tidligere anledninger, men jeg har ikke noe mål på hvor representativt det er.

Evolusjonspsykologi og sirkularitet

Et forbehold det hender jeg tar når jeg skriver eller snakker om evolusjonspsykologi, er at det er en del spørsmål i psykologien evolusjonsperspektivet ikke kan brukes til å belyse. Jeg har hatt sterk følelse av hva det har vært, men ikke helt klart å artikulere det, det har hatt noe med sirkelargumentasjon å gjøre. Men det er også en god del i psykologien man kan få større klarhet i ved hjelp av evolusjonsperspektivet.

Når har jeg klart å artikulere det.

Pinker igjen, i How the Mind Works, har jo det at vi er naturligselektert som grunnlag for sitt eget prosjekt, å reverse engineere menneskepsyken. (Jeg har det for meg at det finnes et norsk ord for reverse engineering.) Derfor bruker han et halvt kapittel på å forsvare evolusjonspsykologien mot vanlig, men i følge ham fattig, kritikk. Kort oppsummert: Naturlig seleksjon har en ypperlig evne til å lage velfungerende, kompliserte systemer. Ingen andre kjente prosesser har den evnen[1]. Dermed er det rimelig å anta at velfungerende, kompliserte systemer er naturlig selektert – jo mer kompliserte, jo mer rimelig. Vi kan lære nye ting om dem hvis vi spør: ”Hva er de for?” Og det er dette evolusjonspsykologiske forskere driver med.

Dette er jeg ikke uenig i (selv om kultur gjør bildet litt mer rotete). Hvordan mentale egenskaper fungerer er imidlertid ikke de eneste spørsmålene i psykologien; like ofte spør vi om hvilke mentale egenskaper vi i egentlig har. Og det hender man prøver å bruke evolusjonsperspektivet til å avklare disse spørsmålene også, for eksempel jeg selv, når jeg synes det er merkelig at vi skal ha et iboende behov for selvbedrag, fordi det jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal tjene oss.

Dette er evolusjonsperspektivet ikke egnet til. Det er mange egenskaper vi kan forestille oss at ville vært nyttige, som vi rent faktisk ikke har. Altså kan vi ikke konkludere med at det at vi kan forestille oss noe, betyr at vi har det. Omvendt kan det godt hende at vi har egenskaper vi ikke umiddelbart ser nytteverdien med, ganske enkelt fordi vi ikke har nok informasjon. Tilgangen til informasjon om menneskets fjerne forhistorie er lissom litt laber.

Det sirkulære i det blir at enhver evolusjonsforklaring tar utgangspunkt i at en egenskap allerede eksisterer. Dermed kan man ikke bruke den samme forklaringen som argument for at den eksisterer.

For å oppsummere: Hvis vi (på andre måter) vet at vi har en egenskap, er vi nødt til å forestille oss at den er en adaptasjon, og kan spørre til hva; hvis vi kan (evt. ikke kan) forestille oss at vi kunne hatt en adaptasjon, betyr ikke det nødvendigvis at vi har (evt. ikke har) egenskapen.

I tillegg dette kan evolusjonspsykologien hjelpe til å gjøre oss nysgjerrige når noe virker litt merkelig skrudd sammen.




1) For de av mine lesere som her vil svare at høyere makter har denne evnen, kan jeg legge til at så lenge vi antar at de velfungerende, kompliserte systemene i så fall er gitt oss av en grunn, og ikke bare tilfeldig klasket på, er det fremdeles rimelig å analysere dem ut fra et reverseengineerisk utgangspunkt. Man kan fremdeles forstå mer av systemet ved å finne ut hva det er for. Det eneste er evt. at repertoaret av mulige grunner blir større; vi kan i så fall ha fått disse systemene av andre grunner enn at det øker barnebarnproduksjonen vår.

Ulempen med individualitet

Jeg leser Steven Pinker: How the Mind Works, og jeg har kommet til kapittelet om hjernen som datamaskin. Han er, der jeg har kommet, på hvorfor en rent konneksjonistisk modell av psyken – dvs at all tenkning består av et snedig nettverk av assosiasjoner mellom elementer av ting man har lært seg å se likhetstrekk i – ikke er i stand til å gjøre en del av de tingene menneskepsyken unektelig kan. På sidene 114-119 kommer han inn på evnen til å skjelne individualitet. Vi ser tydelig forskjell på to ting som ligner hverandre, sier han, og det kan ikke helt forklares ut fra en modell som sier at alt vi vet om ting, vet vi ut fra hvordan det ligner på andre ting.

Vel, argumentet er mer presist enn som så, jeg har ikke forstått det godt nok eller satt av plass nok til å gjengi det ordentlig, boka i seg selv er verdt å lese. I hvert fall deler av den. Poenget her er Pinkers påstand om at mennesker (og en del andre organismer med hjerne) har utviklet et eget apparat for å håndtere individualitet, og at det er gode grunner til at et slikt apparat vil være nyttig.

For det første, for sosiale dyr, kan man anta at ulike individer er mer forskjellige mentalt enn de er fysisk (fordi hjernen er laget for å lære), med andre ord vil det være en del kunnskap om å omgås bestemte individer man ikke nødvendigvis kan slutte seg til ved å se på dem. Man trenger altså et system for å lagre informasjon om den enkelte. For det andre har man et særlig behov for å ha rimelig god rede på hvem som er ens nære slektninger, siden man har større genetisk interesse av deres velferd, enn av artsmedlemmers velferd generelt (slektskapsaltruisme). For det tredje er det lurt for rovdyr som spiser flokkdyr, å kunne blinke ut et bestemt dyr som bytte. Både det å jage og det å flykte krever energi, men hvis man jager samme dyr, blir energiregnskapet på begge sider det samme. Skifter man potensielt bytte for ofte, vil man ende som en sliten løve som jager dusinvis av uthvilte… for eksempel zebraer.

Og ikke et tilfeldig eksempel; Pinker nevner nettopp zebraens striper som en adaptasjon som ikke nødvendigvis hjelper dyret til å gjemme seg i naturen, men som hjelper det til å gjemme seg blant andre zebraer. Han forteller også om den observasjonen at forskere som setter fargemerker på individuelle gnuer i en flokk for å studere dem nærmere, ofte til sin frustrasjon opplever at dyret blir temmelig fort spist – nettopp fordi det blir enklere for rovdyrene å blinke dem ut.

Dette kan kanskje gjøre et par ting mennesker driver med, mer forståelig.

Eller vel, evolusjonspsykologi på roteloftet er og blir en svært spekulativ affære. Å tenke opp gode evolusjonshistorier er lett, jobben er å finne måter å teste dem på, og den jobben har ikke jeg tenkt å ta her. Men litt evolusjonstenkning kan også åpne fantasien for å teste andre hypoteser om et fenomen enn dets eventuelle evolusjonære status. Den fantasien har jeg lyst til å utforske.

For det første, det som, med et liberalt forhold til litteraturhistorien, kan kalles beslektet med janteloven, at kollektivet straffer de som stikker seg for mye ut, kan det forstås ved å se på skjebnen til den fargemerkede gnuen? Et scenario er at hvis det å skade folk er noe man (av en eller annen grunn) er motivert for – da vil man få mer utbytte nettopp av å blinke ut ett offer, enn å bare være kjip mot alle som kommer forbi. Og det er jo lettere å blinke ut de som skiller seg ut fra før.

Mer komplisert: Hva om man er motivert for å hindre folk i å skille seg ut, fordi, hvis alle i flokken er for mye individer, blir det vanskelig å kamuflere seg blant dem? (At jeg har skal ha hørt en slik teori, klinger i bakhodet mitt også.) En svakhet her, er at du vel vil være enda mer interessert i at noen skiller seg ekstremt ut, og resten – deriblant deg – utgjør en grå masse. Men de som er mest lettvintkanonføde, blir spist ganske fort. Og så er det opp til resten av oss, den halvgrå massen, å gjemme seg blant hverandre, samtidig som man blir gjenkjent hvis man trenger hjelp av slektningene, blir kjent igjen av flokken hvis man er høyt oppe i hierarkiet, osv.

Poenget her er ikke å tenke veldig dypt eller tette alle skott, men å antyde at både det å stikke seg ut og det å gli inn har sine fordeler og ulemper, og at menneskelivet kanskje er en avveining mellom disse, også på et biologisk plan. At det å ivareta både individualitet og konformitet i passende mengder er en dyp del av menneskers natur. Og at vi kan være motivert for å bry oss om andres grad av individualitet og konformitet også.

(En prediksjon som følger av dette, er at individer med høy status i en flokk vil være mer interessert i å vise sin individualitet, mens individer med lav status vil være mer interesser å vise sin konformitet; det er en fordel å bli kjent igjen hvis man kan kreve privilegier, men en større fordel å gli inn i massen hvis man kan bli avkrevd dem. En videre prediksjon er at et og samme individ vil skille seg mer ut når man er omgitt med noen av lavere status, være mer konform når man er omgitt av noen med høyere.)

For det tredje, og for min del kanskje det mest interessante, blir jeg nysgjerrig på enkelte mellomgruppe-fenomener. (For noen flere ord om mellomgruppe-psykologi, ta en kikk på forrige post.) Som mennesker er vi ikke bare utsatt for rovdyr, men også for andre mennesker; særlig for mennesker i andre grupper. Et kjent mellomgruppefenomen er ”de ser alle like ut”-effekten, tendensen til å se mindre forskjell på individer i andre grupper. Stort sett sett på som nedverdigende, til og med dehumaniserende.

Hypotesen det kunne vært gøy om noen formaliserte og testet ut, er: Kan det hende at du, i konflikt med ønsket om å fremstå som et individ, på andre måter arbeider ubevisst, men aktivt for å forsterke denne effekten – altså jobber for å gjøre det vanskeligere for folk fra de andre gruppene å skille dere ut som individer, og dermed blinke ut akkurat deg på slagmarken?

I så fall kan dere jo gjerne være unike dere hvis dere vil... men ikke jeg, nei!

"Du trenger ikke rope!"

Psykologisk forskning på kommunikasjon er spennende i seg selv, men også verdt å studere nærmere når man er interessert i en av de tingene jeg er interessert i: Hvordan stereotyper som ikke var sanne i utgangspunktet har en tendens til å oppleves sannere etter hvert.

Jeg leser en artikkel kommunikasjonsmodellen som forkortes CAT, dvs ”Communicative Accomodation Theory.” Kommunikativ akkomodering handler om hvordan man innretter seg etter hverandre når man kommuniserer. Det har noe med empati og å forklare underveis å gjøre, men også i hvor stor grad man tilpasser seg hverandres kommunikasjonsstil… etterligner hverandres kroppsspråk, dialekt, talerytme… både på det verbale og det nonverbale.

Dette gjør ikke bare kommunikasjonen enklere, men sier også noe om den sosiale underteksten. Hvis man innretter seg godt etter hverandre, sender man signaler om sosial nærhet og likeverd. Innretter man seg mindre, sender man signaler om avstand og statusforskjeller. Hvis jeg altså bruker noen ord fra din dialekt når vi snakker sammen, viser jeg at vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Bruker jeg min egen dialekt, på sitt mest ekstreme, sier jeg noe om avstand. Men man risikerer også å overdrive, legge seg så tett opptil den andre at det blir påfallende. Dette oppfattes mer ironisk enn noe annet. (Hvis jeg etterligner dialekta di ord for ord, tror du kanskje jeg gjør narr av deg.)

Dette skjer delvis bevisst, i den forstand kognitiv psykologi snakker om ubevissthet – prosesser som altså ikke er direkte skjult for oss, men som foregår såpass i det små at vi ikke legger merke til dem. Vi kan bruke akkomodering (og ikke-akkomodering) bevisst, når vi vil understreke eller nedtone statusforskjeller. Men som regel tenker vi ikke på at det skjer. Vi er ikke klar over at vi gjør det, vi er ikke klar over at vi oppfatter det eller at det påvirker hvordan vi oppfører oss, tenker, og opplever samtalen videre.

En konsekvens av dette, er altså at stereotyper på denne måten kan komme til å bekrefte seg selv. I artikkelen jeg leser nevnes det i forbifarten, men resonnementet er dette: Det man prøver å innrette seg etter er nødvendigvis ikke hvordan de andre er, men hvordan man oppfatter de andre… og det er preget av hvilke stereotyper du har om dem. Hvis du for eksempel snakker med gamle mennesker, og tror at de hører dårligere enn de faktisk gjør, vil du nettopp overakkomodere, og snakke høyere. Du oppnår det motsatte av det du vil, du skaper avstand… og risikerer å få høre: ”Du trenger ikke rope, jeg er ikke døv!”

Vi har mange stereotyper, ikke bare mot eldre, og når vi snakker med mennesker vi ser stereotypt på, er sjansen stor for at vi skaper avstand på denne måten (og andre). Selv om det ikke er det vi prøver. Vi er ikke klar over hva vi gjør – men avstandsfølelsen merker vi oss, og tar med oss videre. Og det må jo være noe med den andre. Der ser vi hvordan de er. For vi har jo gjort så godt vi kunne for å være imøtekommende.



Litteratur:
Giles, H., Willemyns, M., Gallois, C., Anderson, M. C. (2007). Accommodating a New Frontier: The Context of Law Enforcement. In K. Fiedler (Ed.), Social communication (pp. 129-162). New York: Psychology Press.

Flere grunnleggende antagelser, og skisse til et prosjekt

I et tidligere innlegg kom jeg med noen grunnleggende gjetninger om verden, og fikk noen interessante kommentarer tilbake. Denne gangen skal jeg prøve å si noe av det samme, på en litt annen måte.

Det dreier seg altså om rene gjetninger. Det er antagelser jeg ikke kan være sikker på om stemmer, men som, dersom de gjør det, gir meg en viss sikkerhet om at andre ting også er riktig.

1. Det finnes observasjoner.
2. Det finnes handlinger.
3. Det et visst samsvar mellom observasjoner og handlinger.

Igjen så vet jeg ikke akkurat hva observasjoner er, eller handlinger. Observasjoner har noe med informasjon å gjøre. Altså, at av alt som kunne vært observert, skiller det som faktisk observeres seg fra det som ikke observeres. Men hva er i så fall informasjon? Handlinger er det som går ut av hva det nå er som observasjoner går inn i.

Jeg burde kanskje kalt observasjoner for innkommende og handlinger for utgående informasjon. Men da blir inn og ut av hva? et ubesvart spørsmål. Jeg har nemlig ennå ikke påstått at det finnes noe selv. Eller jeg kunne kalle det sensorisk og motorisk informasjon. Fraværet av et selv er fremdeles plagsomt… men i det minste får jeg en terminologi som er lettere å forene med psykologi, som jeg forhåpentligvis behersker noe bedre enn filosofi.

Hva man nå kaller det… Den tredje antagelsen, at det er et samsvar mellom 1 og 2, betyr i denne sammenhengen at når noe går ut, kommer noe annet inn, og hva som kommer inn til en viss grad kan forutsies ut fra hva som gikk ut. Vel vel.

Skisse til et prosjekt
For øyeblikket er dette altså ikke noe forsøk på å lage et (vitenskaps)filosofisk byggverk.

Jeg har et byggverk i meg. Det vil si, jeg har en del tanker, premisser, og forutsetninger i hodet som henger sammen på ett eller annet vis, og som støtter opp under de mer overfladiske og bastante kommentarene jeg kan komme til å lire av meg om liv, moral, og vitenskap. Men jeg er ikke filosof. Og det jeg likevel har av filosofi, er ikke artikulert klart nok til at jeg kan gjøre verbale ytringer ut av dem. Og dermed heller ikke klart nok til at jeg selv kan analysere dem fullstendig.

Skal vi holde oss i familienærværet av byggverksmetaforen, er innleggene i denne serien et forsøk på å kaste noen planker i vannet og se om de flyter.

To av mine fundamentale gjetninger

Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.

Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.

Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:

1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.

Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.

Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.






1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.

En drømmehypotese

Ars Ethica plukker opp en artikkel fra Dagbla', om hvordan en drøm om en bombe muligens satte i gang en serie hendelser som førte til at man evakuerte en hel oljeplatform. Han sier vel at man ikke kan vite at sanndrømthet er umulig, men at historiene man har hørt som skal "bevise" sanndrømthet ikke holder som bevis. Jeg ble inspirert til å utdype, og siden jeg ikke har skrevet her på evigheter tok jeg utdypingen her i stedet for i kommentarfeltet til Nicolas.

Så altså:

Man kan ikke være 100% sikker på at sanndrømthet er umulig... men det er alltids mulig å være 95% sikker på at det ikke virker særlig godt (eller evt. at det gjør det).

Kanskje litt vanskelig når det gjelder hendelser i dagliglivet. For da må man si noe om hvor mye en hendelse i en drøm ligner på en hendelse i dagliglivet, og hva den i så fall skulle ligne på, for å kunne fastslå om en drøm har predikert noe som har skjedd eller ikke over sjansenivå... og man må kunne si noe om hvor mange hendelser det er i dagliglivet totalt, og hvor forskjellig de er fra hverandre, for å kunne ha grunnlag for å si hva sjansenivå er. Men hva i all verden er egentlig en "hendelse"?

("Over sjansenivå" - altså at forutsigelsene slår til oftere enn om man hadde lagt alle mulige hendelser i en hatt, trukket lodd, og forutsagt det som kom opp.)

Litt enklere dersom noen påstår at de kan styre sin sanndrømthet. Da kan man bli enige med dem om kriterier for treff og bom (hvis de er modige nok til å ville settes på prøve), og så styrer de etter det.

Men åh! ting som dette - drømmer om katastrofer - det burde være gourmetmat for en parapsykolog som er sulten på å bruke sitt åpne sinn avvise hypoteser selv om de kan virke besnærende. For katastrofer kan defineres i hvert fall sånn passe godt, katastrofer totalt kan telles med en viss grad av enighet mellom de som teller (interraterreliabilitet), katastrofedrømmer-man-tror-er-sanne bør kunne skilles fra andre drømmer, forutsagte katastrofer som faktisk inntreffer bør kunne skilles fra katastrofer som ikke gjør det, osv.

Hvis treffprosenten på katastrofedrømmer ikke er høyere enn om man hadde trukket lodd... kan man ikke si noe om hvorvidt sanndrømthet er mulig... men man kan si med rimelig sikkerhet at det ikke virker. I hvert fall ikke når det virkelig gjelder.

Naturen

I følge Discovery News, har man omsider klart å ta bilder av det som så vidt jeg forstår er undersjøiske kjempebølger som brytes. Det har visstnok mye å si for havstrømmene og demed klimaforskningen.

Jeg kan nesten ingenting om dette, og vil ikke prøve å filosofere noe rundt det. Jeg legger ut linken fordi jeg synes det er noe poetisk både over naturfenomener i kjempeskala, og naturfenomener som er vanskelig å få øye på. Hvis det er noen oseanografer i salen tar jeg gjerne i mot utdypende kommentarer.