Nyttårsprosjektet, mai: Oppslukthet og sosiale vaner

Ja, hva har jeg drevet med i mai? Det har jeg ikke helt oversikt over. Sannsynligvis ville jeg klart å gjøre rede for det, altså laget en liste, en timeplan… først gjorde jeg det, og så gjorde jeg det, og så gjorde jeg det… jeg har ikke jobbet noe særlig med vanene mine, eller hvordan jeg bruker fritiden min, i hvert fall. Jeg føler ikke at jeg har hatt noe særlig tid til overs.

Eller kanskje det er mentalt overskudd jeg har manglet. Jeg har vært oppslukt av andre ting enn å jobbe med meg selv. Ting som har dukket opp fra dag til dag, på jobb og privat. Omstilling til det nye følelseslivet mitt, nå som jeg er på andre måneden uten medisiner. Tanker om den nærmeste fremtiden, som er veldig uavklart – jobb og praksis og uføresøknad, ting som kommer til å bli avklart, sannsynligvis til å ordne seg, men for øyeblikket er det mye ubestemt venting.

Og så er det fremtiden på lengre sikt… funksjonsnivået mitt på en del områder, særlig det sosiale, følelsesmessige, mellommenneskelige… jeg har begynt å lure på om jeg kan ha nådd et tak for hvor mye jeg er i stand til å lære, hvor mye lengre jeg kan utvikle meg. Jeg føler liksom at det er så mye jeg har tatt tak i allerede. Så mye jeg har prøvd. Men likevel er jeg liksom på – mye av det samme stedet?

Jeg føler meg ikke særlig flink til å knytte nye bånd, og ikke særlig flink til å ta vare på gamle. Jeg har familien min som jeg holder regelmessig kontakt med. Og så har jeg en håndfull venner som jeg har kjent så lenge at det er lett å plukke opp tråden igjen når som helst. Men ellers virker det som om alle tilløp til ny kontakt… sjelden blir noe særlig mer enn tilløp. Jeg somler med å ta initiativ til å treffe andre. Når de andre tar initiativet somler jeg med å svare. I beste fall blir det kanskje en to-tre treff med folk, før det bare… som sagt, dabber av.

Å ta vare sosiale bånd er et arbeid, og en ferdighet. Det krever gjensidig innsats, og innsatsen fra min side er… antagelig ganske lav. Det er så krevende. Noen ganger er det skummelt. Nærhet kan være veldig skummelt. Jeg føler meg ensom og isolert, og har ikke noen klar idé om veien videre.

Hodet mitt har vært fylt opp av alt dette i mai. Jeg har vært oppslukt av det. Og hva jeg har brukt fritiden til? De enkleste aktivitetene fra den mest tilgjengelige boksen med aktiviteter, ting jeg liksom vet jeg gir meg selv lov til – dataspill, twitter, koping ut i tomme luften. Dataspill så det har gått ut over søvn, til og med litt ut over jobb, og gitt meg enda mindre overskudd til å få orden på alle tankene.

Den oppsluktheten som hadde tak på meg i mai er eksempel på en av tingene som gjør vaner  vanskelig å komme inn i. For det hender rett som det er at jeg blir veldig oppslukt av bestemte ting, enten indre ting eller ytre, eller i dette tilfellet både indre og ytre på en gang – og så tenker jeg ikke på annet enn det jeg er oppslukt av i noen uker, og når det slipper taket har jeg liksom mistet tråden på alt annet. Oppslukthet… skjer vel alle i blant, men med autisme er det gjerne særlig uttalt.

Nå er det juni, og det virker som jeg har litt oversikt igjen… jeg reiser på ferie om noen uker, men har i hvert fall første halvdel av måneden til å jobbe med fritid. Og én av de tingene jeg trenger å dirigere fritiden mot, er å ta vare på sosiale bånd. Skrive de mailene, sende de meldingene. Opprettholde kontakten, foreslå ting å gjøre sammen.

Somling – som nyttårsprosjektet skulle ta tak i – er jo en stor del av de sosiale problemene også. Jeg somler med å ta kontakt på samme måte som jeg somler med matlaging og brodering og så videre – jeg er redd jeg skal gjøre feil eller miste oversikten og bli frustrert, eller miste tidsfølelsen og plutselig er kvelden over og jeg får ikke gjort alle de andre tingene jeg hadde lyst til. Så det jeg trenger er å være mindre redd for frustrasjon – tenke "hva så om jeg legger meg uten å ha fått gjort X eller Y, jeg har i hvert fall fått skrevet den mailen til Z, og det er vel så viktig."

Så da har jeg kanskje noe å ta fatt i likevel, på det sosiale området. Vi får se.

Nyttårsprosjektet, april: Frustrasjon

Jeg tror jeg har funnet den. Den mystiske følelsen bak den angstdrevne somlingen, den følelsen jeg har gått omveier for å unngå, den følelsen jeg trengte å sette fingeren på så jeg kunne eksponere meg for den og trene meg på å tolerere den – den tingen jeg har vært redd ville skje hvis jeg ikke fulgte mine egne strenge regler for hva jeg måtte og ikke måtte og allernådigst kunne gi meg selv lov til å bruke ledige timer på. Jeg har funnet et ordet på den, og jeg brukte ordet flere ganger i forrige innlegg: Det er frustrasjon.

Forvirring og frustrasjon.

Det var vel… en kveld midt i april, hvor ordet frustrasjon plutselig nesten landet i hodet mitt. Jeg hadde holdt på med forrige innlegg, skrevet om de tre boksene, hadde spørsmålene på tunga, og så var det en kveld… jeg tok frem tegnesaker for første gang på lenge, men klarte ikke å tegne noe bedre enn før. Jeg sliter med å skjønne former og proporsjoner. Jeg forstår liksom bare linjer. Det er forvirrende og frustrerende. Så satte jeg meg ned med det nyeste Civilization, som også lett kan bli forvirrende og frustrerende – særlig langt uti spillet, når sivilisasjonen min er etablert og jeg må prøve å gjøre noe nyttig med den. Hele kartet er åpenbart, det er aktivitet på alle kontinenter, og det skjer så mange forskjellige ting samtidig. Jeg gjorde et religiøst fremstøt mot en annen sivilisasjon som så ut til å mislykkes helt fullstendig.

Etter å ha mislyktes meg ferdig gikk jeg og la meg, frustrert, og tenkte at jeg virkelig skulle kjenne på frustrasjonen… la den holde meg våken, så jeg kunne bli frustrert over å ikke få sove i tillegg… jeg lå der og kjente på frustrasjonen og kjente på frustrasjonen til den slapp… og ble liggende igjen på andre siden og kjenne meg frigjort. Fra hva det nå var som hadde fått meg til å somle… fra angsten for forvirring og frustrasjon.

(Så frigjort at jeg fortsatt ikke fikk sove, men nå gjorde det ikke noe mer. Jeg stod til slutt opp et par timer før vekkerklokka og gjorde litt av dagens arbeidsdag hjemme, og satt desto kortere tid på kontoret etterpå.)

Etter det… har jeg fortsatt å føle meg frigjort. Fri til å gjøre flere ting fra kanskje-boksen, kanskje til og med fra ikke-boksen. Jeg har spilt mer Civilization og gjort fremgang, prøvd meg på tegning og fått til ting jeg ikke fikk til før… det er så mye lettere å konsentrere seg når jeg ikke sitter og er så redd for frustrasjon.

Frustrasjon - er et svar på et spørsmål jeg ikke helt husker lenger, men som sannsynligvis var "hva er det egentlig du er så redd for"... og jeg forstår ikke hele omfanget ennå, heller ikke alle nyansene. Jeg kan ikke si at fra og med nå så takler jeg frustrasjon. Det står mye igjen å gjøre videre.

I mai har jeg planer om å øve meg enda mer på å være frustrert. Jeg må oppsøke frustrasjon. Og det er ikke så lett… for i det jeg oppnår frustrasjon vil jeg jo ha fått til noe, og det vil drive frustrasjonen bort. Men hvis den ikke er der… hvis den ikke kommer samme hvor forvirret jeg blir, da er jo det et ganske ålreit utfall også.

Nyttårsprosjektet, mars

Det er tre og en halv måned siden jeg begynte på nyttårsprosjektet for i år, og jeg fortsetter å rapportere i håp om å holde det litt konkret for meg selv… fordi det var for abstrakt allerede da jeg begynte, og har ikke blitt bedre. Jeg forstår ennå ikke helt hva målet mitt er. Det virker stadig som jeg kommer litt nærmere, men jeg skjønner ikke noe av hvorfor. Og det kan jo høres greit nok ut, men da vet jeg ikke hvordan jeg skal holde på forandringen heller, unngå at det går bakover igjen. Derfor skriver jeg rapporter, så jeg i hvert fall husker sånn omtrent hva jeg holder på med.

Og denne gangen har jeg brukt vel mye tid på å legge ut rapporten, siden, vel, det har vært mye annet å holde på med i april. Akkurat som det var de siste dagene i mars… og akkurat som da har jeg ikke helt oversikt over hva tiden har gått med til, annet enn at det har vært ferie, og jeg har skrevet noen andre greier noen andre steder. Men her kommer altså de tankene jeg skrev om mars tilbake da mars akkurat var over.

Mars:

Det har vært mindre av mange ting i det siste. Jeg har ikke lest så mye som jeg gjorde en stund, har ikke laget så mye mat utenom de vanlige og velkjente rettene, og oftere enn vanlig kjøpt frossenpizza, gått hjem til mamma og spist og så videre. Klesvask, husvask og oppvask, og morgenrutiner har skrantet litt uten at jeg har falt helt ut av noe av det. Jeg har heller ikke ryddet noe særlig for våren, papirhaugene fra i vinter ligger der fortsatt. I fjor på denne tiden frustrerte akkurat det meg veldig, at jeg ikke kom noen vei med den ryddinga. Jeg tror til og med jeg nevnte det litt på bloggen.

Men denne gangen synes jeg ikke det er et problem, hverken lesing, matlaging eller rydding. Fordi denne gangen har det hatt en grunn. Jeg har vært travel med andre ting.

Ikke helt at jeg har oversikt over hvilke ting, det har vært litt av hvert. Noen tidsfrister jeg har holdt på med på jobb. Et helgekurs jeg var på for noen uker siden – en hel helg uten å slappe av er krevende. Så har det vært litt sosialt her og litt sosialt der. Pluss at jeg har trappet ned på angstmedisiner… og i går (det vil si 1. april) sluttet jeg helt. Jeg har ikke så langt hatt så mye mer angst enn før, men jeg får avvenningsreaksjoner, eller bivirkninger, eller hva man skal kalle det. Blir svimmel, klossete, og ufiltrert i hodet.

Det virker faktisk som det siste hjelper på skrivingen min… så kanskje "for mye filter" er en større faktor enn jeg visste… noe å tenke på når kroppen får normalisert seg igjen…

Samtidig er det andre ting jeg fremdeles er frustrert over. Broderi. Det er noe jeg liker å gjøre, og som jeg har prøvd å sette av mere tid til, men når anledningen byr seg begynner jeg alltid å diskutere med meg selv. Er dette riktig tidspunkt, er dette ikke riktig tidspunkt? Når jeg begynner å ta den diskusjonen med meg selv har jeg vel allerede kommet til konklusjonen. Jeg klarer nesten alltid å finne argumenter mot meg selv og det jeg har lyst til. Derfor broderer jeg alt for lite (etter min egen smak) og det frustrerer meg.

Å opprettholde mailkontakt er en annen ting. Jeg har egentlig tid til å skrive litt, men så begynner jeg å diskutere med meg selv. Sånn høres diskusjonene med meg selv ut:

"Vet jeg nå egentlig hva jeg skal si? Hvis jeg setter av denne halvtimen eller timen blir det jo plutselig sent utpå kvelden, og så kommer alle de andre tingene jeg føler jeg må gjøre – har jeg overskudd til å ta den neste diskusjonen med meg selv da? Og tar jeg sjansen på å bli avledet og ende opp på internett hvis jeg skulle plukke opp iPaden for å skrive mail? Tar jeg sjansen på å bruke en annen dings enn den sosiale iPaden, sånn at jeg blir mindre avledet i denne omgang, men til gjengjeld kan komme til å putte den andre dingsen i boksen for dingser jeg har lov til å surre rundt på nettet på?"

De tingene jeg ikke får gjort kommer med andre ord i to kategorier. 1) når jeg ikke har tid, og derfor ikke får gjort dem, og 2) når jeg har tid, men likevel ikke får gjort dem. Det er den siste gruppen som er frustrerende for meg.

Hvis jeg ser på forskjellen mellom 1) og 2), har jeg kanskje svaret jeg lurte litt på i begynnelsen: Hva dette nyttårsprosjektet mitt egentlig går ut på…

Da året begynte formulerte jeg det litt uklart… "gjøre flere av de tingene jeg har lyst til i fritiden min, bruke fritiden min bedre. Ikke nødvendigvis mer effektivt, for jeg må også passe på at jeg ikke blir overanstrengt. Ikke mer effektivt, men bedre…"

Hva nå "bedre" måtte bety.

***

De stundene når jeg sitter i sofaen og vil komme i gang med noe, men enten bare blir sittende og kjenne på angsten, eller grubler og dagdrømmer, eller plukker opp ipaden og gjør somleting som å bla målløst rundt på nettet, lese twitter, eller spille mobilspill. De stundene frustrerer meg. De stundendene hvor jeg kunne hatt lyst til for eksempel å brodere, men ikke gjør det. Eller skrive mail, men ikke skriver det. Når jeg somler og utsetter. Angstdrevet somling.

Når jeg har vært frustrert over matlaging, lesing, og rydding tidligere, har det vært på grunn av angstdrevet somling. Men i mars, hvor det ikke var på grunn av angsten at jeg somlet, men fordi jeg hadde mye annet å gjøre og måtte slappe av når jeg kunne… da frustrerte det meg ikke noe særlig.

Angstdrevet somling og slitendrevet somling, det er to forskjellige ting. Der har vi det kanskje. Forskjellen.

En annen måte å beskrive endringene i lesing, matlaging og så videre er at jeg har fått gjort det til en større del av fritidsrepertoaret mitt. Fritidsrepertoaret vil si boksen for "aktiviteter jeg kan gjøre når man får tid" – tillatte aktiviteter på en måte. På den måten slipper jeg å diskutere det frem og tilbake med meg selv. Jeg slipper å finne på alle mulige grunner til ikke å lese.

Samtidig har brodering og mailskriving blitt liggende igjen i den andre boksen. I den boksen ligger det ting som… ikke er forbudt, i og for seg, men som det krever… spesielle tiltak for å få til.

Når jeg tenker meg om har jeg forresten enda en boks – boksen for faste, rigide aktiviteter. Ting som har sine faste tider eller faste betingelser, og hvis jeg først hopper over en gang så kollapser hele rutinen. I den boksen hadde jeg for eksempel trening… i en periode fikk jeg det til en fast dag i uken, hver uke, men så hoppet jeg over en dag og så kollapset det. Trening kom i boksen for spesielle tiltak, og det ble tyngre og tyngre før det endte med at jeg sluttet helt. Hver gang jeg skulle ha gått og trent begynte jeg å diskutere med meg selv. Kom opp med grunner og flere grunner til å la vær. Det er alltid lett å finne grunner til å la vær med noe.

I samme boksen hadde jeg å legge meg senest klokka 1 om natta… det fikk jeg også til over en lang periode, men så droppet jeg det bare én kveld, og så kollapset det. Jeg er redd ganske viktige rutiner som tannpuss hører til i den boksen, så jeg våger ikke å droppe det en eneste kveld.

Jeg tror altså for å oppsummere at jeg har tre bokser: Faste og påbudte aktiviteter, vanlige og tillatte aktiviteter, og om ikke forbudte så i hvert fall uvanlige aktiviteter …

***

Uvanlige aktiviteter fører nesten alltid til at jeg setter i gang lange og ganske slitsomme diskusjoner med meg selv.  Jeg tror som sagt det er et slags uttrykk for angst, men det er en annen type angst enn den jeg er mest vant til. En annen type enn den jeg kjenner i kroppen. Som jeg blir kvalm av og urolig og det svir i magen og tankene mine spinner. Den jeg har jobbet med og medisinert meg mot og eksponert meg for gjennom mange år, og jeg har ikke vært plaget av den på en stund.

Den angsten som har blitt igjen, er den hvor jeg er ekstra flink til å unngå ting. Ofte en gang uten å tenke over at jeg unngår dem, det er bare en slags barriere mellom tingen og meg. Et kraftfelt.

Hvordan jobber vi egentlig med den type angst? Eksponering virker ikke helt når vi ikke en gang vet hva vi skal eksponere oss for. Det er de tingene vi unngår og ikke helt er klar over at vi unngår fordi vi unngår å tenke over at vi unngår dem. Kanskje det at jeg har sluttet med medisiner gjør det lettere å peile meg inn på hvor angsten egentlig ligger…

Videre fremover har jeg lyst til å utforske det med de boksene nærmere. Sette ordentlige navn på dem og gjøre dem til levende metaforer i hodet. Ved siden av vil jeg gjerne jobbe enda mer konkret med de sosiale tingene. Kanskje jeg for eksempel klarer å flytte forsiktig og uforpliktende flørting over i boksen for ting jeg har lov til?

Nyttårsprosjektet, februar

Det er første mars, og prosjektet med å bruke fritiden bedre har gått frem og tilbake, men litt mer frem enn tilbake. Jeg skrev en liste i går over hva jeg synes jeg har fått til, hva jeg vil få til bedre, og hva jeg er ordentlig frustrert over. Det ble en del ting under "fått til". Det var dessuten en ganske lang liste... for når man samler alle tre kategorier, blir det jo en liste over alt jeg vil at fritiden min skal bestå av, og det ble ganske mye.

Kanskje det er noe av problemet også, at jeg har veldig mange ønsker å sortere... hvordan ser andres fritid ut? Hvis de setter ned liste over alt av husarbeid og alt av adspredelse og avslapning de holder på med, og hva de gjerne skulle ha mer tid til... blir den like lang som min? Lengre? Kortere? Jeg vet ikke om det har noe å si hvordan andre har det. Målet mitt er jo å ha det bra med meg selv, ikke å være normal og i hvert fall ikke statistisk normal, men... hvis jeg har noe å gå etter blir lettere å peile seg inn på hva som er realistisk.

Sånn har jeg det med mange ting. Jeg har liksom ingen anelse om hvordan andre har det, hvor langt unna eller nærme det statistisk normale jeg ligger. Sannsynligvis overdriver jeg for det første inntrykket av hvor mye jeg skiller meg ut, og for det andre har jeg ikke noen holdepunkter for hva som er realistisk. Hvor mine egne rammer ligger.

Men når jeg oppsummerer er jeg altså ganske fornøyd med februar.

Lesingen min synes jeg det har gått bra med. Jeg har slappet av og kost meg med noen bøker. Jeg tror, når jeg ser på det, at jeg har klart å få lesing inn som avslappingsaktivitet og ikke overskuddsaktivitet, og da blir terskelen for å plukke opp en bok mindre.

Men... det kommer ikke nødvendgvis til å vare... jeg har bare tenkt annerledes på lesing i det siste, kanskje følt annerledes. Jeg har ikke forandret på noe utenfor meg selv, i hvert fall ikke som jeg vet om.

Matlaging har det også gått bra med... jeg har fortatt å gjøre et poeng av å lage nye ting i blant. Litt andre ting enn gruppen av 10-20 faste retter, pasta med ditt og pølser med datt og så videre. Jeg spiser en del av det også... men føles bra med litt variasjon, og terskelen for å prøve nye ting blir mindre av at jeg gjør det oftere.

Jeg tror belønningssystemet mitt har fungert, det hvor jeg legger plastperler på et glass... nevnte jeg det før? Jeg brukte det en del da jeg bodde hos moren min, men så ble ikke plastperlene med på flyttelasset... før nå, nyttår, hvor jeg tok dem med hjem som en del av dette nyttårsprosjektet. Jeg merker at det påvirker vanene mine, og at matvanene har ekstra godt av det. Å lage vanlig middag er rutineaktivitet, mens å lage noe nytt er belønningsaktivitet. Forskjellen blir virkeligere for meg.

Sosial kontakt er det også littegrann mer av. Jeg prøver... ønsker... å korte ned tiden jeg bruker på å svare på meldinger, mailer, og så videre. Jeg får det til halvveis... bedre enn før... men det går opp og ned. Noe nytt er at jeg har klart å snu rundt på frekvensen. Før var det sånn at det gikk lengre og lengre tid mellom hver kontakt og så gikk helt i oppløsning. Jeg klarte liksom aldri å snu det.

Å rette oppmerksomheten min mot andre mennesker har jeg tenkt litt på. Jeg tror jeg gjør veldig lite av det. Når jeg treffer folk fysisk faller jeg ofte ut av samtalen. Når jeg skal holde kontakt over avstand tar det lengre og lengre tid. Når det er jeg som skal ta initiativ, sklir det ofte helt ut. (Det tok meg femseks år sist jeg skulle bytte tannlege, for eksempel) Det er nok litt angst med i bildet. Både når jeg er fysisk sosial og over avstand. Men det kan være et oppmerksomhetsproblem også. Oppmerksomhet er jo en begrenset ressurs.

Det går kanskje noen linjer til det som pleier å skje på konserter, og i noe mindre grad når jeg hører musikk hjemme. Jeg får vanligvis ikke med meg mer enn begynnelsen og slutten på musikken, de første par repetisjonene. Resten av tiden er jeg i min egen tankeverden. Det frustrerer meg, for jeg skulle gjerne ha rettet oppmerksomheten litt mer utover.

Er ikke jeg autist? Skal ikke jeg være flinkere, ikke dårligere til å konsentrere meg om ting? Ting jeg kjenner og forstår og klarer å sortere, kanskje. Rutiner og det der. Når jeg møter mer uvante stimuli, som musikk eller andre menneskers tanker, sklir oppmerksomheten min ofte tilbake til de tingene jeg kjenner og forstår og klarer å sortere.

Det er nok med på å gjøre de sosiale båndene i livet mitt tynne, flyktige, gjøre at jeg ikke kommer ordentlig innpå folk, at flørting er mer eller mindre utenkelig. Hva er vel flørting, om ikke å gi litt ekstra oppmerksomhet?

Hmm... hvordan skal jeg lære meg å konsentrere meg mer om menneskene jeg møter? Eller kompensere for manglende oppmerksomhet på andre måter. Jeg spiller bare under visse betingelser – når hvis oppgaver er gjort for dagen. Bivirkningen er at det blir vanskelig å få spillingen ut av hodet etter at betingelsene først er stilt. Jeg må jobbe for å få konsentrert meg om... lesing for eksempel, eller sosial kontakt.

Når jeg over de siste ukene føler jeg jo at det er mye fremgang. Men... men... jeg vet ikke om jeg forstår den helt, altså fremgangen. Jeg føler ikke at jeg har gjort noe drastisk nytt med livet mitt, bare bestemt meg for å gjøre litt mer av X litt mindre av Y... og viljestyrke gir ikke særlig varige forandringer.

Det jeg har fått til er jeg fornøyd med. Men jeg ønsker meg noe å bygge videre på. En større innsikt av noe slag.

Det kan ha noe å si at jeg har funnet meg ordentlig til rette med bolig og jobb. At jeg har mer struktur i de store tingene, dermed mer overskudd å bruke på de små. Som jeg har skrevet om før... det var vanskelig å legge planer for noe som helst i den tiden både arbeid og fritid var uavklarte spørsmål, noe jeg skulle få svar på av NAV men hvem-vet-når. Nå er jeg endelig i nærheten av slutten på hele arbeidsavklaringen. Slutt på meldekort og kontrakter og avtalte aktiviteter. Jeg føler ikke lenger at oppmerksomheten min på en måte er noen andre sin, at jeg har noen slags rapportplikt, og det er kanskje med å gjøre fritiden lettere å disponere?

Nyttårsprosjektet, januar

Nå har vi kommet til begynnelsen av februar. Hvordan gikk det med nyttårsprosjektet jeg snakket om i januar?

Prosjektet var jo å prøve å finne den riktige balansen i fritida mi, mellom… ja hva egentlig? Jeg hadde jo ikke helt oversikt over det. Jeg syntes det var for mye av noen ting og for lite av andre. At jeg kanskje brukte mer tid på å hvile enn jeg trengte? At jeg heller falt tilbake til trygt, velkjent tidsfordriv enn å prøve meg frem ting jeg ikke gjorde så ofte. Altså for mye komfortsone, for lite utprøving… At jeg brukte opp mye tid på å sitte i sofaen og somle og tenke på alt jeg burde ha gjort. Og særlig det jeg burde sette i gang med akkurat nå. I stedet for å sitte i sofaen.

Jeg syntes det var ting jeg gjorde for mye av, men målet var ikke nødvendigvis å kutte ned, i hvert fall ikke kutte ut… for jeg skjønner jo at jeg trenger en god del tidsfordriv, en god del rutiner, en god del komfort. Jeg ønsker heller å finne ut av hvor mye, hvor mye tid jeg trenger hvor jeg ikke bruker den praktiske hjernen så veldig. Jeg har nok lett for å ta det for langt, er nok redd for å bli for sliten.

Da januar begynte, og da jeg skrev det forrige innlegget om å undersøke vanene mine, følte jeg det som et bluss av viljestyrke. Som om selve beslutningen ga meg mot eller tillatelse eller noe til å komme litt raskere ut av sofaen. Men det har vel gått litt over igjen, slik bluss gjerne gjør.

Jeg hadde noen uker hvor hodet mitt var opptatt – med omstillinger på jobb, og noen uvante arbeidsoppgaver, med nye arbeidstreningsveileder, og frykten omkring det å trappe opp antall timer i uka for å prøve ut… I forrige uke hadde jeg et følelsesutbrudd på twitter, og så en natt med ganske lite søvn, og så en dag hvor jeg var ganske redusert på jobb (men kom meg dit). Og etter det… jeg husker ikke helt. Når hodet mitt blir opptatt i sånne perioder føler jeg ofte at det blir et brudd mellom før og etter. Det blir vanskelig å plukke opp igjen mange av tanketrådene jeg hadde gående på forhånd.

Jeg var kanskje inne på noe i begynnelsen av måneden, men når opptattperioden kom mistet jeg litt sporet.

Eller kanskje ikke. Men målet var jo ikke å få et bluss av vilje… det hjelper ikke i lengden å vilje seg til å få til mer. Målet er å lage bedre vaner, så jeg ikke trenger å ty så mye til viljestyrke. Har jeg gjort noe med det i det hele tatt?

Jeg vet ikke… hva slags vaner det skulle vært…

Men jeg har i hvert fall selvbelønningssystemet mitt tilbake på plass, det jeg ikke har brukt siden jeg flyttet hjemmefra, for snart to år siden. Selvbelønningssystemet mitt er en kopp som jeg legger en liten markør i hver gang jeg gjør noe utenom de helt faste rutinene – noe som jeg ellers pleier å somle med, utsette, eller avlyse - og så kan jeg bytte et visst antall markører inn i noe fint. Å vaske baderomgulvet for eksempel, gir en markør. Å sende inn meldekort gir en markør. Å lage noe nytt til middag, utenom de 10-15 jeg lager stadig vekk, gir en markør. Og det har jeg gjort et par ganger. Laget noe nytt til middag. Det var en av de tingene jeg syntes det var for lite av…

Og det å skrive fort og kort, som jeg holder på med akkurat nå, har vist seg å virke og har vist seg å hjelpe. Det er litt lettere å fyre av sosial skriving på sparket… når jeg bare kommer i gang med det.

Og bortsett fra forrige uke hvor hodet mitt var så opptatt, har jeg fått til å ta kontakt med folk jeg kjenner minst en gang per uke, og det har vært godt.

Så jeg har merket noen gode endringer, som har hatt mindre å gjøre med viljestyrke… har hatt litt å gjøre med prioritering, og litt med strenge vaner jeg har strenge regler på. Det siste er kanskje ikke levedyktig i lengden. For det kommer an på viljestyrke igjen.

Å jo, en ting… det lille følelsesutbruddet og den søvnløse natten ga meg et inntrykk av hvordan jeg reagerer på å være sliten, og det har i sin tur har gjort meg litt mindre redd for å trappe opp til fire timer om dagen. Jeg tror fortsatt ikke jeg vil takle det i lengden, men nå vet jeg hvordan det føles å ikke takle det. Det er ubehagelig på kort sikt, men det raser ikke nødvendigvis fullstendig sammen for meg. Jeg vil klare å hente meg inn igjen.

Så det er jo fint.

Men jeg skriver litt bort fra nyttårsprosjektet mitt. Hvordan skal jeg finne meg bedre vaner og er bedre vaner egentlig det jeg trenger? Jeg vet ikke helt hva det vil si, tror jeg, bedre vaner… det sklir litt bort fra meg, jeg tenker i ring rundt det.

Kanskje jeg skal konsentrere meg om somlingen jeg er så lei av. Om hva det nå er som skjer i sofaen… når jeg sitter der og er redd for å sette i gang med ting.

For det er jo redsel, det er angst, unngåelsesangst. Den typen angst man vanligvis ikke føler, fordi man er så flink til å unngå alt som vekker den.

Bortsett fra… at jeg følte det tilfeldigvis akkurat i dag. Rett før jeg satte meg ned for å skrive dette. Mens jeg tenkte på å skrive dette. Jeg var kanskje redd for å ikke få det til, at denne måten å skrive kort og fort på plutselig skulle slutte å funke? Eller kanskje jeg var redd for at hvis jeg bare brukte tjue minutter på å skrive dette kunne jeg ikke kalle det en full skriveøkt, og da ville jeg begynne å slåss med meg selv om belønningen for en full skriveøkt (dataspill), og egentlig har jeg ikke så lyst til å spille heller, jeg har mer lyst til å lese, men når jeg har gjort jobben føler jeg meg noen ganger tvunget til å ta belønningen også.

Men jeg kunne ikke la vær å ta en skriveøkt heller, for jeg ville få skrevet ned dette i dag, og tror dessuten jeg har falt litt etter med skrivingen i det siste, eller er i hvert fall redd for å gjøre det. Så her sitter jeg.

Jeg tenker alt for mange tanker rundt ting jeg skal gjøre. Finner på alt for mange eventualiteter. Hva kan det føre til hvis jeg setter i gang med å skrive, hva kan det føre til hvis jeg lar vær? Og det er nok en av de tingene som holder meg i sofaen. Frykt for at jeg starter noe jeg ikke har en fullstendig plan for. Hvor de uante konsekvensene bare grener seg utover og grener seg utover. Hvor jeg ikke klarer å forestille meg slutten. Det er enorme konsekvenser av trivielle ting jeg ser for meg – og det er jo hele poenget med angst.

Jeg er redd for å bli stående midt på gulvet med et brød i hånda og plutselig glemme hvordan jeg skal skjære en brødskive. Og for å rydde plass til det må jeg skyve til side noe annet, som for eksempel hvordan jeg skjærer ost. Jeg er redd for å bli stående i fullstendig villrede, et slags vakuum. Jeg har ikke plass til hele arbeidsplanen i arbeidsminnet, og det skremmer meg.

Men hva hjelper det å vite hva som skremmer meg? Hva hjelper det med innsikt i angsten? Vel, hvis jeg skal trene meg opp gjennom eksponering må jeg ha et fornuftig sted å begynne…

Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål

Jeg tror ikke jeg kjenner rekkevidden av min egen uvitenhet. Eller kanskje jeg kjenner den, men bare ikke forstår. Jeg vet ikke helt. Såvidt jeg vet vet ingen alt. Men jeg er lammende redd for å ta feil.

I sosialt ukjent terreng pleier jeg å se for meg at jeg vil  bli konfrontert med at jeg ikke hører til. Da jeg var yngre kalte jeg det "ryggsekk utenfor skolegård-syndromet" – jeg tror jeg har snakket om det før? At jeg hadde en motvilje mot å ha ryggsekk på meg mens jeg gikk forbi en skolegård, fordi noen kunne tro at jeg prøvde å gi meg ut for å være elev der. For sikkerhets skyld gikk jeg og forberedte meg på hvordan jeg skulle forklare meg hvis jeg ble konfrontert.

Senere har jeg snakket om det med – litt for mange ord, kanskje? Når jeg sliter med å finne enkle formuleringer, eller må ty til rare og uvanlige ord, oppfatter jeg det ofte som et tegn på at jeg famler. At jeg ikke helt vet hva jeg prøver å si.

"Frykten for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe jeg ikke er," har jeg kalt det. Så mange ganger at det har blitt en frase for meg, det gir gjenklang i øret når jeg sier det. Det er presist nok, men veldig omstendelig.

Senere har jeg tenkt på det som "frykten for å ta på meg identitetsmarkører med en undertekst jeg ikke forstår". Fordi jeg har lært at identitetsmarkører er en ting... og at det er mye undertekst jeg ikke forstår. Og at det er ganske en jevn nervøsitetsfaktor for meg.

Har jeg nevnt den gangen jeg gikk i kassa for å spørre etter en bok om New York? Og var så redd for at ekspeditøren skulle tro det var til meg selv, så jeg forberedte en lang beskrivelse om hvordan det skulle være en gave, til hvem og hvorfor, som om jeg trengte en begrunnelse, men så holdt jeg igjen og spurte bare etter boka – og ble nesten overrasket over at ekspeditøren bare gikk for å hente den, i stedet for å klatre opp på disken med ville øyne og rope utover hele lokalet at jeg ikke hadde rett til å kjøpe den boken, for jeg hadde ingen god grunn til å være interessert i New York.

Først etter at det lot være å skje ble jeg ordentlig klar over hvor sprøtt det egentlig hadde vært. Angstbildet av verden og den virkelige verden stod side om side for meg, og jeg ble overrasket selv over kontrasten.

Kanskje jeg kan koke de omstendelige formuleringene ned til noe sånt som "frykten for å bli avslørt som utenforstående?"

Fra barnehage til tidlig ungdomsskole samlet jeg meg alt for mange erfaringer med å ikke føle meg velkommen der jeg var. Noen av dem reelle, noen kanskje litt overdrevne... jeg opplevde det lissom som grunnstemningen i livet, og jeg har lært meg selv opp til å forberede meg til det der øyeblikket. Det hvor noen kommer og forteller meg at jeg har gått inn feil dør, besøkt feil klubb, kan du være så snill å gå, du har ikke noe her å gjøre.

Det skjer egentlig ikke særlig ofte.

Men jeg har kanskje ikke tatt det helt ut av tomme luften heller? Det kan hende at angstbildene i hodet mitt er gjenspeilinger av noen faktiske sosiale mekanismer som jeg har lagt merke til, men ikke helt forstått?

– for noen dager siden så jeg en artikkel om ting som gjorde miljøer vanskelig å komme inn i for utenforstående. Den ligger her, men jeg har nølt litt med å lenke til den, for det handlet spesifikt om ting i nerdemiljøer som gjorde det vanskelig for kvinner å føle seg tilpass, og jeg kommer fra den privilegerte parten her. Altså, jeg er en mann. Og når jeg tenker meg om, hører jeg også til andre sosiale grupper med det man kan kalle, majoritetsstatus, med mer sosial aksept og posisjon... og et av privilegiene det er snakk om er at jeg har større sjanser til å få innpass... de fleste steder. Så utestenging kan være ille nok når det skjer, men ville ha rammet enda hardere om jeg hadde vært en annen.

(Og et notat til meg selv: Jeg er også nervøs når jeg bruker begreper som privilegium, majoritetsstatus, osv. Betyr det at jeg gir inntrykk av å være innforstått med tankegang og terminologi? Har jeg alle svarene for hånden hvis noen utfordrer meg på bruk eller innhold av begrepene... eller hvis noen er uenige og vil diskutere? Det er derfor DISCLAIMERGNOMEN often holder meg tilbake når jeg vil ta inn sånne perspektiver. Fordi jeg er redd for å få kommentarer og spørsmål og bli stående uten svar. På en måte tror jeg kanskje hele dette innlegget er et forsøk på å komme til bunns i DISCLAIMERGNOMEN.)

DISCLAIMERGNOMEN: Drøm videre, Martin. Ingen jævla lesere lar seg innbille at det er noe seksuelt mellom deg og meg.

Hehe, jeg sa noe med en dobbeltbetydning. Men det i artikkelen som fikk meg til å gruble, var da jeg leste om folk som stiller inngående kontrollspørsmål til nykommere. Når kom den-og-den plata ut, eller hvem spilte den-og-den birollen i en film som ikke så mange har sett, og hvilke andre roller er vedkommende også kjent for? Miljøer og subkulturer samler på mengdevis av detaljkunnskap. Nerdemiljøer ikke minst. Og hvis man ikke kan svare ser alle som står rundt at man egentlig ikke passer inn. Det minnet veldig om de verste angstbildene. Ekspeditøren som står på disken og fråder.

Så det var den lange tankerekken som bragte meg inn på "frykten for å ikke kunne svare på spørsmål."

Før jeg går videre vil jeg nevne at det kanskje er andre sider ved det også enn tilhørighet. Noe av det skrev jeg litt om før jul. Det at jeg har et bokstavlig forhold til verden. Eller kanskje et litt for verdslig forhold til bokstaver. Jeg klarer ikke helt å se forskjellen. Ordet "pipe" kan virke like solid som en pipe. Og dermed blir det å si noe som er feil, selv i beste mening, som å føre en løgn, et misforhold, inn i verden.

Om jeg gir inntrykk av at jeg hører til et sted, og at jeg kan svare på sånt som de innvidde vet, har jeg vær så god å få det til også. Hvis ikke har jeg lovet bort for mye.

Og som enda en ting kan det å bli stående uten svar forstyrre den vanlige rytmen i en samtale. Plutselig er det min tur, og så vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg føler meg dum og hjelpeløs, jeg blir stående og fomle, og praten går i stå – i angstbildene mine i det minste. Og i angstbildene til ganske mange vil jeg tro, antagelig ikke bare autister. (Men autister har kanskje enda færre ressurser å ta av når samtalen skal hentes inn igjen?)

Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål har gjort meg opptatt av å sikte meg inn på hvor mye jeg kan om et tema eller ikke. Selv om jeg ofte sikter feil, både ene og den andre veien. Jeg forteller veldig ofte til folk at "jeg kan ikke så mye om dette", understreker min egen kunnskapsløshet i det vide og brede og til det kjedsommelige, for at ingen skal blir særlig overrasket når jeg blir satt fast. Men så viser det seg ofte at jeg kan mer enn jeg tror.

I motsatte tilfeller hopper jeg uti noe jeg tror jeg har greie på, og blir forvirret når jeg ikke klarer å svare på alt. Da lurer jeg plutselig på om jeg egentlig har greie på noe. Og trekker meg tilbake fra situasjonen.

Å hoppe uti det er ofte den eneste måten å lære. Noen ganger får man bare med seg den lærdommen at det er skummelt der ute, og så nøler man med å kaste seg uti det igjen... andre ganger holder man ut lenge nok på dypet til at man rekker å lære noe før man kommer seg på land igjen.

For noen uker siden på twitter lærte jeg noe av å ikke trekke meg tilbake. Det var en melding som etterlyste folk med aspergerdiagnose, til å svare på noen spørsmål om seg selv. "Ja, dette liker jeg å snakke om," svarte jeg. Det var flere andre som også ble med. Men så kom det første spørsmålet – hva syntes vi om hvordan diagnosen ble representert i media? Og jeg oppdaget at... jeg hadde ikke noe å svare på det? jeg har ikke noen veldig sterk mening? og lurte med meg selv, er ikke en gang autisme et tema jeg har kunnskap om?

Men da de neste spørsmålene kom var jeg med igjen. Det var bare akkurat pressedekning jeg ikke hadde reflektert så mye om. Og når jeg tenker meg om vet jeg dessuten at det å si hva jeg synes om en ting er en noe jeg sliter med ofte. Så det var ikke så rart at jeg ble stående fast akkurat der.

På samme måte med den ekspeditøren ble jeg oppmerksom på innholdet i angstbildene mine fordi det skilte seg så veldig fra det som faktisk fant sted. Bare ett lite spørsmål, ett vanskelig spørsmål, og det skulle liksom bety at jeg ikke kunne noe som helst?

Enten jeg unngår situasjoner fra begynnelsen av, eller hopper uforberedt ut i dem og trekker meg unna så fort det skjer noe uventet, er frykten for å ikke kunne svare på spørsmål en god del av grunnen til at jeg ikke prøver meg så mye ut sosialt. Men fremover har jeg lyst til å prøve meg ut mer. Jeg tror jeg vil avslutte innlegget med noen øvelser jeg ser for meg at kan gjøre meg litt tryggere...

1. Jeg kan øve meg på å ikke trekke meg unna når det kommer spørsmål jeg ikke er forberedt på... det har jo hjulpet meg med så mange andre ting jeg har unngått, som for eksempel det å skrive. Jeg kunne for eksempel tenke meg å gå på noen flere konserter. Musikk har vært noe av det skumleste for meg å snakke om, kanskje nettopp fordi de innvidde har så veldig mye småkunnskap... mens jeg ikke en gang klarer å si hva jeg synes om en ting.

2. Jeg kan øve meg på å få en følelse i ulike miljøer for hvor sterkt de skiller mellom utenforstående, nykommere og veteraner. I noen miljøer er det bare rett og rimelig at man er litt på vakt mot de som ikke hører til, og da er det bare rett og rimelig at jeg følger trangen til å signalisere at jeg ikke hører til. I andre miljøer bryr man seg ikke så mye som jeg tror. Og det kan være lurt om jeg kan lære meg å se forskjellen, og ikke la magefølelsen bli overskygget av angst.

3. Forutsigbarhet demper angst, så for å hjelpe meg med 1) og 2) kunne jeg prøve å få en bedre følelse for hva jeg egentlig vet om et emne. Lære meg til å gjøre et anslag. Og et første skritt mot det er vel å lære av episoden med aspergerpørsmålene... det at jeg står fast på én ting, betyr ikke at jeg mangler kunnskap om alt.

4. Hvis jeg skal finne ut hvor mye jeg vet, må jeg også ha en følelse for hvor mye det er normalt å vite. Kanskje jeg venter for mye av meg selv? Heller ikke eksperter kan vel nødvendigvis svare på alt?

5. Lære meg hvordan jeg skal bringe samtalen videre når jeg støter på spørsmål jeg ikke kan besvare. Gjerne med noen konkrete replikker jeg kan si. Som sitter så godt at jeg kan ta dem frem selv om angstnivået og forvirringen tar overhånd.

Hvordan har dere andre et overblikk over alt dette – eller har dere? Omfanget av deres egen uvitenhet? Hvor mye mer eller mindre dere vet enn den dere snakker med? Hva gjør dere når dere står fast? Hva gjør dere når dere er så flaue eller redde eller føler dere ydmyket, men likevel klarer å få samtalen til å gå videre? Jeg har ikke akkurat et myldrende kommentarfelt, men tar gjerne imot ideer og diskusjon.

34 spørsmål om arbeid, vennskap og sex

Noen ganger kan det bli litt travelt oppi hodet. Man prøver å holde på for mange tanker samtidig. Ingen av tankesporene lar seg avslutte eller legge bort, de blir bare værende sånn i utkanten av bevisstheten, side om side, hvor de dulter borti hverandre og ber om oppmerksomhet, og man bruker innmari mye krefter bare på å huske alle sammen og får ikke så mye igjen til å finne svar på noen av dem.

Jeg har lært meg å kjenne igjen akkurat den stressfølelsen, sammenlignet med alle andre slags stressfølelser. Det kjennes ut som en slags varme øverst i panna (spør meg ikke hvorfor). Og når jeg blir oppmerksom på det vet jeg at jeg trenger blyant og papir. Og så raser det ut med alt jeg har gått rundt og grublet på, og jeg blir sittende med en så lang liste at jeg ikke synes det er rart jeg har vært sliten.

En fysisk følelse av lettelse tar meg, og den betyr ofte jeg har kommet ca halvveis.

Stort sett har det dreid seg om ting jeg må få gjort, på kort sikt og lang sikt. Betale den regningen. Lage pølser til middag. Skrive en roman. Men nå om dagen, når jeg står midt i én stor forandring i livet (arbeidstrening), og prøver å sette fart i en annen stor forandring i livet (et mer aktivt sosialt, seksuelt, og muligens romantisk liv), har det også vært fullt av spørsmål jeg gjerne skulle ha besvart.

Jeg har et annet sted på nettet hvor jeg pleier å skrive ned sånne spørsmål, og sitter ofte igjen med temmelig gode svar, men nå har spørsmålene kommet raskere enn jeg har klart å skrive, og blitt sittende fast på vei ut så jeg ikke har visst hvor jeg skulle begynne. Så jeg satte meg ned for noen dager siden og prøvde å lage en liste, hvor jeg bare formulerte spørsmålene for egen lesning, uten å ta med noe særlig kontekst eller noe.

Det ble 34 spørsmål, så det er ikke rart jeg har vært litt sliten.

Jeg har lyst til å legge ut hele lista, mer eller mindre sånn som den er. Eventuelt føye til noen setninger kontekst og forklaring, men ha en regel om ikke mer enn et par. Det betyr at det kommer ut ganske uredigert tankemateriale, og noe av det har å gjøre med seksualitet, så jeg vil legge til et SELVUTLEVERINGSVARSEL i tilfelle ikke alle jeg kjenner har lyst til å lese så mye av dette (og litt fordi jeg er flau over det selv).

Jeg tror jeg gjør det først og fremst å vise frem litt av hvordan hodet mitt ser ut på innsiden. Og litt for å oppbevare det et annet sted enn i hodet.

Men hvis det er noen som vil svare på et spørsmål eller to så vær så god. Eller kanskje si noe om trekkene de har felles... Mange av dem handler om rigid eller bokstavelig tenkning, eller om at jeg begynner å forstå elementene i å forholde meg til andre, men ikke har erfaring til å skjønne hvordan de henger sammen. Jeg blir lett forvirret av ting med bevegelige deler.

1. Hvor mye må man være der for noen for å være en god venn? (Kontekst: Jeg har, forholdsvis ofte, et behov for å være alene med meg selv som er såpass sterkt at det koster meg mye å ha noe særlig kontakt med andre. Hvis jeg overser det behovet mer enn et par ganger kommer jeg til å være engstelig og urolig i en god stund fremover)

2. Hvor alvorlig må behovet til en venn eller partner eller noe være for at jeg ikke kan avslå selv om jeg trenger tid alene veldig?

3. Hvor bokstavelig mener andre det når de sier at de slipper alt de har i hendene for å være der for vennene sine?

4. Hva slags grenser kan man ha for seg selv om man er eneste person i nærheten under en alvorlig krise?

5. Hvor mye kan jeg på eget initiativ tilby meg å stille opp for noen før det betyr at jeg har gitt dem falske forhåpninger hvis jeg senere møter en grense eller begrensning?

(og så en brå vending til):

6. Hva slags seksuelle opplevelser er det egentlig jeg søker?

7. Hvilken rolle spiller det å ha et sosialt nettverk når man søker etter mer uforpliktende former for sex?

8. Hvordan blir man kjent med folk?

9. Hva vil det si å bli bedre kjent med noen man er tiltrukket av før man sier at man er tiltrukket av dem og tiltrekningen er der, men det er ikke på grunn av tiltrekningen man blir kjent med dem? (Kontekst: Jeg har forstått og er helt enig i at det er påtrengende å bringe tiltrekning på bane for tidlig. Man må bygge en viss grad av forbindelse først. Og for å bygge en god forbindelse må man ha mer enn bare ett mål for øye, det blir ingen god forbindelse hvis man ikke er interessert i personen som person. Så problemet mitt har vel å gjøre med å ha flere tanker i hodet samtidig. At tiltrekningen min er der, og er med å styre meg, men den er samtidig ikke det eneste som styrer meg. Og jeg prøver å forstå hvilken rolle den har.)

Her får jeg et innspill fra DISCLAIMERGNOMEN: Noe av poenget, Martin, er at det å bli kjent med noen ikke er en sjekkliste av oppgaver du få unna før dere ender til sengs. Men likevel sitter du her og snakker om det på en ganske så skjematisk måte. Så kanskje problemet ditt har å gjøre med det?

På en måte, ja. Men jeg tror det vil bli bedre med erfaring... akkurat nå prøver jeg å lære meg de sosiale ferdighetene. Etterhvert som de får bedre flyt på seg fungererer de nok på en mindre skjematisk måte.

DISCLAIMERGNOMEN: Dette ble mer enn noen setningers tilføyelse Martin.

Til gjengjeld har det noe å si for de neste par spørsmålene på lista også.

10. Hva vil det si å gå på faste aktiviteter for å møte flere folk som en måte å øke sjansene for å finne noen å ligge med, samtidig som det ikke er for å lete etter partnere jeg går dit?

11. Har typen av forbindelse man bygger noe å si for hva den andre oppfatter at man er ute etter... jeg tenker kanskje særlig i definerte sjekkesammenhenger, som nettsjekking... kan det bli oppfattet som om jeg søker etter noe mer seriøst enn jeg gjør dersom spørsmålene jeg stiller går på mer personlige ting, og gjør det i så fall at jeg gir falske forhåpninger?

12. Hva vil det si å bli kjent med noen som person?

13. Hvordan eskalerer man flørtingen uten at det blir for brått eller påtrengende?

14. Hvordan nører man opp under småprat lenge nok til å vite om samtalen får sitt eget liv eller ikke? Hvordan lytter man oppmuntrende?

15. Hvordan starter man opp igjen en chatsamtale med noen man er i gang med å bli kjent med? (Altså en samtale hvor man sender korte meldinger til hverandre etter tur, men hvor samtalen har stanset for eksempel fordi man har sagt god natt?)

16. Hva er vanlige normer for turtaking i samtaler på chat?

17. Hvis jeg ser etter noe "ikke veldig seriøst", hva er det jeg ser etter i stedet?

18. Hvordan kan jeg uttrykke at det kommer an på person og situasjon og hvordan det utvikler seg uten å være en sånn som forleder andre med falske forhåpninger? (Bakgrunn: Jeg har sett eksempler på og omtaler av sånne folk som sier "så får vi se hvordan det går" eller "jeg vet hva jeg leter etter når jeg finner det" som en taktikk for å holde noen gående på falske forhåpninger... jeg har ikke lyst til å være en av dem.)

19. Er det noen det ikke kommer an på person og situasjon for? Er det noen som vet hva de leter etter før de finner det?

20. Hva er forskjellen på å ha partnere som ikke er kjærester og det å behandle partnere som en bekvemmelighet?

(Jeg lurer på om jeg har funnet svaret på spm 18-20, særlig 20, mens jeg har skrevet dem om for publikasjon – jeg tror det har nettopp å gjøre om å holde noen gående på falske forhåpninger? Jeg tror det også ligger under at jeg er flau over å ønske meg partnere som ikke er kjærester... det har jeg vært fra jeg begynte å skrive om det... men folk sier at det er mer normalt enn jeg tror.)

21. Er det galt å definere det jeg leter – og ikke leter – i form av noen parametre? Heller enn "kjærester, venner, elskere" osv ha en formening om for eksempel hvor mye nærhet jeg føler for å dele, hvor tett innpå hverandre jeg føler for å komme, hvor mye vi kan og skal stille opp for hverandre... (Hvorfor lurer jeg på om dette er galt? Fordi parametre føles kaldt, teknisk, mens mennesker som står en nær skal behandles med varme.)

22. Kan jeg si at jeg er åpen/nysgjerrig på forskjellige seksuelle aktiviteter samtidig som jeg har noen absolutt harde grenser – er "åpen for mye" det samme somi "åpen for alt"?

DISCLAIMERGNOMEN: Nei, Martin, det er det ikke. Nå tenker du fryktelig rigid.

Ja, jeg er litt redd for undertekster jeg ikke kan overskue.

23. Hvorfor føles det som jeg gjør noe galt når jeg har personlige grenser?

24. Har jeg alltid hatt sånn problemer med grenser? (JA, og verre før enn nå.)

25. Hvordan oppdager jeg de sosiale og profesjonelle nettverkene jeg trenger for å få ting jeg skriver mer ut i verden?

26. Hvordan bidrar jeg til dem, gjør en innsats, kommer inn i dem, uten å være en som bare bruker dem?

27. Hvordan forholder jeg meg til at andre der har gjort enn større innsats/har større tilhørighet der enn meg?

28. Hvordan gjør jeg noe annet enn det alle andre har gjort før? (Dette spørsmålet forstår jeg ikke helt hva betyr. Men det står på lista mi.)

29. Hvordan kan jeg skrive om noe mer enn min egen navle, når jeg er så redd for å gjøre ordentlig research?

30. Hva vil det si å gjøre research?

31. Hvordan beveger jeg meg i sosiale og profesjonelle nettverk når jeg er så redd for å vise tilhørighet?

32. Hva er nyansene mellom det å prøve å fikse alt som er galt i verden, og det å være en passiv tilskuer til alt (og dermed medskyldig)?

33. Hva med folk som ser ut til å si at det å ikke prioritere deres sak er likeverdig med å være en passiv tilskuer til alt? De som sier at "det er alltid en eller annen unnskyldning", som om det at jeg har andre ting jeg må gjøre eller at må ta vare på meg selv er unnskyldninger... forstår jeg de menneskene riktig?

34. Hva når forskjellige mennesker har forskjellige saker, og alle sier at "det er alltid en unnskyldning", og jeg opplever det som sant fordi jeg har vansker med å abstrahere?

Og det var de 34 spørsmålene. Nå må jeg bare skynde meg å få dem ut på nettet før jeg føler trangen til å føye til noe mer.

Pålandsvind, eller om å skape minner

Jeg har vel nevnt hytta mi på Mellbystrand tidligere. Et lite badeskur med soveplass, slengt ut mellom sanddynene et sted på svenskekysten, et stykke sør for Göteborg. Oldefaren min bygget den for noen-og-nitti år siden. Den var bestemoren min sin lenge, selv om det ble for ubekvemt for henne etterhvert som den ble eldre. Jeg overtok den da faren min døde, for noen år siden.

Jeg tar den opp på grunn av minner. Vi dro dit hver sommer i barndommen, og ungdommen, og jeg har ikke gått glipp av mange somre som voksen heller. Jeg pleier å drømme om stedet, selv om det alltid skjer pussige forandring i drømme. Én gang hadde de satt opp tribuner langs stranden, én gang siloer med olje.

En gang i blant kan jeg komme dit gjennom en hemmelig dør bakerst i lokalet til en restaurant  i Oslo.

Det har skjedd mye rart der. Det skjer mye rart med en i løpet av en tredve års tid, og når man gjør noe fast, distinkt noe, på en fast tid av året, da gir minnet et slags tverrsnitt av hvordan man har hatt det i livet.

Så minnene varierer, både gode og vonde minner der, men følelsene for stedet er nesten enslydende gode. Et sted å slappe av, sove når jeg vil, bade så lett som bare det, med snille naboer, en snill campingplass så nær at man lager kaffe og går på do der.

Rødgul sand, aldrende, avrundede sanddyner, som følger pålandsvinden i bølger innover fra Kattegat.

Psykologen Daniel Kahneman skriver om hvordan vi danner det helhetlige inntrykket av noe vondt eller godt vi har opplevd. Hvilke følelser sitter vi igjen med etter et smertefullt inngrep, eller en stort sett vellykket ferie?

Forskning på saken peker ut på to øyeblikk vi særlig biter oss merke i: 1) Det mest intense øyeblikket, hvor vi har det enten verst eller best, og 2) det øyeblikket da opplevelsen tar slutt.

Minnene om en fin ferie kan bli nesten ødelagt av den fæle krangelen på vei hjem. Det lyder jo kjent. Men han forteller også at minnet om et smertefullt inngrep, for eksempel å få en sonde opp i rumpa, blir formildet dersom smerten avtar gradvis i stedet for å slutte brått.

Såpass at folk har vist seg villige til å holde ut ekstra ubehag, over et lengre tidsrom, når de får en mer betryggende avslutning med på kjøpet.

Han skriver om dette i boka Thinking, Fast and Slow, som er en oppsummering, med litt mimring inniblant, av den forskningen han har jobbet med gjennom hele karrieren, der han sammen med Amos Tversky har stått i spissen for en kartlegging av ulike tankefeil og snarveier.

Blant annet det å foretrekker gode minner fremfor, ja til og med på bekostning av gode opplevelser.

Jeg vet ikke om jeg alltid følger Kahneman i bedømmelsen av hva som er snarveier, hva som er rasjonelle valg. Vel, det er det mange som ikke gjør, og mange legger mer arbeid i det enn meg. Forskning, teoretiske artikler, noen av dem har jeg lest.

Preferanse for minner, blir ikke det den enkeltes valg? Det gjelder jo egen velvære, så man svarer ikke til andre enn seg selv, og hvordan man selv helst vil ha det, subjektivt.

Det subjektive i oss, det som hører til inne i skallen, i nervesystemet og hormonapparatet, det ingen kan dele og ingen kan stille spørsmål ved, for når vi deler det har vi allerede oversatt det til en annen, mer allmenn form. Når det subjektive i oss møter minner, opplever det mer enn bare en fattig avspeiling.

Minner finner ikke en gang sted i fortiden. De har kanskje oppstått i fortiden, men hver gang vi husker dem, så husker vi dem NÅ. Alt det vi føler om dem, det føler vi NÅ.

Nå øser jeg litt av det personlige igjen, men denne gangen ikke om sex, i stedet om døden: Det å miste faren min, for noen år siden som nevnt, har gitt meg noen spesielle opplevelser av virkelighet og gjenspeilinger, av minner.

Jeg husker to dager etterpå, på vei fra huset hans og til hotellet jeg bodde på i byen der han døde, da lagde jeg meg et falskt minne bevisst. Jeg fantaserte ham frem, ved siden av meg, lettere enn vanlig til bens – vi småpratet, som vi ville gjort ellers, og jeg ser tilbake på det som en veldig fin tur.

Og når jeg fra tid til annen drømmer om ham, da bestemmer jeg meg for å ta det opp i hukommelsen som et gjensyn. Ikke noe av ham befinner seg faktisk i hodet mitt, alt sammen kommer fra meg, men likevel sitter det igjen som et høyoppløselig minne, en illusjon i rikelig detalj. Det tar jeg vare på; det velger jeg å ta vare på.

Der kommer kanskje rasjonaliteten inn? Man vet hva som et hva, hva man velger eller velger bort.

Preferansene kan skifte. Noen ganger har det en del å si hva man sitter igjen med, andre ganger vil man leve i det såkalte nuet. Ved å se på hvordan minner snekres, forstår jeg mer om begge sider av dette valget.

En god avslutning kan få det gode til å vare lengre. I en artikkel jeg akkurat leste, om tilfeldig sex, ble det lagt vekt på det å etterlate hverandre med minner. Det gikk ikke bare på selve akten, men på hvordan man behandlet hverandre etterpå. Altså avslutningen, som setter så sterkt preg på resten. Det kunne avgjøre om man våknet dagen etterpå i velvære eller angst og skam.

Da legger man vekt på verdien av minnesnekring, bør gjøre det. (Enda en ting lært om erotikk.)

En dårlig avslutning, på den annen side… Da får jeg et nytt lys på mine egne problemer, tidligere problemer, med det å få glede av gode opplevelser. Det skulle liksom så lite til før hele opplevelsen, til og med dagen, kjentes ødelagt...

Jeg pleide å se på gode opplevelser som et tungt og personlig ansvar, og på vonde følelser som et nederlag. Det ble om å gjøre at jeg skulle holde så lenge jeg kunne på gleden, så lenge jeg kunne skulle jeg holde først sinne, og senere i livet angst, på avstand. Med en viljesanstrengelse.

Som å holde pusten til det gjør så vondt at man ikke klarer mer, da stanser man stoppeklokka og gisper på refleks.

Jeg tror jeg kan ha rotet meg inn i et utrivelig, logisk hjørne der. Avslutningen av en god opplevelse ble definert som det øyeblikket da jeg til slutt måtte gi tapt for enten sinne eller angst. Så nesten hver eneste gode stund ble redusert. Jeg erfarte at de fleste gode ting nødvendigvis måtte slutte i smerte.

Det var ganske mye angst i livet mitt før. Og en del autistisk overbelastning, som når man ikke vet hva det er vil føles veldig veldig som det samme. Jeg fikk et overtak på det først for noen år siden, i løpet av en enda mer enn vanlig urolig periode; da trente jeg hardt på å la all angsten skylle over meg, i stedet for å slite med å holde den på avstand.

Fordi – bølgemetaforen antyder en annen ting med angst også, det skifter alltid i intensitet. Jo mer årvåkent jeg kjente etter da det kom, jo mer kjente jeg også da det trakk seg tilbake, og i dag er det nettopp det jeg har lært meg å forbinde med — ikke bare angst, men alle slags følelser når de blir for sterke.

Høres lett ut, ikke sant? Stemmer med psykologisk teori og erfaring gjør det også. Men gjennomføringen... Når man må holde ut det man nesten er reddest for av alt. For meg var det at jeg nesten snublet over beslutning, og så holdt jeg på den akkurat lenge nok til at det ble en vane. Så jeg sier slett ikke at det er noen enkel sak for andre, og jeg har ikke noe "bare gjør som meg" å komme med.

Men med Kahneman og ideen om minnesnekring kan jeg ihvertfall gjette meg til hva endringen betyr for mine egne forventninger, og minner. Det er ikke lenger hver gledesstund som finner sin avslutning i smerte. Nå er det nesten alltid de vonde stundene som går mot sin avløsning i lettelse.

Fra hytta på Mellbystrand husker jeg nesten bare gode følelser, selv om jeg vet at jeg også har et knippe ganske vonde minner. Sånn har det blitt av seg selv, men jeg ville også valgt det, på bekostning av andre goder.

Minner finner ikke bare sted i fortiden. De finner sted hver gang de blir husket, noen med større klarhet enn nåpunktet rundt omkring oss. Kanskje en illusjon… men så går nåpunktet også over i minnet, allerede mens du leser. Det nye minnet legger seg side om side med det gamle.

Nå hører jeg selv at jeg begynner å snakke utydelig, så la meg avslutte med et litt besynderlig minne fra Mellbystrand.

Jeg husker ikke akkurat hvilket år. I ungdomstiden, det vet jeg. Kanskje femten eller seksten. Eller kanskje det var senere og jeg blander med et annet minne, en annen gang jeg var der og en runde Civilization ventet på meg hjemme. Da tenkte jeg på strategier for å ta over verden, og hvor mange båter jeg måtte ha til en vellykket invasjon av det andre, store kontinentet, der zuluene hadde makten. Og jeg tenkte det på den samme stien mellom sanddynene som dette andre minnet jeg har om hukommelse.

Jeg må ha vært litt eldre.

Minnet handler om at jeg stopper opp, på stien mellom campingplassen og hytta. Det skumrer. Jeg ser på et blinkende lys, det ligger en militær flystripe der et sted. Jeg lukter Mellbystrand har pålandsvinden på huden, og tenker at dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Om noen dager kommer jeg til å sitte hjemme og tenke på dette, tenkte jeg (eller tenker jeg meg at jeg tenkte). Da kommer nuet ikke lenger til å være Mellbystrand. Jeg kommer ikke til å være på Mellbystrand. Her jeg går nå virker det som om jeg aldri har befunnet noe annet sted. Hjemme hører bare til mellom minner, noe utenfor både tid og rom. Men i så fall kommer også Mellbystrand om noen dager til å slutte å eksistere, for alt jeg vet.

Og Mellbystrand har gått mange ganger inn og ut av horisonten min siden den gang, men det lille øyeblikket, på en måte eksisterer det fremdeles. Jeg har det mye klarere i minnet enn for eksempel middagen jeg spiste på søndag (pasta med skinke og soppstuing). Det står på en måte en Martin der, og han titter fremdeles på et blinkende lys, for jeg kan ikke helt huske at jeg gikk videre.

Jeg husker jo ikke årstallet en gang, jeg kan ha vært femten eller tjuefem. Oppslukt av eller likegyldig til Civilization. Minnet begynner med, slutter med, og omfatter bare lyset, det blinkende lyset og den ene tankerekken.

Det har nok begynt å mørkne, men stjernene har ikke kommet frem. Det er en svak vind, ikke kald, men kjøligere enn om dagen. Jeg går ut fra at varsellyset må ha slukket, og at jeg må ha kommet meg videre, bort på campingen eller tilbake til hytta. Mye tyder på at jeg befinner meg et annet sted her og nå, så jeg får vel nesten gå ut fra det, men for øyeblikket kjenner jeg at pålandsvinden stryker forbi, jeg blir kaldere på underarmene og på kinnet.