Trikk og blikk

Jeg nøs på trikken. Etterpå snudde jeg meg mot damen ved siden av hverandre. Vi hadde opprettet en kontakt, og begynte å prate sammen om hvor synd det var at folk pratet så lite sammen på trikken. Det var ganske hyggelig.

Trivielt nok, og et par trivielle tanker som følger.

Det var kombinasjonen av to ting som gjorde at kontakten var der. Hadde det bare vært nyset, ville ingen ha brydd seg. Nysing er påfallende, men ikke særlig sjeldent. Det hadde ikke skjedd så mye om jeg bare snudde meg i hennes retning. At folk ser på hverandre, vel, er heller ikke så sjeldent.

Å se på noen etter å ha gjort noe påfallende, som å nyse - er å be om en kommentar. Og når man først har bedt om en kommentar, er det lov å snakke. Og når man først har begynt å snakke, er det lov å fortsette. (I det minste hvis man ikke venter for lenge etter forrige replikk, det betyr at samtalen er over igjen.)

Det er noe med blikk. Hvor mye underliggende kommunikasjon som forgår i blikk. Og det er noe med alle disse prosedyrene vi har i hjernen vår, som vi ofte ikke merker en gang. Når man har lov til å snakke. Når man kan skifte tema. Hvilke temaer som går an. Alt dette kan vi like automatisk som for eksempel å knytte skolissene våre. Bortsett fra at noen ganger blir man veldig oppmerksom på det, og verden fortoner seg gjennomsiktig.

Vel, det andre er hvor forutsigbart det likevel er i sånne situasjoner. Nettopp på grunn av disse prosedyrene. Kanskje en av (de mange) grunnene til at mye i livet virker som det umulig kan være tilfeldig, er at det ikke er tilfeldig. Ikke styrt av skjebne eller mystisk korrespondanse eller noe... men rett og slett av at selve handlingsrepertoaret vårt er mer begrenset enn vi tror.

En stor slurk med vann

Klokka var litt over ett om natta. Jeg hadde sittet i en tre-fire timer og spilt CivIV, men nå begynte jeg å få nok. Dessuten var jeg tørst. Med en liten viljesanstrengelse slo jeg av data’n. Deretter gikk jeg ut på kjøkkenet, skrudde på springen, og tappet meg et deilig, kaldt glass vann som jeg tømte i noen få slurker.

Dette ville vært mindre oppsiktsvekkende hvis det ikke hadde vært for parasittene som muligens var i drikkevannet på den tiden, og oppfordringen om å koke vann.

Så veldig bekymret for ekle parasitter etter det lille glasset er jeg egentlig ikke. Jeg er mer interessert i hvorfor jeg glemte hele kokingen, hvorfor denne saken som har dominert både nyhetsbildet og hverdagslivet de siste dagene plutselig var helt ute av hodet mitt.

Det har selvfølgelig noe med automatikk å gjøre, noe med vaner og rutiner. I psykologien lærer vi hva som skjer når man blir vant til å gjøre noe på en spesiell måte, for eksempel bruke springen, når man skal drikke. Slike rutiner kan vi gjennomføre mer eller mindre automatisk, uten at vi egentlig trenger å tenke på det.

Fordelen med dette er nettopp at man slipper å tenke på det. Vi kan bruke oppmerksomheten på andre ting. Ulempen er at vi får mindre frihet til å justere oss etter omstendighetene. Noen ganger kan det være vanskelig å gå utenom rutinen, selv om man konsentrerer seg brukbart underveis. Da jeg tappet meg det vannglasset tenkte jeg ikke en gang over hva jeg gjorde.

Altså, det psykologiske nøkkelordet er automatisering. Øver man lenge nok på å gjøre noe, kan man etter hvert gjennomføre det uten å konsentrere seg noe særlig – men man lærer seg også å gjøre det akkurat på den måten. Er det en eller to upraktiske omveier i rutinen, synd. Man kan legge om, men det er vanskelig. Oppstår det uforutsette omstendigheter, synd. Du legger selvfølgelig om, men det tar lengre tid. Noen ganger glipper det. Tannpuss. Påkledning. Bilkjøring. Og… det å tappe vann.

*

For viderekommende kan jeg stille spørsmålet: Hvorfor skjedde det akkurat da, og ikke før eller etterpå? Var det fordi jeg var trøtt? Fordi jeg var så tørst… eller kan det ha hatt noe direkte med dataspillet å gjøre?

Personlig observasjon: Jeg opplever ofte å bli helt oppslukt av dataskjermen, enten jeg sitter på nettet eller spiller et spill. Folk kan snakke til meg uten at jeg hører det. Timer kan gå uten at jeg tenker på å reise meg, eller en gang skifte stilling. Jeg vet at andre har det på samme måten. Jeg har også hørt at data, særlig dataspill, er satt i forbindelse med begrepet flow, eller flyt, fra positiv psykologi: Den tilstanden man kommer i når man er så interessert i noe at man går helt opp i det.

Selv om ikke jeg er avhengig av datating, blir jeg kanskje oppslukt litt på samme måten… Det kan uansett være nærliggende å tenke seg at dataavhengighet har noe med flyt å gjøre, og et kjapt google scholar-søk på nøkkelordene ”computer” ”addiction” ”flow” tyder på at det er tilfelle; flere studier som kommer opp peker på at nettopp en sterkere opplevelse av flyt er en av de tingene som skiller tilfeller av dataavhengighet fra ikke-tilfeller.

Men var det timene med dataspill, eller noe helt annet, som fikk meg til å skru på autopiloten før jeg hentet meg vann den gangen? Og hvis det var timene med dataspill: Var det fordi jeg var sliten i hodet og hadde mindre ressurser til å tenke? Eller var det fordi det å sitte foran skjermen setter meg i en slags automatikk-modus… at jeg ikke skrudde på autopiloten i det hele tatt, jeg hadde bare ikke rukket å skru den av.

Jeg har følelsen av at det er et eller annet interessant her. At det ville være spennende hvis dette med automatisering hadde noe å gjøre med hvorfor sånne som meg noen ganger ble oppslukt av dataskjermen – og hvorfor en del andre blir rent avhengige.

Å gjøre et overfladisk søk på sammenhenger mellom 1) Flyt, 2) Databruk, og 3) Automatisering var ikke fullt så enkelt, siden både flyt og automatisering kan bety en del andre ting. Jeg er ikke fullt så interessert at jeg begynner med mer dyptgående søking. Men hvis noen skulle kjenne til slik forskning kunne det vært interessant å få høre et sammendrag. (Antageligvis er jeg slett ikke den første som har vært inne på denne tanken.) Og hvis noen skulle få lyst til å drive med sånn forskning – kunne det vært interessant å få vite resultatene.