Fornuftig disponering av sansekapasitet

I løpet av sommeren har jeg kanskje lært å sikte. Jeg skrev ned datoen og tidspunktet, for moro skyld, for å gjøre et poeng av at det kunne tidfestes så nøyaktig. Og jeg oppdaget at noe jeg hadde trodd at jeg kunne kunne jeg ikke likevel, man det kunne hende jeg kunne det nå, eller altså:

 

For omtrent to år siden skrev jeg et innlegg som jeg kalte målrettet handling, om det at jeg faktisk kunne sikte, og hadde vært i stand til det hele tiden. Det handlet jo bare om å bruke øynene, og så koordinere bevegelsene ut fra den visuelle informasjonen man innhentet. Og det gjorde jeg hver gang jeg tok føttene fatt. Jeg gikk i akkurat den retningen jeg skulle, og kom akkurat dit jeg hadde planlagt.

 

Det ble jeg litt overrasket over å oppdage, for det er andre sammenhenger hvor jeg alltid har hatt problemer med å sikte. Jeg vil fremdeles påstå at jeg rett og slett ikke kan det. Jeg vet ikke hvordan det skal gjøres.

 

Folk pleier ikke å tro meg når jeg sier ting som det. Kanskje jeg ikke formulerer meg presist nok, kanskje jeg ikke selv forstår det presist nok… Jeg kan ikke si akkurat hva jeg mener med å sikte, jeg vet jo ikke helt hva det vil si å sikte… så i stedet for å slåss med Sturla og Disclaimergnomen om det riktige oppsummerende ordet kan jeg ramse opp noen eksempler. Jeg sliter, i økende grad, med å treffe rett når jeg skal

 

Sparke ball.

Kaste ting, for eksempel en ball eller en dartpil.

Serve i volleyball. (En gang ble jeg byttet ut på et volleyballag til fordel for en med armen i bind.)

Ta vanskelige skudd i biljard.

Ta vanskelige baner når jeg spiller minigolf.

Treffe en ball med et balltre.

 

og vi kan se hva som kommer av fellesfaktorer til syne her… ball? Jo, men jeg tror ikke formen på ballen har så mye å si, kuler treffer vel ikke sjeldnere enn firkanter eller – dartpiler? Eller sammenkrølla matpapir. Men baller har i det minste en viktig egenskap. De ruller. Det er sjelden vi prøver å sparke en pappeske over banen, kaste en terning i været i en volleyballturnering – men jeg kunne gjort det og jeg ville nok ha problemer med å sikte da også

 

Nei, la meg avsløre hva jeg kom frem til, i stedet for å forvirre alle andre med tankeprosessene mine. Det er ett fellestrekk som alle eksemplene deler: Først setter en gjenstand i bevegelse, etterpå fortsetter den bare i samme retning. Man kan ikke følge etter og rette opp etter hvert som den skjærer ut. I motsetning til når man setter den ene foten foran den andre og så videre og så videre.

 

Og så kan eksemplene deles inn i to mindre grupper: Én gruppe hvor man har direkte kontakt med ballen, en gruppe hvor man skal treffe den med noe annet. Med en kølle. En pinne. Med en annen ball. Den siste gruppen gir meg størst problemer.

 

Så det er det jeg mener når jeg sier at jeg ikke kan sikte.

 

Men jeg kan ha lært noe avgjørende om det den 28. juni i år, omtrent klokka 1435, på en minigolfbane i Sverige – den har vært der i alle år, ved der jeg har den lille hytta mi, på Mellbystrand. Jeg var i begynnelsen av et spill, og kom til å tenke på at jeg alltid har konsentrert meg mest av alt om å treffe selve ballen. Først har jeg siktet meg inn på riktig retning, og så har jeg flyttet blikket, lagt all den informasjonen til side, og konsentrert meg om å få kølla til å treffe ballen.

 

Jeg lurte tidligere på hva det egentlig ville si å sikte… Selv om jeg hadde funnet svaret i det to år gamle innlegget… Å sikte vil si at man lar hender og føtter kontrolleres av umiddelbar feedback fra sansene. Når man går bort over fortauet vil man merke det med en gang hvis man plutselig skulle gjøre en gal sving. Så retter man seg opp, og får neppe med seg at noen særskilt aktivitet har funnet sted.

 

Med en del unntak. Kanskje man er full. Eller går i sine egne tanker. Eller har en eller annen sanseforstyrrelse, kognitiv forstyrrelse, motorisk forstyrrelse – jeg har litt av alle de tre når jeg tenker meg om, men i såpass liten grad at det ikke gir noe utslag når jeg bare går ute på fortauet. Eller kanskje man har blikket festet på noe annet… hvis jeg hadde sett på føttene mine hele tiden er det ikke sikkert jeg hadde endt opp akkurat der jeg hadde tenkt…

 

Og når jeg ser på ballen hele tiden, er det ikke sikkert den ender opp akkurat der jeg hadde tenkt.

 

Det er til og med et munnhell. Et jeg egentlig ikke liker. Men det beskriver jo oppdagelsen min i juni i år. "Hold blikket festet på målet." Jeg liker det ikke når det handler om å ikke henge seg opp i motforestillinger og problemer, for jeg synes ærlig talt vi har alt for lite motforestillinger her i verden, og jeg liker det ikke når det handler om å hvordan man skal oppnå suksess, for jeg synes suksess høres rart ut. Hele ordet gjør litt vondt i autismen min. Men oppdagelsen min i juni handlet om hvor man skulle feste blikket.

 

Jeg satte opp noen mentale punkter over grunner til å holde blikket festet på målet – det vil si, på minigolfbanen, enten selve hullet, der på vantet man har regnet ut at man må treffe, eller hva det nå er man sikter seg inn på. Så da kommer det enda en liste:

 

1. Man kan med en gang notere seg hvor mye man treffer eller bommer. Så bruker man den informasjonen til å finjustere de mentale koblingene mellom før, under og etter: Synsinntrykk når man sikter, muskelaktivitet når man slår, glede eller misnøye over resultatet. Dette skjer uten at man trenger å tenke over det bevisst. Man øver det opp som en automatisk ferdighet en uanstrengt forbindelse fra blikket og ned til enden av kølla, den blir mer og mer som en forlenget arm.

 

2. Man må selvfølgelig også øve seg på å treffe selve ballen, treffe den på riktig punkt, treffe den med riktig styrke. Men hvis man velger å bruke øynene på dette, så sløser man bare med sansekapasitet. Kontakten med ballen kan man høre, men enda viktigere kan man føle det i fingrene. Styrken i slaget kan man kjenne i armene helt fra man begynner å svinge kølla. Hvis man heller bruker disse mer kroppsnære sansene til de handlingene som skjer nærmere innpå kroppen, kan man frigjøre blikket, og heller holde øye med: Hvor ballen helst skal, og hvor den ender med å treffe.

 

3. Som en fortsettelse av punkt 2 har jeg jo blitt bevisst på at kroppssansene er de mest følsomme sansene jeg har. Særlig gjelder det berøring, og det som kalles propriosepsjon, den sansen som gjør at vi vet hvor de ulike kroppsdelene våre til en hver tid befinner seg. Jo mer jeg tar de sansene i bruk, jo mer utnytter de fordelaktige sidene av denne autismen min.

 

Før var disse sansene så følsomme at de ikke kunne gi meg så mye nyttig informasjon. De forstyrret meg. Gjorde vondt eller ga meg uro, jeg opplevde mange av dem som angst, overså mye av det som skjedde i kroppen min fordi jeg ikke taklet det noe særlig.  Nå har jeg vent meg til dem, og jeg har lært meg å tolke dem. De har faktisk blitt yndlingssansene mine. Jeg finner nytelse i å løfte en arm i været.

 

Eller i å svinge en minigolfkølle så jeg treffer med akkurat riktig styrke... Jeg fikk ikke flere treff, akkurat den dagen i juni på minigolfbanen. T vert i mot, faktisk. Måten jeg gjorde det på fra før hadde jeg jo tross alt en del øvelse i. Og det vet jeg fra før at man må regne med. Når man lærer seg en ny måte å gjøre ting på, at det vil gå dårligere enn før i en periode. Det kan jo ta fra folk motivasjonen – hvis man ikke har klart for seg at det nesten er nødt til å foregå sånn, at bedre metoder kan ta en lengre stund å lære.

 

Med skrivingen min opplevde jeg det. Jo mer jeg lærte av grep, teknikker, struktur – såntno, jeg har fortsatt bare et skjelvent grep om det – jo mindre syntes jeg det kunne måle seg med de småtingene jeg skrev i slutten av tenårene. Mindre av fantasien, villskapen. Og det mistet jeg faktisk motet av, en stund. Så fikk jeg overtalt meg selv til å skrive videre uten særlig lyst eller motivasjon… og jeg synes noe av villskapen begynner å komme tilbake igjen, og dessuten mer velformet… denne bloggen har gitt meg viktige øvelser i det.

 

Men på minigolfbanen tenkte jeg ikke så mye på læringskurvene, så vidt jeg husker. Jeg hadde andre ting å glede meg over. Det å gjennomskue grunnen til en ting jeg har pleid å slite med. Og jeg hadde funnet noe interessant å skrive i bloggen min om – vel, interessant for meg. En måte å gjøre levende på hvordan tankene mine stort sett alltid høres ut innenfra – detaljnivået, referansene, måten jeg setter i system på. Jeg liker jo så godt å snakke om meg selv… og så var det en behagelig dag i juni, og jeg stod på det kjære sommerstedet mitt, og kunne svinge en minigolfkølle så bevegelsen forplantet seg i meg, inn gjennom hele kroppen, helt i takt med livet.

Om selvutlevering, vilje, og rumpehår

Vel, så gikk det bra. Jeg kunne legge ut på bloggen om mine seksuelle lengsler uten at noe som helst fælt skjedde. Leiligheten min ble ikke invadert av en ubestemmelig freudiansk masse som ville legge seg rundt meg som et hvitt blodlegeme, som en makrofag, inkorporere mitt innerste vesen gjennom en grønn, muggen og hårete cellevegg, og fortære først ansiktet mitt og så alt. Vel, det får meg til å tenke mer på rompehår enn på kjønnshår, så kanskje ikke direkte freudiansk likevel.

Jeg fikk heller ikke noen svar fra irriterte lesere som utbrøt "ææææsj, har du en PENIS! Da ligger den sikkert der nede og marinerer i daggamle rester av urin." eller: "Her trodde vi du var en belest og intelligent fyr, og så viser det seg at du bare er en ubestemmelig freudiansk masse av basale drifter. Med rompehår og mugg."

Det minner meg forresten om noe annet som ikke skjedde en gang. Jeg ble så overrasket over at det ikke skjedde at jeg husker det flere år senere. Jeg kunne faktisk gå frem til kassa i en bokhandel og spørre om en bestemt bok, jeg kunne til og med si navnet på forfatteren, og hun som sto i kassa klatret IKKE opp på disken og begynte å skjelle meg ut med ville øyne og spytt i munnvikene for at jeg var så innbilsk å tro at den forfatteren kunne være noe for meg.

(Det dreide seg om Torgrim Eggen og boka hans Manhattan. Men jeg kjøpte den som gave, så det er ingen grunn til at dere som leser bloggen heller skal bli sure på meg.)

Jeg er... i virkeligheten en ganske lukket person. Folk vet det ikke, for jeg gjør så stort vesen av meg selv. Og jeg kan finne på å utlevere mye rart. Mye privat, men ikke så mye av det jeg selv opplever som viktig. Man kan si jeg er så lukket at det ikke en gang synes på meg at jeg er lukket...

Jeg har vrangforestillinger om at det ligger en os av noe uappetittlig over følelsene mine, ønskene mine - nei, jeg må gå dypere: Selvet mitt, viljen min. At jeg presser meg innpå bare ved å være i rommet, som en uvelkommen omfavnelse fra en med dårlig ånde som er svett og peser etter en joggetur. Eller som å plukke opp en muggen hårball ut av der du vet.

- så kommer jeg til et hull i tankerekka når jeg skal si akkurat hvorfor disse forestillingene gjør meg ikke åpen. Det vil si beskrive hvorfor akkurat disse forestillingene får meg til å holde akkurat disse tingene tilbake, når jeg villig utleverer så mye annet. Det kan hende jeg holder beskrivelsen av det tilbake for meg selv.

Men altså selvhevdelse, tilstedeværelse, vilje - på enkelte områder. Det personlige, intime. Og det sosiale. At noen vil treffe meg. Å høre til noe sted. Når jeg først hevder, vil, så gjør jeg det på ikke så hensiktsmessige måter. Aggressivt eller klossete. Mindre av førstnevnte etterhvert som jeg modner til. Og når jeg får sjansen får jeg det til å virke som det bare skjer av seg selv, at jeg bare lar meg rive med av omstendighetene.

Så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt et ikke så hendelsesrikt sexliv. Jeg mener, hvis jeg bare stiller meg opp på gulvet og håper. Og så er det attpåtil gulvet i min egen stue, fordi det jo er ganske sjelden jeg går ut. Jeg skjønner også at hvis nå noen skulle komme bort til meg så oppmuntrer jeg dem kanskje ikke med den hektiske formidlingen av at "ikke se på meg, jeg bare står her jeg, jeg har ikke lyst til noe, men så kommer nå en gang disse omgivelsene og river meg med". Tvert i mot virker nok det ganske avvisende.

- og så trekker de seg vel unna igjen. Det kan se litt ut som når noen rygger unna som om jeg skulle være noe uappetittlig og rumpehårrelatert noe... ah, det er kanskje DER jeg har fått akkurat den lille vrangforestillinger 

Om sexlivet mitt

Jeg husker – noe av det tidligste jeg hørte om samleie var at det kunne virke som en rar ting å gjøre, men for de voksne kunne det være en veldig hyggelig ting. Jeg tror det sto i kroppen min-boka til Trond Viggo… Samtidig pleide jeg å fantasere opp lange føljetonger i hodet mitt da jeg var liten. Ting skulle stemme, plottet skulle henge sammen. Men på et tidspunkt ville jeg at hovedpersonene mine skulle stifte familie, og da slet jeg mye med å finne ut hva som skulle motivere dem til noe sånt.

Til slutt ga jeg opp og lot det skje ved et uhell. Mannen gikk rundt i leiligheten og kom til å snuble sånn at han landet rett over damen, og havnet inne i henne. Ved et uhell. Sånn kunne jeg tillate at alle barna kom til verden.

Man kan få mye rart for seg som liten, men det plothullet jeg forteller om nå har jeg ikke helt blitt kvitt som voksen heller. Man lærer jo med tiden at det fins nærliggende og plausible grunner til å ville overlate eget kjønnsorgan i noen andres varetekt for en stund. Men selve viljeshandlingen, grensekryssingen, har jeg hatt tungt for å se for meg. Særlig tungt for å identifisere meg med den.

Det følger et SELVUTLEVERINGSVARSEL her, og et lite VARSEL OM AT ORDET SEX BLIR NEVNT også. Mest for min egen sinnsro sin del, jeg klarer ikke holde helt styr på hva man snakker om i godt selskap og ikke. Derfor lar jeg jo for det meste vær.

Men altså så har jeg hatt tungt for å se meg selv som en mulig seksuell aktør.

– som ungdom fantaserte jeg mye om den emosjonelle barrieren. Kjønnsorganer kom ikke noe særlig i bruk. Det gikk på det første kysset, den første kjærlighetserklæringen. Jeg brukte de fantasiene som innsovningsteknikk, så mye gikk jeg opp i dem. I mange år fikk jeg ikke sove før jeg klarte å forestille meg en jente som ad omveier fikk vite at en gutt var avstandsforelsket i henne – og som gjengjeldte det, og så kysset de – og så fulgte jeg ikke fantasien lengre enn det. Og da mener jeg ikke bare det seksuelle. Jeg hadde ingen forestilling om hva kjærester faktisk skulle gjøre sammen.

Det var en periode med vonde og sterke følelser – på avstand – for både den ene og den andre i omgangskretsen, som hovedsakelig betød på skolen. Jeg pleide å tenke på det som avstandsforelskelser, men jeg vet ikke helt lenger. Jeg vet jo ikke hvordan det føles for andre. Skrekkblandet fryd, tror jeg, men det har vært så mye skrekk og så lite fryd i det for meg.

– såpass at de gangene jeg tross alt har hatt kjæreste har jeg begynt å tvile på mine egne følelser fordi skrekken ikke var der mer. Opp mot den har alle de andre følelsene virket matte, uekte.

I fantasien skulle det skje ad omveier. Helst ved uhell. I virkeligheten har det skjedd – et par tre ganger – med overlegg. Men det har jo kostet. Første gangen jeg sa til noen at jeg, vel, tenkte veldig veldig mye på henne, så anstrengte jeg meg så hardt at jeg opplevde fysiske lammelser etterpå. Virkelig. Fingrene mine ble stive og numne etterpå, jeg klarte ikke å bevege dem. (Hun likte meg også.)

– som etter hvert voksen, i begynnelsen av 20-åra, ble jeg helt opphengt i tanken på tilfeldige seksuelle møter. Jeg hadde noen forhold bak meg, og en del samleier innenfor de forholdene. En dag ville jeg prøve på det med forhold på nytt. Men det med sex uten noe forhold i det hele tatt tok en veldig plass oppe i hodet mitt. Som noe jeg ville nesten aller mest i verden, men så skjedde det meg aldri. Jeg forstod ikke hvorfor det ikke skjedde.

Jeg lurte på om det skyldtes en eller annen avgjørende mangel, en forferdelig mangel. Det hadde en veldig makt over meg. Det var et stort plothull i alle forestillingene mine om det.

Det sitter langt inne for meg å snakke om det seksuelle. Ellers i verden liker jeg jo nesten å utlevere meg selv. Men når jeg skal snakke om seksuelle følelser – ønsker – fryser jeg, ordene dukker ikke opp, tanken klarer ikke å samle seg. Jeg må ty til omveier. Omskrivinger. Plothull.

Vel, mindre det siste året. Jeg skriver jo dette. Jeg tenker ikke på å gjøre det anonymt. Disclaimergnomen får ikke mer av meg enn et lysende rødt selvutleveringsvarsel i begynnelsen. (Og han slår seg til ro med det, sitter der i hjørnet og tygger på det som et kjøttben.) Jeg kjenner ordene komme, akkurat de ordene jeg trenger, enda lettere enn jeg trodde da jeg satte meg ned med det for et førsteutkast siden.

Lettere enn med noe jeg har skrevet på lenge, faktisk. Skal vi se hvordan neste avsnitt går?

Jeg har lyst på litt sex snart. Se… flere ord trengte jeg ikke. Jeg har den samme gamle lysten på mer eller mindre tilfeldig sex, og helst ikke noe fast forhold. Og jeg har skrevet flere avsnitt om hvorfor. Men de tar jeg ikke med, for jeg skjønner mens jeg sitter her at det ikke er noe jeg egentlig trenger noe forsvar.

Ro deg ned Martin, sier Disclaimergnomen. Sist du la ut de ordene på nettet tolket noen det som en kontaktannonse. Ja, svarer jeg, og det førte oss etter noen omveier til sengs. Jo, men likevel. Det var i en helt annen sammenheng. Dette er bloggen din. Bolig for ditt litterære jeg. Ikke noe simpelt sjekkested.

Ok. Om jeg sier at det ikke bare handler om sexlivet mitt i grunnen. Dette innlegget er ikke bare noe jeg skriver for å øve meg opp til å snakke om det. Det handler om å finne ut av verden sånn generelt. Jeg hadde en veldig hullete bevissthet en periode. Store felter av tåkelagt verdensbilde. Og hva mener jeg med tåkelagt verdensbilde? Det jeg ikke forstår, har ord for, en gang klarer å tenke på.

Ikke så mye på grunn av angsten og selvbildet som har hengt over meg seksuelt, for jeg snakker om helt andre slags områder. Jeg har ikke forstått – kroppssansene, for eksempel, har ikke kjent forskjell på når jeg er sulten, sliten, eller for varm. Eller forskjell på forelskelse og panikk. Har ikke forstått meg på studieteknikk, ikke skjønt hvordan andre har klart å ta notater eller lese lekser. Har ikke forstått meg på tekstiler, kunne ikke om jeg hadde fått betalt for det sagt forskjellen på en bukse og en annen så lenge de hadde samme farge. Har ikke forstått meg på musikk eller poesi – forstår meg fremdeles ikke på billedkunst.

Og så har jeg plutselig funnet en nøkkel – det virker som plutselig, selv om det sikkert ligger grunnlagsarbeid bak. Jeg har fått påpekt at den ene buksa der har en søm som mest er til pynt, og plutselig ser jeg forskjell på både sømmer, snitt, og ulike rynker, tråder, revner, knapper som bare er til pynt, i hvert fall om jeg ser etter. Jeg har grepet fatt i at musikk går på gjentagelser og variasjoner, og plutselig får jeg tak på det som kommer ut av radioen. For ikke så lenge siden hørte jeg en hel pianosonate på radio uten å koble ut og tenke på helt andre ting etter et halvt minutt, og det er faen meg første gang.

La oss blande metaforer her, tenk på en garnvase. Prøv å få øye på en enkelt trådlengde, følg den med øynene når den løper over en annen, ligger innimellom fire helt like trådlengder, går innimellom tre, forsvinner inn vasen og ut på den andre siden, og du skal fortsatt følge tråden – ja, la oss virkelig blande metaforer – blikket fester seg ved den vasen som et par nypolerte glassko ville ha festet seg til en nypreparert skøytebane, i hvert fall mitt blikk.

Ikke bare garn, men verden, har en sånn avstøtende kraft på meg når jeg prøver å få grep om den. Og det rimer med det jeg vet om autisme. Verden fremstår mer oppstykket, i større detalj, så mye større at man blir tullerusk av å prøve å forstå seg på den. Tror jeg. Jeg vet jo ikke hvordan det oppleves for alle som ikke er autister. Kanskje vi tuller og roter akkurat like mye hele hurven.

Men når man finner enden av garnet så har man egentlig alt man trenger. Da kan man nappe, og følge bevegelsen innover i vasen. Man kan dra ut litt og litt garn så man ikke mister den dyrebare enden av syne igjen. Det er tidkrevende. Men til slutt sitter man der med et velordnet og kulerundt nøste. Eller i stedet for en garnende finner man en eller annen bit av verden som man plutselig skjønner hvordan henger sammen, og så kan man begynne å sortere alle de andre detaljene, en etter en, og til slutt sitter man der med oversikten.

(Fint, Martin. Du klarte å hente deg opp igjen fra de faretruende nedre regioner.)

For denne gangen, kanskje… men du må forberede deg på nye prøvelser, Disclaimergnomen. Jeg finner flere og flere av garnendene i verden, det åpner seg flere og flere muligheter. Det satte særlig fart da jeg fikk diagnosen min for et og et halvt år siden. Det går jo lettere å finne frem når jeg vet hva det er jeg må lete etter.

I dag kan jeg til og med høre på sonater, eller si noen få ord på internett om sex om jeg vil; jeg vil. Jeg er i ferd med å nøste opp både sexlivet og livet mitt til et mer velskrevet og sammenhengende plot.