Hvordan vi vasker håret hjemme hos meg (fiksjon)

Hun bruker alltid en sjampo med ekstrakt fra velduftende frukter, med fiber fra korn og vitaminer fra blomkål og appelsin, og visstnok også tilsatt essensen av ungkyras første melk om våren. Selv nøyer jeg meg med å stikke hodet i en skål med frokostblanding hver morgen. Men det smaker ikke så godt av frokosten etterpå. Og håret begynner å lukte utover dagen. Folk rygger unna. Jeg har gått glipp av mye godt på den måten. Men  hver må vaske seg i samsvar med sin natur.

Mannen som stolte på døden

- jeg har lurt døden
det kan du også gjøre
sa
Døden
med et hånflir uten ansikt

hva svarer man på noe sånt?

jeg så tilbake til sceneshowet
da de inspirerende ordene falt
hele veien så jeg meg tilbake

men hva svarer man til noe sånt?
- ha ha, der lurte du oss godt?

C14

Brevet fra sykehuset underrettet om at jeg hadde et unormalt lavt nivå av karbon 14, og at jeg derfor måtte ha gått bort. Unormalt presise målinger lot dem datere hendelsen til en gang mellom 1. og 20. februar i år. Men dette stilte jeg meg tvilende til. Jeg mener bestemt jeg må ha vært i live så sent som den 30. april, for da fylte jeg år. Jeg blåste ut lysene og alt. Og jeg husker klart at det stod femogtredve lys på kaka, altså ett mer enn i fjor - eller var det i fjor jeg fylte femogtredve? Nå er jeg jammen ikke sikker mer. Et slags rundt tall. Hva er det med meg, jeg burde da klare å huske såpass.

Oi, for et språk

Du og jeg går nedover gata. Jeg får øye på noe interessant. La oss for eksempel si femten fugler som sitter veldig velordnet bortover en ledning.

"Oi," utbryter jeg.

Du ser deg litt om. "Oisann," svarer du.

Vi har vekslet to ord. Ikke noe peking eller annet synlig kroppspråk. Ingen subtile hint, bare det underforståtte "her er det noe å se på". Kanskje litt blikkretning. Men ganske minimalt med informasjon. Og med bare så lite informasjon, har vi likevel klart å gjøre noe mye mer omfattende forståelig for hverandre. Det er en grunn til at jeg liker denne evnen vår til språk.

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene -

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene, om Thomas Olsen Myrbråten og fremveksten av hans verdensteori, og stikker innom Jernia på vei hjem, og ser geometriske former i hyllene i stedet for nyttegjenstander, former jeg kunne tenke meg å omgi meg med på grunn av deres rent språklige egenskaper –

– eller mer generelt, når jeg i det hele tatt stanser opp i lesingen av en forfatter som Thure Erik Lund for å tenke: Ja, men det er jo sånn det er –

– er det da jeg bør ta en pause, gå meg en tur, spise meg et knekkebrød, og prøve å roe ned knotten igjen?

Eller i hvert fall komme meg noe lynkjapt vekk fra Jernia?

Eller bør jeg tvert i mot intensivere lesingen og ta i mot det som kommer til meg, fordi det faktisk er sånn det er?

Virkelighetsflukt

Du gjør frivillig
spranget fra
asken til ilden

gjenfødes til din store skrekk

rister fysikkens lover av vingene
legger ut fra kanten av høyborgen
stuper uti det med nebbet først

det er ikke den virkeligheten du flykter fra;
det er sammenstøtet i den andre enden

Enetale

Jeg liker lyden av min egen stemme
å kjenne den bakerst på tungen
nærheten når den brer seg opp
halsen og ut

Jeg liker lyden før den forlater kroppen
som uro i atmosfæren
forplanter seg, vokser vilt
i uttallige halvmørke øreganger, flere enn noe
menneske kan rå med

Men forstår du ikke, det er sånn det egentlig er!

Han fryktet at han en dag skulle komme over den ene innsikten, den ene detaljen, som kunne forklare alt, for han visste, og hadde sett det hos andre, at når forståelsen av hver enkelt ting først hadde begynt å rette seg mot det samme overgripende prinsipp, ville verden aldri mer kunne fremtre i sin egentlige skikkelse.

Tre Prokofiev-vitser

- Hva kaller du en skikkelig kjedelig russisk komponist?
- Prokofgjesp.

- Hva roper du hvis du blir overfalt av en menneskeetende russisk komponist?
- ProkofHJEELP!

- Hva skjer dersom ingen kommer til unnsetning?
- Han sluker deg i en real Prokofjafs.

En måte å våkne på

Jeg drømte at noen ringte, og spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte om en krangel jeg nettopp hadde hatt. For å berolige henne la jeg til at det bare hadde vært en drøm. Jeg tenkte ikke så grundig over at samtalen var del av den samme drømmen. Men likevel må jeg ha skjønt det, for jeg kjente at det bleknet rundt meg og at jeg var i gang med å våkne. Og den siste tanken – eller om det var den aller første – var at jeg måtte holde fast i drømmen til jeg hadde fått ryddet opp i ting. Det klarte jeg ikke. Jeg ble heller liggende i senga med erfaringen av å ha brutt ned en illusjon ved å snakke høyt om den.

Som alle andre

Dagbladet forteller at Lady Gaga prøvde å komme først i køen på et utested i helgen. Hun fikk nei, ble sur, og gikk. Og alt det synes jeg egentlig er greit. Greit at hun forventet et ubetydelig privilegium, greit at hun ikke fikk det, og greit at hun ble sur. Det er faktisk greit – å være sur.

En observasjon bør likevel vise at kjendisrollen og det sosiale spillet har enkelte nyanser, og at privilegier noen ganger kan være noe man lærer å forvente: Vi får lese at hun måtte finne seg i å bli behandlet som alle andre, men har bare ved å lese det demonstrert det motsatte. Likhetssamfunn eller ikke, køkultur eller ikke – når alle andre sniker blir det sjelden regnet som førstesidestoff, og like sjelden synset over av mer enn de ti-tjue som var til stede.

En ostereklame

På trikken om dagen er det noen nye smøreostreklamer som skal gjøre et poeng av at den-og-den osten smaker godt sammen med andre typer pålegg. Slagordet er ”godt alene, best imellom.” Resten av teksten er ulike beskrivelser av hvordan det er å være på en trikk, og trikset de prøver på er å tvinge inn ordet ”mellom” i en del setninger som ofte blir ganske rare av det.

Jeg skriver stort sett ikke om hverdagsirritasjoner, og er heller ingen språklig purist (i hvert fall ikke så veldig). Men disse plakatene gir meg trang til å gjøre noen ting som ikke passer seg på en trikk: For eksempel røske dem ned fra veggen, slenge dem på gulvet og hoppe på dem, mens jeg roper et par opplysninger ut i trikkevogna.

For det første: ”Imellom er ikke et sted!” Ordet brukes så vidt jeg vet vanligvis ikke uten at man også nevner mellom hva. Men det er greit nok det, fint med nydannelser, selv om jeg foretrekker dem litt mer elegante. Det som egentlig går inn på meg, er at ordet ikke er et potensielt varemerke som man bare kan annektere ved å bruke det i noen merkelig konstruerte setninger. ”Mellom” er en preposisjon. Ikke synonym for en ost.

Også dette får jeg lyst til å rope, selv om det er litt langt, og jeg kanskje ville blitt sår i halsen. Jeg holder likevel inne med begge deler. Litt fordi jeg er hensynsfull av meg. Mest fordi det ellers kunne føre til at jeg ble kastet ut av.

Mer hønsepoesi

Jeg vet en hage i vilden sky
liky keliky keliky keliky
der høns kan finne lykke
keliky keliky kelikyke

Hanesang

Nå skal jeg synge sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

De svever over hodet ditt som om de var en svale
men før du helt vet ordet av det begynner de å gale
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky så begynner de å gale
kykkelikykeliky

Her knurrer ingen kattedyr, og ingen hunder uler
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkelikykeliky

Nå har jeg sunget sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

På et gatehjørne

Fra uterestauranten kunne jeg se en gutt, på et hjørne, med en rose i hendene. Han så seg litt rundt, og jeg skjønte at det var en viss spenning knyttet til situasjonen. (Klokka hadde attpåtil akkurat passert hel.) Jeg gikk inn for å holde et lite øye med ham, se hvordan det gikk.

Men konsentrasjonen er ikke alltid på topp. Det foregikk andre ting i omgivelsene, blant annet et politibesøk på en kiosk i nærheten, alle folka på uterestauranten, og mine egne tanker, som alltid spriker hit og dit. Neste gang jeg så i hans retning, var han borte. Det var litt synd, noe ufullendt, som når en serie blir kansellert midt i sesongen, man får aldri vite hvordan det skulle ha gått. Kanskje jeg skulle finne på noe selv?

Da fikk jeg øye på ham igjen, på vei nedover gata. Han hadde en jente ved siden av seg, nå var det hun som holdt rosen. Det var fint å vite. Det er hyggelig med sånne små fortellinger på åpen gate.

Kort liv og hardt arbeid

En bil som står nede på gata har noen klistremerker i vinduet som jeg ikke helt får til å henge sammen. Jeg mener, den har mange klistremerker i vinduet. Foran, bak, begge sider, det er en veldekorert bil, men de jeg henger meg opp i er de hvor det står ting som at ”hardt arbeid har aldri tatt livet av noen, men hvorfor ta sjansen,” og ”livet er for kort til å ta ting for alvorlig”. Det er et par andre også, om hvor kort livet er, og det er det jeg ikke skjønner helt. Det er da ikke noe galt i å ta noe alvorlig? Skulle det liksom være bortkastet tid? Og hardt arbeid… vel, kommer an på hva de mener med å jobbe hardt, jeg skal gi dem det. Å være en flink og lydig arbeider er ikke nødvendigvis noe ideal. Men det finnes da ting som er verdt å jobbe hardt for. Og kanskje ikke minst fordi livet altså er så kort.

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.
(Fra badet.)

- Det er visst lydt her.

…

- Hallo?

- Ja?

- Det er lydt her.

- Hva sa du? Er det en lykt her?

- Nei.

- Hva?

- Bare glem det.

Et merkelig minne

Noen i rommet tente en sigarett, røyken spredde seg utover, og det vekket et slags minne i meg. Jeg husket ikke så mye annet enn lukten. Jeg husket ikke når, knapt nok hvor, knapt nok hva som skjedde (annet enn at det kanskje var noe med et dataspill). Likevel var jeg sikker på at minnet var spesifikt minne. Av alle de titusener ganger jeg har kjent lukten av en sigarett var det akkurat denne hendelsen jeg vendte tilbake til i tankene. Ikke en generell følelse av sigarettrøyken og dens betydning i mitt liv, men et bestemt, episodisk minne. Men gir det i det hele tatt noen mening? Kan en episode kalles bestemt, hvis den ikke har bestemmende detaljer? Et slags tomrom, som bare finnes fordi noen peker på det. Hukommelse virket en liten stund absurd, virkeligheten i beste fall tvilsom, men det varte ikke lenge. Refleksjonene sitter igjen, men selve følelsen tilhører, som så mye annet, forglemmelsen.

Kykelikysangen

Kyykeliky
jeg er redd jeg har blitt en hane
kyykeliky
det kan komme til å bli en vane
gale ved morgengry
midt i en by
da kan de som bor rundt omkring meg bli ganske sure
og de begynner vel kanskje rett som det er å lure
men jeg håper jeg får beholde mitt gode ry

(Melodi: Vals 2, Shostakovich)

Udødelighetens pris

Udødelighetens pris er kr. 6,50. Man skulle tro det var en grei pris å betale. Men ingen udødelighet er uten unntaksregler. For Akilles var det hælen. For Balder var det misteltein. For deg er det prislapplim. Det er dermed en situasjon hvor du ikke kan vinne, det er nok bedre å holde godt på sine tilmålte år.