Life on Mars

Life on Mars, den britiske utgaven, siste episode på nrk i dag, og jeg skal ikke si for mye her (men vil holde mindre tilbake i kommentarfeltet, hvis det skulle bli aktuelt). Så altså, fin serie, mye bra denne gangen også, men har jeg misforstått noe, eller går moralen i siste episode, og hele serien, ut på at ansvarlighet er et annet ord for impotens, at det er viktigere å være lojal enn å følge prosedyrer, at litt tortur i ny og ne bare beviser at man er i live, og, i et noe større perspektiv, at etisk refleksjon er den verst tenkelige form for livsfornektelse, fordi det hindrer oss i å bare handle? For de tingene får jeg ikke helt til å stemme.

Dypere mening

TV2 har begynt å sende den amerikanske versjonen av TV-serien Life on Mars (om en politimann fra vår tid som blir utsatt for en trafikkulykke mens han hører på Life on Mars, havner i koma, og våkner opp i 1973). Jeg har ikke sett den, fordi jeg vil se andre sesong av originalen først, men jeg noterte meg, med et småurolig smil, at Programbladet fortalte at det i den nye versjonen var “lagt inn dypere mening og flere elementer av mystikk enn i den britiske utgaven”. Bildene det gir meg i hodet, er av en amerikansk TV-produsent med sigarettsneip og litt slitt skjorte som sitter med det britiske manuset på pulten og mumler for seg selv: “Hmm, ta ut litt Manchesterreferanser her, litt britisk aksent der, så legger vi til et element av mystikk eller to, og, hmm, jo, litt dypere mening her, her, og her. Yes! Dette blir bra.”

Vel, kanskje ikke, men når jeg leser at man har “lagt inn dypere mening” kommer jeg ikke utenom følelsen at det er en utilsiktet, vel, dypere mening, i den formuleringen. Kanskje på samme måte som at den samme artikkelen i Programbladet forteller at TV2 er “spent på mottagelsen av serien, fordi den til tider er litt komplisert.”

Og noen dager etter at jeg leste dette satt jeg på en benk i den lokale parken og overhørte en samtale mellom en mann og en kvinne som gikk forbi. Det hun sa var en så slående skarp (om enn ikke tilsiktet) observasjon at jeg skrev det ned, ordrett, på stedet. “Jeg har lagt inn sånne vanskelige ord, som jeg håper de spør meg om etterpå, for da kan jeg dem, ikke sant,” sa hun. Jeg tipper det gjaldt en eksamensinnlevering eller en masteroppgave eller noe sånt, men jeg kommer ikke utenom følelsen av at litt for mye vitenskapelig skriving har blitt til på samme måten, om ikke med den samme bevisstheten rundt det.

Begge disse observasjonene har jeg skrevet om som om de var symptomer på noe utover seg selv, og det tror jeg også de kan være. Uten å ville være for svovlisk i mine amatør-samtidsanalyser, ting var tross alt neppe så mye bedre før, vil jeg attpåtil antyde at de kanskje er symptomer på noe av det samme.

Blasfemi

Jeg somler ofte litt mye med å skrive om ting, og har ikke rukket å si noe om forslaget om å gjøre det straffbart med kvalifiserte angrep på religioner (om jeg har forstått det riktig) og oppropet mot det, som finnes her. Nå som jeg gjør det er det kanskje litt overflødig, siden de fleste etterhvert har fått med seg saken. (Hallo i uken hadde noen morsomme greier på det i dag, podkasten ligger her.)

Noe av problemet mitt, har å gjøre med å si to ting på en gang. Jeg mener ganske bestemt at det er en dårlig idé å gjøre det straffbart med usaklige angrep på livssyn og religioner. Jeg mener imidlertid også at usaklige angrep på livssyn og religioner i seg selv er en dårlig idé, og jeg har flere grunner til det, som jeg forhåpentligvis får kommet inn på en gang. Men ikke her, fordi språket fungerer sånn at når man sier to ting på en gang, kan det virke som det ene er et forbehold for det andre. Vel, på den annen side er vel noe av fordelen med denne ytringsfriheten at den ikke bare omfatter retten til å mene at noen burde holdt kjeft; den presser også folk til å tenke gjennom og begrunne hvorfor de mener det, i stedet for å lene seg på loven.

Men, uansett, man har spurt seg om hva som ville og ikke ville blitt rammet av denne loven, hvis den gikk igjennom. Hvordan ville det gått med denne, ikke helt uberømte denne episoden av South Park?

Napoleon på vidvanke og verdensbildet som raknet

TV3 sender for tiden episoder fra gode gamle Northern Exposure for tiden. Jeg så den i gode gamle dager, har gode minner, og den ser ut til å funke med nåtidens blikk også. Men likevel har de den gode gamle fremstillingen av ”vitenskapsdisippelen som er fanget av sin fornuft,” en figur jeg visstnok burde identifisere meg med, men det klarer jeg ikke helt.

I fredagens episode fant de en gammel franskmann frosset fast i en isblokk, med en dagbok som tyder på at han var en venn av Napoleon, og at de begge befant seg i Alaska på den tiden slaget ved Waterloo fant sted. Både franskmannen og dagboken ser ut til å være ekte vare.

Seriens residerende rasjonalist, legen fra New York, får dermed sitt verdensbilde utfordret. All historieskriving forteller jo at Napoleon, vel, deltok i slaget ved Waterloo, og hvis vi ikke kan stole på lærebøkene, hva har vi da å støtte oss til i livet? Han reagerer i faser. 1) Han nekter for alt. Det må være en forfalskning, eller dagbokskriveren må ha vært gal. 2) Han innser at bevisene må være ekte, (noe jeg innenfor rammene av fiksjonen går med på,) og blir rammet av den dypeste angst og fortvilelse. En lærebok har sagt noe som ikke stemte! Alt faller i grus. 3) Når han først har akseptert dette, aksepterer han det med konvertittens glød. Denne historien må ut, for enhver pris. Sannheten skal frem. Så har han i det minste det å forholde seg til: Fakta forandrer seg, men sannheten er urokkelig. 4) Så har han en religiøs opplevelse, han slapper mer av, og har lært noe viktig om livet.

Jeg innbiller meg, med den kraft som gjerne ligger i innbilninger om stereotyper man selv faller under, at dette i og for seg er en velbrukt historie. Når den beinharde rasjonalisten nekter for alt som ikke står i lærebøkene i møte med noen overveldende vitnesbyrd om det motsatte, er det fordi hans vitenskap er et blendverk, et velbygd korthus han har bygget opp som en forskansning mot det ukjente. Han tåler ikke det han ikke kan forklare! I bunn og grunn er det nok sine egne følelser han frykter mest…

Som litterært virkemiddel er jo dette ypperlig! Et gjennomgripende karaktertrekk som samtidig er skjørt; det kan rokkes ved; helten kan utfordres, gjennomgå sine prøvelser, og vinne erkjennelse. Som psykologisk forklaringsmodell er det… vel, jeg vet ikke, det høres ut som en av de såkalte forsvarsmekanismene det er tvilsomt om vi egentlig har, men det er bedre å dømme noe ut fra hva det er, enn ut fra hva det høres ut som. Så vel, det kan jo godt hende det, at det er mennesker som tenker sånn. Men noe særlig med vitenskap å gjøre, har det ikke! Det er faktisk snarere et bilde av hvordan en vitenskapelig grunnholdning ville tatt seg ut, om man snudde den fullstendig på hodet.

Nysgjerrighet på det ukjente, ikke frykt for det. Mot og åpenhet til å gi slipp på teorier man ikke finner hold for, ikke New York-legens nevrotiske rigiditet. Evnen til å tåle at noe kan være uforklarlig for en stund, i stedet for å henfalle til det overnaturlige, når det såkalt naturlige ikke gir noen åpenbare svar. En brennende lidenskap for de ofte ganske obskure eller abstrakte tingene man har viet livet sitt til. Dette er egenskapene man må dyrke for å drive med god og fruktbar vitenskap.

Rasjonalitet og irrasjonalitet! En viktig myte i vårt moderne selvbilde er, om man skal tro skribent og bloggenminleser Davidsen, at nåtidens mennesker har overvunnet middelalderens religiøse irrasjonalitet. Samtidig kan man få følelsen[1] av at vrengebildet av vitenskapsfanatikeren kan være like fremtredende i populærkulturen som det motsatte vrengebildet av den gjennomforvirrede kirkerepresentanten!

Det kan være at de stammer fra forskjellige tider og tankeretninger… eller at de begge er ment å representere ekstreme avvik fra en mer gyllen middelvei… eller kanskje det at de begge blir sett på som institusjonaliserte og maktpåtvungne separasjoner fra det intuitive menneskets mer umiddelbare åndelige erkjennelser. Før jeg roter meg bort i enda flere spekulasjoner og ord, får jeg bare si et uforpliktende lite: Ikke vet jeg. Men legge til at jeg tror noe av problemet ligger i selve begrepet om rasjonalitet, eller vitenskap, som altså ikke er en katalog over etablerte sannheter; det er en familie av tilnærminger til erkjennelse.

Jeg liker Northern Exposure, dr. Fleishman, og de stadige utfordringene mot sitt verdensbilde som han blir utsatt for, men som fremstilling av å bygge på vitenskap, er det altså ikke så imponerende. En riktigere historie ville vært: Den nevrotiske nerden som nekter blankt for paranormale fenomener, men som er litt redd for at det kan være noe han ikke har fått med seg. Han blir konfrontert med tilsynelatende evidens for at, si, spøkelser, eksisterer. Etter en kritisk gjennomgang kommer han frem til at observasjonene er til å stole på (noe leseren bare må akseptere innenfor rammene av fiksjonen). Han tar en tur i skogen for å gjøre det harde arbeidet med å omstille sitt verdensbilde etter den nye informasjonen. Spøkelser tilhører nå ikke lenger det paranormale; det må, på et eller annet vis han ikke helt har oversikt over, kunne passes inn i de andre teoriene hans om virkeligheten. Han kommer hjem med et stort smil om munnen. Han har fått en nyttig erfaring med vitenskapelige tankemåter, og er styrket i sin overbevisning om at ingen av de andre fenomenene som pakkes inn i sekkebetegnelsen overnaturligheter, så langt ser ut til å eksistere.

En historie over denne modellen ville passe bedre med virkeligheten; den ville vri litt rundt på en klisjé, og den ville være vel så dramatisk som noe annet – om man bare kunne ha frigjort seg fra den gamle forestillingen om at vitenskap var kjedelig.





1) Vel vitende om at hva man kan få følelsen av og ikke når det gjelder hvordan menneskegrupper blir fremstilt, ikke er særlig god empiri, og at menneskegruppene i seg selv i de færreste tilfeller er særlig egnet som kategorier.

Sunkne riker

Det hender jeg er opptatt av min egen alder. Føler meg voksen, møter jevnaldrende som har fått seg kone, barn og måne osv., og synes at ting jeg husker klart begynner å bli så lenge siden. Jeg nærmer meg tredve. Nå til høsten vil de som begynner på ungdomsskolen, være det årskullet som ble født da jeg sluttet på ungdomsskolen.

En av fordelene med å være voksen, er at jeg har begynt å tilhøre en ganske kjøpesterk gruppe, og at folk dermed begynner å selge ting jeg er interessert i. Eller kanskje det faktisk er folk på min alder som selger dem også, fordi de er interessert i dem selv. Uansett, noe av dette må være forklaringen på at en del ting jeg så på TV som barn, plutselig er å få tak i på DVD. Jeg kjøpte Shagma på postkontoret i går, animasjonsserien om barna som reiser til jordens indre for å hjelpe til med å reparere en kunstig sol. Etter litt søking rundt på nettet klikker jeg over på the Mysterious Cities of Gold, som gikk på TV3 noen år senere (med svensk tale), den er også nylig sluppet på DVD (og det kan se ut til at de skal lage spillefilm av den). For noen år siden fikk jeg tak i Galaxy Express 999, og det var foranledningen til aller første post, gamle blogg.

Nå er jeg i utgangspunktet ingen dyrker av nostalgi, akkurat som jeg ikke dyrker ironi, eller andre ting som evt. slutter på -i og handler om en type blikk som distanserer. Det betyr ikke at jeg ikke har nostalgi, eller kan glede meg over det. Men jeg ser forskjell på at noe vekker minner, og at det er bra.

Shagma er bra.

Det vekker minner også. Selvfølgelig er det en sammenheng der... Shagma er blant annet bra fordi den har en stor evne til å vekke barns fantasi (i hvert fall hvis jeg som barn var representativ for barn). Det jeg husker best når jeg ser sangene, figurene, noen av historiene, er hvor ladede med mine egne utbroderinger de er. Hvor levende de var for meg. Skal jeg prøve å analysere vil jeg tippe det har noe med selvtilliten i det fantastiske å gjøre. De fantastiske elementene er presentert

- med selvfølgelighet
- med indre sammenheng (som ikke er eksplisitt utlagt)
- uten tant og fjas og bortforklaringer

man trenger ikke våkne og oppdage at alt bare er en drøm; dette er en fiktiv verden der det fantastiske er naturlig. Akkurat som Bob og Rebecca ikke stiller spørsmål når det kommer en dame og sier at hun er fra jordens indre og trenger hjelp med å redde sin verden (eller, bare spør: hvordan kan vi hjelpe?) stiller jeg som seer ingen spørsmål når sveveskipet deres, tett forfulgt av pirater, kommer til en krystallvegg han har evnen til å passere gjennom. Mens piratskipene ikke har det. Sånne ting går an i dette universet.

Akkurat nå er disse tingene ekstra interessant for meg fordi jeg er interessert i hvilke stemninger som ligger bak mine egne skriveinteresser. Der ser man kanskje også et kvalitetsskille. Jeg så og leste mye som barn, men det er lett å plukke ut hva av det som inspirerer meg ennå i dag.

Vel, høres ut som jeg kanskje er nostalgiker likevel. Shagma er bra og vekker minner.

Vestalinnen som elsket meg

Hva var det nå som egentlig skjedde da republikken Roma ble keiserdømme? Jeg har sett miniserien Empire, og der får vi svar. Det var nemlig slik at idealisten og demokraten Julius Caesar mente at Roma tilhørte folket, ikke det onde korrupte senatet – så derfor gjorde han seg selv til enehersker. Det likte ikke den onde korrupte senatoren Cassius, som samlet sammen en konspirasjon og fikk ham drept. Han døde i armene på livvakten sin (en frigitt gladiator som de onde korrupte historikerne har glemt å nevne). Hans siste ord: Beskytt min arving, Octavius.

Livvakten blir unge Octavius mentor, beskytter, og farsfigur, og sammen legger de ut på mange eventyr for å vinne tilbake Caesars trone(!).Men Octavius er plaget av tvil. Hvordan skal han, en festglad tenåring, kunne lede et verdensrike? Er det ikke ironisk – den eneste i Roma som ikke vil ha makt, og så får han en slik arv over skuldrene. De havner etter hvert i gladiatorleiren Arkham, hvor de må holde en lav profil. Etter å ha startet et opprør der drar de på besøk hos Caesars venn, Antonius. Der blir Octavius beruset av all glamouren og sender livvakten fra seg. Også når han trenger ham som mest, da. Den drittsekken Antonius forgifter ham, og etterlater ham som død. Ja ja, sånn går det når man tror man er noe.

Men han er ikke død. Han blir reddet av unge Agrippa og en vestalinne som er forelsket i ham. Nå er han enda mer plaget av tvil enn før. Men så blir vestalinnen bortført, og han må bli keiser for å redde henne. Da drar han til Gallia, for å besøke sin gode venn Cicero. På veien møter han Caesars tapte legion, en litt Robin Hood-aktig gjeng av desertører som gjemmer seg i skogen. De slår seg sammen med ham og hjelper ham å overvinne Antonius’ her. Og vips så er han keiser.

Selv sitter jeg og småriver meg i håret. Jeg vet jo at det ikke var sånn det gikk for seg. Jeg har jo sett Rome.

Ehm…

Man kan kanskje ikke bruke én fiksjon som standard for en annen, sånn egentlig.

Jeg har dessverre ikke lest noen mer faglig korrekte Augustusbiografier. (Noen anbefalninger?) Og pinlig historisk korrekthet er ikke det aller viktigste. Det gjør ikke så mye at guttens mor blir presentert som Caesars søster, ikke niese. Det gjør ikke så mye at Antonius blir overvunnet i feil slag, og at mye av mellomspillet blir droppet. Alt dette gjør ting enklere. Og i en action-serie kan plotet godt være litt enkelt. Det kan i og for også seg være greit at Caesar og hans prosjekt ikke blir så veldig utforsket eller problematisert. Det gjør ikke en gang så veldig mye at Octavius besøker sin gode venn og støttespiller Cicero, som han i virkeligheten lot myrde. Og jeg blåser virkelig en lang fanfare i om legionærene hadde feil farge (eller whatever) på uniformene sine. De kunne gått med påfuglfjær på hodet uten at jeg brød meg.

Men jeg kan sammenligne Empire-greia med Rome som fiksjon. Og da sitter jeg likevel igjen med lite til overs for Empire. For Rome (som jeg elsker) har også sprita opp historien en del (blant annet, etter hva jeg har lest, i fremstillingen av Atia). Man har forenklet handlingen, hoppet over noen år, forsterket noen temaer og tatt fokus fra andre, osv. Det fungerer bra for meg, irriterer sikkert noen. Men det Empire-folka har byttet ut den egentlige historien med er… kjedelig!

Den unge prinsen som må gjennom så mange strabaser for å vinne tilbake sin rettmessige trone. Den rettferdige herskeren, plaget av tvil. Beruset av makt og glamour støter han fra seg sine sanne venner. Slaveopprør i gladiatorleiren. Forbudt kjærlighet. Rettferdighetens seier. Alt dette er gamle historier. Som i Empire bare repeteres. Ikke på noen måte utforskes.

Som eventyrserie og bakgrunn for kule scener er den helt grei. Og hadde den vært presentert som fantasy (gjerne med noen drager og trollmenn) kunne jeg sett på med en viss interesse. Det jeg lurer på er hvorfor hovedpersonene heter Caesar, Antonius, Brutus, Octavius. Det blir liksom så tilfeldig. Den samme historien hadde fungert like godt – og vært (marginalt) bedre – uten.

Dramatiske hendelser

Jeg så en episode av One Tree Hill, en ungdomsserie på TVNorge. Tydeligvis en nøkkelepisode i serien, høy dramatikk, en upopulær highschoolstudent med en pistol. Gisseldrama, en del tårer og frykt, og alle snakket sammen om røttene til slike tragedier. Det var også noen som døde.

(Pussig nok leste jeg en artikkel om highschoolskyting så sent som i går, men nok om det.)

Jeg satt ganske uberørt. Men serien virket ikke dårlig, og fortellerteknisk var episoden brukbar, ut fra det jeg vet om saken. Noen ting gjort litt vel tydelig, men slett ikke av det verste.

Men hva er det som gjør at jeg blir sittende ganske uberørt gjennom en såpass sterk episode? Det samme skjedde med en episode av Stargate, før jeg hadde sett så mye av serien. De var i en alternativ virkelighet, hvor to av vennene fra serien var bitre fiender og skjøt på hverandre, dette burde jo egentlig vært trist å se. Men jeg hadde jo ikke sett dem som venner, jeg bare skjønte at de var det. Jeg ble ikke så veldig beveget av det heller.

Når man lager film bør man ofte ta seg tid i begynnelsen til å presentere karakterene som er med. Hvem dette er – hva de selv bryr seg om – og hvorfor vi skal bry oss om dem. I en serie går presentasjonen mer over tid. Man blir kjent med figurene etter hvert og kan fokusere på dem en etter en.

Ofte går det greit å få taket på de viktigste karakterene når man hopper inn i en serie. Men så er det de sterke episodene som blir publikums yndlingsepisoder, hvor folk virkelig blir satt på prøve – såret, kanskje drept – må betale for gamle feil – osv. Sterke episoder, for den som kjenner bakgrunnen. Gjennomsiktige, hvis man ikke er inne i fortellingens univers.

Og nyttige – fordi de er gjennomsiktige – når man prøver å plukke opp noen hint om hvordan sånne ting er laget.

Dramatiske hendelser er dramatiske fordi man forstår meningen i dem. Fordi man vet hva som står på spill, vet hvem som er med og hva valgene deres koster. Det sier i hvert fall lærebøkene, de jeg prøver å lese.

Når noe er bra nok laget glemmer man læreboken samtidig som man ser på. Teknikken blir usynlig, bare bakteppe til innlevelsen. Dette skjer også med episoder som er så intense at de stiller ganske høye krav til teknikk. Men mangler man konteksten mister man innlevelsen. Da ser man tannhjulene.

Akkurat det kan være nyttig i mange sammenhenger, det spesielle blikket man får når konteksten blir fjernet eller endret. Meg selv som eksempel: Den personen jeg kjenner som meg selv, er den jeg er fra dag til dag, jeg sammenligner meg med i går, eller forgårs, eller kanskje forrige uke. Men når jeg er i situasjoner jeg ikke opplever så ofte, som for eksempel julefeiring eller tannlegebesøk, blir sammenligningsgrunnlaget et annet. Da blir de situasjonen et tverrsnitt i tiden, konteksten blir et mye lengre perspektiv, og jeg får et nytt overblikk over hvordan jeg forandrer meg – og hvordan jeg forblir den samme.

Dette er ikke ulikt bruken av statistikk i psykologisk metode (og i andre forskningmetoder). Null ut det som er skifter fra måling til måling, og du sitter igjen med et renere signal.

Men tilbake til TV-serier: Det jeg har lært om nå er, ikke minst, nettopp om kontekst. Betydningen av å se karakterer i en sammenheng for å skape innlevelse.