Dinosaurene på Aker Brygge

Når dinosaurene spankulerer på Aker Brygge, det skjer oftere at jeg kjenner dem igjen, i skikkelsen til en bydue eller en spurv. De viser seg i den vaktsomme halsen, de avslører seg i bakhodets rene kurve. Det er en tilståelse av at de er i feil tid, og attpåtil i feil fauna.

Da grøsser jeg, men ikke på huden; på innsiden. Det grøsser ytterst i tårekanalene, og på hornhinnen, som blir kald, det grøsser i de øvre nakkemusklene og i det indre av øregangen. Det grøsser i selve hjernen. I bakhodet, innbiller jeg meg på et vis.

Det er hveset fra en gammel vind, en hes og utmattet vind. Jeg fornemmer det når den rusker meg i kinnskjegget, og hvisker meg i øret. Det er en vind eldre enn alder, eldre enn år, og dette er ikke billedlig ment. Siden dinosaurenes tid (fugler unntatt) har også årene endret karakter, de var lengre den gang, ikke det samme som i dag.

Min familie pleide å leve i skjul for din familie. Vi pattedyr ville ikke ha noe særlig med dere øgler å gjøre. Men hvem er det som spiser brioche i dag? Og hvem går og hakker etter smulene? – men det er ikke det som får meg til å grøsse. Jeg bryr meg fint lite om hva de der små gnagerne hadde for seg.

Det er tiden, og likeså ubestemmelig som tiden selv – det er tiden som vrir og krøller på seg og stivner til hud, til hud med skjell og hud med fjær. Det er det at du følger med i tiden, ikke som krokodillen, det urtidskrypet. Du følger etter meg nordover, og hører til på disse breddegradene (jeg ser å høre til her som en aktiv handling, noe som genene dine har strukket ut sin innflytelse og tatt). Du synger for meg bak stengene i et bur. Du skuler på meg fra toppen av et tre. Du svermer over meg på flukt fra en jeger – en annen fugl, brutal i følge sin natur. Du hopper rundt på Aker Brygge, du kurrer og piper – men så ser du på meg.

Det er blant oss varmblodige du hører hjemme, ikke blant de kjempeøglene og krokodillene, du ørn og spurv, du svale og struts. Men din herkomst bærer du med deg. Du avslører deg på gangen, på det vaktsomme blikket, og på den rene kurven som føyer halsen din til bakhodet. Du avslører deg som noe veldig gammelt.

Den vitenskapelige debatten er ikke avsluttet ennå, så man vet ikke hvor nært det egentlig er, men du avtegner deg som et forestillingsbilde, og i skikkelsen til en liten due. Jeg ser en av de mindre øglene på jakt etter insekter, gjennom fremmedartet kratt, jeg kveles nesten i den tunge luften, som jeg innbiller meg er fuktig. Jeg er en kikker, en historieovertreder. Ikke i forestillingenes verden lenger. Også rent legemlig overtrer jeg historien. Du er gammel, jeg er ung, og hvis noen har havnet feil fauna her må det være meg.

Hvor var der og da?

På verdt å vite 15. oktober (som man kan lete frem podkasten til her, eller på en enklere måte hvis man er mer kyndig) fikk jeg høre at dinosaurene kan ha stammet fra dagens Polen. Der har de nemlig funnet 250 millioner år gamle fotspor, etter et dyr som de muligens tror kan være dinosaurenes stamfar. Det eventuelle slektskapet har man anelse om på grunn av anatomiske detaljer som dinosaurforskere har god greie på. Men hvordan vet man at de levde i Polen? For 250 millioner år siden regner man med at verden så litt ut som dette. Dagens kontinenter, eller det som skulle bli dem, er tegnet inn på kartet, men det står ikke hva som danner kontinuitet mellom den gang og nå.

Det er ikke helt noe jeg vet mye om, dette, jeg er vel egentlig på tynn is (eller jordskorpe). Jeg vil tippe det kan ha med forflytning å gjøre. At fotsporstedet er akkurat den biten av Jorden som har flyttet seg til der Polen er i dag. Men akkurat hva slags forflytning? Gravde man opp en den biten av Polen og flyttet den til USA, for eksempel, ville ikke dinosaurene med ett stamme fra Central Park. Hadde man derimot med en superbulldoser skjøvet hele Europa rundt omkring i Atlanteren, ville både funnstedet og Polen fulgt med. Et sted mellom disse fantasiene må det være en antydning om hvor mye land man må flytte, for at et noen centimeter stort fotspor kan sies å høre til der.

Noen lignende forutsetninger må til for at et menneske skal kunne være det samme, fra en dag, eller et år, til et annet. Jeg er utvilsomt den samme som lille Martingutt, 10 år, og det ville vært skremmende for meg om jeg ikke var det, men jeg vet ikke fullt ut hvorfor. Kroppen er forandret, cellene stort sett byttet ut, og det tar man som en selvfølge, men heller ikke tankene, erfaringsgrunnlaget, og referansepunktene kan egentlig sies å være det samme. Jeg vet vi har rent ytre trekk felles. Familie. Navn. Personnummer. Men hvis mammaen min hadde adoptert en annen gutt, brutt seg inn på folkeregisteret, og overført identiteten min til ham, ville det likevel vært jeg som (innelåst i kjelleren og på en nitrist diett) var meg. At jeg er jeg, er så konstant at det til og med løser problemet med sted. Om jeg drar verden rundt eller helt til månen: Hvor er du? Jeg er her.

I spørsmålet om hvordan man så utvetydig kan være den samme, finner noen argumenter for at de har en sjel. Andre finne bare noe å undre seg over. Science fiction-forfattere finner inspirasjon – China Miéville kommer for eksempel inn på det i Kraken, hvor teleportasjon skal vise seg å ha urovekkende konsekvenser, og Richard Morgan gjør det til et sentralt tema i Altered Carbon, som jeg nettopp har lest, og i oppfølgere, som jeg ikke har lest.

I spørsmålet om hvordan steder forflytter seg, er jeg mindre sikker på hva man finner. Det kan være lokalpatriotisk interessant, kanskje? Jeg tror ikke det er skrevet mye science fiction om det, det måtte være om man problematiserte det i tidsreisefortellinger. (Det blir ofte ikke problematisert i tidsreisefortellinger.) Men det vekker altså min personlige nysgjerrighet, og kan kanskje si meg noe om kontinuitet som sådan. Er det noen som vet mer enn meg om verden for lenge siden? Som så å si kan… sette meg på sporet?