Jeg krever talent, nå!

Nå om dagen er jeg skikkelig sinna, fordi jeg leser så mye bra litteratur. China Mievilles The City and the City er for eksempel absolutt en av hans bedre, Neal Stephensons Anathem har gitt meg flere eksistensielle sjokkopplevelser og jeg er ikke en gang ferdig med den, og både Sandman og Isaac Asimovs tidligste bøker er enda bedre enn jeg husker. For noen drittsekker.

Når disse folka skriver skikkelig bra, er det i strid med mine rettigheter som talentbruker. Jeg har alltid hatt mine egne litterære ambisjoner, og skriver kanskje ikke så verst, men det kunne vært så mye bedre, og det er jeg frustrert over. De siste par årene har jeg jobbet intenst for å lære. Jeg trodde egentlig dette skulle øke leseropplevelsen for meg. At det å lese glimrende litteratur i tillegg til å være til glede, også var til inspirasjon, og en kilde til nye tips og triks. Men den aktuelle debatten om bredde opp mot elite i musikkundervisningen i Oslo har satt meg på andre tanker.

Majorstua skole vil at talentfulle musikere i barneskolealder skal få tilbud om ekstra undervisning, og dermed få ødelegge for alle andre ved å spille enda bedre enn før! Men kunnskapsdepartementet mener at tilbudet kan være lovstridig. Jeg fikk med meg debatten på P2 i ettermiddag, og ble tvunget til å innse at også jeg kunne ha oppfylt mine drømmer og selvrealisert meg selv for lenge siden, hvis ikke egoister som Mieville, Gaiman og Stephenson hadde grafset til seg så mye av talentet i verden.

Vi må ikke la vår verdsettelse av disse bøkene få dekke over det faktum at både ferdighet og talent er begrensede ressurser, hvor kvoten er fastsatt en gang for alle. På vegne av alle oss som har en drøm om å skrive, fremsetter jeg derfor det følgende kravet: Forfattere som Mieville, Gaiman og Stephenson må umiddelbart gå i gang med å skrive dårlige bøker, og Asimovs beste må redigeres om og gjøres dårligere enn de er nå. Bare på denne måten kan vi endelig få en rettferdig fordeling av verdens talent.

Karikaturtrykking

Dagens Radioselskap på P2 kunne vise til at dagens forside på Dagbladet kunne vise til at Facebooksiden til PST viste til en side hvor noen hadde publisert en tegning av en gris med påskriften Muhammed, altså enda en av disse karikaturene. I Radioselskapet spurte de om det at Dagbladforsiden hadde bilde av en PC-skjerm hvor det var bilde av denne karikaturen var greit, eller om det var krenkende mot muslimer.

Som jeg kom frem til i en kaféprat i dag, er dette en sak som har to sider. For meg, som ikke identifiserer meg så sterkt med noen av dem, er det ting med både spørsmålet og konklusjonen i Radioselskapet som virker litt rart. Og det er mye som har virket rart på meg gjennom hele denne karikaturhistorien.

Jeg tror noe av grunnen er at striden har dreid seg mindre om tegningene det er snakk om, og mer om det å trykke dem. Skal man gjøre det, eller skal man ikke, skal man be om unnskyldning eller trykke dem på nytt? Det er disse spørsmålene debatten ber oss ta stilling til.

Problemet er at kommunikasjon fungerer som det gjør. Budskapene går ikke i en enkel sikksakklinje fra en avsender til en mottager og tilbake igjen, men i innviklede løkker, som kan være vel så heseblesende som å ta loopen på Tusenfryd. Når de formulerer seg og fortolker, må begge parter hele tiden ta hensyn til sammenhengen, og til hverandre. Det man ”mente å si” vil derfor alltid ha noe å gjøre med hvordan man trodde man ville bli oppfattet. Og det man på den annen side oppfatter, vil ha noe å gjøre med hva man tror den andre kan ha ment.

Disse tingene går ofte automatisk, og kommunikasjon fungerer gjerne overraskende bra. Men når de underliggende sidene ved kommunikasjonen, når selve handlingen i å ytre seg, blir en del av debatten, blir man nødt til å forholde seg til alle disse antagelsene som om de var skrevet på veggen med store bokstaver. (Man forandrer som kjent ting ved å kommentere dem.)

Gjennom måten trykking og ikke-trykking har blitt stilt opp mot hverandre på, har begge handlingsalternativene fått ganske fastlåste meninger. Det å publisere disse tegningene har så mange ganger blitt gjort for demonstrere, at enhver publisering nå har et demonstrativt element – fordi man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet. Det å la være å publisere tegningene, har på den annen side blitt definert som å gi etter, fordi det har vært så mye press at man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet.

Mer nøytrale betydninger, som at man viser tegningene av rene informasjonsgrunner, eller kanskje fordi man synes de er morsomme, eller tvert i mot skikkelig teite, eller at man lar være å vise dem fordi man ikke synes det er noe vits, (eller fordi man ikke vil gjøre det bare for å demonstrere,) vil være vanskelige å få øye på i kryssilden mellom disse posisjonene. Men kanskje er det nettopp i slike betydninger at man kan finne noen nye spor å gå opp, sånn at man kan si noe om saken uten at det får såpass merkelige utslag som på Radioselskapet i dag.

Jeg nevnte tidligere noe om hvordan denne saken har to sider. Og det er det jeg synes er problemet med den, for ingen av sidene er særlig ålreite. Man burde helst slippe å ta stilling til om noe sånt er ”greit” eller ikke, og for eksempel heller ha muligheten til å si at det er ikke om det er greit som er poenget. Rent personlig er jeg nemlig mer interessert i saker som har mer enn bare to sider, og debatter som i det minste i teorien kan komme til å ta nye og bedre vendinger.

Hi hi, demokrati

“For å stemme må man være over femti. He he, nei da, jeg bare tuller, man må være 18, eller bli 18 i løpet av året man skal stemme,” sier mannen på video nr. 2 på nettstedet stemmingsrapport, (de går også som kinoreklame,) og det ser ut til å ha noe med kommunal og regional-departementet å gjøre. He he, nei da, jeg bare tuller, det har utvilsomt noe med kommunal og regionaldepartementet å gjøre, det står jo på siden, det. Noen i korridorene der har tydeligvis bestemt seg for å ta humor i bruk, for å få opp valgdeltagelsen blant unge velgere.

HVA I HULESTE SKAL VÆRE POENGET MED DET?

Altså ikke det med å få opp valgdeltagelsen, men det med å ta humor i bruk? Hva skulle det være med unge velgere som gjør at de ikke kan forholde seg til et budskap uten at noen har kvotert inn en flau vits her og der? Er det ikke litt nedlatende å tro at potensielle unge velgere skulle mangle enten evne eller vilje til alvor, engasjement sånn i utgangspunktet? (Eller, for å være litt prippen, evnen til å verdsette det at vi i det hele tatt har et demokrati? Sånn at vi slipper at kinoreklametiden vår blir fylt opp med festlige vitser som ”Din stemme teller. He he, nei da, jeg bare kødder med deg, den går rett i do. Men vi ser gjerne at du stemmer for syns skyld, og hvis du attpåtil stemmer på oss vil du unngå problemer i fremtiden.” He he, moro med valg og sånn, er det ikke?)

Og hvis det skulle vise seg at ungdom nå faktisk har mindre av den evnen eller viljen... sånn at det faktisk ikke ville føre frem å skape interesse for politikk ut fra innholdet i politikken… burde man ikke, i stedet for å skifte fotballdrakter pr. filmtriks, leke med pyroteknikk på skrivebordet, osv., stoppe opp og spørre seg om det alltid har vært sånn, og hvis ikke, hvordan det har blitt sånn?

Min egen kjypotesehest er at det dreier seg om en kulturell spiralgreie, hvor holdningene til det som formidles skapes av det som allerede er formidlet. Det vil si at

1. Den generaliserte avsenderen slenger inn flere og flere effekter for å bli tatt seriøst
2. Den generaliserte mottageren får en stadig økende forventning om at flere og flere effekter er en forutsetning for å ta noe seriøst.
3. Den generaliserte avsenderen må rette seg etter dette for å bli tatt seriøst: Gå tilbake til 1.

I så fall skulle jeg ønske at flere kunne ta sjansen på å ikke rette seg etter disse forventningene, men tvert i mot gjøre en innsats for å snu dem.

Bredde mot elite

Det er visst rektorvalg på Universitetet i Oslo i morgen. Og jeg burde vel strengt tatt ha fulgt bedre med på valgkampen. Men jeg har fått med meg såpass som at den store skillelinjen går mellom breddeforskning og eliteforskning. Noe som får meg til å lure på hvor det skal bli av det smale, upopulære, og kritiske.

(Egentlig er dette et av flere problemer med alle skillelinjer hvor man setter bredde opp mot elite.)