Det store mysteriet

Vår og sommer 2008 leste jeg Pinker om evolusjonspsykologi, nærmere bestemt How the Mind Works. Jeg var først entusiastisk, så litt kritisk, og skrev innlegg om begge deler. Men det siste innlegget ble av en eller annen grunn liggende på harddisken min. Nå har jeg hentet det frem igjen. Jeg presenterer det mer eller mindre sånn som jeg skrev det da, men har endret og føyd til litt, særlig på slutten. (Og for ordens skyld: At jeg legger ut dette akkurat nå, har ingenting å gjøre med at samme Pinker også har vært på TV i dag.)

Helt mot slutten av boka, skriver Pinker om bevissthet. Dette var noe han hadde bygget opp forventningen til fra begynnelsen av. Da kunne han fortelle at en del sider ved bevissthet allerede var kjent: Man visste for eksempel en del om hva slags informasjon bevisstheten hadde tilgang til eller ikke… man visste en del om ulike bevissthetstilstander, som søvn, koma, våken tilstand, beruselse… men et stort mysterium gjenstod: Sentience. Hva heter det på norsk? Den uutgrunnelige følelsen av at man som bevisst vesen opplever verden, intimt og subjektivt. Løsningen på dette spørsmålet skulle han komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Og han holdt løftet sitt. Svaret, etter en del oppbygning og tilhørende trommevirvler, var (i min frie oversettelse): Hææææ?

Man kunne funnet på å bli skuffet. Men Pinker understreker at det å forklare bevissthetens mysterium med "hææææ" ikke er noe intellektuelt nederlag. Det er tvert i mot kronen på hans evolusjonspsykologiske verk. Han viser her hvilke endelige grenser historien har dømt oss til å leve med. Når han svarer som han gjør er det ikke han personlig som ikke forstår seg på bevissthet. Det ligger ikke i menneskets natur å forstå bevissthet, for en slik evne vil ikke ha noen overlevelsesverdi. Evolusjonspsykologien skulle nærmest tilsi at vår erkjennelse stanser her.

Beviset hans på at bevissthet er uforståelig, er at mange har prøvd seg og ingen har lyktes. Det samme kan selvfølgelig sies om opphavet til menneskets natur, som Pinker selv mener presenterte en del uløste problemer helt til evolusjonspsykologene kom på banen. Men i stedet for å se nærmere på om Pinker dermed har motbevist eksistensen av evolusjonspsykologer (fordi evnen til å forstå seg på opphavet til menneskets natur neppe har noen særlig stor overlevelsesverdi), er jeg interessert i hvorvidt det han sier, faktisk er riktig.

Jeg er nemlig ikke sikker på om alle forsøk på å nærme seg en forståelse av bevissthet, er like mislykkede som Pinker vil ha det til. Nærmere bestemt er det særlig en forklaring som jeg, som ikke-filosof, men litt bevandret i psykologi, kjenner meg svak for: At dette kanskje er et mindre problem enn vi egentlig tror. At bevissthet ikke har noen spesiell forklaring, fordi det ikke er et spesielt fenomen. Det er bare en av mange ting vi mennesker kan gjøre med hjernene våre.

Her skyter 2010-Martin inn at han innser at også dette kan være en dristig påstand, og at han ikke er like klar til å forsvare den i dag, som han kanskje var for noen år siden. Om ikke annet fordi han ikke lenger husker argumentene, i hvert fall ikke sånn på stående fot. Men han må si seg enig med 2008-Martin i at det ikke er det som er det viktigste. Kanskje bevissthet er noe helt for seg selv, kanskje er det en utfordring for et rent materielt verdensbilde, eller kanskje Pinker til og med har rett: Det har en høyst naturlig forklaring som bare er utenfor rekkevidde for oss.

Det jeg må si meg enig med '08-versjonen av meg selv i, er at terskelen for å kalle noe for grunnleggende uforståelig bør være høy, veldig høy. De finnes antagelig, de tingene som på grunn av selve forståelsens natur, ikke er til å forstå seg på. Men da bør man bygge på sterkere grunnlag enn det at man ikke har funnet ut av det ennå. Vi driver med vitenskap fordi vi ennå ikke vet alt, eller egentlig noe særlig.

I en verden der den menneskelige tilstand fremdeles har potensial for forbedring, kan mangel på forståelse godt være noe vi innfinner oss med for øyeblikket, men jeg synes ikke vi skal løfte det frem som vår endelige intellektuelle triumf.

Internett og hodene våre

Jeg lurer på om vi som bruker, eller utgjør, dette internettet, har noen full forståelse av hva det egentlig er. Jeg har følelsen av at det er noe i det med språk. Noe med kommunikasjon, i ulike medier, med hvor mye som blir det samme på tvers av svært ulike former, noe jeg tror kan si at forteller meg noe ganske uvant, og litt skremmende og spennende, om hvem jeg selv er. Hva jeg selv er. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fått samlet tankene mine ordentlig omkring det. Men jeg fikk en anelse da jeg begynte å bruke twitter-kontoen min.

Som nye ting på data ofte er, var de første dagene både overveldende og suggererende, og det satte preg på bevisstheten min. Du vet, som med Tetris. Du har spilt alt for mye Tetris, og så ser du ut av vinduet: Husene har blitt Tetris-brikker. Du ser på frokostbordet: Hvis du lirker majonestuben inn akkurat der, mellom brødkurven og leverposteien, får du en perfekt linje. Det setter seg. I hodet. Trenger inn i den delen av hjernemaskineriet som organiserer inntrykk og impulser.

Det hjalp vel også at jeg hadde en middels kraftig omgangssyke den første dagen. (Også på bursdagen min, da, sukk.) Kroppen min oppførte seg feberaktig, selv om temperaturen var normal. Mye av ettermiddagen lå jeg og halvdøste. Og det var da jeg fikk opplevelsen av at halvsøvnetankene mine ble plukket opp og kommentert, i ruter med små hoder ved siden av, og at jeg i min tur besvarte dem. Jeg drømte twitter. Ikke om twitter; jeg hadde drømmer på twitterformat. Jeg sier det i kursiv for å understreke hvor sært det var. Det var ekkelt og fascinerende. Som om internett hadde funnet veien inn i hodet mitt.

Dagen etter, (ikke lenger siden enn i går,) var jeg småfrisk igjen, og fikk tenkt mer utfyllende over det med formatet. Jeg hadde også begynt å skjønne mer av twittermekanikken. Ting jeg ikke hadde forstått fra utsiden, men som ble tydelig da jeg stakk foten i vannet. Hva det vil si at jeg, på min egen twitterside, plukker opp biter av samtaler, som foregår delvis innenfor og delvis utenfor det utvalget av twitter-stemmer jeg selv har definert. Og at det er på samme måten for alle andre. Måten vi lager samtalekjeder på.

Det minnet meg om noe som skjedde for flere år siden. Jeg var i begynnelsen av tyveåra, avstandsforelsket, og nesten like keitete rundt det som i dag, jenta kjente jeg gjennom nettet. Jeg hadde også nettopp oppdaget msn, og hadde fortalt om det der, til folk fra samme forum. Så kom den dagen hvor jeg tenkte søren heller, nå forteller jeg det, og samtidig som jeg fomlet for å betro meg til den utkårede, holdt jeg de andre orientert, i et annet vindu, om hvordan det gikk. ”Nå har jeg fortalt det. Nå venter jeg på svar. Nå svarer hun.” Og det slo meg allerede da at denne situasjonen kunne ikke ha funnet sted i noe annet medium.

(Jeg ser det for meg.

- Du, jeg har sett på deg en stund.
løpe tilbake til vennene mine
- Nå har jeg sagt det!
løpe tilbake til jenta
- Og jeg synes du er veldig pen!
tilbake til vennene mine
- Nå er det i hvert fall ingen vei tilbake!

Hadde jeg prøvd, ville samtalen antagelig sluttet der. Man kan jo håpe, på en skånsom måte.)

Noe av det samme skjer på twitter, bare mye mer komplekst. På msn hadde jeg flere atskilte samtaler samtidig, og de var løpende, altså, vi svarte hverandre øyeblikkelig, og det gjør noe med samtaledynamikken. På twitter er samtalene litt mindre løpende, det kan gå timer mellom replikkene. De er også en god del mindre atskilte. Man kan i teorien se alt som blir sagt i hele verden (bortsett fra det som er sperret). Men i praksis vil man først og fremst følge med på, vel, de man følger med på. Man vil også få med seg en del, men litt mindre, av hva disse menneskene sier til andre, enda litt mindre av hva slags samtaler disse andre er involvert i, og så videre. Det vil til syvende og sist si at hver person sitter i sentrum av sin personlig definerte samtaleverden, og får med seg en del av det som skjer andre steder i samme verden, men lite av det som skjer i utkanten. Men ting som skjer i utkanten kan også sende bølger helt inn til sentrum.

En matematiker eller nettverksviter kunne sikkert forklart dette tydeligere. Poenget er at samtalesituasjonene virker så merkelige når jeg først tenker over dem. Parallelle samtaler har alltid eksistert, løpende samtaler har alltid eksistert, det spesielle med msn er kombinasjonen, som bare blir sprø hvis man forestiller seg den utenfor nettet. Twitterformatet ligger for så vidt nærmere virkeligheten. Det er mer som å være i en matsal. Man hører det som skjer på sitt eget bord, og hvis noe er interessant på nabobordene får man det ofte med seg. Forskjellen er at de andre på bordet ditt, fra sitt eget synspunkt, sitter på litt forskjellige bord igjen, men først og fremst, at matsalen er nesten ufattelig stor. Hvor mange er det på twitter nå? Millioner? Og alt skjer samtidig.

Og likevel er det lett å komme inn i. For meg og for mange andre. Man snubler seg frem, men lærer forbausende fort. Det faller seg så naturlig at man nesten må spørre seg om det ikke tross alt er naturlig (i den grad naturlighet er et meningsfullt begrep). Kanskje er det ikke vi som innretter oss etter nettet, men tvert i mot nettet som har innrettet seg etter oss. Kanskje de kommunikasjonsmønstrene som oppstår, nettopp er de som faller mest naturlig. Jeg mener, ut fra hvordan mennesker alltid har kommunisert.

I så fall betyr det at vi må se på internett som en slags utvidelse. En utvidelse av oss selv og hvordan vi er skrudd sammen. Men på den andre siden av dette, blir vi da selv en slags utvidelse av internett. Som i mine feberdrømmer, har nettet faktisk har funnet veien inn i hodene våre. Eller kanskje det er der det hele tiden har vært. At det ikke er datamaskinene våre som er koblet sammen i et nettverk, men hjernene våre, at datamaskinene bare er mellomleddet. Og at sammenkoblingen – fellesskapet og utvekslingen – som skjer på nettet slett ikke er noe nymotens og rart, men tvert i mot noe ganske så gammelt og ganske så menneskelig.

Fugleperspektiver

En bevegelse fanger blikket mitt mens jeg ligger på sofaen. Der, utenfor vinduet, med den hvite himmelen som bakgrunn, lander en fugl på toppen av et nakent tre. Grenen den deiser ned på gynger frem og tilbake en stund, før den faller til ro. Fuglen blir sittende og drive med sitt. Det er en flott fugl, ikke måke, ikke skjære. Kråke, kanskje. Jeg kan ikke mine fugleslag så godt. Men det er ikke mange av dem, her til lands, særlig ikke nå om vinteren. Jeg skulle ønske det var en ravn.

Fra denne vinkelen er det bare fuglen og tretoppen som er synlig. Alt annet er utenfor rammen av vindusrutene, skjult bak veggen. Det er veggen som skiller dette rommet fra verden utenfor, en i og for seg ikke så kontroversiell erkjennelse. Men er det vanlig å tenke på det slik? For meg har det alltid vært sånn at et rom har vært et rom, og veggene som har definert det som rom har tilhørt selve rommet, ikke, slik de i virkeligheten gjør, grenseområdet mellom rommet og det andre. Dette har hatt det resultatet at når jeg tenker på et hus ut fra sin plantegning, i stedet for å tenke på rommene separat, blir jeg nesten overrasket. Som når noen har badet plassert i et hjørne av gangen, så betyr det at veggene innenfor bare er en fortsettelse av veggene utenfor, det er den samme strekningen hele veien. For meg har dette vært som en oppdagelse.

Fuglene utenfor vinduet har gitt meg den samme følelsen av å oppdage noe. Ofte tenker jeg ikke på dem en gang, for de kan ikke komme inn, men noen ganger flyr de ganske tett opp til ruta, eller ytterveggen, og hvis jeg tenker meg om er avstanden mellom fuglen og innsiden mindre enn dybden av rommet. Fuglen kunne vært her inne, og jeg kunne stått ved den borteste veggen, og den ville vært lengre unna, enn den er nå som den er utenfor og jeg er inne. Hadde det ikke vært et hus her, er det mer enn sannsynlig at den ville flydd gjennom akkurat den posisjonen jeg befinner meg i. Men på grunn av dette laget med murstein tilhører vi hver vår verden. I min bevissthet befinner jeg meg ikke på bestemte koordinater i forhold til bakken, treet der borte, eller horisonten; jeg ligger tvert i mot hjemme, i min egen stue, og det er en vesentlig forskjell.

Men hvor tynn er ikke ytterveggen? Den er, selvfølgelig, nesten akkurat like tynn som vinduskarmen er dyp. Og jeg kan jo stå borte ved vinduet og strekke ut armen, og hånden min vil være på utsiden. Hvis ikke veggen hadde vært solid, kunne jeg gjort det samme der fjernsynsapparatet nå står, stått der, strukket ut armen, og hånden min ville fått snø på seg. Er det sånn med alle vegger? At de kan virke absolutte som grenser å betrakte, men når det kommer ned til hva de består av, er de tynne og overkommelige? Er det sånn med alle grenser?

Nei, på ingen måte. Men det kan være verdt å huske at den faktiske handlingen det er å krysse en grense, ofte kan være mindre krevende enn beslutningen om å krysse den.

Fuglen min sitter der i treet, og jeg synes av en eller annen grunn det er viktig å følge med på den. Dette treet har, i sin nakne tilstand, en form som tydelig viser forgreningens universelle natur, forgrening som fenomen. Det var nytt for meg da jeg leste om det, at forgrening går ut på ett, uansett skala. Når nervene sprer seg ut fra stilken på et blad, og når de store hovedgrenene vokser ut av en trestamme, er det akkurat det samme som skjer, livet følger den samme, grunnleggende kommando. Eller ikke nytt i og for seg, men å tenke på det sånn var enda en oppdagelse. Jeg leser altså om kaosteori for tiden. Blant annet, hvordan forgrening som fenomen har mye å si for hvilke former vi finner i naturen, hvilke former det er sannsynlig at vil oppstå gjennom evolusjon. Illustrasjonen i boka er et diagram over hvordan en dråpe blekk sprer seg når det synker i vann, sammenlignet med hvordan trådene til en manet sprer seg mens den vokser. Samme grunnleggende form. Og det er akkurat den formen jeg nå også ser i treet, som har sluttet å gynge under nedslaget av fuglen.

Hvordan er det med atferd, i den grad tanker og atferd også bærer preg av ens forfedres utviklingshistorie? Hvilke atferdsformer er der fra før, som særskilte sannsynligheter, for utvalgsprosessene å jobbe med på samme måte som manetens, eller treets, eller bregnebladets, grunnstruktur er der for prosessene som velger ut fysiske former? I hvor stor grad kan et menneskeliv forstås og beskrives med fraktalgeometri?

Hvis jeg løfter litt på hodet, mens jeg ligger der og prøver å ta fuglens tilstedeværelse inn over meg fordi jeg føler at det er viktig på en måte, eller kanskje det bare er virkelig, ser jeg at treet er en bjørk. Det er det merkelig at jeg ikke visste fra før, for jeg burde ha god kjennskap til dette treet. Jeg har vokst opp i den samme leiligheten jeg er i nå, vi flyttet hit da jeg var seks, det blir i alt fire og tyve år at jeg og bjørka har vært nære naboer. Den har vært utenfor vinduet mitt i all denne tiden. Jeg har gått forbi den hver gang jeg har svingt ned mot Sofienbergparken. Men jeg kan ikke huske å ha sett den før. Det er like merkelig som at ledningen til gatelykta som lyser utenfor stuevinduet om natten, faktisk går ut fra utsiden av min stuevegg. Jeg har bodd her, til og fra, i fire og tyve år, men oppdaget ikke dette før her om dagen.

Treet står der det alltid har stått, men fuglen lever et helt annet slags liv. “Fri som fuglen” er riktignok en overdrivelse, fugler har grenser de er bundet av de som alt annet levende, og lever mer bundet enn man skulle tro. Men “mobil som fuglen”, i hvert fall i forhold til et et tre, eller et menneske uten hjelpemidler, er en ganske korrekt beskrivelse, selv om ordet mobil kanskje ikke inngår i ordspråkenes vokabular. (Som kommer fra – hvor, og avgrenses fra det totale ordforråd – av hvem?) Fuglen lever også et kortere liv. Den var neppe født da jeg flyttet inn i denne leiligheten, og for første gang og uten å tenke over det kastet blikket på bjørken den sitter i. Hvor lenge lever en kråke? Jeg vet ikke, kanskje de kan bli gamle. Men andre dyr, som har kort nok levealder, si hunder eller katter; ingen av de hunder eller katter som fantes da jeg ble født, finnes i dag. I sine konkrete instanser har jordens hundehet og kattethet blitt til noe fullt og helt annet, mens jeg har levd. På samme måte er det til enhver tid for den som måtte være verdens eldste menneske. Menneskeheten er noe nesten fullt og helt forskjellig, fra da han eller hun ble født. Men en katt forblir en katt, en hund forblir en hund, en kråke forblir en kråke, et menneske forblir et menneske. I det minste i noen millioner år til.

Jeg så et naturprogram hvor store flokker av nordamerikanske reinsdyr la ut på sin årlige migrasjon på tvers av kontinentet. Dette har de gjort siden før menneskene var noe særlig å gå i taket over. Programskaperne prøvde å følge et individuelt, radiomerket dyr i løpet av reisen, i tråd med vårt individorienterte syn på livet. Men kan man også se på det slik at det ikke er en flokk med individer som blir født, krysser kontinentet noen ganger, og så dør, men snarere den samme tingen som beveger seg frem og tilbake, år etter år, generasjon etter generasjon? Til og med noe av den samme materien, som reiser seg fra jorden, tar form av en reinflokk, krysser kontinentet, faller til jorden igjen, og venter på neste gang den skal passere fra jord til plante til mage til celle til protein til vekst til kysten på den andre siden? Livet har sånn sett noe spøkelsesaktig over seg, og tiden blir noe litt annet.

Det jeg aner er viktig for meg med å se på fuglen som sitter der i toppen av et tre, majestetisk og uanfektet av mine betraktninger (som, for å være ærlig, kommer til som betraktninger først i etterkant, når jeg skriver dem ned; mens jeg ligger der er de der bare som bakgrunn, som kontekst, disse oppdagelsene jeg har gjort de siste månedene), er at både fuglen og treet nettopp fremstår som individer for meg. Ikke bare sin form, kodet i gener, lagret i hukommelsen min, ikke bare instanser av mine modeller over verden, men noe som er i den faktiske verden. Hva driver den med, der den sitter? Leter den etter noe, venter den på noe, noe som skal utløse et instinkt, bare hviler den ut? Med unntak av en glassrute og noen abstraksjoner lever vi i nøyaktig den samme verden. Er den sulten? Opplevelsen av å ligge der i et minutts tid og være aktivt og jordbundet oppmerksom på denne fuglen er det motsatte av det inntrykket jeg har skrevet ned i ettertid, en opplevelse befridd for kosmiske spekulasjoner. Du kan gjenoppleve den ved å lese denne teksten på vranga, hva enn nå det måtte innebære. Det er det beste man kan tilby, når man prøver å beskrive denne slags møter med ord.

Uten forvarsel, motivert av hvem vet hva, letter den fra tretoppen, og flyr i rett linje mot blokken jeg er i. Den forsvinner ut av syne for mitt sofaperspektiv, men jeg vet at de ville sett den rett utenfor vinduet i leiligheten over, og den ville befinne seg nærmere de der enn for eksempel jeg gjør her jeg ligger, og det vil de legge merke til hvis de ser etter slik som jeg, et lite øyeblikk, gjorde.

Kategorier og stereotyper

Jeg leser ofte at fordommer og stereotyper bare er uheldige utslag av vår naturlige, nødvendige, tendens til å kategorisere ting i verden rundt oss for at den skal bli lettere å forholde seg til. Men forholdet mellom kategorier og stereotyper, er i virkeligheten mye av det samme som forholdet mellom forestillinger og vrangforestillinger.

Aper med slips

Jeg skrev dette i sommer, men har hatt det liggende på harddisken for redigering frem til nå?

Fortsatt en tur innom Pinker og How the Mind Works… Når han argumenterer for at en eller annen egenskap er en adaptasjon for noe, viser han ofte til ganske spesifikke forhold i våre forfedres gjennomsnittsliv som vi kan være tilpasset til. Han viser også til eksempler fra antropologien: Hos stammer som lever isolert og med lite moderne teknologi, mener han at disse egenskapene og tendensene kommer mer til overflaten.

Vel, det slår meg at jeg kunne vært mer konkret med eksempler, men det er noen dager siden jeg la fra meg boka nå. Jeg nevner Pinker uansett som innledning til et par mer generelle spørsmål: 1) I hvor stor grad er vi egentlig savannedyr i litt rare omgivelser? 2) I hvor stor grad lever isolerte stammer i vår egen tid nærmere menneskets opprinnelige livsform enn oss? Begge disse spørsmålene er delvis testbare, og jeg har ikke kikket på empirien, men de teoretiske sidene ved det kan jeg spekulere i.

1. Menneskedyret
Er mennesket egentlig designet for et helt annet liv enn det vi lever i dag? Er vi ute av synk med vår egentlige natur? Vil både personlige og sosiale problemer kunne løses, hvis vi legger oss til levemåter som er nærmere våre forfedres, f eks når det gjelder kosthold eller innredning? Jeg har vært frem og tilbake på dette i mine amatørevolusjonistiske spekulasjoner[1].

Det er vanskelig å avvise helt. Tendensen vår til å like alt som smaker søtt, for eksempel, er nyttig i omgivelser der det er lite mat og sukker er kompakt energi, men mindre nyttig på steder der sukkerprodukter er i overflod. Det vil si at vi som lever med supermarkeder rundt hjørnet antageligvis tar skade av å leve forskjellig fra våre forfedre.

Men det virker på den andre siden urimelig at en art som kan leve i så forskjellige omgivelser som Svalbard og Sahara (for ikke å snakke om – i verdensrommet) skal være avhengig av såpass spesifikke betingelser for å trives. Man kan nesten lure på om ikke tilpasningsdyktighet i seg selv er en adaptasjon, for en art som oss. Hvis vi kan flytte fra savanne til ørken til skog til polarområder og likevel klare oss rimelig godt, burde vi også kunne flytte oss mellom ulike teknologiske og sosiale måter å leve på, uten nødvendigvis å ta skade av det[2].

Vel, når vi har eksempler på noen adaptasjoner som krever spesifikke forhold, og noen som ikke gjør det, har vi heldigvis lov til å konkludere med at begge deler er mulig, og det på en gang. (Jøsses. Går det an da? Vi kan vel ikke ha en skikkelig debatt uten å etterlate den ene siden død og begravet og dessuten skutt i fillebiter, vel?) Vi har mange forskjellige egenskaper – og noen kan være laget for steinalderliv og vanskelig å få til å fungere ordentlig i moderne sammenhenger, andre kan være fullt forenelige med maskiner, storbyer, mobiltelefoner og e-stoffer.

Til syvende og sist er det som sagt et empirisk spørsmål hvorvidt mennesker i vår tid er fisker på land eller i sitt rette element. Men i og med at vi ser ut til å være begge deler, bør man kanskje stille det spørsmålet litt mer spesifikt, før man forsøker å forske på det.

2. Det opprinnelige mennesket
Kan man lære noe om menneskets opprinnelige levemåter ved å studere folk som lever i isolerte stammer? Dette er et ubehagelig spørsmål å ta for seg, fordi man er fanget mellom den kultursjåvinistiske grøften på den ene siden, og den blindt politisk korrekte på den andre[6]. Men jeg går videre med en forsikring til mine lesere om at hvis jeg skulle snuble over i en av dem er det i vanvare; jeg ønsker ikke å markere noe annet enn det rent teoretiske.

For å begynne i en ende: Man kan ikke studere mennesker som lever i isolerte stammer, som om de har bevart en mer opprinnelig kultur, ubesmittet av vitenskap og teknologi. Kulturformer som er isolert fra resten av verden er ikke overlevninger fra en eldre tid; de har utviklet seg akkurat like lenge, og kan ha forandret seg akkurat like mye i løpet av de siste 10-20 000 årene. Man møter altså ikke steinaldermennesker, når man drar til Amazonas. For det måtte man hatt en tidsmaskin.

Det man imidlertid kan forestille seg, er at omgivelsene man lever i som samlere og sankere ligner på omgivelsene til våre gjennomsnittsforfedre – at man møter en del av de samme farene og utfordringene, de samme næringskildene, de samme betingelsene og begrensningene for sosial organisasjon. Det kan være en parallell mellom forholdene som formet menneskets utvikling, og de som har formet moderne jeger- og samler-kulturer. Sånn sett kan man kanskje få noen hint om det ene[7], ved å studere det andre.

Konklusjoner
I How the mind works bruker Pinker disse metodene ganske rundhåndet. Selv om det er en populærvitenskapelig bok, det er vanskelig å vite hvor mange nyanser, motargumenter, osv. som er overveid, men ikke fant plass mellom permene. Etter min mening skal man uansett ta en del forbehold når man bruker steinalderlivet som modell i et evolusjonsstudium av atferd. Et gen som påvirker atferd – og dermed tanke- og følelsesmønstre – kan ha blitt formet for å løse problemer som er spesifikke for et lavteknologisk jeger- og samlerliv. Men det er også fullt mulig at det ikke har det, eller at det kan uttrykkes på andre måter, som kan være vel så nyttige, i andre slags miljøer.

Det samme gjelder vel andre typer evolusjonspsykologisk evidens. Og, når jeg tenker meg om, for andre typer psykologisk evidens i det hele tatt. Evolusjonshistorien er vanskelig å få tak på, den ligger et godt stykke i fortiden og har etterlatt seg tvetydige spor. Alle metoder har styrker og svakheter, og det er først når mange forskjellige metoder peker i omtrent samme retning (og man har gjort en oppriktig innsats for å komme opp med motargumenter) at man kan konkludere med en viss sikkerhet. Også i populærvitenskapen burde man betone dette. (Særlig i populærvitenskapen.)








1) Jeg noterer meg at jeg er verre enn vanlig til å kringkaste min egen uvitenhet på området; en uvane jeg heller ellers ikke er ukjent med. Er dette bra eller dårlig? Tja! Ikke vet jeg!

2) Pinker nevner selv dette med fobier som eksempel på hvordan psyken vår er tilpasset et annet liv enn det vi lever. Han understreker at de fleste merkelige fobier vi hører om bare er oppspinn; folk går ikke rundt og er livredde for vind, kyllinger, eller det å gå (for å ta noen eksempler fra A på denne lista). Kanskje mer påfallende har vi heller ikke fobier for ting vi burde unngå i det moderne liv, som for eksempel skytevåpen, eller det å krysse gata. Vi kan være redde for det, men fobi er liksom en grad eller to verre enn redsel. Det vi har fobier for, er, i følge Pinker, utelukkende ting som var farlige for forfedrene våre: Slanger, edderkopper, høyder, ild, blod (som er en indikasjon på at noe skadelig er i nærheten) osv.

Pinker ser imidlertid ut til å ha glemt[3] fenomener som tannlegeskrekk, flyskrekk, og telefonskrekk. Verken tannleger, fly, eller telefoner forekom særlig hyppig i miljøet til våre gjennomsnittlige forfedre over noen tusen generasjoner. Man kan selvsagt innvende at dette er tillempinger av andre fobier (høydeskrekk, ha-noen-innenfor-intimsone-skrekk, skrekk for sosial prestasjon, smerteskrekk, osv)… men dette er egentlig ikke noen innvending. Det er tvert i mot sterke eksempler på tilpasningsdyktighet utenom det genetiske. Det er i så fall gamle adaptasjoner som er tilpasset det moderne liv.

3) I denne noten til en note[4] vil jeg nok en gang (forrige gang er her), gjøre den litt tvilsomme øvelsen å spekulere i andres motiver. Det kan kanskje… på en måte… virke som om Steven Pinker er styrt av en agenda om å vise at ikke alt ved mennesket kan forklares ved læring (noe vel ingen heller har påstått), og som om han kanskje… på en måte… om han nå er klar over det selv eller ikke… er disponert for å glemme innvendinger og moteksempler som virker ganske tydelige for oss uten en slik agenda.

4) Jeg skal imidlertid ikke rote mine lesere inn i noen endeløs metaspiral ved å fortsette å lage noter til noter til noter; dette er den aller siste[5] i kjeden.

5) Ok, det var den nest siste, da.

(Mens vi er inne på det… vet noen av mine medbrukere av blogger om noen bedre måter å lage fotnoter på enn dette?)

6) For å gjøre det klart: Forskjellen på den kultursjåvinistiske og den blindt politisk korrekte grøften er ikke at man kommer i den kultursjåvinistiske hvis man sier ”folk i isolerte stammer er noe dårlig” og den blindt politisk korrekte hvis man sier ”det er noe bra”. Disse standpunktene er ganske like hverandre sjåvinismemessig, fordi problemet med dem ikke er evalueringen, men det at de behandler eventuelle kulturelle forskjeller som om det skulle være noe essensielt. Om de er bra eller dårlig – oss tilhører de i hvert fall ikke. Det blindt politisk korrekte (jeg burde kanskje ha et annet navn på det, siden jeg mener politisk korrekthet har et ufortjent dårlig navn) er når man forkaster vitenskapelige data på grunnlag av moral, og ikke metode.

7) Jeg er, for nok en gang å bedyre min egen uvitenhet, ingen antropolog, og det kan godt hende man finner bedre svar på dette spørsmålet hos folk som jobber med det.

Arv vs. miljø

Mye kan tyde på at man fremdeles heftig diskuterer hvorvidt det er arv, miljø, eller en eller annen slags mikstur av dem, som danner grunnlaget for menneskets natur. Selv om det har blitt gjort en del teoretisk og empirisk fremgang på feltet (som mange debattanter forbeholder seg retten til å overse av overbevisningsgrunner) er ikke jeg smart nok til å ha god nok oversikt til å banne på noen konklusjoner, selv om jeg heller til en eller annen slags mikstur, med vekt på "eller annen"... men jeg kan i det minste sette av noen minutter til å besvare det langt viktigere spørsmålet. I det følgende skal jeg redegjøre for hvilke vesentlige moralske implikasjoner som hviler på utfallet av denne debatten:



























































Nå som det er overstått, ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt god sommer. (Evt i samsvar med sin natur.)

What a piece of work

Mer Pinker og evolusjon. (Jeg har ikke tenkt å gifte meg med mannen, men jeg føler meg skrivefør for tiden, inspirert av ting jeg leser, og det er tilfeldigvis boka hans jeg leser på [1].)

En rød tråd i evolusjonskapittelet hans er jakten på intelligent liv utenfor Jorden. Altså sannsynligheten for at gitt så og så mange planeter, så og så mange livsstartende hendelser osv, vil det oppstå andre sivilisasjoner vi mennesker kan leke med. (Eller krige med, alt ettersom hvordan man ser på den menneskelige tilstand.)

Feilen med disse beregningene, sier Pinker, er at man gjerne overvurderer sannsynligheten for at (menneskelignende) intelligens skal oppstå på en planet der det finnes liv. Grunnen til at man gjør denne feilen er at man er i overkant antroposentriske; selv om man prøver å la vær, tror man gjerne at mennesket er malen for evolusjon, at menneskelighet er en egenskap som nærmest ligger som et uforløst potensial i livets natur, og bare venter på sjansen til å oppstå.

Noe som, selvfølgelig, stemmer dårlig med det vi vet om livets utvikling, nemlig at det er en prosess som er styrt av årsaker, ikke virkninger; eller rettere sagt, det er en prosess som bare er styrt av virkninger i den grad virkningene i seg selv kan bli årsaker. Det er med andre ord ikke en målrettet prosess: Evolusjonen streber ikke mot å utvikle ting som ligner på menneskehjerner. Eller for den saks skyld (Pinkers eget eksempel), elefantsnabler.

Pinker går videre med å legge ut det han regner med er betingelsene for evolusjonen av menneskelig intelligens. Noen av dem er ganske generelle: At intelligens på tross av kostnadene (stort hode, vanskelig fødsel, behov for en god del mat osv.) er temmelig forbanna [i]nyttig [/i]for en organisme; at ting som kan læres har lettere for å oppstå i evolusjonen enn ting som ikke kan det, pga den riktignok kontroversielle Baldwin-effekten. Noen av dem er spesifikke for mennesket: At vi har en kompleks synssans, som kan bestemme ikke bare konturer, men også farger, posisjon, og bevegelse; at vi lever i et komplekst sosialt miljø; at vi har hender som kan lage kompliserte verktøy; og at vi har en diett som gjør det mulig å holde en såpass krevende hjerne gående.

Hva er så sannsynligheten, spør Pinker, for at alle disse spesifikke faktorene skal oppstå samtidig, og i den nødvendige rekkefølgen, som skulle til for at menneskene skulle bli det de ble? Jeg er enig med ham, den er skikkelig lav. Godt mulig lavere enn antall planeter i galaksen som kan ha en eller annen form for liv. Men når han konkluderer med at sjansen for å finne forståeligkommuniserende, intelligent liv i vårt nabolag er tilsvarende lav, virker han like antroposentrisk som han anklager SETI-optimistene for å være:

Han går ut fra at den eneste prosessen som kan føre til intelligens, er den prosessen menneskets genom har vært gjennom.

Men hvorfor skulle det være det, så lenge man går ut fra at de egenskapene vi forbinder med intelligens er temmelig forbanna nyttige, enten det nå måtte være sosial eller teknologisk intelligens, eller bare evnen til å lære språk i en hel rekke modaliteter… Mye mer universelt nyttig enn for eksempel en snabel.

I hvert fall hvis vi skal tro Pinker selv, når han skryter av menneskets evne til å leve en enorm spennvidde forskjellige slags liv, i en enorm spennvidde av miljøer (i motsetning til hva en snabel kunne hjulpet oss med). Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han argumenterer for at temmelig forbanna nyttige ting som for eksempel øyne har en sterk tendens til å oppstå fra svært enkle begynnelser, selv om det ferdige produktet forutsetter enn langt-mer-enn-heldig kombinasjon av mange forskjellige betingelser. Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han til forsvar for den datamaskinlignende modellen for menneskelig intelligens argumenterer for at det slett ikke er noen grunn til å tro at bare karbonbaserte nevronklumper kan være grunnlag for intelligente prosesser.

Et argument som har en viss relevans, er at intelligens neppe har skjedd mer enn en gang i jordens levetid. I motsetning til utviklingen av andre forbanna nyttige ting, som f eks øyne eller huggtenner. Dette argumentet forutsetter noen variabler vi i og for seg ikke kan være sikre på[2]. Det forutsetter at jorden er representativ for planeter som kan ha liv i en eller annen form (og jorden er den eneste planeten vi har undersøkt, litt tynt å generalisere ut fra). Det forutsetter også at oddsene for at en eller annen form for menneskekompatibel intelligens skal oppstå – på en bestemt planet – i løpet av noen milliarder år – er relativt lave i forhold til hvor mange planet/år som finnes i universet. Alt vi vet så langt er at oddsene (hvis Jorden er representativ) er minst 1:ca fire milliarder planet/år. De kan være omtrent i det området, de kan være vesentlig mindre.

Hvis de er vesentlig mindre, er det et argument for at menneskekompatibel intelligens er en rimelig unik egenskap. Det er i så fall også et (riktignok noe svakere) argument mot at både intelligens og snabler er rene produkter av evolusjon. Noe både jeg og Pinker vel tror at de er.

Det kan godt hende det er gode grunner til å ikke forvente for mye av SETI. Men det unektelig riktige faktum at det var en lang rekke av (for oss) heldige omstendigheter som førte til utviklingen av menneskehjernen sier ingenting om hvor mange andre rekker av (for dem) heldige omstendigheter som kan føre til utviklingen av andre informasjonsprosessorer med sammenlignbare egenskaper. Man må ikke nødvendigvis være menneske for å være menneskelig.

*

Når det gjelder Pinker selv, som har vist seg å vekke en viss kontrovers i kommentarfeltet mitt, kan man gjøre seg noen spekulasjoner om hans faglige blindsoner. Det forblir selvsagt spekulasjoner, fordi det er veldig vanskelig å gjette seg til andres skjulte motiver, vi er (muligens pga vår evolusjon som sosiale dyr) særlig flinke til å skjule våre motiver ved behov, selv for oss selv. Og det er egentlig urettferdig å spekulere i at noen har en egenskap de ikke kunne motbevist at de hadde selv om de ikke hadde det. Men men, jeg, Martinbg, er neppe noe meteornedslag på det evolusjonspsykologiske feltet uansett.

Altså, man kan lure på om ikke Pinker nettopp har en i overkant antroposentrisk agenda. At han sterkt ønsker å vise at mennesket har en særstilling i universet. Man kan lure på det ut fra noen av teoriene han tar åpenlyst til orde mot, noen av de mer skjulte sleivsparkene han kommer med, noen av måtene han velger å tolke flertydige data på… og i dette tilfellet at han virker såpass blind for at det han selv kommer med vel så gjerne kan være argumenter for, som mot, utenommenneskelig intelligens.

I så fall er det en intellektuell utfordring å lese ham med forbehold. Det er en like viktig utfordring å plukke opp barnet før man kaster ut badevannet.




1) Jeg kunne evt latt meg inspirere av Night’s Dawn-trilogien til Hamilton, men der er det litt for store spoilere til at jeg i det hele tatt vil begynne. Og sånn apropos: Jeg har ikke kommet så langt selv heller, så jeg klarer meg godt uten å høre hva som skjer.

2) Med forbehold om at jeg ikke tenker helt feil om statistikk akkurat nå. At jeg bommer på statistikk er en hendelse som har vært dokumentert ved flere tidligere anledninger, men jeg har ikke noe mål på hvor representativt det er.

Evolusjonspsykologi og sirkularitet

Et forbehold det hender jeg tar når jeg skriver eller snakker om evolusjonspsykologi, er at det er en del spørsmål i psykologien evolusjonsperspektivet ikke kan brukes til å belyse. Jeg har hatt sterk følelse av hva det har vært, men ikke helt klart å artikulere det, det har hatt noe med sirkelargumentasjon å gjøre. Men det er også en god del i psykologien man kan få større klarhet i ved hjelp av evolusjonsperspektivet.

Når har jeg klart å artikulere det.

Pinker igjen, i How the Mind Works, har jo det at vi er naturligselektert som grunnlag for sitt eget prosjekt, å reverse engineere menneskepsyken. (Jeg har det for meg at det finnes et norsk ord for reverse engineering.) Derfor bruker han et halvt kapittel på å forsvare evolusjonspsykologien mot vanlig, men i følge ham fattig, kritikk. Kort oppsummert: Naturlig seleksjon har en ypperlig evne til å lage velfungerende, kompliserte systemer. Ingen andre kjente prosesser har den evnen[1]. Dermed er det rimelig å anta at velfungerende, kompliserte systemer er naturlig selektert – jo mer kompliserte, jo mer rimelig. Vi kan lære nye ting om dem hvis vi spør: ”Hva er de for?” Og det er dette evolusjonspsykologiske forskere driver med.

Dette er jeg ikke uenig i (selv om kultur gjør bildet litt mer rotete). Hvordan mentale egenskaper fungerer er imidlertid ikke de eneste spørsmålene i psykologien; like ofte spør vi om hvilke mentale egenskaper vi i egentlig har. Og det hender man prøver å bruke evolusjonsperspektivet til å avklare disse spørsmålene også, for eksempel jeg selv, når jeg synes det er merkelig at vi skal ha et iboende behov for selvbedrag, fordi det jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal tjene oss.

Dette er evolusjonsperspektivet ikke egnet til. Det er mange egenskaper vi kan forestille oss at ville vært nyttige, som vi rent faktisk ikke har. Altså kan vi ikke konkludere med at det at vi kan forestille oss noe, betyr at vi har det. Omvendt kan det godt hende at vi har egenskaper vi ikke umiddelbart ser nytteverdien med, ganske enkelt fordi vi ikke har nok informasjon. Tilgangen til informasjon om menneskets fjerne forhistorie er lissom litt laber.

Det sirkulære i det blir at enhver evolusjonsforklaring tar utgangspunkt i at en egenskap allerede eksisterer. Dermed kan man ikke bruke den samme forklaringen som argument for at den eksisterer.

For å oppsummere: Hvis vi (på andre måter) vet at vi har en egenskap, er vi nødt til å forestille oss at den er en adaptasjon, og kan spørre til hva; hvis vi kan (evt. ikke kan) forestille oss at vi kunne hatt en adaptasjon, betyr ikke det nødvendigvis at vi har (evt. ikke har) egenskapen.

I tillegg dette kan evolusjonspsykologien hjelpe til å gjøre oss nysgjerrige når noe virker litt merkelig skrudd sammen.




1) For de av mine lesere som her vil svare at høyere makter har denne evnen, kan jeg legge til at så lenge vi antar at de velfungerende, kompliserte systemene i så fall er gitt oss av en grunn, og ikke bare tilfeldig klasket på, er det fremdeles rimelig å analysere dem ut fra et reverseengineerisk utgangspunkt. Man kan fremdeles forstå mer av systemet ved å finne ut hva det er for. Det eneste er evt. at repertoaret av mulige grunner blir større; vi kan i så fall ha fått disse systemene av andre grunner enn at det øker barnebarnproduksjonen vår.

Verdien av selvbedrag

En løs tanke, jeg leser på sosial kognisjon: Faget om hvordan mennesker prosesserer sosial informasjon, legger blant annet vekt på at vi i flere situasjoner opererer med bilder av virkeligheten som er skjeve, når vi sammenligner med mer ”objektive” perspektiver, men nyttige, sett fra situasjonen. For eksempel at vi har en tendens til å legge mer merke til at ting er unormalt enn at de er normalt, og dermed får et skjevt bilde av hvor ofte det skjer unormale ting. Dette er selvsagt nyttig… fordi det er viktigere å vite om det når ting ikke er som de skal være. (Altså unormale.)

En klasse av slike skjevoppfatninger (biases) er de som går på selvet. Kort oppsummert, vi har en tendens til å behandle informasjon om oss selv i verden slik at vi kommer godt ut av det. De fleste[1] tror for eksempel at de har flere positive egenskaper (og et stykke på vei færre negative) enn de fleste andre. De fleste tror at de oppfatter verden mer korrekt enn det andre gjør. Når man skal forklare utfallet av handlinger, tror man at positive ting i større grad skyldes personlige egenskaper (i motsetning til f eks flaks) når det er ens egne handlinger.

Det er to delvis konkurrerende, delvis forenelige forklaringer på dette. Det kan enten skyldes en asymmetri i informasjonstilgang. Man vet rett og slett mer om seg selv enn andre, og trekker derfor andre slutninger. Eller det kan skyldes at man har et dypereliggende motiv om å tenke godt om seg selv. God selvfølelse har da også, i følge en del forskning, vist seg å være tjenelig[2]… og forskningen tyder også på at det i hvert fall et stykke på vei er et spørsmål om motivasjon. Folks skjevoppfatninger ser ut til å bli større, jo lettere de kan brukes til å bedre selvfølelsen.

Så langt har jeg raskt og uten referanser og sånt oppsummert forskningen. Men det jeg har lurt en del på en stund, er hvordan et godt selvbilde – når det står i motsetning til et realistisk – kan være adaptivt. Positive illusjoner gjør at man blir mindre deprimert over sine feil… men fra et evolusjonsperspektiv er det ingen automatisk grunn til at det å bli deprimert over sine feil skulle være adaptivt. Med mindre det da var som en spore til å rette på dem, men i så fall kommer vel positive illusjoner i veien… osv. Jeg forklarer det ikke så godt her, jeg skal gå mer i dybden på det en annen gang. Poenget er at man kan forestille seg scenarier der man både utvikler realistiske selvforståelsesmekanismer og et behov for å kompensere for dem, men slike scenarier er mer humpete enn f eks scenarier der man utvikler et behov for mat.

Vel, en av disse selvforherligende skjevoppfatningene jeg leser om, er at man bidrar mer enn andre til fellesskapet. (Self centered bias, kalles det.) Hvis man spør to som bor sammen hvor mye de bidrar til husarbeidet, vil hver av dem typisk svare at de bidrar mer enn den andre. Og dette skyldes altså enten at de legger bedre merke til det når de gjør noe selv – eller at det hjelper på selvfølelsen deres å tenke på den måten. Men er det ikke en side av saken som mangler i disse to alternativene?

Når man krangler om hvem som skal vaske gulvet neste gang, da er det definitivt en fordel å kunne vise til hvem som tok oppvaska sist.

Denne mulige forklaringen på et såpass daglignært fenomen som fordeling av husarbeid, kan kanskje trekkes videre ut i sosialpsykologien, og si noe om hva som kan være fordelen med selvforherligende skjevoppfatninger… fordi det bør minne oss på at hensikten med sosial kognisjon… er å håndtere sosiale situasjoner. Relasjoner, som når man bor sammen. Fordelene ved selvbedrag, i motsetning til mer presise oppfatninger, er i beste fall kompliserte… fordelene med å bedra andre (og det er lettere å lyve hvis man tror på det selv) er imidlertid tydeligere. Det gir verbal ammunisjon, sosial innflytelse, status, MAKT.

I andre deler av sosialpsykologien er maktperspektivet viktig, men i sosial kognisjonsboka så langt (jeg har kommet halvveis) har det knapt blitt nevnt. Spekulasjonen i dette innlegget er at dette er en uheldig utelatelse. Sosial innflytelse over andre – statusforskjell i interaksjoner – burde lett kunne formuleres i sosialkognitive termer. Og siden innflytelse i fellesskapet ser ut til å være såpass umiddelbart nyttig, burde dette perspektivet kunne være med å forklare en god del mysterier, ikke bare verdien av selvbedrag.






1) Et interessant unntak er personer som er diagnostisert med depresjon. Noen har tatt dette til inntekt for at et realistisk syn på verden er patologisk. Tendensen er for øvrig også kulturbetinget, mer utbredt i det såkalte Vesten, hvor vi har mer individ- og uavhengighetsorienterte kulturelle verdier.

2) Selv om andre stiller spørsmål ved dette, for eksempel Robyn Dawes i boka House of Cards. Det er vel delvis noe normativt som henger over vurderingen av både denne og forrige note: Man er enige om at det er en viss motsetning mellom å føle seg vel, og å se verden som den er – verdispørsmålet er hvilket av alternativene som er å foretrekke.