Masteroppgaven min er ferdig. Jeg har en
mastergrad i psykologi, faktisk. Og jeg må begynne å tenke på noe å jobbe med. Et
prosjekt for neste år! Jeg skal få hjelp av NAV, men jeg har sikkert godt av å
tenke gjennom det på egen hånd. En idé som har tatt form er at jeg har lyst til
å synse ting om autisme. Kanskje til og med ha noen informerte meninger.
Jeg har jo alt snakket, tenkt og skrevet
mye om meg selv og denne aspergerdiagnosen. Skrevet – ikke bare her i bloggen,
hvor jeg ikke har skrevet noe som helst på lenge, men det går igjen i mange
andre prosjekter også.
Jeg holder på med en diktsamling der jeg
bruker kunnskap om autisme som startpunkt for å brette ut mine egne, særegne
perspesjoner. Jeg har et romanutkast der hovedpersonen har milde autistiske
trekk (og et navn som er kode for mitt eget).
Jeg blander meg ofte – på twitter, der blander jeg meg ofte inn når folk
har samtaler om god og dårlig oppførsel. Når folk sier
STURLA STRÅMANN: Det-og-det kan da ikke
være så vanskelig å skjønne,
da blander jeg meg ofte inn med at ting
kan virke lettere enn de er. Hvis man tror at noe er lett, eller at det ikke
trengs mer enn litt viljestyrke, betyr det bare at man har det man trenger av
øvelse. Man kan det utenat. Man kan få det til uten å tenke. Eller rettere
sagt: uten å merke at man tenker. Uten å merke hvor mye forskjellig man må få
til å klaffe.
Det annerledes ut når man må legge
arbeid i at det skal klaffe. Det ser i det minste annerledes ut innenfra.
Dessverre har jeg ikke helt fått til å
formulere det der i twitterformat ennå, så det høres litt ofte ut som om jeg
pirker, hakker, klager, eller sutrer. Det høres i hvert fall ut som det for
meg; jeg er vel redd for at det skal høres sånn ut.
Noe av grunnen til at jeg har så mye å
si om aspergerting, er jo at det interesserer meg. Jeg er veldig opptatt av det,
en typisk autistisk fascinasjon. Men jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke
med det…
Vent litt, det er noen som napper i
skjortekragen min…
DISCLAIMERGNOMEN: Ja, det er meg, det. DISCLAIMERGNOMEN,
den indre stemmen som skal ha deg til å gå tilbake på alt du sier, fordi du
egentlig ikke har peiling på hva du snakker om. Og jeg må si det, Martin, at nå
har du vært veldig påståelig her.
Å, har jeg det? Det beklager jeg veldig.
Øh, øhm, øh, hvordan da egentlig?
DISCLAIMERGNOMEN: "Jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke med det!" Jeg tror kanskje ikke jeg har hørt noe så
arrogant før.
Men jeg har jo prøvd… å pakke det inn… jeg
har jo… jeg sa jo det med personlige motiver, og det selvironiske med at diagnosen
min møter seg selv. Og med en gang jeg hadde nevnt ordet nytteverdi overlot jeg
hele scenen til deg…
DISCLAIMERGNOMEN: Det ER IKKE GODT NOK!
Å! for en oppblåst liten juksefallos du er! Noe så selvopptatt! Hva er det
neste? At det kan ha noen samfunnsnytte med den gnuringen din om asperger? At
det kan gagne flere enn deg og til nød kanskje også egoet ditt, Martin?
Vel… nå har det seg vel sånn at jeg i
tillegg til Aspergers syndrom har en, ja faktisk: Mastergrad i psykologi. Med
noen år fra profesjonsstudiet også. Og jeg har formidlingsevne, og en brukbar selvinnsikt,
så ja, kanskje har jeg noe jeg kan, tør jeg si det, bidra med
– og jeg skjønner ikke ordentlig hvorfor
Disclaimergnomen blandet seg inn, for jeg har ikke noen trang til beskjedenhet
om dette. Det gjør meg ikke noe å si: Ja, jeg har en god formidlingsevne. Ja,
jeg har en brukbar selvinnsikt. Ja, for egentlig er jeg ganske smart. Men så er
det ikke det å vise frem evnene mine som gjør meg flau. Det har heller noe å
gjøre med begrepene jeg blir nødt til å bruke.
Hvis jeg skal si noe om asperger
generelt, liksom tale autismespekterets sak, da må jeg forholde meg til et
stort omfang av terminologi. Et spesialisert begrepsapparat. Ikke bare om
asperger, men om sosiale grupper i det hele tatt. Sosiale grupper og makt, om
fordommer, stereotyper, om hindringer og tilrettelegging, om ulik
virkelighetsoppfatning ut fra ulik sosial posisjon… og selv ved å være såpass
vag har jeg skrevet mer enn jeg egentlig føler meg trygg med.
Alle disse begrepene har en historie. De
har blitt utviklet og brukt i debatt. Ofte har selve betydningen av begrepet
blitt diskutert. Viser ord som "diskriminering" eller
"likestilling" til noe reelt, noe med logisk innhold, eller er det
bare et retorisk grep for å oppnå posisjon? Hvordan man bruker ordet viser noe
om hvilken side man står på. Det kan med andre ord lett oppfattes som umoralsk
dersom man bruker begrepet feil. Da gjør man narr av motstanderens standpunkt,
da holder man seg ikke til sak.
Tror jeg. Jeg vet ikke helt om det er
sånn. Jeg vet bare at jeg i følge diagnosen min skal ha problemer med
undertekst. At jeg ut fra erfaring har problemer med undertekst. At begreper
som brukes mye i debatt, vil opparbeide seg en god del undertekst. Så jeg kan
knytte den frykten min for begreper sammen med to andre ting jeg vet om:
Frykten for å markere identitet, og frykten for å bli tillagt tanker.
Frykten
for å markere identitet
Da jeg var liten likte jeg ikke å gå
forbi en skolegård hvis jeg hadde sekk på ryggen. Jeg var redd for at noen skulle stille meg
spørsmål. Tro at jeg prøvde å late som om jeg gikk på den skolen, gi meg ut for
å høre til blant de andre.
Dette er en greie med meg jeg har visst
om lenge. Lenge før aspergerdiagnosen…. Og ikke bare sekk på ryggen. Det skjer
også med mange andre – det jeg kan kalle identitetsmarkører i dag. Ta for
eksempel musikk. Jeg klarer ikke, jeg klarer rett og slett ikke, å si høyt hva
slags musikk jeg liker. (Bortsett fra klassisk, for det er liksom greit.) Jeg
klarer ikke en gang å si navnet på grupper eller artister, fordi bare det å ha
hørt om dem føles som en identitetsmarkør, og det vil være innbilsk å tro at samholdet
rundt den musikken tilhører meg.
At jeg skjønte det tidlig betyr bare at
jeg så noen fellestrekk, at alle situasjonene var like. Akkurat hva som var
likt klarte jeg ikke å formulere. Det nærmeste jeg kom var å kalle det
"redselen for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe
jeg ikke er".
Nå om dagen korter jeg det ned til
"redselen for å vise falske identitetsmarkører", sammen med en dæsj
av "redselen for å bli konfrontert med utenforskap på grunn av undertekst
jeg ikke helt forstår". Det er nok ikke noen særegen redsel for meg. Det
er nok ikke en særegen autistisk redsel heller. Men det er noe som setter en
del begrensninger for meg selv nå som jeg er eldre. Jeg tror faktisk mye av Disclaimergnomens
vrede kommer derfra. At han innbiller seg at jeg er innbilsk, at det er grunnen
til at han kjefter så fælt.
Når man bruker et begrep med undertekst,
så markerer man også hvor man står. Hvilken såkalt leir man tilhører. Men har
jeg rett til å høre til i noen leir?
Jeg slår opp noen av de begrepene jeg
trenger på Wikipedia. Selv å skrive ordene i et søkefelt er vanskelig for meg. Som om noen fulgte med over skulderen min.
Heldigvis har autoutfylling gjort det lettere. Da må jeg ikke påkalle hele
ordet. Det holder å skrive noen bokstaver, nervøst, og så håpe at søkemotoren
slår inn i tide. For da er det liksom Wikipedia som påberoper seg kunnskapen om
emnet, ikke jeg, og det er greit. Det klager ikke Disclaimergnomen på. Ikke
skjønner jeg forskjellen, men jeg er glad til når han ikke klager.
Frykten
for å bli tillagt tanker
Når man bruker et begrep med undertekst,
vil mottageren anta at man mener mer enn det man strengt tatt sier. Det er vel
selve definisjonen av undertekst. Folk kan altså komme til å tenke ting om meg.
Det er jeg også redd for.
Da er det ikke så mye hva de tenker. De
kan tenke godt eller vondt. Det er det at andre i det hele tatt har tanker om
meg. Om hensiktene mine, om beveggrunnene mine, om hva jeg er laget av! Det gir
meg en følelse av å gå i oppløsning. Som om de har kommet seg på innsiden av en
uklar og sårbar hinne, den som holder tankene mine samlet inni hodet, og selvet
mitt atskilt fra resten av verden.
Når jeg for eksempel krangler med folk,
særlig med folk jeg ikke kjenner, kan jeg forestille meg at de slår seg til
oppe i hodet mitt etterpå. Der sitter de og følger med på tankene mine, og
protesterer hver gang jeg tenker noe hyggelig om meg selv. Det er som om de ler
hånlig av det.
Forestillingen er bare en forestilling,
men følelsesmessig er det som om de var i rommet. En gang husker jeg at jeg gjemte meg under
pleddet mitt. Da hadde minnet om en tidligere krangel kommet for nært, for
tett, for… intimt...
Det går innafor intimsonene mine. Når
jeg tror folk tenker noe om meg. En litt uggen form for å bli avkledd. (I
motsetning til det å dele informasjon om meg selv. Akkurat det har jeg, som det
fremgår av bloggen, lett for.)
Ok, så jeg innrømmer at det er verre når
de tenker vondt. Særlig når det er sinne eller andre sterke følelser. Jeg
sliter ekstra med å takle sterke følelser. Jeg liker det ikke når folk er sinte
på meg (eller når jeg tror at de er det, eller tolker ett eller annet
kroppsspråk som om de er det). Jeg liker i hvert fall ikke å vise sinne selv.
DET er innafor intimsonene mine, det.
Men jeg vet at positiv oppmerksomhet
også har gitt problemer. Jeg har jo mottatt ganske mye positiv oppmerksomhet! I
forbindelse med de TV-greiene. En ting er at jeg slet med å bli kjent igjen –
det er det nok mange som gjør – men jeg husker særlig noe som skjedde før jeg
visste noe om det der. En god stund før jeg kom på TV. Antagelig dagen etter at
jeg ble plukket ut. Jeg forestilte meg alle de menneskene, tusenvis av
mennesker, som skulle begynne å tenke noe om meg, og jeg ble skikkelig redd en
stund. Hvor skulle det bli plass til mine egne tanker om meg selv?
Når
behersker man et begrep?
Jeg burde ha sagt mer om akkurat hvilke
begreper det er jeg er så redd for. Jeg burde ha skrevet noe hvor jeg prøvde å
bruke begrepene, og ikke bare pratet meg utenom dem. Men det tror jeg må bli
til en annen gang. Det begynner å bli tydelig hva akkurat dette innlegget skal
handle om.
DISCLAIMERGNOMEN: YESS! YESS! Åh!
Martin! Nå er jeg fornøyd med deg. Jeg tror jeg har en liten disclaimerereksjon.
Kan jeg få stikke den i øret ditt?
Hvor mange halvferdige innlegg har jeg
ikke i bloggmappa mi hvor jeg begynner med å snakke meg frem til et eller annet
begrepsapparat, men så kommer jeg ikke helt… dit? Det kan jeg naturligvis bare
svare på selv – en del. Jeg har på en måte lært mye av å streve med dem. Jeg
har lært meg å ikke
se ned på Sturla Stråmann, fordi han ofte har brukbare innspill – selv som
stråmann. Jeg har lært meg at jeg vet mindre enn jeg tror.
Det her er nok av det mer selvsentrerte
jeg har skrevet på bloggen. Selv sammenlignet med alle innleggene om sexlivet
mitt, og alle de andre aspergerinnleggene. En slags introspektiv
skritt-for-skritt-rapport. Hvis du leseren henger med i det hele tatt, kan du
ta det som eksempel på det som er vagt for meg. Det som er vagt, rotete. Det
jeg ikke har tak på ennå, som jeg kanskje begynner å skimte.
Det jeg har kalt blindsoner tidligere,
eller garnvaser. Der jeg ikke har funnet noen ende å nøste opp fra. Ennå.
En av de merkbare konsekvensene av å ha
subtile vansker med helhet/del, figur/grunn.
Men jeg har flere eksempler på vaser jeg
har nøstet opp i også. Hva
det for eksempel vil si å sikte…
Det har vel vært bloggen min de siste
åra, en øvelse i å skrive ut fra meg selv, bruke meg og mitt som drivkraften i
en tekst. Ikke så mye det å skrive som selvutviklingsprosjekt… mer å gjøre
selvutvikling til et skriveprosjekt. (Ikke helt sant, jeg har gjort det litt
for personlig nytte også.)
Om jeg vil gjøre noe av… upersonlig
nytte? Mer allmenn nytte? så kommer jeg alt et stykke på vei med denne
besnærende navlebeskuelsen. Sette ord på, skildre tankeprosesser,
mestringsteknikker, og ikke minst å skildre erfaringer. Gjøre min egen,
bestemte annerledeshet til en ting andre folk kan forstå, kanskje utvide
normalitetsbegrepet litt på den måten. Dette har jeg jo snakket om før…
Men jeg kunne nok tenke meg å ha informerte
meninger om ting. Om ikke for å tale saker, så fordi jeg har brukt de siste
tolv åra! på å prøve å informere meg om ting. Jeg har vært student like lenge
som jeg var skoleelev. Jeg kunne hatt en slags andre russefeiring, hvis det
fantes opplegg for noe sånt. Så… jeg kan jo faktisk en god del. Og særlig der
jeg begynte dette innlegget, med sosiale grupper og makt. Gjennom mye av
studiet er det jo sånt jeg har interessert meg for.
Om jeg bare hadde mot til å gjøre nytte
av kunnskapen. Eller mot? Det kan jo hende at Disclaimergnomen har et poeng.
Kanskje de begrepene jeg ikke føler meg trygg på… er de begrepene jeg har en
anelse om at jeg ikke behersker…
Hvor mye informasjon trenger før man
behersker et begrep? Det kan være et spørsmål å hente ut av dette rotet. Hvor
mye informasjon, og hvordan finner man den? Leser man alt man kommer over,
eller finnes det en målrettet måte å peile seg inn på? Hvordan skiller man…
figur fra grunn?
Kanskje det ikke står på underteksten,
så mye som på begrepenes historie. Det som er skrevet, sagt, diskutert
tidligere. Kanskje det står på å finne de riktige kildene, dette her som andre
vet, men ikke jeg…
