Gjøkurimitasjoner

Det er hyggelig med gjøkur. Inni det lille huset sitt er det en munter liten fugl, og hver eneste time om dagen stikker den hodet ut for å hilse på. En gang i tiden hadde jeg et på veggen. For noen måneder siden begynte jeg å imitere et. Jeg tar meg et lite koko når anledningen byr seg. Som regel i enerom, eller med folk jeg kjenner godt, men noen ganger gjør jeg unntak. Så veldig alvorlig tar jeg det nok ikke. Jeg står ikke opp om natta for å gale, for eksempel. Jeg passer ikke en gang på å få med meg hver eneste time, jeg gjør det bare når anledningen byr seg. Og jeg treffer ikke alltid nøyaktig, klokker går litt for fort eller sakte, sånn er bare livet. Så lenge det er én klokke som viser hel time er det greit, det kan være mobilklokka, armbåndsuret, klokka på PCen eller på tven. Det gir meg noen minutters slingringsmonn, og det er jeg fornøyd med.

I går fikk jeg vite at jeg ikke er alene. En videresending på twitter gjorde at jeg oppdaget @raadhusklokka i Oslo. Hver time sender den ut melding hvor den teller opp klokkeslag, og forteller hvilken melodi den følger opp med å spille. Og fra rådhusklokka kommer jeg inn på et helt nettverk av klokker. Jeg finner Big Ben, som slår fra seg med sitt kraftige BONG, det er klokker som oppgir tiden i tekst, klokker på språk jeg ikke en gang kan, og ikke minst er det et skikkelig, sveitsisk gjøkur.

Så jeg får nå inn klokkeslag på twitter'n min. Og jeg føler meg på en måte flau, for denne lille gjøken slår meg grundig på det meste: På presisjon, på dedikasjon, og ikke minst når det kommer til publikum. Men den trenger vel ikke å vite noe, gjør den? Den kan jo bare fortsette å si hva klokken er i offentligheten, mens jeg galer i ny og ne for meg selv.

Klassisk musikk gir uventede muligheter (fiksjon)

– Og så kom jeg meg endelig på subwayen, da, men tror du ikke…
– Uhurm.
– … tror du ikke jeg oppdaget at jeg kjørte i feil retning, sånn at jeg måtte gå av igjen på…
– Uhurm. Hrrrm.
– På nesten holdeplass, og så gå helt opp og tilbake til…
– Uhht. Uhht. Uhht. Hurrrm.
– Ehm, prøver du å fortelle meg noe?
– Nei, ikke i det hele tatt, bare fortsatt med historien, du. Uhurm.
– Det høres ut som du prøver å fortelle meg noe…
– Nei da, jeg har bare fått noe i halsen.
– Ubehagelig?
– Ja, det stikker og klør.
– Da hjelper det vel ikke å sitter her og småkremte?
– Nei men det er så masse folk her.
– Jeg skjønner hva du mener. Blir litt ekkelt hvis du skal begynne å gurgle og harke.
– Ja, folk kommer hit lissom for å spise. Uhurm... uhurm…
– Men det høres ikke noe godt ut…
– Uhurm. Hrrrmm. Uhurm.
– Vent litt… hmm… ja, jo, jeg tror jeg har en idé. (Lener seg nærmere.) Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle.
– Ok, da prøver vi da…
– Ok. Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– BEETHOVEN!
– BACH!
En servitør kommer bort.
– Unnskyld, kan jeg hjelpe dere med noe?
– Nei da, vi krangler bare om hvilken komponist som er best.
– Ja, min venn her blir litt entusiastisk, skjønner du.
– Ooookay….
– BEETHOVEN.
– BACH! BACH! BACH! BACHHHH! Hurm, hurm. Ah.
– Bedre nå?
– Ja. Puh. Off. Å ja! Takk for hjelpen.
– Jo bare hyggelig. Jo, og så måtte jeg gå over til andre siden, men da oppdaget jeg at holdeplassen var stengt i den retningen. Og så…

Sangtekst

Jeg har en nese med grønne fjær
midt i trynet
midt i trynet

Jeg liker ikke å ha den der
rett i synet
rett i synet

Hvis noen prøver å ribbe meg
så står jeg klar og hjelper dem på vei
kjapt som lynet
kjapt som lynet

HD

De aller første HD-bildene på NRK: Et litt kornete arkivopptak fra tyvetallet.

There is no spoon-spillet (rollespill)

et rollespill for opptil flere lesere
av Martin Bull Gudmundsen

Innledning
There is no spoon-spillet er laget for å leses, ikke spilles. Dette er ikke en oppfordring eller anbefalning, men en regel. Den er en sentral del av spillet, og hvis man bryter den vil alt falle fra hverandre.

Bakgrunn
Rollene befinner seg på en blek slette, og dette mener jeg ganske direkte. Himmelen er blek som et lik. En gang vokste det gress, men nå er alt gresset vasket bort, og leirjorden som er tilbake er grå. Det er fortsatt noen døde trær igjen. De er bleke og bladløse. En blek lukt stiger opp fra sletten, en blek krig har pågått der i to uker.

Denne sletten er slagmark for verdenshistoriens siste slag. Det er hele klodens befolkning som er delt opp i to jevnstore hærstyrker, ved hjelp av loddtrekning. (Hele klodens befolkning. De som er for små til å ta vare på seg selv, sitter på ryggen til sine foreldre eller eldre søsken.) De er kledd i høyteknologiske, nesten ugjennomtrengelige rustninger, men bare bevæpnet med flintøkser uten skaft, sånne som du må holde i håndflaten. Det tar langt tid å drepe hverandre på denne måten. Det menes bokstavelig når det sies at de hakker løs på hverandre.

I midten av dette slaget sitter rollene i ring rundt et leirbål, som det stiger blek røyk opp fra, og prøver å finne ut av noen viktige spørsmål. Rollene er de eneste på kloden som ikke ble skrevet inn i noen hær. De stridende parter går i en stor bue rundt leirbålet, av respekt for dette prosjektet. Med andre ord er rollene omgitt og beskyttet av en vegg som ikke er laget av materie, men av viljestyrke og et snev av blek medmenneskelighet. Men også på innsiden av denne veggen står det om livet.

Spillerne befinner seg hvorenn de befant seg da de satte seg ned for å (la være å) spille dette spillet. Antagelig foregår det neppe noen krigshandlinger der. Likevel er det deres oppgave å skrive ned hver sin beskrivelse av omgivelsene før de går videre. Beskrivelsen skal inneholde minst tre faktiske gjenstander de kan se rundt seg, og disse gjenstandene skal omtales som om de ville glidd rett inn i slagmarken rollene befinner seg på. Etterpå leser de det høyt.

Rollene og spillerne
Rollene er like sine spillere på alle måter, (i navn, alder utseende, og personlighet,) med unntak av at de befinner seg i litt forskjellige versjoner av kloden.

Babling og handling
Spillet begynner med at rollene og spillerne sitter i ring og babler monotont. Rolles og spillers replikker er her identiske. Bablingen skal bestå av grammatisk korrekte setninger uten umiddelbart meningsinnhold, som for eksempel ”klarheten skinner ikke så veldig, men det er fordi skoene mine er laget på et annet kontinent. Av dette kan vi slutte at demonenes horder vokser raskere enn drueranker”. De skal finnes på på stedet. Opp til to personer kan bable samtidig. Det oppfordres til å lage fortsettelser av hverandres setninger, men det bør ikke ha formen av spørsmål og svar, eller påstand og imøtegåelse, eller noe lignende. Det skal ikke være en dialog.

Når som helst kan en rolle eller en spiller avbryte bablingen med å erklære en handling. Det er to handlinger som er tilgjengelige i spillet.

Den ene mulige handlingen er at en spiller sier at hans eller hennes rolle reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvordan alt kunne gå så galt. For å se om rollen får til dette, må spilleren prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør rollen.

Den andre mulige handlingen er at en rolle sier at hans eller hennes spiller reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvem av de to som er oppdiktet, og hvem av dem som er dikteren. For å se om spilleren får til dette, må rollen prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør spilleren.

Etter at det er avgjort om vedkommende klarer handlingen eller ikke, setter de gjenværende rollene og spillerne i gang med å bable videre.

Avslutning
Spillet går mot slutten når en rolle eller en spiller har fått til en handling de har prøvd på, eller når ingen lenger er igjen i live. På dette tidspunktet skal en utenforstående avslutte spillet med å beskrive en av to ting, avhengig av utfallet.

Hvis en rolle eller spiller faktisk klarer å komme frem til en innsikt, skal det beskrives hvordan denne innsikten løser opp i situasjonen og skaper nytt håp, men det skal også gis en beskrivelse av alt som har blitt ødelagt i mellomtiden – på rollenes slagmark, og i spillernes liv.

Hvis det ender med at ingen av rollene eller spillerne er igjen i live, skal det beskrives hvordan de to siste menneskene på jorden fire måneder senere hakker hverandre til døde mens solen står opp mellom horisonten og skylaget og for ti minutter bryter opp i den altomseggripende blekheten.


Opprinnelig publisert på rollespill.net.

Overskrift sexantydninggjort

Jeg er glad i ordspill. Noen ganger tenker jeg kanskje litt for glad. Og det er ikke en gang noe dårlig ordspill. Men jeg har gått rundt med en oppfatning av at Aftenposten prøver å være noe litt annet enn de andre avisene, og den oppfatningen brister litt når en sak om bredden på skisporene i Sørkedalen får overskriften Hvor mange cm vil du ha mellom bena.

... og en kjerring med en stav

Kjerringa med staven
reiser seg fra graven
slikker seg rundt munnen
tørster etter blod
flakker rundt i verden
finner ikke ro
kjerringa med med staven
reiser seg fra graven

When trouble's about, you'd best watch out

Watchmen-parodi jeg fant...

(på Hyperionforumet, med takk til BT)

Risikoen for å dø

I følge Aftenposten har det blitt gjort en undersøkelse som viser at amerikanere uten helseforsikring har 40% større risiko for å dø. Forskerne mener at deres funn underbygger behovet for å utvide dagens helseforsikringsordning. Det siste høres vel ikke ut som noen urimelig konklusjon, men når det gjelder det første er jeg mer forvirret. Jeg trodde risikoen for å dø var mer eller mindre lik for de fleste?

Geografi

Watchmen-filmen ser ut til å slå stort an. Allerede har en av hovedpersonene fått et sted i Sveits oppkalt etter seg.

(Edit: Det er sent på natten. Jeg tenkte ikke over at han blå fyren antageligvis var først ute på stedsnavnfronten.)

(Veldig sent på natten.)

Obama's Elf

Fant en søt en på et forum jeg er på (med takk til Matthijs, hvis du leser her). Men jeg får ikke til å gjøre den magiske legge opp youtube på bloggen-greia, så det får klare seg med en lenke.

http://www.youtube.com/watch?v=A_B5UrI7nAI

Siden jeg snart har bussdag

Jeg kaster meg på motebølgen som allerede har vasket over en haug med andre steder. Og kanskje, om ikke så lenge, hos deg?

Gullkorn fra voksenmunn

Jeg: Alle prøvde å gå på den første trikken etter trikkestansen, selv om sjåføren sa klart og tydelig at neste trikk bare kom hundre meter lengre etter. Mennesker kan være så kollektivt irrasjonelle noen ganger, som når alle samler seg foran utgangene på bussen. Man skulle vært mer konsekvente med å lage bussene slik at alle måtte gå på foran, og av bak.

Mamma: Ja. Eller bussen kunne bråbremse noen ganger, sånn at folk var nødt til å trekke bakover. Det husker jeg det var en sjåfør som truet med en gang.

Jeg: Gjorde han det?

Mamma: Nei, han bare sa det over høytaleren.

(Pause)

Jeg: Vent litt… blir man ikke kastet forover når bussen bråbremser?

Mamma: Nei, man blir kastet bakover.

Jeg: Men er ikke det som skjer at man fortsetter å bevege seg i samme retning, etter at bussen har stoppet?

Mamma: Hm. Jo. Det er det kanskje.

(Pause)

Mamma: Men kanskje man blir kastet bakover etterpå?

(Postet med hennes tillatelse.)

Alt for vitenskapen

I kompendiet om kvalitative metoder leser jeg for øyeblikket om metodisk triangulering. Det vil si at man undersøker de samme tingene på forskjellige måter, fordi ingen metoder er fullkomne. Det er nok en god idé. Men når jeg leser eksempelet de bruker lurer jeg på hvor mye det egentlig er meningen man skal gi for vitenskapen...

"Thus, in studying the social meanings of death in the modern hospital, it would be possible to employ a standard method (e.g., participant observation) but deliberately take this method to as many different areas as possible."

For min egen del tror jeg jeg ville valgt en annen tilnærming enn deltagende observasjon, hvis jeg skulle forske på døden.