Alle må jo ha et plot

Jeg har sett noen trailere for den nye Alice-filmen, og det virker som den har... et plot. Det kan det forsåvidt hende at de opprinnelige fortellingene har også, noen stor kjenner er jeg ikke (og jeg vet jeg har lesere som er det), men jeg har nå bladd litt i dem, og jeg finner ikke noe særlig referanser der til spektakulære slag, noen ond tyrann som vil ta over verden, eller fortellingens budskap formulert i direkte tale. Og da er det jo på tide å ta affære. Et plot må man ha. Alt som skjer må enten vise karakter, eller bringe handlingen videre.

Litt som i Charlie og Sjokoladefabrikken, hvor Willy Wonka riktignok fortsatt gjør en del ganske sære ting, men han har i det minste en narrativt akseptabel grunn til det; han er en plaget sjel, det har røtter tilbake i hans barndom. Han vil noe. Alle karakterer må ville noe. Og han lærer noe. Han vokser som person.

Jeg mener, Roald Dahl, Lewis Carroll, de har noen fine ideer, men de kan ikke sitt håndverk. De vet ikke hvordan en historie må bygges opp, hvis man vil fenge publikum og dra inn billettinntekter. Da er det fint vi har Tim Burton (som jeg - oppriktig, ikke ironisk - liker på mange andre måter) til å gjøre de obskure små greiene deres tilgjengelig for et større publikum...

... og jeg har allerede begynt å se frem til hans neste produksjon: Mens vi venter på Godot. Med Johnny Depp i tittelrollen.

Om været og døden

Himmelen da jeg satt på bussen i formiddag var blå i kantene nesten hele veien rundt, men ellers for det meste dekket av en grå sky. Det var ikke akkurat noen uværssky, bare et avstumpet skylag klemt inne mellom horisontene, bortsett fra en stripe bak meg hvor den forsvant utover, som om hele skyen var en halvøy med en tynn forbindelse til fastlandet. Sola, middagssola, stod lavt nok til å skinne likevel. Denne gråværsmonotone, men begrensede massen fikk meg til å se på hele himmelen som et objekt, en bestemt del av synsfeltet, og ikke bare som den selvfølgeligheten den jo ellers er.

Når jeg også starter dagen med å lese side 50 – 150, omtrent, av Lars Saabye Christensens Bisettelsen legger jeg opp til en ganske spesiell stemning. Jeg skal ikke si noe særlig (og vil ikke høre noe særlig om hva jeg har foran meg) annet enn at det er dystert, og uvirkelig, og vakkert. Ordene renner sammen til et nett for forfatterens verden å være i, og det som ikke sies rett ut er kanskje det tydeligste av alt. Men jeg tar meg i å ønske meg… jeg vet jo ikke om det ligger noe i de sidene jeg ikke har bladd om ennå, men jeg ønsker meg noe godt, for stakkars Kim Karlsen, at han i det minste skal finne noe av det som glipper sånn for ham hele tiden. Før det er for sent.

Og jeg skulle ønske, på mer selvisk grunnlag og uavhengig av Saabye Christensen, at jeg hadde flere bøker som var koselige og fortrøstningsfulle, i denne lyssvake høsten med det merkelige været. Det andre jeg leser er heller ikke så søtt, for eksempel The Gathering Storm, som jeg nettopp ble ferdig med, Engelens Spill av Zafón, Watchmen, og noen kortprosagreier fra søttitallet som foregår i skyggen av døden og i utkanten av fantasien. Forfatteren har selv vært død en stund nå. Det er sykdom og galskap, faenskap og svik og fortvilelse, og ikke minst er det død, ikke nødvendigvis i form av blodige lik, men som et nærvær, på samme måten som randen av klar himmel var et nærvær da jeg satt på bussen i formiddag.

Går det an at bøker, gode bøker, kan være koselige og fortrøstningsfulle, og ikke fullt så hjerteskjærende? Men det er jo det jeg driver og driller inn nå, ut fra mine egne skriveambisjoner, at det må være konflikt. Det må være overganger, fra godt til vondt, eller fra vondt til godt, men det kan ikke bare være koselig. Det må være tyngde. Det må være lidelse og prøvelse og man skal gjerne miste noe også, for å holde seg på den sikre siden, ellers blir det ikke ekte, det henger ikke sammen, det blir ikke troverdig.

For å virkelig holde seg på den sikre siden spilte de noe Orfeus og Evrydike-musikk på radioen i dag tidlig, og de gamle grekerne kunne i hvert fall sin dysterhet. Jeg kjenner ikke litteraturhistorien så godt, jeg vet ikke, er det der vi har det fra? Overbevisningen om hvordan det skal være? Eller bygger de videre på tradisjoner som ligger lengre tilbake i tid? Eller kanskje er det sånn at alle fortellere spiller på strenger som er i hodet vårt uansett hvilken tid og hvilket språk vi tilhører, at den menneskelige aktiviteten som blir til fortellinger rett og slett er å utrede en eller annen betydelig konflikt, og sånn er det med den saken…

Jeg fantaserer noen ganger om å gå inn i de greske greiene å skrive dem om. La Orfeus få Evrydike tilbake, la Ikaros nå opp til uante høyder og komme helskinnet hjem, grave en grop på toppen av bakken som Sisyfos kan legge fra seg steinen sin i, og Tantalos, da, la nå den mannen få et glass vann! En gang skrev meg selv inn i hovedrollen som den oppordnende kraft, (jeg steg ned i underverdenen med brask og bram og sa at, så så, nå skal det gå bedre,) en annen gang skrev jeg det inn i en dialog mellom to elskende. Men det henger aldri ordentlig sammen, det blir ikke helt troverdig. Ting funker bedre når jeg for eksempel prøver å skrive noe om døden, eller om den totale ensomhet.

At det vonde skal være en så stor nødvendighet, at det fine og gode så ofte er platt, og at det trygge ikke blir overbevisende, kommer jeg kanskje ikke utenom, men jeg synes det er urovekkende at vi tenker sånn, og på et dypere plan, ganske galt. Jeg ønsker meg litt en verden der man kan ønske seg en skyfri himmel en gang i blant, uten at det forringes til en klisjé.

Språkets rolle i en fortelling

Språket utgjør overflaten i en fortelling på samme måte som at en marmorbyste med lukkede øyne ikke har øyeepler under.

Den nyttigste boka, dobbelt opp

En av de nyttigste bøkene jeg har lest på lenge, snublet jeg over i bokhylla for noen måneder siden. Jeg vet ikke hvor jeg har den fra, en bruktsjappe eller Aniaraauksjon eller noe tenker jeg, men det er altså Those Who Can, redigert av Robert Scott Wilson, en samling science fiction-noveller fra sent 60- og tidlig 70-tall med kommentarer fra forfatterne selv. Kommentarene dreier seg om hvordan de har jobbet med rent tekniske sider av skrivingen, som plot, karakter, setting, og det er nettopp ting som dette jeg sliter med. For de som ikke måtte kjenne meg, er det altså skriving av skjønnlitteratur (og først og fremst fabelprosa) jeg tenker å bruke livet mitt til, sånn på lang sikt, og det har det vært siden jeg var 11, men ennå er det et stykke igjen å gå før jeg kommer dit. Men denne boka har vært litt som syvmilsstøvler. For hver novelle-med-kommentar jeg har lest har jeg lært noe nytt, og selv om det har vært enkelt nok i og for seg, har det vært revolusjonerende oppe i hodet mitt. Teknikk er selvsagt på langt nær alt, men det andre blir så mye enklere når man behersker det.

Jeg er lykkelig akkurat nå, for jeg har gått rundt og gruet meg til å bli ferdig med boka, den var lissom bare så alt for kort. Men når jeg stabba litt rundt på nettet her i dag, fant jeg ut at samme mann gjorde akkurat det samme på midten av 90-tallet; altså 12 nye science fiction-noveller, med nyttige råd, om de samme tingene, fra 12 nye mestere innen faget. Det er dobbelt så mye, det.

Sunkne riker

Det hender jeg er opptatt av min egen alder. Føler meg voksen, møter jevnaldrende som har fått seg kone, barn og måne osv., og synes at ting jeg husker klart begynner å bli så lenge siden. Jeg nærmer meg tredve. Nå til høsten vil de som begynner på ungdomsskolen, være det årskullet som ble født da jeg sluttet på ungdomsskolen.

En av fordelene med å være voksen, er at jeg har begynt å tilhøre en ganske kjøpesterk gruppe, og at folk dermed begynner å selge ting jeg er interessert i. Eller kanskje det faktisk er folk på min alder som selger dem også, fordi de er interessert i dem selv. Uansett, noe av dette må være forklaringen på at en del ting jeg så på TV som barn, plutselig er å få tak i på DVD. Jeg kjøpte Shagma på postkontoret i går, animasjonsserien om barna som reiser til jordens indre for å hjelpe til med å reparere en kunstig sol. Etter litt søking rundt på nettet klikker jeg over på the Mysterious Cities of Gold, som gikk på TV3 noen år senere (med svensk tale), den er også nylig sluppet på DVD (og det kan se ut til at de skal lage spillefilm av den). For noen år siden fikk jeg tak i Galaxy Express 999, og det var foranledningen til aller første post, gamle blogg.

Nå er jeg i utgangspunktet ingen dyrker av nostalgi, akkurat som jeg ikke dyrker ironi, eller andre ting som evt. slutter på -i og handler om en type blikk som distanserer. Det betyr ikke at jeg ikke har nostalgi, eller kan glede meg over det. Men jeg ser forskjell på at noe vekker minner, og at det er bra.

Shagma er bra.

Det vekker minner også. Selvfølgelig er det en sammenheng der... Shagma er blant annet bra fordi den har en stor evne til å vekke barns fantasi (i hvert fall hvis jeg som barn var representativ for barn). Det jeg husker best når jeg ser sangene, figurene, noen av historiene, er hvor ladede med mine egne utbroderinger de er. Hvor levende de var for meg. Skal jeg prøve å analysere vil jeg tippe det har noe med selvtilliten i det fantastiske å gjøre. De fantastiske elementene er presentert

- med selvfølgelighet
- med indre sammenheng (som ikke er eksplisitt utlagt)
- uten tant og fjas og bortforklaringer

man trenger ikke våkne og oppdage at alt bare er en drøm; dette er en fiktiv verden der det fantastiske er naturlig. Akkurat som Bob og Rebecca ikke stiller spørsmål når det kommer en dame og sier at hun er fra jordens indre og trenger hjelp med å redde sin verden (eller, bare spør: hvordan kan vi hjelpe?) stiller jeg som seer ingen spørsmål når sveveskipet deres, tett forfulgt av pirater, kommer til en krystallvegg han har evnen til å passere gjennom. Mens piratskipene ikke har det. Sånne ting går an i dette universet.

Akkurat nå er disse tingene ekstra interessant for meg fordi jeg er interessert i hvilke stemninger som ligger bak mine egne skriveinteresser. Der ser man kanskje også et kvalitetsskille. Jeg så og leste mye som barn, men det er lett å plukke ut hva av det som inspirerer meg ennå i dag.

Vel, høres ut som jeg kanskje er nostalgiker likevel. Shagma er bra og vekker minner.

Vestalinnen som elsket meg

Hva var det nå som egentlig skjedde da republikken Roma ble keiserdømme? Jeg har sett miniserien Empire, og der får vi svar. Det var nemlig slik at idealisten og demokraten Julius Caesar mente at Roma tilhørte folket, ikke det onde korrupte senatet – så derfor gjorde han seg selv til enehersker. Det likte ikke den onde korrupte senatoren Cassius, som samlet sammen en konspirasjon og fikk ham drept. Han døde i armene på livvakten sin (en frigitt gladiator som de onde korrupte historikerne har glemt å nevne). Hans siste ord: Beskytt min arving, Octavius.

Livvakten blir unge Octavius mentor, beskytter, og farsfigur, og sammen legger de ut på mange eventyr for å vinne tilbake Caesars trone(!).Men Octavius er plaget av tvil. Hvordan skal han, en festglad tenåring, kunne lede et verdensrike? Er det ikke ironisk – den eneste i Roma som ikke vil ha makt, og så får han en slik arv over skuldrene. De havner etter hvert i gladiatorleiren Arkham, hvor de må holde en lav profil. Etter å ha startet et opprør der drar de på besøk hos Caesars venn, Antonius. Der blir Octavius beruset av all glamouren og sender livvakten fra seg. Også når han trenger ham som mest, da. Den drittsekken Antonius forgifter ham, og etterlater ham som død. Ja ja, sånn går det når man tror man er noe.

Men han er ikke død. Han blir reddet av unge Agrippa og en vestalinne som er forelsket i ham. Nå er han enda mer plaget av tvil enn før. Men så blir vestalinnen bortført, og han må bli keiser for å redde henne. Da drar han til Gallia, for å besøke sin gode venn Cicero. På veien møter han Caesars tapte legion, en litt Robin Hood-aktig gjeng av desertører som gjemmer seg i skogen. De slår seg sammen med ham og hjelper ham å overvinne Antonius’ her. Og vips så er han keiser.

Selv sitter jeg og småriver meg i håret. Jeg vet jo at det ikke var sånn det gikk for seg. Jeg har jo sett Rome.

Ehm…

Man kan kanskje ikke bruke én fiksjon som standard for en annen, sånn egentlig.

Jeg har dessverre ikke lest noen mer faglig korrekte Augustusbiografier. (Noen anbefalninger?) Og pinlig historisk korrekthet er ikke det aller viktigste. Det gjør ikke så mye at guttens mor blir presentert som Caesars søster, ikke niese. Det gjør ikke så mye at Antonius blir overvunnet i feil slag, og at mye av mellomspillet blir droppet. Alt dette gjør ting enklere. Og i en action-serie kan plotet godt være litt enkelt. Det kan i og for også seg være greit at Caesar og hans prosjekt ikke blir så veldig utforsket eller problematisert. Det gjør ikke en gang så veldig mye at Octavius besøker sin gode venn og støttespiller Cicero, som han i virkeligheten lot myrde. Og jeg blåser virkelig en lang fanfare i om legionærene hadde feil farge (eller whatever) på uniformene sine. De kunne gått med påfuglfjær på hodet uten at jeg brød meg.

Men jeg kan sammenligne Empire-greia med Rome som fiksjon. Og da sitter jeg likevel igjen med lite til overs for Empire. For Rome (som jeg elsker) har også sprita opp historien en del (blant annet, etter hva jeg har lest, i fremstillingen av Atia). Man har forenklet handlingen, hoppet over noen år, forsterket noen temaer og tatt fokus fra andre, osv. Det fungerer bra for meg, irriterer sikkert noen. Men det Empire-folka har byttet ut den egentlige historien med er… kjedelig!

Den unge prinsen som må gjennom så mange strabaser for å vinne tilbake sin rettmessige trone. Den rettferdige herskeren, plaget av tvil. Beruset av makt og glamour støter han fra seg sine sanne venner. Slaveopprør i gladiatorleiren. Forbudt kjærlighet. Rettferdighetens seier. Alt dette er gamle historier. Som i Empire bare repeteres. Ikke på noen måte utforskes.

Som eventyrserie og bakgrunn for kule scener er den helt grei. Og hadde den vært presentert som fantasy (gjerne med noen drager og trollmenn) kunne jeg sett på med en viss interesse. Det jeg lurer på er hvorfor hovedpersonene heter Caesar, Antonius, Brutus, Octavius. Det blir liksom så tilfeldig. Den samme historien hadde fungert like godt – og vært (marginalt) bedre – uten.

Vendepunktene

Finnes virkelig vendepunktene i livet? Enkeltstående, eksistensielle opplevelser som gjør at vi forandrer kurs? Åpenbaringer og helbredelse? Jeg lurer på dette, for det høres rimelig ut, og tiltalende. Men de gangene jeg har opplevd det selv, har opplevelsen gått over ganske fort. Følelsen av åpenbaring har lagt seg, livet har fortsatt å være mye av det samme som før. De virkelige forandringene skjer mer i det stille. Og livet følger jo heller ikke én kurs, men flere parallelle veier, de fleste av oss har mange sider på en gang.

Fortellinger og drama har vendepunkter. Skjellsettende opplevelser er motoren i et drama. Fortellinger begynner ved, slutter med, og dreier seg om disse vendepunktene – lærer vi i hvert fall på skriveskolene. Og fortellinger er beslektet med livsløp, eller, hvordan vi ser på et livsløp… Vi husker utvilsomt enkelte hendelser som emosjonelle vendepunkter, den dagen vi innså noe om oss selv, overvant en indre demon, gjorde et avgjørende valg. Men så vet vi også at mye av hukommelsen er konstruert.

Jeg vil gjerne vite om disse vendepunktene faktisk finnes… fordi de er noe av det som virker mest tiltalende med terapeutrollen. Å være tilstede i klientenes mest skjellsettende øyeblikk, ta del i noe uvanlig viktig, kanskje til og med få litt av æren for det. Et samarbeid, om å skape noe av eksistensiell betydning. Som i en bok av Irvin Yalom. Jeg hadde ikke lest Yalom da jeg begynte på studiet, men ble likevel bekymret, kanskje skuffet, da jeg hørte rektors velkomsttale: At fremtidens psykoterapi kanskje ville være raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker.

Ting har forandret seg. Jeg skal ikke bli terapeut likevel. Tvert i mot ligger jeg godt an til å bli klient. Dermed har interessene mine forandret seg noe. Jeg håper nå jeg kan finne en terapi som er raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker. Skinnvendepunkter har jeg hatt mange av, men få, kanskje ingen, reelle. Jeg ønsker meg forandringer som skjer mer i det stille – men som jeg merker effektene av.

Her er det en interessemotsetning. Da jeg trodde jeg skulle bli psykolog, hadde jeg ikke lyst til å tenke at terapien kunne være enklere enn på TV, at betroelsene, åpenbaringene, og vendepunktene ikke var det viktigste, at jeg ikke nødvendigvis ville få oppfylt drømmen om å være deltager i andres mest eksistensielle øyeblikk. Kanskje alle som skal behandle noen burde se etter om de har denne drømmen. For det ville i grunnen være litt ekkelt – å skulle trekke ut noens lidelse for å øke gleden ved å se den gå over. ”Hun ønsket seg en pus, et lite nøste.”

Merkelig, kjære lesere, jeg skjønte ikke helt meningen med det diktet før akkurat nå, bare at det hadde noe å gjøre med hjelpetrang og at det var noe viktig i det. Det var en liten åpenbaring å se at det passet så godt inn i avslutningen på dette innlegget. Men noe vendepunkt var det neppe.

Dramatiske hendelser

Jeg så en episode av One Tree Hill, en ungdomsserie på TVNorge. Tydeligvis en nøkkelepisode i serien, høy dramatikk, en upopulær highschoolstudent med en pistol. Gisseldrama, en del tårer og frykt, og alle snakket sammen om røttene til slike tragedier. Det var også noen som døde.

(Pussig nok leste jeg en artikkel om highschoolskyting så sent som i går, men nok om det.)

Jeg satt ganske uberørt. Men serien virket ikke dårlig, og fortellerteknisk var episoden brukbar, ut fra det jeg vet om saken. Noen ting gjort litt vel tydelig, men slett ikke av det verste.

Men hva er det som gjør at jeg blir sittende ganske uberørt gjennom en såpass sterk episode? Det samme skjedde med en episode av Stargate, før jeg hadde sett så mye av serien. De var i en alternativ virkelighet, hvor to av vennene fra serien var bitre fiender og skjøt på hverandre, dette burde jo egentlig vært trist å se. Men jeg hadde jo ikke sett dem som venner, jeg bare skjønte at de var det. Jeg ble ikke så veldig beveget av det heller.

Når man lager film bør man ofte ta seg tid i begynnelsen til å presentere karakterene som er med. Hvem dette er – hva de selv bryr seg om – og hvorfor vi skal bry oss om dem. I en serie går presentasjonen mer over tid. Man blir kjent med figurene etter hvert og kan fokusere på dem en etter en.

Ofte går det greit å få taket på de viktigste karakterene når man hopper inn i en serie. Men så er det de sterke episodene som blir publikums yndlingsepisoder, hvor folk virkelig blir satt på prøve – såret, kanskje drept – må betale for gamle feil – osv. Sterke episoder, for den som kjenner bakgrunnen. Gjennomsiktige, hvis man ikke er inne i fortellingens univers.

Og nyttige – fordi de er gjennomsiktige – når man prøver å plukke opp noen hint om hvordan sånne ting er laget.

Dramatiske hendelser er dramatiske fordi man forstår meningen i dem. Fordi man vet hva som står på spill, vet hvem som er med og hva valgene deres koster. Det sier i hvert fall lærebøkene, de jeg prøver å lese.

Når noe er bra nok laget glemmer man læreboken samtidig som man ser på. Teknikken blir usynlig, bare bakteppe til innlevelsen. Dette skjer også med episoder som er så intense at de stiller ganske høye krav til teknikk. Men mangler man konteksten mister man innlevelsen. Da ser man tannhjulene.

Akkurat det kan være nyttig i mange sammenhenger, det spesielle blikket man får når konteksten blir fjernet eller endret. Meg selv som eksempel: Den personen jeg kjenner som meg selv, er den jeg er fra dag til dag, jeg sammenligner meg med i går, eller forgårs, eller kanskje forrige uke. Men når jeg er i situasjoner jeg ikke opplever så ofte, som for eksempel julefeiring eller tannlegebesøk, blir sammenligningsgrunnlaget et annet. Da blir de situasjonen et tverrsnitt i tiden, konteksten blir et mye lengre perspektiv, og jeg får et nytt overblikk over hvordan jeg forandrer meg – og hvordan jeg forblir den samme.

Dette er ikke ulikt bruken av statistikk i psykologisk metode (og i andre forskningmetoder). Null ut det som er skifter fra måling til måling, og du sitter igjen med et renere signal.

Men tilbake til TV-serier: Det jeg har lært om nå er, ikke minst, nettopp om kontekst. Betydningen av å se karakterer i en sammenheng for å skape innlevelse.