Samordning av tanker

Man er ikke alltid så original som man liker å tro. Sånn i begynnelsen av helgen følte jeg meg inspirert til å skrive noe vittig om Obama og fredsprisen, noe om at jeg håpet at jeg selv kunne huke inn en litteraturpris eller to hvis jeg bare fikk satt meg ned og laget et utkast til en genial roman. Men så gikk det opp for meg at akkurat den vitsen 1) antagelig ble dratt en tre-fire hundre ganger rundt om i verden allerede den første timen etter at prisen ble kunngjort, og 2) uansett ikke er så aktuell nå, hele tre dager etterpå.

Dette var en erkjennelse som ga meg en førstehånds observasjon av hvor lett det er å reagere forutsigbart på hendelser i massemedia. Siden jeg selv var en slik hendelse for noen år siden er det vel ikke noen overraskelse for meg. Da var det enkelte samtaler som gjentok seg så tilnærmet ordrett at jeg fikk følelsen av at vi fulgte et manus. Det var som om både den første, andre, og tredje tanken folk man fikk av å se noe på TV, ofte var like programfestede som sendingene i seg selv. (Da er det en trøst at den fjerde, femte, og sjette tanken kan være desto mer spennende.)

Massemedia ser ut til å ha en evne til å ensrette tankegods som kan være problematisk sånn politisk sett, og kan bidra til en overfladigjøring på det estetiske området, men det kan også stikke dypere enn dette. Det er jo unektelig slik at en del av det vi tenker bygger på (eller i det minste er reaksjoner på) ting vi får utenfra, og det er ikke bare en dårlig ting. I den grad flere mennesker får de samme tingene utenfra, og dermed tenker en del av de samme tankene, har de en form for fellesskap. Noe av det som knytter elskere, venner og bekjente til hverandre, er nettopp at de deler erfaringer. Noe av det som knytter folk til hverandre i kulturer et nettopp at de deler tankemønstre. Og noe av det som definerer oss som mennesker er at vi har muligheten til å dele av våre egne tanker, og trekke hverandre et aldri så lite stykke inn i våre egne private verdener. Vi blir alle en liten utvidelse av hverandre.

Det kunne ha vært interessant å se noen mer filosofiske betraktninger om hva det vil si for oss, på godt, vondt, og nøytralt, at måten vi deler eksistens på blir forandret av nye former for kommunikasjon. Hva vil det si at tidsperspektivet forandrer seg på veldig rare måter? (På den ene side, at opplevelsen av ”nå”, som i sin tid må ha gjeldt landsbyen, eller i høyden landsdelen, nå har utvidet seg til å gjelde hele kloden. På den annen side, at ”aktualitet” har gjennomgått en tilsvarende innskrenkning, sånn at jeg allerede nå vil være for sent ute med å vitse om Obama.) Hva vil det si at tankene våre har blitt stadig mer velkoordinerte etter hvert som ”media” har blitt mer ”masse”? Hva vil det si hvis jeg har rett i min kjypotesehest om at vi er i en trend hvor budskapene i massemedia stadig blir enklere?

Og dette er bare før internett, som visstnok gjør noen av de samme tingene med sted og identitet, som telegraf, radio, og sånt, i sin tid gjorde med tid. Om hvordan disse tingene blir oppløst på internett er den første, andre, og tredje tanken man kan tenke allerede uttalt, repetert, parodiert, og laget t-skjorte av, men, igjen, hva med den fjerde, femte, og sjette? Når vi er ferdige med å være fremmedgjorte og identitetsløse og skjønner at vi har jo fortsatt identitet, det betyr bare noe litt annet… hva vil det egentlig si at så mye mer enn før av det som er inni oss gjøres om til tekst og fordeles såpass jevnt utover menneskeheten? Hvordan omformer det det psykologiske ved å være menneske?

De som skulle skrevet en slik måtte antagelig ha hatt mer filosofisk erfaring enn meg. Og de måtte ha voktet seg for å bli for pessimistiske, ikke fordi utsiktene ikke kan være skremmende nok, men fordi de mest skremmende sidene av det som nevnt allerede er omfattet av den første, andre, og tredje tanken rundt spørsmålene. Og de måtte nok gått mye grundigere til verks enn jeg gjør i dette innlegget. Jeg legger det likevel ut på nett, i håp om at noen skal synes det er så lovende at de graver frem en eller annen nobelpris til meg som takk for gode intensjoner.

Referanserammer

Jeg satt på bussen, og ved siden av meg satt det en gruppe fra et sfo, altså barn i tidlig barneskolealder. Som glupe unger gjerne gjør, var det to av dem som snakket om Star Wars, nærmere bestemt om den filmen hvor "Anakin blir et spøkelse". Hendelsesforløpet som ledet opp til dette, skal visstnok ha vært at "keiseren ble uvenner med noen på det snille laget, og så drepte Anakin keiseren". Hvilket i og for seg må sies å holde som forklaring. Det jeg festet meg ved var uansett ikke gjenfortellingens gullkornaktighet, (jeg kan uansett styre meg for hele gullkorngreia,) men at guttungen kalte Darth Vader for Anakin. Selvfølgelig gjorde han det. Han har jo sett filmene i den nye rekkefølgen, hvor Luke Skywalker utgjør fortsettelsen på Anakins historie, i motsetning til den versjonen jeg kjenner, hvor Anakins historie bare danner bakgrunnen for Lukes.

Det får meg til å tenke på hvor lite som skal til før to personer får to helt forskjellige oppfattelser av virkeligheten, og hvor små detaljer dette kan komme til uttrykk i. Filmene er like, vel, stort sett, for oss begge, men jeg begynte et annet sted enn denne gutten. Det er alt. Men vi setter to helt forskjellige navn på denne fyren i den svarte hjelmen.

Aper med slips

Jeg skrev dette i sommer, men har hatt det liggende på harddisken for redigering frem til nå?

Fortsatt en tur innom Pinker og How the Mind Works… Når han argumenterer for at en eller annen egenskap er en adaptasjon for noe, viser han ofte til ganske spesifikke forhold i våre forfedres gjennomsnittsliv som vi kan være tilpasset til. Han viser også til eksempler fra antropologien: Hos stammer som lever isolert og med lite moderne teknologi, mener han at disse egenskapene og tendensene kommer mer til overflaten.

Vel, det slår meg at jeg kunne vært mer konkret med eksempler, men det er noen dager siden jeg la fra meg boka nå. Jeg nevner Pinker uansett som innledning til et par mer generelle spørsmål: 1) I hvor stor grad er vi egentlig savannedyr i litt rare omgivelser? 2) I hvor stor grad lever isolerte stammer i vår egen tid nærmere menneskets opprinnelige livsform enn oss? Begge disse spørsmålene er delvis testbare, og jeg har ikke kikket på empirien, men de teoretiske sidene ved det kan jeg spekulere i.

1. Menneskedyret
Er mennesket egentlig designet for et helt annet liv enn det vi lever i dag? Er vi ute av synk med vår egentlige natur? Vil både personlige og sosiale problemer kunne løses, hvis vi legger oss til levemåter som er nærmere våre forfedres, f eks når det gjelder kosthold eller innredning? Jeg har vært frem og tilbake på dette i mine amatørevolusjonistiske spekulasjoner[1].

Det er vanskelig å avvise helt. Tendensen vår til å like alt som smaker søtt, for eksempel, er nyttig i omgivelser der det er lite mat og sukker er kompakt energi, men mindre nyttig på steder der sukkerprodukter er i overflod. Det vil si at vi som lever med supermarkeder rundt hjørnet antageligvis tar skade av å leve forskjellig fra våre forfedre.

Men det virker på den andre siden urimelig at en art som kan leve i så forskjellige omgivelser som Svalbard og Sahara (for ikke å snakke om – i verdensrommet) skal være avhengig av såpass spesifikke betingelser for å trives. Man kan nesten lure på om ikke tilpasningsdyktighet i seg selv er en adaptasjon, for en art som oss. Hvis vi kan flytte fra savanne til ørken til skog til polarområder og likevel klare oss rimelig godt, burde vi også kunne flytte oss mellom ulike teknologiske og sosiale måter å leve på, uten nødvendigvis å ta skade av det[2].

Vel, når vi har eksempler på noen adaptasjoner som krever spesifikke forhold, og noen som ikke gjør det, har vi heldigvis lov til å konkludere med at begge deler er mulig, og det på en gang. (Jøsses. Går det an da? Vi kan vel ikke ha en skikkelig debatt uten å etterlate den ene siden død og begravet og dessuten skutt i fillebiter, vel?) Vi har mange forskjellige egenskaper – og noen kan være laget for steinalderliv og vanskelig å få til å fungere ordentlig i moderne sammenhenger, andre kan være fullt forenelige med maskiner, storbyer, mobiltelefoner og e-stoffer.

Til syvende og sist er det som sagt et empirisk spørsmål hvorvidt mennesker i vår tid er fisker på land eller i sitt rette element. Men i og med at vi ser ut til å være begge deler, bør man kanskje stille det spørsmålet litt mer spesifikt, før man forsøker å forske på det.

2. Det opprinnelige mennesket
Kan man lære noe om menneskets opprinnelige levemåter ved å studere folk som lever i isolerte stammer? Dette er et ubehagelig spørsmål å ta for seg, fordi man er fanget mellom den kultursjåvinistiske grøften på den ene siden, og den blindt politisk korrekte på den andre[6]. Men jeg går videre med en forsikring til mine lesere om at hvis jeg skulle snuble over i en av dem er det i vanvare; jeg ønsker ikke å markere noe annet enn det rent teoretiske.

For å begynne i en ende: Man kan ikke studere mennesker som lever i isolerte stammer, som om de har bevart en mer opprinnelig kultur, ubesmittet av vitenskap og teknologi. Kulturformer som er isolert fra resten av verden er ikke overlevninger fra en eldre tid; de har utviklet seg akkurat like lenge, og kan ha forandret seg akkurat like mye i løpet av de siste 10-20 000 årene. Man møter altså ikke steinaldermennesker, når man drar til Amazonas. For det måtte man hatt en tidsmaskin.

Det man imidlertid kan forestille seg, er at omgivelsene man lever i som samlere og sankere ligner på omgivelsene til våre gjennomsnittsforfedre – at man møter en del av de samme farene og utfordringene, de samme næringskildene, de samme betingelsene og begrensningene for sosial organisasjon. Det kan være en parallell mellom forholdene som formet menneskets utvikling, og de som har formet moderne jeger- og samler-kulturer. Sånn sett kan man kanskje få noen hint om det ene[7], ved å studere det andre.

Konklusjoner
I How the mind works bruker Pinker disse metodene ganske rundhåndet. Selv om det er en populærvitenskapelig bok, det er vanskelig å vite hvor mange nyanser, motargumenter, osv. som er overveid, men ikke fant plass mellom permene. Etter min mening skal man uansett ta en del forbehold når man bruker steinalderlivet som modell i et evolusjonsstudium av atferd. Et gen som påvirker atferd – og dermed tanke- og følelsesmønstre – kan ha blitt formet for å løse problemer som er spesifikke for et lavteknologisk jeger- og samlerliv. Men det er også fullt mulig at det ikke har det, eller at det kan uttrykkes på andre måter, som kan være vel så nyttige, i andre slags miljøer.

Det samme gjelder vel andre typer evolusjonspsykologisk evidens. Og, når jeg tenker meg om, for andre typer psykologisk evidens i det hele tatt. Evolusjonshistorien er vanskelig å få tak på, den ligger et godt stykke i fortiden og har etterlatt seg tvetydige spor. Alle metoder har styrker og svakheter, og det er først når mange forskjellige metoder peker i omtrent samme retning (og man har gjort en oppriktig innsats for å komme opp med motargumenter) at man kan konkludere med en viss sikkerhet. Også i populærvitenskapen burde man betone dette. (Særlig i populærvitenskapen.)








1) Jeg noterer meg at jeg er verre enn vanlig til å kringkaste min egen uvitenhet på området; en uvane jeg heller ellers ikke er ukjent med. Er dette bra eller dårlig? Tja! Ikke vet jeg!

2) Pinker nevner selv dette med fobier som eksempel på hvordan psyken vår er tilpasset et annet liv enn det vi lever. Han understreker at de fleste merkelige fobier vi hører om bare er oppspinn; folk går ikke rundt og er livredde for vind, kyllinger, eller det å gå (for å ta noen eksempler fra A på denne lista). Kanskje mer påfallende har vi heller ikke fobier for ting vi burde unngå i det moderne liv, som for eksempel skytevåpen, eller det å krysse gata. Vi kan være redde for det, men fobi er liksom en grad eller to verre enn redsel. Det vi har fobier for, er, i følge Pinker, utelukkende ting som var farlige for forfedrene våre: Slanger, edderkopper, høyder, ild, blod (som er en indikasjon på at noe skadelig er i nærheten) osv.

Pinker ser imidlertid ut til å ha glemt[3] fenomener som tannlegeskrekk, flyskrekk, og telefonskrekk. Verken tannleger, fly, eller telefoner forekom særlig hyppig i miljøet til våre gjennomsnittlige forfedre over noen tusen generasjoner. Man kan selvsagt innvende at dette er tillempinger av andre fobier (høydeskrekk, ha-noen-innenfor-intimsone-skrekk, skrekk for sosial prestasjon, smerteskrekk, osv)… men dette er egentlig ikke noen innvending. Det er tvert i mot sterke eksempler på tilpasningsdyktighet utenom det genetiske. Det er i så fall gamle adaptasjoner som er tilpasset det moderne liv.

3) I denne noten til en note[4] vil jeg nok en gang (forrige gang er her), gjøre den litt tvilsomme øvelsen å spekulere i andres motiver. Det kan kanskje… på en måte… virke som om Steven Pinker er styrt av en agenda om å vise at ikke alt ved mennesket kan forklares ved læring (noe vel ingen heller har påstått), og som om han kanskje… på en måte… om han nå er klar over det selv eller ikke… er disponert for å glemme innvendinger og moteksempler som virker ganske tydelige for oss uten en slik agenda.

4) Jeg skal imidlertid ikke rote mine lesere inn i noen endeløs metaspiral ved å fortsette å lage noter til noter til noter; dette er den aller siste[5] i kjeden.

5) Ok, det var den nest siste, da.

(Mens vi er inne på det… vet noen av mine medbrukere av blogger om noen bedre måter å lage fotnoter på enn dette?)

6) For å gjøre det klart: Forskjellen på den kultursjåvinistiske og den blindt politisk korrekte grøften er ikke at man kommer i den kultursjåvinistiske hvis man sier ”folk i isolerte stammer er noe dårlig” og den blindt politisk korrekte hvis man sier ”det er noe bra”. Disse standpunktene er ganske like hverandre sjåvinismemessig, fordi problemet med dem ikke er evalueringen, men det at de behandler eventuelle kulturelle forskjeller som om det skulle være noe essensielt. Om de er bra eller dårlig – oss tilhører de i hvert fall ikke. Det blindt politisk korrekte (jeg burde kanskje ha et annet navn på det, siden jeg mener politisk korrekthet har et ufortjent dårlig navn) er når man forkaster vitenskapelige data på grunnlag av moral, og ikke metode.

7) Jeg er, for nok en gang å bedyre min egen uvitenhet, ingen antropolog, og det kan godt hende man finner bedre svar på dette spørsmålet hos folk som jobber med det.